Bokelskere.no

Da ble det sannelig enda et par bøker i ønskelisten (som fungerer mer som en huskeliste enn reell ønskeliste)!

Takk for hyggelige ord :-)
Et litt pussig sammentreff; det var faktisk «vår felles» Karin Bang som for flere år siden anbefalte meg dette bokverket. Jeg fant dem på et bruktmarked, og så har de blitt stående. Er glad jeg endelig har lest dem! Selv om jeg nok synes partier, spesielt i første bind, var krevende. Måtte sette meg litt inn regionens historie for å få tak på det hele. Det var det vel verdt.

God lesing! Spennende å høre hva du synes.

Armenerne – et glemt folkemord

Armenia er et av verdens eldste land, og et av de tidligste kristne land. Opp gjennom århundrene har det vært utsatt for blodige kriger og underlagt mektige herskere. I dag er Armenia en liten, selvstendig republikk syd i Kaukasus.

«De førti dagene på Musa Dagh» er skrevet av den østerrikske forfatteren Franz Werfel (1890–1945) og utgitt første gang i 1933. Som tittelen antyder, er handlingen konsentrert om førti dager i det armenske folkets lange og brokete historie. Førti dager da omkring fem tusen armenere forskanser seg på Musa Dagh, et fjell syd i dagens Tyrkia, mot Syria og Middelhavets østre bredd. Tyrkerne er i gang med sin deportasjon av og massedrap på folkegruppen; skal Musa Dagh bli redningen for noen av dem. Året er 1915, og handlingen bygger på reelle hendelser.

«Folkemordet på armenerne (…) (også kjent som den armenske deportasjonen, Armenia-massakren(e) eller det armenske holocaust) er den tvungne massedeportasjonen av osmanske armenere i Det osmanske riket under det ungtyrkiske styret fra 1915 til 1917, noe som førte til at et omstridt antall armenere omkom. Anslagene over antallet døde varierer fra 400 000 til litt over 1,5 millioner.» (Wikipedia)

Gabriel Bagradian flytter etter 23 år i Paris tilbake til sin barndoms landsby Yoghonoluk, ved foten av Musa Dagh. Med seg har han sin franske hustru Juliette, sønnen Stefan (12 år) og huslæreren Samuel Awakian. Gabriel er av rik kjøpmannsslekt. Hans bestefar, Awêtis Bagradian har bygd opp en suksessfull importforretning som blir videreført av den eldste sønnen, Awêtis Bagradian den yngre. Gabriel blir kalt hjem for å overta driften da brorens liv går mot slutten. Gabriel møter intet et kjøpmannsliv, men et liv i sentrum av dramatiske og storpolitiske hendelser.

Dette er i Det osmanske rikets siste år. (Tyrkia blir republikk blir i 1923.) Istanbul er fortsatt hovedstad. Den såkalte ungtyrkiske bevegelsen kjemper for «moderne» og nasjonalistiske ideer. I sannhet en komplisert brytningstid i landets historie.

«Motsetningen mellom tyrkere og armeniere var gammel og hadde ofte slått ut i blodige forfølgelser, men aldri før var det tale om noen planlagt, systematisk utryddelse. I vår tid byråkratiske stil lød den telegrafiske ordre fra innenriksminister Talaat til politiet i Aleppo, datert 15. september 1915: «Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteetens ordre har besluttet helt å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling, kan ikke regnes for regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor dystre enn ødeleggelsens midler kan synes, skal det uten å lytte til følelser eller samvittighet gjøres ende på deres tilværelse.»
Fra Karl Broderens forord

I landsbyene i den frodige dalen under Musa Dagh lever tyrkere og armenere, muslimer og kristne fredelig sammen. Forfølgelsene begynner i det stille, nesten umerkelig; armenerne blir fratatt sitt teskeré, sitt innenriks-pass. Gabriel, som er ottomansk offiser, registrerer til sin forundring at han ikke blir utkalt til krigstjeneste. Armenerne er «fanget», fratatt mulighetene til å reise og fratatt sine våpen, før de øyner hva som er på gang. Da de første meldingene om deportasjonene kommer, tror de seg trygge i denne utkanten av det store riket.

«De førti dagene på Musa Dagh» er et omfattende verk (ikke bare med sine vel 600 sider). Vi møter umenneskelige lidelser, tapperhet og utholdenhet, oppofrelse kontra selvoppholdelsesdrift, kjærlighet, religiøs overbevisning, sorg, rivninger mellom Østens og Vestens kulturer og storpolitikken under 1. verdenskrig. Selv synes jeg boken er på sitt aller beste når den skildrer hva isolasjonen oppe på fjellet, sulten og den konstante faren for total utryddelse gjør med menneskene og forholdene mellom dem. Særlig siste halvdel er nesten ikke til å legge fra seg.

Jeg har lest Bokklubbens 2-bindsutgave fra 1965. Jeg er usikker på i hvor stor grad oversetteren må ta ansvar for svakhetene. En unorsk (tysk?) tegnsetning forstyrrer lesingen. I negativ retning trekker også en tendens til fordommer og svart-hvitt-tenking. Europeerne er siviliserte, opplyste og dannete, orientalerne er primitive, slu, late og sjuskete. De gode er gode, de onde er onde.

Uansett – dette er en meget god, interessant og ikke minst lærerik bok. Jeg gir den en sterk 5-er og er litt overrasket over at såpass få bokelskere har registrert den.

Nå ble jeg så boblende humleglad! Tusen takk for to dikt som rommer nettopp noe av det jeg er ute etter. Helt ukjente for meg.

Jeg tar mer enn gjerne imot flere forslag fra dere!

Absolutt! "De fortapte spillemenn" leste jeg i en nydelig oversettelse av Inger Hagerup; en bok men en humor jeg tror du vil falle for.
Jeg har kun lest den og "Vest i havet" av Heinesen. Har du flere anbefalinger av samme forfatter?

Ja visst, det var vel du som tipset om Barbara på dvd! En meget god film (beklager forglemmelsen :-))!

Ivar Eskelands kåserier var en fryd, det kan dessverre ikke sies om hans oversettelser (i hvert fall ikke denne). Lurt å kjøpe Vest i havet på dansk. Hører gjerne hva du synes om den utgaven.

Nå har jeg lett gjennom egne samlinger og flere svært gode tråder her, men dessverre uten å finne det jeg søker – et dikt til brudeparet! Jeg ønsker et dikt som fokuserer på gleden, et dikt med dybde, men likevel ikke formanende. Siden jeg skal lese det opp i en tale, bør det være relativt kort og intuitivt lett å forstå. Vi snakker om et sommerbryllup. Kan noen av dere hjelpe.

Jeg er takknemlig for alle forslag!

Så heldig du er! Også jeg SKAL til Færøyene, men når er fortsatt et åpent spørsmål.

Jeg regner med at du har lest Heinesens De fortapte spillemenn og Barbara av Jørgen-Franz Jacobsen. Anbefaler begge varmt! Disse to forfatterne har vekket min interesse for øygruppen vest i havet.

God reise, når den tid kommer!

Full tillit herfra!

Ha, ha, nå ble jeg så nysgjerrig at jeg rett og slett gikk innom biblioteket og lånte med meg boken hjem igjen. Og tror du ikke jeg slo rett opp på to setninger jeg antar du sikter til (s.378, i den norske utgaven). Mon tro om det er noen dypere mening her :-)))

Mesterlig fra «verdens navle»

Vest i havet er en samling noveller og fortellinger fra Færøyene av William Heinesen (1900 – 91), utgitt i 1974. Fortellingene virker bygd på reelle hendelser og gamle sagn – frodig utarbeidet. De er hentet fra samlinger utgitt i 1960, 1967, 1970 og 1973, valgt ut og oversatt av Ivar Eskeland.

«William Heinesen er færøying. Alle hans store romanar er rotfeste i færøysk jord – og dei aller fleste av novellene og minnebileta med. Dette jordiske fundament for ein diktar av Heinesens format kunne synast lite; snautt nok synleg på verdenskartet. Ein ståplass på jorda! Det har greid seg framifrå til sitt føremål.
(…)
Det står ingen stad skrive, det finst inga åndslov som seier at ein diktar må ha eit folkehav å ause or. For Heinesen – og mange med han – har det halde godt med Tórshavn!»
Fra Eskelands forord

Heinesen skriver selv om sitt hjemsted: «Her (i Tórshavn) var stutt sagt alt, her var navlen i verda og historia, fortid og framtid, liv og død.» (side 148). Nettopp det som gjør disse fortellingene så mesterlige er at Heinesen evner løfte de tilsynelatende små, hverdagslige hendelsene opp til noe allmenngyldig, noe vi kan kjenne oss igjen i hvor vi enn kommer fra. Dette er en forfatter som besitter stor menneskekunnskap og en underfundig humor.

Heinesen forteller så det er en fryd! Om mennesker, gårdsdrift, fiske, skolegang og overtro. Om vær og vind og kjærlighet og bygdesnakk – ja, livet. Han legger ikke fingrene imellom; en kar er «staurdrukken», en annen «plakat full» og et barn er «ein av desse skammeleg forkomne lusute og skrufuløse drankarungene». Og sannelig dukker ikke flere personer fra De fortapte spillemenn opp! Jeg drar i farten kjensel på sparekassebestyrer Ankersen, jordmor fru Nillegård, smeden Janniksen og Ole Brandy.

Forfatteren er på «de små» i samfunnets side. Han omtaler sine personer med respekt og varme og en mild og godlynt ironi. Og han gir spark til øvrigheten: «Hadde Kristen Hosehaldar levt i våre dagar, hadde han visseleg fått syndeforlating gjennom omvending og kunne ende sine dagar som ein akta og velvørd mann, særlig då om han hadde slege seg på kommunalpolitikk, som folk av hans slag ofte gjer.» (side 79).

Språket er rikt og bildeskapende. Ett eksempel:
«Eit lite led førte inn til den gamle kyrkjegarden, der gravtuvene var radt overvaksne med gras og ukrut; berre her og kvar stakk det opp ein hallande kross or det bårande villgraset, som masta på eit fortapt vrak på gløymslehavet.» (side 44).

Eskelands oversettelse er krevende med mange (unødvendig?) vanskelige ord. Jeg liker å lese nynorsk, men her måtte jeg i partier konsentrere meg så mye om teksten at det nesten gikk utover opplevelsen.

I alle fortellingene, bortsett fra de to nest siste, er vi på Færøyene. Dette tematiske bruddet virker forstyrrende. Vi blir plutselig rykket ut av det universet vi har levd oss inn i. I den siste fortellingen, den fine «Våt heimstad» er tilbake i øyriket igjen. Jeg skjønner ikke hvordan Eskeland har tenkt her. Har helheten måttet vike fordi han absolutt ville ha med de to?

Boken er illustrert med fine svart-hvitt fotografier fra Færøyene og Heinesens egne, herlige portretter av landsmenn og -kvinner. Jeg er begeistret for illustrasjonene, men ikke udelt begeistret for måten de er brukt på. Illustrasjonene virker til dels malplasserte, dels blir inntrykket noe rotete.

Det negative trekker ned helhetsinntrykket. Jeg velger likevel å gi Heinesens færøyske fortellinger terningkast 6. La dem få tid og nyt dem langsomt!

Bøkene er levert tilbake på biblioteket, så jeg må ta dette på husken. Jeg sitter igjen med at røtter og tilhørighet er et viktig og gjennomgående tema i Vargtrilogien. Er enig med deg i vurderingen av de personene du nevner. Når Risten, Elis og Ingefrid finner tilbake til sine røtter, tar de i bruk disse navnene. Som du er inne på i et annet innlegg oppfatter også jeg at de er «mer seg selv», frodigere og tryggere i disse sammenhengene. Men sannelig om jeg vet!

Mannen til Myrten, Dag Fjellström skriver sine bøker under pseudonymet Dag Bonde Karlsson, uten at jeg vil legge noe mer i det.

Så fint å høre, takk! Jeg satte Kvinner som hater menn og Ikkje ver redd for sånne som meg på ønskelisten etter å ha hørt Ole Torps intervju med forfatteren Sumaya Jirdi Ali på fjernsynet.

Uten å ta stilling til din kritikk, vil jeg opplyse om at Kolofon er et såkalt selvpubliseringsforlag, det vil si et forlag der hvem som helst (som kan betale) kan utgi sin egen bok. Kolofon har ingen redaksjon (slik ordinære forlag har) og foretar dermed heller ingen redaksjonell kontroll av eller noe redaksjonelt arbeid med manuskriptene. Forfatteren betaler selv for utgivelsen og står selv ansvarlig for hele boken – innholdsmessig og språklig.

Det finnes flere selvpubliseringsforlag og de har vært gjenstand for en viss debatt.

Flotte og interessante fortellinger i en krevende oversettelse – jeg er enig med deg, Karin.

Noe helt annet;
Ble Odd Børresen inspirert av William Heinesen til å skrive sitt uforglemmelige «Jeg hater måker»? Hør bare hva Heinesen skriver om de selvsamme fuglene i fortellingen Våt heimstad:

«I eitt og alt er måsen havsens barske og vondlyndte representant; som
kjent er han en imponerande flygar, og uendeleg rein og velhalden ser
han ut, proper som eit nystroke pyntehandkle i eit mønsterkjøken. I
det heile er han ein borgarleg fugl, han er velkledd, er alle stader,
kosmopolitisk, ikkje særleg merkverdig, og berre dei færraste menneske
gjer seg nokon tanke om den grenselause grådigskap og frekkleik som
bur i brystet på ein måse, og om den djevelske hardhug han hyser i
harta sitt.» (side 149)

Er det det siste (berre dei færraste menneske osv.) Børresen ville gjøre bot på når han utrettelig gjentar måkenes grådige «Skal ha, skal ha!»?

Min tanke er at Ekman vil fortelle noe om sine personer ved å la dem skifte navn – noe om deres søken etter identitet og tilhørighet, etter svar på spørsmålene; hvem er jeg, hvor hører jeg hjemme. Når Elis Eriksson lever som «navnløs», er han på rømmen. Han rømmer ikke bare fra en voldelige far, men tar, slik jeg leser det, avstand fra hjemmet i Lubben. Han orker ikke, vil ikke identifisere seg med livsførselen der hjemme. Når det nye navnet Elias Elv litt tilfeldig dukker opp, lar han det skje og tar navnet som sitt eget.

Artig at du trekker frem de gamle russernes romanfigurer! Der er det sannelig nok av navn å holde styr på. Jeg oppfatter at dette har mer med russisk tradisjon å gjøre enn med psykologiske årsaker. Hva tror du/dere?

MULIG SPOILER – BIND 3

I Ingas / Ingefrieds historie (bind 3) finner jeg den samme problematikken som i Elis’ historie. I Ingas søken etter sine røtter og sin identitet, spiller hennes ulike navn en viktig rolle.

Denne boken likte jeg! Jeg har hatt «Kammerpiken» liggende lenge, blant annet på grunn av flere kritiske omtaler her. Forfatteren gir oss et interessant innblikk i en ellers lukket verden, et rørende portrett av en prinsippfast og pliktoppfyllende kvinne, et tidsbilde og et inntrykk av hvordan britene så på nordmenn. Jeg kan skjønne at du synes det blir for mye «kjoler og staffasje». Skal jeg være riktig kritisk hadde jeg gjerne sett at forfatteren valgte ut enkelte av dronning Maud nydelige plagg og beskrevet dem enda mer detaljert, så jeg kunne se dem for meg.

En biting; i et avsnitt på side 126 står følgende:
« (… ) Olivia (ved Appleton House, England) i hemmelighet hadde stilt sin egen arbeidsomme og butte kropp til disposisjon til forskningen. Pengene hun månedlig fikk for å spise noen små tabletter hun ikke riktig visste hva gjorde med henne, men som kanskje kunne vise seg å være nyttige for mennesker som hadde noe forskerne kalt løpsk celledeling, ga hun til svigerdatteren. Kvalme og tynnere hår trakk hun på skuldrene av.»

For meg høres dette ut som et forsøk med å prøve tabletter med cellegift for kreftbehandling på en frisk kvinne. I så fall et forkastelig forsøk jeg gjerne skulle ha visst mer om.

Litt pussig, også «Tæring» dekker hele Skogstads sykdomsperiode fra 1953 av. Siste notat fra hans lege er fra 1983 (vi får legens notater parallelt med forfatterens egen historie). Og også «Tæring» inneholder mye om sykdommen, behandlingen og pasientene generelt sett. I tillegg er 2. verdenskrig viet en del plass. Det kan virke som om de tre bøkene omhandler mye av det samme og spenner over samme tidsperiode, men med ulik innfallsvinkel.

Dag Skogheim har skrevet flere bøker over samme tema. Har du lest «Tæring» – en interessant og god bok det også. Fint at du trekker Skogheim frem!

Jeg ser at «Blod på hvit rose» skal være tredje bok i en trilogi om tuberkulosens plass i historien, men det er uklart hvilke som er de to første. Vet du det?

Et påfallende trekk ved Vargskinnet-trilogien er at flere sentrale personer bærer flere navn. Fortellerstemmen Risten heter også Kristin, gift Klemetsen, Elis Eriksson, skifter navn til Elias Elv, og Myrtens (Halvorsen/ Halvarsson/Fjellström) datter Ingefried veksler mellom det navnet og Inga Mingus/Fredriksson. Flere?

Dette er neppe tilfeldig og det kan være interessant å tenke litt over hvorfor.

Hvorfor lar forfatteren sine personer fremstå under ulike navn? Hvilken betydning har navnet for et menneskes identitet og oppfatning av seg selv? I siste bind «Skraplotter» reiser Ingefried spørsmålet om hvordan man vet hva som er ens riktige navn. Ja, hvordan vet man det?

Også personenes språk, som vi har vært inne på, langt nede i første tråd, er med på å bygge identitet.