Bokelskere.no

Etter En reise til Norden var dette en skuffelse. En fin omtale Jostein, som jeg stort sett er enig i. Men jeg strekker meg ikke lenger enn til en 3-er. Dette stoffet kunne Capek gjort mye mer ut av.

En stjerne for din presise omtale!

Og likevel kom vi ut med så forskjellige opplevelse av boken. Jeg lot meg rive med og moret meg. Tror du ikke Jane Austen ironiserer over nettopp dette livet du beskriver? Lest fra en slik innfallsvinkel gir jeg terningkast 5. Et fornøyelig og (sannsynlig) realistisk innblikk i en verden fjern fra vår egen.

Som for deg, var det en novelle som fikk meg til å lese Oates. Jeg har flere novellesamlinger på hytta (kjekt for korte opphold) og leste Hvor skal du hen? Hvor har du vært? i Amerika forteller 2. Disse knapt tyve sidene ga meg gysninger. For en evne til å bygge opp et komplett og rystende drama på få sider.

Vet du om The Assignasjon er oversatt til norsk?
Da prøver jeg å få tak i Kartago. Tusen takk for ditt svar og dine anbefalinger.

Hvorfor har jeg ikke oppdaget denne forfatteren før!
Tusen takk for din meget gode omtale (som jeg leste på nytt nå, når jeg er nesten ferdig med boken og skulle gjerne ha gitt den en stjerne til). Du treffer så presist, jeg har intet å tilføye. Det eneste må være å berømme omslaget, som fanger stemningen.
Dette er nettopp den typen bøker jeg verdsetter. Vi kommer inn i personenes indre, tar del i deres liv, uten at alt nødvendigvis sies direkte. Jeg mener at du, og andre, har anbefalt Oates også i andre sammenhenger.

Så er spørsmålet, hvilken skal bli min neste Joyce Carol Oates?

Så fint at du hadde glede av tråden, Ingeborg!
Jeg synes det er dumt at disse lesesirkeltrådene så fort "forsvinner", det er mye interessant stoff i dem. Men dette har vært tatt opp før, uten at vi har fått noen endring.

Tusen takk, alltid hyggelig med fine tilbakemeldinger!
Faulkner har jeg ikke lest. Hvis jeg skulle prøve meg på han, har du en anbefaling til meg.

Så fint at du trekker frem denne boken - nydelig er den!

Jeg skrev om "Balladen om den bedrøvelige kafé" for flere år siden, og vi hadde en interessant og grundig diskusjon om boken. Det er synd at ikke ulike utgaver knyttes sammen, slik at man kan få med seg det hele. Jeg forstår ikke hvorfor enkelte bokomtaler og diskusjoner "forsvinner".

Her er i hvert fall en lenke dit, for dem som ønsker ta en titt!

En riktig god sommer til deg også, gretemor - og god tur til Spania.

Du verden for uflaks du har hatt. Håper alt ordner seg til det beste.
Selv er jeg ikke så begeistret for Murakami, men gir en stjerne for hell og lykke!

Du skal ha en stjerne for at du fullfører en 400-siders bok du gir terningkast 1! :-))))

Hvordan vil mennesket bli sett på i en fjern fremtid når vi som rase er forsvunnet? Hvordan vil en annen sivilisasjon vurdere og bedømme vår atferd og vår måte å leve på?

I «Legenden om mennesket» sitter hundene, de som har tatt over jorden, rundt ilden og forteller familiehistorier om disse skapningene som muligens levde på jorden for lenge, lenge siden. Hva er Mennesket? spør valpene. Hva er krig? Men noe sikkert svar kan ingen gi. Til tross for visse antakelser og teorier, menneskene kan ha vært mytologisk vesener og historiene rett og slett eventyr. Hundene vet ikke. Vi får ikke vite når disse historiene blir fortalt, ikke annet enn at de har blitt fortalt gjennom århundrer - eller er det årtusener.

Boken er bygd opp som åtte historier. I forkant av hver får vi en kort innledning, «Bemerkninger om første historie» osv. Disse bemerkningene gir uttrykk for hunde-fortellerens (eller er det robotens?) syn på historien som følger, og er interessante. Vi får ingen tidsangivelse for når historiene skal ha funnet sted. Et hint kan være at i en av dem er vi tilstede ved en gravferd i 2117. Vi er omkring den tiden da hundene mener menneskerasen ble hjemsøk av en katastrofe. Mennesket og hunden, menneskets beste venn, har holdt følge over en lang epoke; på et tidspunkt byttes rollene.

På den tiden historiene finner sted, har tenkende og snakkende roboter overtatt slavenes og tjenernes roller, televiseren gjør at folk kan møtes, ansikt til ansikt, selv om de befinner seg milevidt fra hverandre, utforskingen og befolkningen av verdensrommet er i full gang. I dag har vi roboter og såkalt kunstig intelligens, facetime og teams og liknende. Ukjent da Clifford D. Simak skrev «City» (originaltittelen) i 1952. Noen av fremtidsbekrivelsene har altså slått til, andre virker aparte, men hvem vet ... Litt artig er det at hundene har tradisjonelle hundenavn som Raggen, Lurven, Rusken, Trofast og Passopp. Det bidrar til bokens tidløshet.

Fremtidsbeskrivelsene er fantasifulle og morsomme i seg selv, men de er ikke poenget. Hensikten med dem er å skape et rammeverk for det jeg oppfatter som bokens hovedbudskap; en refleksjon over mennesket. De gir en nødvendig distanse for vurderinger av vår væremåte og vårt levesett. De inspirerer til tanker om tid og rom og ulike livsformer. Om hvordan vi kan være så sikre på at vår rase er den overlegne, vår verden den eneste.

Et par eksempler til ettertanke og inspirasjon:
«Hvor lenge har De tenkt å holde dette gående? spurte Miss Stanley, og hun bet ordene hissig av. (…) Han forsøkte å gjøre stemmen kjølig og rolig. «Så lenge det er nødvendig,» sa han. «Og så lenge det finnes håp.» «De vil altså fortsette å dømme dem til døden», sa hun (…) «Vi kan ikke tillate oss å være sentimentale, Miss Stanley,» sa Fowler og forsøkte å skjule sitt sinne. (…) Hvis vi klarer det til slutt, er prisen lav, selv om noen få mann dør. Mennesket har til alle tider kastet bort livet sitt på tåpelige ting, av tåpelige grunner. Hvorfor skulle vi da nøle med å la noen dø for en så stor sak som dette?» (side 98)

«Mennesket var engasjert i en vill kamp for makt og kunnskap, men intet sted blir det antydet hva han hadde tenkt å bruke det til, hvis han først oppnådde det.» (side 108)

«Vi lever i samme sekund hele tiden. Vi beveger oss fremover inni den sekund-parentesen, den bitte lille tidsenheten som vår spesielle verden har fått tildelt.» (side 186)

Simak skriver godt. Her er vakre og surrealistiske naturskildringer og rørende møter mellom dyr, roboter og mennesker. Simak har selv uttalt at boken er skrevet som en protest mot massemord og krig, og også som en higen etter en bedre verden.

Jeg er overrasket over at boken, som regnes som et hovedverk innenfor science fiction, har under tyve «følgere» her på bokelskere (er det sjangerbetegnelsen som skremmer?). Den norske oversettelsen fra 1968 ligger ikke engang i bokbasen. Dette er en bok som har tålt tidens tann og absolutt er relevant for oss i dag.

Posthesten? Ser mange skryter av rask levering fra Bookis. For tolv dager siden bestilte jeg min første bok gjennom denne tjenesten, og fikk samme dag bekreftet at boken var sendt fra selger. Så langt, så vel. Men siden har dagene gått inntil jeg i går kveld fikk beskjed om at boken skulle være i min postkasse 24.4.21 før kl. 07.00 (dvs. med Aftenposten,). Altså for femten - tyve minutter siden. Men i dag er Aftenposten forsinket, og ingen bok er i postkassen ….

Tolv dager (forhåpentligvis) fra Bodø til Ski – dette hadde gått fortere med hest og vogn i middelalderen.

Er det jeg som har vært ekstra uheldig?

Takk for svaret, selv om det ikke gjorde meg så mye klokere.
Ser ut som jeg må lese boken selv for å finne ut om den lever opp til mine forventninger.

Du skriver så fint og inspirerende om denne boken at jeg får lyst til å lese den. Og så gir du den terningkast fire. Hva er det som trekker ned?

Flott forslag om lesesirkler! Jeg husker ikke helt hva jeg foreslo, det begynner jo å bli en stund siden. Når det gjelder å kunne sende hverandre private meldinger, er jeg enig med deg. Så kan man, som du sier ha en funksjon der man kan blokkere brukere man ikke ønsker å få meldinger fra.

Jeg har tidligere foreslått at «Diskusjoner om boka» kommer før «Bokomtaler» på bokens side. Jeg tror man mer eller mindre automatisk skriver sin mening i det feltet som kommer først (altså «Bokomtaler»). Men mange av innleggene under «Bokomtaler» har karakter av synspunkter/debattinnlegg og kunne stått under «Diskusjoner om boka». Nå havner de litt tilfeldig under «Bokomtaler».

Fint at du etterlyser resultatene av undersøkelsen, Bjørg. De er jeg også interessert i. Og jeg må bare beklage, hadde tenkt å svare deg, men siden jeg ikke gjorde det med en gang, gikk det i glemmeboken.

Jeg svarte på undersøkelsen og hadde flere forslag. Ett moment var at jeg synes det er dumt at bokomtalene «forsvinner» så fort og deretter må aktivt søkes opp.
Håper adminitratoren vil gi oss resultatene og si noe om ev. planer om videreutvikling av Bokelsere.no.

Tusen takk Rolf, du har åpenbart imponerende kunnskaper om tysk litteratur. Jeg skal få lagt inn disse titlene etter hvert. Nesten en liste i seg selv.

Litt morsomt – tidligere i dag bestilte jeg Bölls «Gruppebilde med dame» (for en megetsigende tittel, «smak» litt på den!) på biblioteket (vi har en bestill-og-hent-ordning her, nå når det er stengt). Jeg har fått den anbefalt av en venninne som studerte germansk i Bonn i sin ungdom. Og nå også av deg.
Og litt merkelig – «Gruppebildet …» ligger ikke inne i norsk utgave på Bokelskeres database.

God påske til deg også, og alle andre!

Hei igjen Rolf, Nå har jeg lagt «Tider som fulgte» til listen. Det viste seg at jeg allerede har den på min ønskeliste, takk for påminnelsen. Kom gjerne med flere forslag fra din liste. Det jeg har gjort, er egentlig bare å samle forslag fra andre bokelskere. Mange interessante titler. Flere av disse vil jeg lese.

At Andreas Viestad er en dyktig kokk og matskribent, har jeg visst lenge. Her i huset har vi hatt glede av hans kokebøker i mange år. At han også er en habil forfatter, er nokså nytt for meg. Jeg har nylig lest En middag i Roma, Verdenshistorien i et måltid, en original og artig bok der Viestad med utgangspunkt i ingrediensene i sitt italienske restaurantmåltid forteller verdenshistorie.

I «Reisen til Cadillac» tar Viestad oss med gjennom Tyskland og Frankrike i sin elskede, amerikanske Cadillac DeVille Sedan fra 1969. Fra Kiel til Cadillac, helt sydvest i Frankrike (at Cadillac også er noe annet enn en bil, var totalt ukjent for meg). En modig reise for en sjåfør uerfaren med store biler, og med minimal teknisk innsikt.

Viestad er en god forteller, kunnskapsrik, belest og bereist, og i besittelse av en god porsjon befriende selvironi. Underveis reflekterer han over Europas kultur og historie. Den røde tråden er forbindelsene mellom Europa og Amerika - forskjeller, likheter og spenninger. Boken er fra 2008 og noen av de politiske betraktningene kan kjennes litt utdaterte, uten at det ødelegger helheten. Vi får morsomme opplysninger som at den erkeamerikanske hamburgeren opprinnelig stammer fra den tyske byen Hamburg, og at tekstilet denim opprinnelig var brukt i arbeidsklær i den sydfranske byen Nîmes ("fra Nîmes"). Derfra ble klær solgt til sjøfartsbyen Genova under navnet bleu de Gênes, senere bare jeans.

Viestad fører en glitrende penn. Cadillacen blir en kjent og kjær venn også for leseren, med alle sine nykker og skavanker, all sin verdighet, skjønnhet og styrke. Ett eksempel, fra ilandkjøringen i Kiel: «Bilen våkner langsom til liv. En dyp, surklende lyd strømmer opp fra et sted langt nede i motoren, ledsaget av en risting som sprer seg gjennom karosseriet. Tannhjul møter tannhjul. Metalldeler jeg ikke kjenner navnet på, får elektriske impulser fra batteriet. Bensin pumpes gjennom sprukne ledninger fram til de åtte stedene der små gnister skal sette i gang små eksplosjoner og få enda flere deler til å våkne fra sin dvale.»

At boken inneholder i overkant mye «bil» for meg, oppveies av alle viderverdighetene underveis, samtalene med svært ulike mennesker, observasjoner og refleksjoner, og ikke minst av språket. Unn deg en fin og interessant reise gjennom Europa!

Et tips er å følge reisen på google maps; det gjør den enda mer levende.