Bokelskere.no

Ja, jeg er enig, denne boken er mesterlig skrevet. Jeg kjenner meg igjen i din beskrivelse Marit, en fortelling som drar deg inn i seg og lar deg leve med i Herdis’ og hennes omgivelsers verden. Jeg synes som deg det er vanskelig å sette ord på opplevelsene og støtter opp om dine. En god beskrivelse gir du. Merket meg uttrykket «realismens poesi», som svært dekkende.
Et godt valg og takk til alle for fine innlegg!

Mitt eneste lille skår i gleden er at min utgave (Bokklubben 1968) er skjemmet av korrekturfeil. Jeg lurer også på om Nedreaas brukte såkalt garpe-genitiv, Herdis sin mor (bergensk?), ikke Herdis’ mor, og skrev champagne med sj, (trodde sjampanje var en nyere fornorskning). Har det vært en språkvasker på ferde her? Har noen av dere gjort liknende observasjoner? Det virker kanskje smålig å henge seg opp i dette, men jeg klarer ikke la være. En klassiker som denne skulle være fri for skrivefeil.

Nå har jeg begynt på «Ved neste nymåne», som har stått i hyllene i «alle» år. Har tidligere kun lest «Av måneskinn gror det ingenting», som gjorde et rystende inntrykk.

Under lesingen kom jeg i tanker om Tove Ditlefsens Barndommens gate, en bok som absolutt også bør løftes frem. Medrivende og rørende av Nedreaas’ danske samtidige.

Denne boken leste jeg for 10 år siden. Ble fintet til å laste den ned som lydbok, noe som gikk greit siden jeg ikke husket handlingen

Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."

Jeg skrev inn nrk+arkiv+roy+jacobsen i googlefeltet og fikk frem flere videoer med Roy Jacobsen. Den ene var den du er på jakt etter. Skal prøve om det går å opprette en link, det gikk greit.

Morsom måte å skrive på

Hei
Var ganske skeptisk selv, men har fungert utmerket for min del. Vil anbefale det uten tvil.

Jeg har ikke lest «Trylleglasset», men jeg kan referere hva Torborg Nedreaas selv sier i et intervju med Haagen Ringnes i 1976. Ut fra intervjuet ser det ut som du har gjort gode observasjoner, Randi!

Ringnes: Og når du så omsider setter noe på papiret, er da arbeidsmetoden en helt annen om du har en novelle i tankene enn om det skulle dreie seg om en roman?
Nedreaas: Det rare er jo at novellen er min form også innenfor romanen. Ja, hva jeg enn gjør, så blir det noveller, selv om de er pakket inn i en roman. Som min mor sier: Hvor du snur deg, så har du rumpen bak!»
Jo, jeg er nok mer novellist en romanforfatter. Og når jeg skal avslutte et romankapittel, vil jeg gjerne at det liksom skal avrundes litt, at kapitlet skal ha sin egenverdi samtidig som det angår helheten. Slik oppstår den nesten av seg selv, denne ovale novelleformen.

Intervjuet står i boken «Reflekser i trylleglass», som jeg har henvist til i et annen innlegg i denne tråden.

Har lest en bok av C.J. Tudor før, og det var The Chalk Man som jeg leste for tre år siden. Likte jeg De andre bedre?

Jeg likte denne to hakk bedre, så ikke akkurat den store forskjellen. Boka har en av de bedre begynnelsene jeg har lest i en psykologisk thriller på en stund. .

Et mareritt som aldri tar slutt?
De andre er om Gabe som blir kastet inn i et mareritt, og boka føles nesten som en slags roadtrip, siden store deler av handlingen foregår på veien. På vei til og fra et eller annet hele tiden. Gabe opplever det verste på veien. En bil kommer foran ham som virker rusten og gammel. Bakdelen er full av klistermerker med forskjellige utsagn. I bakvinduet dukker det opp en jente som er skremmende lik hans egen datter, Izzy. Men det er umulig. Hvorfor skulle hun sitte på i en bil hos en fremmed? For sikkerhets skyld ringer han hjemme for å bli kvitt den underlige følelsen, og får nok en ubehagelig nyhet. Tre år senere møter man en tynnere og sliten Gabe. Han kjører så ofte han kan i håp om å finne skranglekassen som kjørte foran ham. Det er hans eneste håp om å kanskje finne Izzy igjen, hvis det var henne.

Gode beskrivelser, men for mange tilfeldigheter
C.J. Tudor skriver godt. Det er det ingen tvil om. Hun skriver med stor innlevelse og det er lett å la seg bli revet med. Det er også lett å se for seg karakterene og stedene hun beskriver. Noen er mer mystiske enn andre. Man kjeder seg ikke. Men synes ikke denne skiller seg ut fra mange andre thrillere. Det blir for lett å skjønne hvem som egentlig er hvem, og om de kommer til å møte hverandre på et eller annet tidspunkt eller ikke. De andre var heller ikke så mørkt og mystisk som jeg hadde håpet på. Savnet mer bakgrunnshistorie om den delen. Hva det er og hva det består av, har jeg ikke tenkt å avsløre, men det var ikke vanskelig å tenke seg frem til. En god thriller, spesielt begynnelsen, men savnet mer mystikk og suspense. Denne thrilleren inneholdt også noen overnaturlige elementer, og det hadde vært spennende om den delen fikk mer plass, for det ville jeg gjerne lese mer om. Ikke alt trenger å være realistisk hele tiden.

Det er ikke så mye mer å si om De andre, siden boka er såpass kort og man ikke vil avsløre noe for noen. Liker ikke at det skjer selv. Grei og underholdende thriller, men ikke noe mer enn det. Det ble for mange tilfeldigheter og en slutt som ble litt for typisk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Glimrende skrivekunst som alltid, i denne serien

En familiebiografi

Fin og personlig essaysamling

Da har jeg lest boka ferdig i kveld, jeg synes den var ganske spennende. Jeg pleier egentlig ofte i krim å gjette meg frem til hvem morder eller hva som skjer her videre, det synes med denne var veldig vanskelig egentlig. Jeg synes den holdt spenningen opp helt til slutt og det blir en slags merkelig slutt på boka, men jeg synes den var underholdende. Jeg gir den terningkast fire for god krim underholding.

I et intervju med Haagen Ringnes i 1976 benekter Torborg Nedreaas at bøkene om Herdis er selvbiografiske.
Ringnes: Du var skilsmissebarn, slik Herdis også var det. Det har kanskje satt sine spor?
Nedreaas: Nå er jo ikke dette noen selvbiografi, og når jeg har brakt inn skilsmissen, er det først og fremst fordi den utgjør et vondt og viktig kapittel i Herdis’ liv.

Og lenger ute i intervjuet.
Ringnes: Og fra og med Trylleglasset har altså Herdis bitt seg fast?
Nedreaas: Ikke bare Herdis, men det som omga henne: Miljøet, de andre barna der, hennes forhold først og fremst til de voksne. Og de voksne i og for seg. Jeg har ikke først og fremst villet skrive noen bok om denne Herdis, men la henne avspeile dem som omgir henne og den tiden hun lever i. Altså sett fra Herdis’ egen synsvinkel.

Dette utsagnet harmonerer med et avsnitt i artikkelen gretemor la ut: «Torborg Nedreaas har selv hevet at skildringen av jobbetiden er «det viktigste» i Musikk fra en blå brønn: «meget viktigere enn Herdis og hennes jålerier».

Tilbake til intervjuet.
Ringnes: Uansett om det du beskriver er såkalt virkelighet eller såkalt fantasi, så er det tydeligvis selvopplevd på en eller annen måte?
Nedreaas: Ja, naturligvis. Jeg kan ikke tenke meg at en forfatter på denne jord ville kunne sette seg ned og skrive om ting han/hun ikke på en eller annen måte har levd igjennom selv – medlevd eller opplevd gjennom sin egen fantasi.

Hele intervjuet, ja hele boken som intervjuet står i; Reflekser i trylleglass anbefales!

Ja jenta som ville redde bøkene kjøpte jeg i fjor til meg selv til bursdaggave og synes den passer fint i alle alder og er nydelige tegninger og skrevet synes jeg. Spennende med dystopisk bok også.

Håper du har en god helg :)