Bokelskere.no

Brannen føyer seg inn i rekken av romaner fra det tidligere DDR, denne er en av de bedre, anbefales!

Åh, William! er tredje bok i Amgash trilogien. Vet ikke om det er planlagt trilogi eller om det kommer flere bøker i serien i skrivende stund, men foreløpig er det en trilogi, og bøkene kan fint leses frittstående.

Unikt vennskap
Lucy Barton er 63 år gammel, og hun har mistet sin andre ektemann, David. Han døde av sykdom og de hadde ikke barn sammen. Hun savner ham voldsomt, og prøver å holde sorgen på avstand. Heldigvis har hun fortsatt William, hennes første ektemann som hun har to døtre med. Selv om de har vært skilt i flere år, har de god kontakt og er gode venner.

I denne romanen får Lucy Barton et spørsmål fra William om hun vil være med på tur, fordi det er noen familighemmeligheter han har funnet ut av og som han vil undersøke videre, og ferden deres går til Maine.

Jeg fryktet at dette ville bli en noe damete roman, og det er ikke mye jeg frykter, men frykter dameromaner veldig mye. Jeg er ikke den som liker å lese om følelser og intimitet. Det interesserer meg ikke, men heldigvis var dette ikke en sånn bok. Dette er mer om tap, vennskap og stille opp for hverandre selv om man ikke lenger har et romantisk bånd til hverandre lenger. Liker at de kan erte hverandre uten at det ligger noe i det.

Lett og muntlig fortellerstemme
Litt uvant at boka er ikke delt opp i kapitler. Den er delt opp noe annerledes, men det fungerte helt fint. Det ga fortellerstemnen en muntlig tone. En fortellerstemme med mye flyt. Handlingen inneholder også mange pauser, som er satt opp på en annen måte fremfor å bruke kaptiler, men det opplevdes ikke som rart.

Følte ikke jeg ble godt kjent med Lucy Barton. Bare overflatisk og litt gjennom noen av tankene hun deler med leser, men det kan jo ha med at jeg ikke har lest de andre Lucy Barton bøkene. Man får nok et større inntrykk av henne da, når man leser de andre bøkene om henne, i stedet for kun denne ene boka. Men handlingsmessig følte jeg ikke at jeg måtte lese de andre bøkene om henne for det som eventuelt har hendt tidligere, blir nevnt i stikkordsform. Dermed er det ikke nødvendig å lese bøkene slavisk. Men, det er jo selvfølgelig opp til hver enkelt og hva man foretrekker. Noen kan lese midt i en serie, og andre må begynne helt fra begynnelsen. Man er forskjellig.

En fin og lett roman om godt voksne mennesker som fremdeles lærer noe nytt om seg selv og hverandre, og som opplever gode og vonde ting i livet. Man er aldri for gammel til det.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Forlaget Press, mot en ærlig anmeldelse)

Flott samtalebok som fikk meg til å lese Kransen på nytt - anbefales!

Diakonissehuset sykepleiemuseum i Oslo selger biografiene om Cathinka Guldberg (Gry Espedal og Berit Hovland) og Rikke Nissen (Kitt Austgard og Berit Hovland).
Men om de sender vet jeg ikke. Det er et forsøk verdt.
Lykke til!

Heldige deg som fikk tak i "Pusteboka"! Jeg var en gang så dum å bytte bort mitt eksemplar. Har prøvd å få tak i den flere ganger, uten hell.

En sann fryd ja – og jeg er så enig i din gode og presise omtale, Ellen. Du har fanget essensen. Når man leser sitatene løsrevet, eller i en ny sammenheng som her, fremstår de annerledes enn i løpende tekst. Sterkere, på en måte. Sigrid Undseth har en fabelaktig observasjons- og formuleringsevne.

«De blanke ordene» inspirerte meg til å fortsette med Undseth. Underveis ble det Jenny og også en gjenlesing av Blomstergleder hos Kristin Lavransdatter. To forskjellige og svært gode bøker, begge to. Nå står Elleve år for tur.

Kjekt med lesning, så bra at du får ryddet. Ja det er helt sant det du skriver. Håper du har en god uke :)

Nydelig lesning om å være pårørende til en demenspasient

Kjekt med feriedager. Greit md å å ryddet, spennende med kjøkkenbytte. Spennende det du leser. Håper du har en god helg :)

Herlig å lese og tilbringe tid med familie, ønsker deg en fin helg :)

Jeg har fått telle opp antall bøker siden vi er halvvis i året. Jeg har faktisk fått lese 102 bøker, og min favoritt så langt er Linn Ullmann med Jente 1983, den var lett å lese, språket var nydelig. Har du fått lest mer eller mindre i år og har du en favoritt eller flere favoritter som stikker seg ut?Jeg har fått lest en del mer og hørt mye lydbok og derfor har blitt en god del.

Denne helgen leser jeg Jane Austen Stolthet og fordommer og Summer av Ali Smith. Jeg har lest stolthet og fordommer før, men i mindre versjoner og forkortet.

Hva leser du denne helgen?

Kanskje jeg håpte på noe annet med denne romanen? det ble litt mye romantisk kjærlighetsdrama, og litt lite samfunn når muren brast. Flere fantastiske topper veide ikke opp for de tamme passasjene

Er det en bok jeg har hørt mye om både i fjor og videre i år, er det Midnattsbiblioteket.

Tematikk som forfatter bryr seg om
Matt Haig har selv slitt med med depresjon og har tidligere utgitt boka Reasons to Stay Alive. Grunnen til at jeg nevner det, er at Midnattsbiblioteket også handler om depresjon og mørke tanker. Å kalle denne boka for feelgood, som jeg har sett boka har blitt kalt av en del boklesere, er jeg ikke enig i. Har selv lest feelgood som er mørke, men synes ikke at denne boka passer inn i den sjangeren. For meg er det en roman. Men sjangre er ikke så lett for tiden, spesielt med tanke på at det er også mange undersjangere.

I Midnattsbiblioteket blir man kjent med Nora Seed som er alt annet enn fornøyd med seg selv og livet sitt. Hun sliter, og orker ikke mer. Hun velger å gjøre noe med det, men i stedet for å dø med en gang, havner hun i en slags mellomstasjon som heter Midnattsbiblioteket. Der møter hun en gammel kjenning, nemlig Mrs. Elm som var hennes skolebibilotekar. Gjennom bøkene Nora velger, får hun gjenoppleve valg hun angrer på, men hvis hun ikke føler seg tilpass med sine nye valg, ting hun vil gjøre om på, havner hun tilbake til Midnattsbiblioteket. Hun blir også testet om hun virkelig vil dø eller ikke.

Urealistiske valg og livsstil?
Dette høres kanskje dystert ut, og det er det også, men boka inneholder også snev av humor. Kanskje ikke vanlig humor, men mørk humor hvis man har sansen for det som meg. Jeg hadde sansen for tematikken og konseptet, men ikke karakterene eller sidehistoriene, altså de valgene Nora tar. Syntes de var noe urealistiske og virkelighetsfjernt. Den eneste delen jeg likte å lese om, bortsett fra når hun er i Midnattsbiblioteket, var den lille biten om Svalbard.

Møter man flere som Nora i boka, eller er det bare hun som sliter med mørke tanker, og som får prøve seg i forskjellige liv, nesten som en statist?

Haig beviser at han er en kreativ forfatter som kommer med artige påfunn, men med denne klarte han ikke å holde på oppmerksomheten lenge av gangen, dessverre. Det var ikke mye som fenget og jeg brydde meg ikke så mye om karakterene. Følte ikke jeg ble godt nok kjent med dem. Det er ingen dårlig bok, men den ble ikke så alvorlig eller realistisk som jeg kunne foretrekke at den var. Derfor ble denne noe seig for meg.

Interessant forsøk, men jeg liker Det ligger i blodet av samme forfatter, mye bedre. Husker den som en humoristisk og sær vampyrroman. Det føles ikke som om det er samme forfatter som har skrevet begge bøkene.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Gursli Berg Forlag, mot en ærlig anmeldelse)

Livs saga har jeg også lest, synes også den var god. Håper du har fin ferie og god uke :)

Ofte kjøper jeg bøker i matbutikker og noen ganger har de en plukk og mix kampanje der man kan kjøpe to bøker for 149. Man kan ikke bare gå forbi, da. Noen ganger vil man ha lett underholding, og noen ganger blir man overrasket over slike bøker, og andre ganger skuffet. Denne gangen ble jeg skuffet.

Kan leses som frittstående
Fiona Barton er ikke et ukjent navn. Jeg har bare ikke lest noe av henne før og dette er andre bok om journalist Kate Waters. Denne kan fint leses som frittstående, for boka dreier seg veldig lite om familielivet hennes, og mest om saken. Det eneste man får vite om familien hennes er at hennes mann Steve er irritert, sønnen hennes vil avbryte studiene og heller reise, mens Kate selv er nesten aldri hjemme. Det er alltid noen hun må intervjue eller undersøke et eller annet.

Saken hun er interessert i er om et spedbarn som er blitt funnet på en byggeplass, og det skal ha vært begravet der i flere tiår. Hvem er barnet og hvordan havnet det der? I tillegg må hun samarbeide med Joe, noe hun ikke er begeistret for siden han er under opplæring. Vil de gå overens?

Falske intervjuobjekter?
I handlingen blir man kjent med karakterer som har en slags forbindelse til dette mystiske barnet, men hvor mye av det er troverdig? Kate som er journalist er vant til å sortere mennesker om de er oppriktig ærlige, elle om de gjør alt de kan for å bli synlig i media.

Kapitlene er svært korte, hopper litt i nåtid og fortid, men handlingen foregår i det meste fra 2012 til 2013. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg har sansen for da det gjør en handling mer realistisk. Man blir godt kjent med karakterene på godt og vondt, men ikke alle var like spennende å bli kjent med. Det som ødela for meg, er at det var noe damete krim. Det er både kvinner og menn med i boka, selvfølgelig, men det blir for mye om følelser. Noe som er forståelig med tanke på saken, men selv foretrekker jeg mer hardbarket krim. Synes også at slutten og prosessen ble alt for forutsigbart og da blir det noe kjedelig, spesielt når boka er på over fire hundre sider.

Interessante perspektiv underveis og tidssprang, men bortsett fra det var det for monotont for min del. Hadde heller ikke spesielt sansen for Kate Waters som fremsto som kald. Skjønner at hun er journalist, men likevel ... Så hiver meg ikke over andre bøker om Kate Waters med det første.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjekt med diktsamling, håper du har en god søndag :)

For en nydelig roman, denne forfatteren må jeg lese mer av. Skulle tro hun hadde vært inni mitt hode og hjerte, for jeg kjente meg igjen i mye av det hun skriver - anbefales!