susanna som svar til [ Slettet bruker ] :
22:49, 29. juli 2014 Diskusjon: susanna om Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman av Neil Gaiman
Aha, beklager det! Den kom ut nå i mai, og oversatt barnelitteratur får veldig lite oppmerksomhet her til lands, selv om det er fra selveste Neil Gaiman.
susanna som svar til [ Slettet bruker ] :
22:32, 29. juli 2014 Diskusjon: susanna om Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman av Neil Gaiman
Fortunately, the milk. Han har bl.a skrevet sandman-tegneserien og kirkegårdsboka. Burde googles; produktiv mann:)
Solid og tradisjonell.
To barn venter på at faren skal komme hjem fra butikken med melk til frokosten. De venter lenge og kjeder seg noe fryktelig. Da faren kommer hjem forteller han en enorm (skrøne?)historie om hvorfor han kom så sent hjem fra butikken. Elsker plottet; sci-fi-skillsa til Gaiman kommer virkelig til sin rett.
Å skrive.
Jeg kan ikke.
Ingen kan.
Det må sies: man kan ikke.
Og man skriver.
Hvem vil ikke at to outsidere skal finne kjærligheten? Begynner fint og morsomt, men munner ut i en intetsigende og hvilkensomhelst kjærlighetshistorie. Det er irriterende; den har så godt utgangspunkt.
Fortellerstemmen er delt likt mellom Elenaor og Park i korte avsnitt, men Park sin historie er dessverre platt. Karakteren blir bare en protesje for Elenaor, og drømmemannen uten feil og mangler.
Kanskje hadde jeg digget denne boka da jeg var fjorten, vanskelig å si. Men hadde den vært vellykka, burde den ha funke på meg, tjueseks år, også.
åh, innmari bra. et så likefremt språk som blir stillistisk i all sin enkelhet. jeg slukte denne boka, både språket, fortellingen og underlaget. kanskje det beste jeg har lest.
Kristine Oseth Gustavsen siterer Opptegnelser fra et kjellerdyp av Fjodor Mikhajlovitsj Dostojevskij (side 20)
18:53, 10. mars 2014 1 har det som favoritt.
"En dagdriver!" - det lyder jo som et kall, som en bestemmelse, det er jo en hel karriere.
Det er langt mellom ungdomsbøker med slik dybde. Les!
Fin!
Anbefaler også Synne Sun Løes sine ungdomsromaner, særlig Tilstrekkelig Vakkert, hvis du ikke allerede har sjekket ut henne.
Tillater meg å utnevne denne til verdens morsomste dagbok.
Linn Strømsborg siterer Mamma, kone, slave av Linda Klakken (side 33)
14:00, 18. oktober 2013 Ingen har det som favoritt.
jeg var ei sånn jente
som var seint ute om kveldene
og aldri kom hjem igjen
jeg sykla utfor bakker
med lukkede øyne
og slåss med jenter
som tilhørte en annen gjeng
døden var bare ei blåklokke i hjertet
og det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
lurte på å dra
men visste ikke hvor
lurte på hva som venta meg
lurte på hvorfor jeg var aleine
om jeg gjorde noe feil
Andreas Burø som svar til Bibliotekari :
23:58, 27. august 2013 Diskusjon: Andreas Burø om Inferno av Dan Brown av Dan Brown
Er det ikke regler mot slikt? Karma, en valp dør eller noe?
Jeg gleder meg hardt til jeg blir ferdig med denne, slik at jeg kan lese en ordentlig (gjerne under middels) bok igjen. Men denne søpla klarer jeg fa#!"$ meg ikke å fullføre.
Stian Kristensen som svar til Bente D :
18:14, 5. mars 2013 Diskusjon: Bente D om Anna Karenina roman i åtte deler av Lev Tolstoj av Lev Tolstoj
Leste boken slik at jeg med god samvittighet kunne se filmen, som jeg så fram til, da den virket interessant (blant annet på grunn av den vekslingen du nevner), der deler av filmen spilles som et teaterstykke, og at den ved Levins historie erstattet teateret med virkelige omgivelser, som er en veldig interessant ting å gjøre, da Hollywood ikke alltid gir rom for "kunstneriske friheter". Enda vet jeg ikke om jeg synes filmen var ekstremt bra, da jeg føler den sliter med de samme problemene som jeg mener plaget Les Miserables, som også er en aktuell bok-gjort-film (eller: bok gjort musikal gjort film). For dette er lange historier, Anna Karenina er på godt over nihundrede sider, som betyr at den må "skrelles", noe som ikke nødvendigvis er en dårlig ting: jeg ser meget opp til dem som klarer å fortelle en intrikat historie på kort tid, men jeg føler at de her gjorde et forsøk på å fortelle alt for meget på kort tid, og at de derfor ikke fikk tid til å dvele ved noe. Jeg er glad i litteratur og film som tar seg tid med karakterene, og med fortellingen, enda jeg føler at Hobbitten blir litt for mye av det gode (ettersom boken er så kort).
Boken (Anna Karenina) står som en av de beste bøker jeg har lest, og filmen var slående vakker, men rytmen plaget meg: det at fortellingen gikk for fort, men til gjengjeld: dette er bare mine tanker, og jeg koste meg, og er glad for at jeg så den. Kanskje hadde jeg litt for høye forventninger.
Kristine Oseth Gustavsen siterer Gjennom natten av Stig Sæterbakken (side 242)
23:06, 25. januar 2013 Ingen har det som favoritt.
Jeg strøk fingrene over den stive kakepynten. Ingen reaksjon, bare tørrheten i noen kalde harde materialer, det ene oppå det andre. Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært min egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Alt forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.
Er så lykkelig over at jeg endelig ble ferdig med dette crappet. Trengte 3 måneder på denne.
Dan Brown bruker samme oppskrift i alle bøkene sine sine, og man får en sterk følese av å "ha lest dette før". Dessverre blir jeg lurt til å lese alle sammen fordi konseptene er triggende nok.
Linn Strømsborg siterer Et rikt liv av Mirjam Kristensen (side 102)
11:25, 27. desember 2012 Ingen har det som favoritt.
Hun hadde kjent frykten hver kveld, i lang tid, over å legge seg alene, bli liggende i mørket og plutselig skulle kjenne at det var noe galt. Hun var redd for å plutselig ikke kunne røre seg, for å miste hukommelsen, få blodpropp, ha kreft uten å vite om det, få hjerteinfarkt. Hun var redd for klumper som kunne vokse inni henne og forderve henne og at hun ikke skulle skjønne det før det var for seint. Hun var redd for å dø i senga og våknet hver morgen, like overrasket, jeg lever! Så ble hun redd for å bli gal, for at all redselen og frykten for å bli syk skulle tippe over og forvrenge hjernen hennes.
Men vanene hadde innhentet henne. Hun ble vant til å legge seg alene, vant til å høre sin egen pust, kjenne på hjerteslagene. Når pulsen banket i øret, la hun seg bare på ryggen. Når hjertet dunket ekstra fort, skrudde hun på radioen. Og så gikk det over. Hun levde videre, hun ble ikke syk.
Viste ikke om denne før jeg tilfeldigvis så den i bokhandleren. Der den andre boken i serien skuffet, leverte denne så det holdt. Tre dager, så var det over.
Lahlum lykkes i stor grad å skape et 1970 univers, som jeg umiddelbart tror på.
Sist sett
