Bokelskere.no

Kjekt å se at du likte romanen litt i hvertfall, er litt usikker på hva du mener med at forholdet deres burde hatt andre vilkår? Datteren,jeg-personen, prøver deseperat å løsrive seg fra moren, på grunn av morens sykdom og hennes egen redsel for å bli som henne. Det blir vel nødvendig for henne å gjøre som hun gjør, rett og slett for å overleve selv. Hvilket forhold tenker du de burde hatt?

Røros har fått ny politimester. Nærmere bestemt den tidligere Kripos-etterforskeren, Skarphedin Olsen. Det er en stor omveltning, for det skjer ikke allverden i Bergstaden. Ikke før en syklist oppdager en arm plassert i en maurtue. Armen sendes til patologer i Oslo, mens Olsen og staben hans strever med å finne armens eier. Saken endres da armen etterhvert viser seg å tilhøre en meget kjent person.
Annerledes og underfundig krim om Skarphedin og hans nevø Fredric Drum. Bok nr. 13 i serien.

MØRKT OM FRYKT OG ENSOMHET
I romanen møter vi en 38 år gammel mann som for 12 år siden flyttet hjem igjen til moren. Til å begynne med var han med å hjalp til med både handling og husarbeid men de siste 9 årene har han mer eller mindre tilbrakt på gutterommet. Av og til er han så urolig med tanke på å gå ut av rommet at han gjerne tisser i en tomflaske han har stående i et hjørne.
Moren som tidligere har jobbet som lærer tilbringer mye tid i hagen når hun ikke er inne å lager mat til seg og sønnen.
Mye av romanen beskriver jeg-personens indre kamper og det er sårt å lese. Samtidig tenker jeg at dette umulig kan være enkelt for moren heller som prøver å leve sitt eget liv selv om det får konsekvenser for sønnens frykt når hun reiser bort noen dager.
Når moren faller ned fra stigen når hun er ute for å plukke ned epler fra epletreet endrer boken noe karakter og blir om mulig enda mørkere.
Dette er uten tvil spesiell bok på mange måter. Den er som en studie inn et menneskesinn som umulig kan være helt friskt. Det er en stillferdig men også en veldig mørk fortelling. Tideman skriver veldig godt og jeg likte godt måten boken var bygget opp på. Tittelen er også veldig treffende med tanke på bokens innhold.
Denne vier seg pent inn i rekken av høstens mange bøker som tar for seg et mor/voksne barn forhold. De er ikke særlig sunne disse forholdene,men det er vel nettopp det som gjør at det er interessant og fascinerende lesing.
God bok som jeg gjerne anbefaler videre.

Takk for forslaget! Jeg søkte litt og fant en annen også "USA - en reise" av Geert Mak der han følger Steinbecks rute, den er dessuten oversatt til norsk som er bra for meg som ikke leser så veldig godt engelsk

Turen med Charley har jeg lest flere ganger! Ble jo veldig nysgjerrig på denne "oppfølgeren", den må jeg få tak i. Takk for tipset!

Hei på deg!
Jeg leser "På vandring uten esel i Cevennene" av Aleksander Leborg. Han går samme turen som Robert Louis Stevenson gjorde og skrev "På vandring med esel i Cevennene" om turen, den foretok han i 1879 mens Leborg gikk den i 2017.
Jeg har lest Stevensons bok for mange år siden så da måtte jeg jo låne med meg denne!
Ellers leser jeg en novellesamling av James Baldwin "Nå tar jeg deg". Veldig bra...!
God helg.

Ved inngangen til 1300-tallet, har Håkon Magnusson arvet tronen etter at broren Eirik døde. På den tiden var han Nordens mektigste mann. Håkon var en arbeidsom konge, som var god på å drive det politiske spillet som var avgjørende for å danne allianser. På høsten 1302 møtte han en svensk hertug for å danne en krigsallianse mot Danmark. I potten la Håkon sin 1 år gamle datter, Ingeborg. Lite visste kongen hvilken byrde han la på datterens unge skuldre. Det hele skulle vise seg å spille en avgjørende rolle for Norges historie.
Spennende, lærerik og interessant historie fra middelalderen. Godt språk, og nøye forklaringer og fotnoter. Noe langdrygt om de talløse svikene, men det er jo sannheten.

Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.

Det er en hjerteskjærende, vond og sår beretning om hvordan det er å leve med og forholde seg til en mor som er psykisk syk. Den tar også opp fortellerens kamp mot sin egen angst som voksen.
Lillebø skriver usentimentalt om temaene hun tar opp og jeg kan ikke annet enn å anbefale boken på det aller sterkeste!

Hele omtalen kan leses her.

Trykk på lenken Diskusjoner, se hva vi snakker om...så velger du oversikt. Scroll til helt nederst på siden der er det et søkefelt.

Til og med kapitlet Høyere lover

Thoreau blir presentert som filosof, og av en filosof hadde jeg forventet en mer analytisk og systematisk tilnærming til de temaene han tar opp. Han stiller få (ingen?) spørsmål, men sparker friskt i alle retninger. Han motsier gjerne seg selv, uten nærmere begrunnelse. Som Marit sier: «Det morsomme med disse meningsytringene er at Thoreau er så mangfoldig, for ikke å si skiftende i vinklingen sin.»

Jo da, du kan ha rett i det, Marit, men at det skal gjøre han til «en klassiker for livsfilosofer (…)» (baksideteksten) forundrer meg.

Her er et av hans spark med en viss underholdningsverdi (hittil uimotsagt):

«Forplantingsdriften, som når vi tøylesløst gir etter for den stjeler kreftene våre og distraherer oss, gir oss livskraft når vi holder den i tømme.» (side 200)

Om kapitlet Innsjøene skriver du Kjell: «Thoreau beskriver landskap og topografi slik at man får en følelse av å befinne seg der, både i rom og tid.» Og videre: «Mer enn hundre år senere bruker Knut Hamsun en lignende teknikk for å skildre natur og landskap (spesielt i Pan, 1894), og for begge forfatterne gjelder det at stilen kan kalles naturlyrikk/-mystikk. Thoreau anvender også personifisering (antropomorfisering) for å beskrive natur og landskap.»

Sammenligningen med Hamsun er interessant, Kjell. Også at du påpeker at Thoreau benytter seg av teknikken personifisering / besjeling. Besjeling er med på å gi teksten et eventyrlig preg.

Det er naturskildringene som redder Walden for meg. Men opp mot Hamsuns skildringer i Pan kommer han ikke, ikke etter mitt syn. Jeg siterer meg selv:

«Åpningen av Pan tok pusten fra meg. Jeg ble sugd inn i nordlandsnatten, sommernatten, i lydene, luktene, synsinntrykkene, som om jeg selv var der. Ubeskrivelig vakkert og poetisk.»

Catherine og David Bourne, er på bryllupsreise i Frankrike og Spania. De er som mest lykkelige når de jager etter neste nytelse; frokost, lunsj, middag, vin, sol, bading, og Catherines besettelse - hårklipp. David er forfatter, og hans andre bok er nylig utgitt. Den selger godt, men det er et skår i gleden - Catherine er sjalu. Hun vil at han bare skal skrive om dem. Så møter de Marita, og Catherines nevroser topper seg.

Dialogene er ganske spesielle og underlige, men det er godt driv og språk. Spenningen ligger og lurer, og man aner at noe mørkt er i emning.

Ikke vet jeg når Schreiner begynte å skrive på denne romanen men den kunne ikke vært utgitt på et mer treffende tidspunkt enn dette, midt i den pågående pandemien vi befinner oss i så sånn sett er den ganske så treffende som en samtidsroman også hvor vi har fått en helt ny «normal» enn det vi hadde for bare litt over et halvt år siden. Men det er ikke første gang Schreiner mikser dette i en roman.

Dette er en skikkelig pageturner og det dystopiske fikk en litt annen dimensjon gitt pandemien. Schreiner klarer gang på gang å mikse samtid med «urealistiske» hendelser og måten han fletter det inn i handlingen på er intet mindre enn imponerende og jeg er enda en gang betatt av universet Schreiner har skapt.

Les gjerne hele omtalen min her.

Henrik er vant til luksus som skipsreder-sønn, men da han må redde familiearven, går det galt. Han satser alt på aksjer, og taper. Som en reddende engel, kommer Elsa inn i Henriks liv. Hun er datter av Bjørn Brun Hansen, som eier en bensinstasjon. Bjørn og Elsas mor, Helene, vet ikke hva godt de kan gjøre for det unge paret, men Henrik er likeglad. Da Elsa plutselig blir gravid, stelles det istand et hastebryllup, og svigerforeldrene betaler en måned bryllupsreise i Nice. Henrik klarer ikke å glede seg over det å være nygift, eller det faktum at han skal bli far. Han våkner derimot av dvalen ved hjemkomsten fra Nice. Henriks eks-kjæreste har nemlig kjøpt barndomshjemmet hans. Hvis han trodde at det nye livet var trivielt, blir det nå uutholdelig.

Det er en pine å høre på sutringen til Henrik, men også utrolig fascinerende. Selvsagt godt språk.
Fritt diktet etter Ibsens "Hedda Gabler".

Vilja studerer i Levanger, søsteren i Oslo, mens moren bor alene på Teigen ved Molde. Da Vilja får telefon fra moren, tror hun først at hun er full. Ettehvert skjønner Vilja at moren er syk, og ringer tanten. Sykdommen viser seg å være alvorlig, og Vilja haster hjem. Studiene får vente. Det som møter Vilja i Molde, skremmer henne. Hvem er personen i sykesenga? Det ligner på en helt fremmed versjon av moren. Viljas liv blir satt på vent, og hun må samtidig ta et oppgjør med fortiden.
Ble hekta allerede i prologen! Godt språk, og viktig tema.
Historien veksler noe mellom fortid og nåtid, og langsomt kommer Vilja og familien fram i lyset.

Simon er 16 år. Han har hatt 3 jentekjærester, men han er egentlig homofil. Bare ikke helt offisielt. Det holder å leve det ut på scenen.
Men, hemmeligheten hans står i fare for å avsløres. En e-post har kommet på avveie, og Simon blir utsatt for utpressing. Simon er ikke bare bekymret for sin egen del, men også for identiteten til personen han har utvekslet e-post med - Blue. Selv Simon vet ikke hvem han er; bare at de går på samme skole.

Ungdomsbok med en del amerikanske referanser som er noe vanskelig å relatere til. Litt rotete start, men den tar seg noe opp midtveis.

"Om kvinnfolk som smelte døren i og spyttet og mennene kastet søle på dem..."
( Alan Burgess: En liten kvinne)

Til og med kapitlet Lyder

Etter det elitistiske utsagnet:
«De store dikternes verker er ennå ikke blitt virkelig lest av menneskeheten, for bare store diktere er i stand til å lese og forstå dem. De har bare blitt lest på samme måte som folk leser stjernene, i høyden astrologisk, og ikke astronomisk. De fleste mennesker har lært seg å lese av simple makelighetshensyn, akkurat som de har lært seg å regne for å kunne føre regnskap og ikke bli snytt i handel. Men om lesning som en edel intellektuell øvelse, vet de lite eller ingenting, …» (side 103)
var jeg på nippet til å kaste hele Thoreau på båten.

Men så fulgte det fantastiske kapitlet «Lyder» der Thoreau med overbevisning lar oss få del i alle lydene han hører – naturens egne og de menneskeskapte. Så fantasifullt, originalt, troverdig og levende beskrevet.

En berg-og dal-bane av en bok!

Hvordan ligger dere andre an?

Det var synd, Hilda, men forståelig.
Alle gode ønsker og håper du snart kan være tilbake.

Baba Segi er gammel og rik. Han har 7 barn med 3 koner. Bolanle er ung, pen, og bachelor-utdannet. Moren er meget ambisiøs på datterens vegne, men Bolanle velger å bli Baba Segis fjerde hustru. Bolanle skiller seg kraftig ut i sitt nye hjem. De andre konene til Baba Segi, er så og si analfabeter, og nekter å ta til seg lærdom fra en nederst på rangstigen. Første- og tredjekonen er spesielt fiendtlige innstilt, og prøver det meste for å skvise ut Bolanle. Hun har nemlig mulighet til å finne ut av familie-hemmeligheten de andre bærer på, men da Bolanle ikke blir gravid, snus det hele på hodet.

En annerledes historie fra Afrika, som er både spennende, frastøtende, morsom, og lærerik.
Boka leses i forbindelse med Trondheim folkebiblioteks månedsutfordring, der vi i september skal lese fra Nigeria.

Jeg har lest t.o.m. «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for»

Som flere har poengtert, var det lange første kapitlet «Økonomi» tungt å komme gjennom. Det lille «Hvor jeg levde, og hva jeg levde for» er betydelige greiere. Det inneholder også vakre og levende naturskildringer, som denne: «En innsjø som denne er aldri så speilblank som i en slik stund, for når det klare luftlaget over den er lavt og formørket av skyer, blir selve vannet, som er fylt av lys og reflekser, lik en slags nærværende himmel av desto større verdi.» (side 87-88, Pax 2007). Fulgt opp av en poetisk konklusjon (om sin egen utsikt): «Det var beitemarker nok for fantasien.» (side 88). Ønsker meg mer av dette slaget!

Jeg ser at mange bokelskere er svært begeistret for Thoreau. Selv sliter jeg fortsatt med å få taket på denne mannen. I hans kritikk av det moderne samfunnet er det mye vi kan kjenne oss igjen i nesten to hundre senere (hva gjør det med oss å eie så mange ting, medienes sensasjonsjag mv.). Thoreau drar argumentene ut i sin ytterste konsekvens. En måte å prøve dem ut på? Men hva er det han vil? Hva er hans livsfilosofi? Det er mangt og meget jeg synes er selvmotsigende og ikke får til å henge sammen. Det er fullt mulig dette stoffet krever en langt grundigere lesing enn min, og mitt bekjentskap med forfatteren er nytt.

Thoreau prediker at det å eie ting, ødelegger for vårt indre liv. «… for jo flere ting et menneske har råd til å la forbli urørt, jo rikere blir det.» (side 84). Men det er fint at naboen eier jord der Thoreau får sette opp sin stue vederlagsfritt, og det er fint at naboen eier en øks han kan låne slik at han får bygd stuen. Studentene bør helst bygge sitt eget universitet. Det er både lærerikt for studentene og økonomisk. Men den dagen Thoreau trenger legehjelp, vil han synes det er like fint å skulle bygge sykehuset først …

Kanskje poenget bare er å provosere leseren til å tenke over disse forholdene?