Bokelskere.no

Denne bygården i Kairo, ble bygget i 1934 og står fortsatt. Bygningen utgjør rammen i fortellingen om kvinnebedåreren Zaki Bey, den begavede sønnen til vaktmesteren, Tahal, som drives ut i politisk ekstremisme, Hatem - homoseksuell avisredaktør, Buseyna som brødfør familien og må utstå butikksjefens seksuelle overgrep, og Hagg Azzam som har en hemmelig kone nummer to.
Bestikkelser er det mest hverdagslige som finnes i denne motsetningsfullt byen, der de rike utnytter sin posisjon til fulle.

En meget interessant bok med god innføring i det egyptiske dagliglivet til fattig og rik.

på samme måte som Tirsdager med--- rystet boken meg Alle unlatelsessyndene alle de bevist valgene ut fra egoisme og " meg først" alle våre tilkortkomminger som vi skjuler og ikke minst de gale valgene vi tar i jakten på å bli elsket av den "gale" personen. Jeg felte mange tårer

en rystende bok som sitter i mange år etter at jeg leste den i forbindelse med en venns langsomme død

Amerikanske Jane har opplevd noe fryktelig og rømmer til Norge. Som de fleste amerikanere har hun slekt der, men hun har aldri møtt dem.
På flyet havner hun ved siden av en underlig skrue med det uforståelige navnet Ulf. Han er zoolog på jakt etter moskus.
Jane camper hos slekten i Oslo, men rømmer og havner i telt uten kart, kompass og en utladet mobil...
Det viser seg at Jane har opplevd en stor personlig tragedie, og bit for bit avsløres fortiden hennes.
En liten bok med stort innhold!

Spennende og uforutsigbar- og deilige menneskeskildringer

gyselige noveller, fulle av elendighet- måtte leses i små porsjoner , men likevel måtte jo leses God selvsagt, men utrivelig

denne var god- ikke så mye for plotter- det var sånn middels, men for ordbruk, setningene, ironien og sarkasmen i hvordan storyen forløp En sann glede å lese hvordan han skrev

Her er min anmeldelse av "Fjellgraven" (ekstern lenke)

Siden Marit hadde sånn hell med å resirkulere et gammelt forslag, drister jeg meg på det samme og renominerer Jesusevangeliet av José Saramago.

Den portugisiske nobelprisvinneren José Saramago (1922–2010) er en av mine absolutt favorittforfattere. Saramago har en egen evne til å snu opp ned på oppleste og vedtatte sannheter – hva hvis … Han har en fantastisk observasjonsevne, en underfundig humor og vet å sette tankene i sving.

Om Jesusevangeliet skriver forlaget:
«José Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller han historien om Jesu liv. I forgrunnen står snekker Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes. trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn.
Vi følger historien om Jesu vandring på jorden, med Maria fra Magdalena ved sin side, i møte med mirakelmenn, fiskere, tollere og ikke minst djevelen selv. En historie som kan både provosere og åpne øyne. Saramago ble innstilt til den europeiske litteraturprisen for denne boken.»

I en artikkel i Aftenposten i forbindelse med nobelprisutdelingen står det: «I Jesusevangeliet fra 1981 reflekterer Saramago over tilværelsens aller største spørsmål. Han lar Gud og Satan forhandle om ondskapens problem, mens Jesus trekker sin egen rolle i tvil og utfordrer Gud.»
Flere av dere kjenner sikkert til Saramagos sparsommelige (he, he) bruk av det lille tegnet punktum. La deg ikke skremme, du kommer fort inn i skrivestilen. Teksten bobler over av digresjoner, anekdoter og fortellerglede. Om han er ute på viddene, tar han oss alltid pent tilbake til historien. Krumspringene og de lange setningene har sin rolle og funksjon.
Svenska akademien sier blant annet i sin begrunnelse for nobelprisen: «Med sine lignelser som bæres av fantasi, medfølelse og ironi, gjør han det stadig og på ny mulig å gripe en flyktig del av virkeligheten».

En forfatter absolutt egnet for debatt i lesesirkelen!

Hm...politiske memoarer...kom bare til å tenke på Nelson Mandela: veien til frihet.
Den er nok ikke en tynn bok og jeg har ikke lest den selv, men har hørt den er god. Det kan jo være noe?

En ung trebarnsmor blir funnet drept på brutalt vis i sitt eget hjem. Hennes syv år gamle datter er eneste vitne.
Kort tid etter blir nok en kvinne drept, og politiet mistenker at det er samme gjerningsmann.
Huldar leder etterforskningen, men han mangler spor. Dette fører til konflikter og frustrasjon innad i poltikorpset.
I tillegg fanger en radioamatør opp merkelige meldinger som knyttet ham til de drepte, og han begynner å undersøke saken på egenhånd...

Rystende krim fra Island, som jeg likte godt. Bra driv og interessant plot.

De fire barna i Madigan-familien vokser opp på vestkysten av Irland, men som voksne er det kun Constance som er igjen der. Dan bor i New York, Emmet i Mali og Hanna i Dublin.
Moren, Rosaleen, er familiens midtpunkt og vanskelige matriark, som plutselig bestemmer seg for å selge familiehjemmet. Dette får alle til å vende hjem for å feire en siste jul sammen, og de blir alle konfrontert med fortiden.

Veldig ujevn og fort glemt for min del.

Kiosklitteratur sies det- ja mulig det, men jeg koste meg med denne krimboken- den første jeg leste av denne forfatteren og har lyst til å stifte nærmere bekjennskap med Anna Travis heltinnen i serien- koselig krim på sengen!

Skal også jeg driste meg inn i filosofien …

Mot slutten av boken møter vår mann Desiderus igjen sin gamle læremester Constantino (side 232). Munken Egidio opplyser: «… bror Constantino var platoniker (…) – Som deres nåde vet, er det en tvilsom sak for en dominikaner. Siden Thomas Aquinas knyttet ordenen til Aristoteles, har det vært nesten umulig for en avviker å bli hørt, enn si tatt alvorlig.»

Vi får altså vite at det var en strid mellom de som støttet Platons ideer, og de som støttet Aristoteles. Dominikanerordenen var blant sistnevnte.

«Han (Constantino) brukte år av sitt liv på å prøve å forene det platoniske og det aristoteliske verdensbildet, så sitt helhetssyn briste og et stadig større svelg åpne seg mellom ånd og materie. Han spådde med dyster røst at den aristoteliske materialismen ville erobre verden og en jernhard lovmessighet senke seg over all tenking. Hvor ville det bli av naturens sjel, spurte han sørgmodig ut i tomme luften, denne evige skaperkraften i alle ting som Platon kalte idéen, de gamle romerne genius, og som de troende kalte Gud?»

Kapitlet avslutter:
«I antikkens ånd omtalte han (Constantino) helst guddommen i flertall og foretrakk å kalle den evig ynglende skaperkraften for naturen. Hans sammenstøt med prioren var mange, og selv om han hver gang gikk ut av dem i triumf, ble hans stilling i klosteret mer og mer usikker. (…) Det ble visket i lønngangene om at han var en frafallen, og at han i dypet av sin sjel var en overbevist hedning.»

Dette kan jeg lite om og synes er relativt vanskelig å få et klart bilde av.

Det hadde vært interessant om noen av dere vet mer om dette. Kan vi for eksempel finne igjen Hobæk Haffs grunnsyn hos noen av disse filosofene? Identifiserer forfatteren seg med platonikeren Constantino?

Alltid like fint å oppleve at bokelskere ikke bare er opptatt av sine egne bokønsker, men også at andre skal få oppfylt sine. Hjertelig takk, annelingua. Ny bestilling er sendt.

Når det gjelder Det vokser et tre i Brooklyn, fikk jeg ikke rotet meg til å bestille den. Og bra var det! Den kommer til halv pris i oktober :-)

Noen kom meg i forkjøpet :-(
Fikk nettopp melding om at boken allerede er solgt, det eneste eksemplaret på antikvariat.net...

For en utrolig fin og til tider sår bok dette var, skrevet på et nydelig nynorsk språk!
Les gjerne bokomtalen min

Da bestiller jeg den straks! Stoler på dere to, samt Ellen :-)