Bokelskere.no

spennende en stund, men på slutten gikk det altfor fort -folk døde som fluer og det ble ikke tid til å fordøye plottet i det hele tatt. En semifantasybok som skrapet overflaten

Kongen fall er en bok jeg har vurdert som uegnet for terningkast. Språket eminent! Innhold og oppbygning ikke så helt greit å få taket på. Veldig glad for å leste denne boken sammen med dere. Mange gode innspill. Tusen takk for nok en vel gjennomført felleslesing!

Boken er lagt til listen over nobelprisvinnere jeg har lest. Svenska akademien begrunner tildelingen slik: «for den sjeldne kraften og frodigheten i hans poetiske fantasi, kombinert med et bredt basert intellekt og dristig, nyskapende stilkunst». Det høres for meg ut som en god begrunnelse. (og så ser jeg at du allerede har skrevet dette, gretemor...)

Tildelingen til Jensen var den første etter annen verdenskrig. I fire krigsår var nobelprisen i litteratur ikke delt ut.

Så artig at du foreslår Dekameronen! Jeg har nettopp plukket den ut av hyllene og så smått begynt på bind 1. Inspirert av et radioprogram om den i slutten av uken.

Du husker ikke feil, Peer er absolutt "full av seg selv".

Så kan man spørre seg om Peer er mer «spiselig» i dag enn da han debuterte i 1867. Verdier som rettskaffenhet, ansvarsfullhet og lojalitet sto sterkt på Ibsens tid. I dag er eventyrlyst, følg drømmen, tenk på deg seg, «fordi du er verdt det» – i skuddet.

Satt på spissen – er Peer Gynt gått fra å være en slabbedask til å bli et ideal? Fra å være en outsider til en utbredt type (av begge kjønn)?

Jeg har lett for å henge meg opp i aparte sidespor ….

På side 209 bruker forfatteren (eller er det oversetteren?) uttrykket dødsveene. Det er biskop Gustav Trolles død vi er vitne til:

«Dødskampen varte i to dager. (…) Og da krampene fikk tak i ham, spente hans lemmer seg og sprang som stålbuer, eller han lå stiv under veene, knyttet i knuter og hard som sten over hele kroppen.»

Veer (rier) er et ord vi vanligvis bruker ved fødsler. Bare én gang før har jeg hørt det brukt i forbindelse med døden. Det var en jordmor/forfatter (?) som skrev om døden som fødselens fysiologiske motsats. Trakk paralleller mellom de takvise prosessene som skjer når vi trer inn i livet, og når vi går ut av det. (Sammenstillingen halter riktignok; moren har fødselsveene, den døende dødsveene.)

jeg liker Tom Hartmann!!

Trudy er høygravid. Hun bedrar ektemannen John med hans bror Claude. De legger en morderisk plan for å kvitte seg med John for alltid. De to elskerne vet ingenting om at planen deres har et vitne - Trudys ufødte barn.
Lettlest og annerledes med tanke på at fosteret er fortellerstemmen.

Siste bok i Napolikvartetten om venninnene Lila og Elena.
I voksen alder har de begge kommet seg opp og fram, og ut av fattigdommen. Elena bor i Firenze med mann og barn, mens Lila fremdeles bor i Napoli.
Elena har aldri glemt sin store kjærlighet, Nino, og hun forlater familien for å være sammen med ham. Lila på sin side, fordømmer forholdet, og for Elena virker det som om Lila gjør alt for å ødelegge for de to turtelduene.

Flott og dramatisk avslutning på historien om de to venninnene fra Napoli.

Annen handling

Peer er i Dovregubbens hall og konfererer med gubben sjøl om forskjellen på folk og troll.
Det er så mange uttrykk i dette stykket som er gått inn i språket og blitt en del av det. Jeg ble sittende og undre over hvilke Ibsen har skapt, og hvilke han har «plukket opp» og gitt (nytt) liv.

Utgangspunktet var «å være seg selv nok». Det er vel ikke utenkelig at dette var et uttrykk også før Ibsens tid.

Vet noen av dere mer om dette? Jeg går ut fra at det ikke er et enten eller svar her. Det jeg er ute etter er synspunkter på opphavet til det nevnte og andre av Ibsens uttrykk.

I samme slengen begynte jeg å tenke på det lille ordet «nok». På den himmelropende forskjellen på «å være seg selv» og «å være seg selv – nok»!

spennende og nær

Her er min omtale av Ingen er så trygg i fare (ekstern lenke)

Nå måtte jeg gå til glasskapet med min barndoms bokskatter og hente frem Billeder fra Jesu liv, fra 1954, vidunderlig vakkert illustrert av Harold Copping.

To ganger bruker Jesus uttrykket du nevner. Han sier til «den verkbrudne», som er så klein at han må bæres på en båre av fire menn: «Stå opp, ta din seng og gå hjem til ditt hus!» Og han sto opp og gikk ut så alle så det. (s. 38)

Den syke ved Betesda-dammen har ligger syk i 38 år fordi ingen har hjulpet han ut i det helbredende vannet. Da sa Jesus til ham: «Stå opp, ta sengen din og gå!» Og den gamle mannen gjorde som Jesus sa, han reiste seg opp, og tenk, han kjente at han var blitt frisk! (s. 52)

Men miraklene stopper ikke der. Jesus vekker enkens døde sønn. Han rørte ved den døde og sa: «Du unge mann, jeg sier deg: stå opp!» Og den døde reiste seg og begynte å snakke. (s. 42)

Men det er ikke disse det gjelder denne gangen. Det er de døde som stiger opp av graven og beveger seg i de levendes verden for en stakkes stund, snakker og ses (i hvert fall av enkelte, kanskje bare én) før de returnerer til dødsriket.

Slik jeg oppfatter Axel i det omtalte kapitlet. Eller finnes det en annen tolkning?

Det er «bildet» av den døde med sin egen kiste på ryggen, jeg mener å ha vært borti før. Kan hende tar jeg feil, men det hadde vært artig om noen kjente igjen temaet – i litteraturen eller malerkunsten.

Boken etterlater mange ubesvarte spørsmål. Ett av dem er det du påpeker, Randi:

Hvorfor "holdt danskene opp å være et nordisk folk" etter at bondeopprørene på 1500-tallet var slått ned? (Dette sto i forbindelse med bondeopprørene, ikke sant?) Interessant spørsmål.

Skal utsagnet leses i overført betydning? Noe i retning av at danskene har mistet sin kraft og styrke?

Eller i konkret historisk betydning. Norge er fortsatt under Danmark, men er det historiske hendelser som har brakt Danmark fjernere fra Norden? Så fjernt at de faktisk opphører å være et nordisk folk?

Mine historiekunnskaper strekker ikke til. Noen som kan bidra?

en nydelig bok- jeg måtte bare lese og lese til den var ferdig. Hun evner å få karakterene under huden, gir psykologiske trekk og forståelse og hele tiden hjertevarme og innlevelse Tilsynelatende skjer det ikke så meget, men boken er fylt av spenning og utvikling Herlig

Morten Falck er teologistudent i København på slutten av 1700-tallet, selv om hans egentlige drøm er å studere medisin. Han er uhyre interessert i menneskets anatomi, og de detaljerte tegningene hans blir hengende på byens universitet.
Til slutt blir han ordinert, og flytter til Grønland for å virke der.
Året er 1793 og Morten lengter hjem. Hjelpepresten er full av sorg og sinne, og misnøyen fra grønlenderne vokser. Profeten Habakuk og hans kone leder et opprør blant de kristne grønlenderne. Drømmen deres er likhet, frihet og brorskap.
Morten slites mellom å håndheve loven, eller å la seg drive med av frihetsdrømmene til de innfødte.

En knallhard og tøff bok, som ikke lar mye overlates til fantasien. Uhyre interessant, og mesterlig bygd opp.

Boka er inspirert av historiske hendelser, og fikk Nordisk Råds Litteraturpris i 2013.

Kapitlet Inger har jeg også grunnet på.

Boken er jo skrevet som en realistisk fortelling – med mange «overnaturlige» sidesprang. At Mikkel ser sin uoppnåelige Susanna gjennom stengte vegger og Åsgårdsreien etter et heidundrende tordenvær, er som det skal være. Fantasier som utspiller seg i Mikkels hode. (Og vi må ikke glemme hvilken tid vi er i, før elektrisiteten lyste opp all verden og kunnskapene var andre enn i dag.)

Kapitlet Inger skiller seg ut (så vidt jeg kan huske). Skrevet som et realistisk møte mellom Inger og hennes døde elskede. Temaet med å stå opp av graven og ta sin egen kiste på ryggen, mener jeg at jeg har vært borti før, men hvor … Kan det ha vært i malerkunsten?

Andre som har synspunkter på dette spesielle kapitlet.

Her er min anmeldelse av "Camille" (ekstern lenke)

Oi da, ja nå husker jeg det! Burde jo ha sjekket det opp først...

koselig ungdomsbok

Vesleblakken var Henrik Wergeland sin den!