Bokelskere.no

38 år gamle Undis, kommer fra ei lita bygd på Sunnmøre. Hun har bodd mange år "ute", men nå er hun tilbake som lektor i nordisk på høyskolen.
Før hun tiltrer deltar Undis på den årlige julemiddagen til skolens nordiskkollegium. Det serveres smalahove, noe Undis aldri har satt til livs før.
Under middagen kommer minner fra barne-og ungdomstida fram i dagen igjen. Mesteparten har Undis feid under teppet, men nå må hun ta stilling til både smått og stort.

Bra start, men det blir litt for spesielt underveis. Plusspoeng for nydelig nynorsk.

Denne har jeg hatt på ønskelisten en stund. Takk for en god og inspirerende (tross alt) omtale.

De tre kvinnene har alle tilknytning til Senegal, og de befinner seg i en kinkig livssituasjon.
Norah er advokat i Paris, men reiser hjem til sin meget spesielle far for å ta på seg en umulig sak.
I huset til Norahs far, befinner Khady Demba seg. Hun passer på farens tvillingjenter som er morløse.
Fanta lever et uforutsigbart liv med ektemannen Rudy og deres sønn.
Ingen av kvinnene lar seg knekke, selv om virkeligheten de lever i er brutal mot dem.

Boken fikk Goncourt-prisen i 2009.

Undret meg litt over at det faktisk er Rudys historie som er i fokus i midtdelen av boken, og Fanta er kun nevnt i bisetninger. Man skjønner selvsagt at livet hennes er vanskelig, men hennes stemme høres ikke.

Til tider litt utflytende og ullen, men godt og rått skrevet.

For ikke å glemme klassikerne

• Tatt av vinden med Clark Gable og Vivian Leigh
• Casablanca med Humphery Bugart og Ingrid Bergman

spennende , intrikat med mange karakterer og jeg gjettet ikke morderen før langt uti

Molly vokser opp i en liten avkrok i Pennsylvania på 50-tallet. En dag hun får en skikkelig overhaling av moren, oppdager Molly at hun er noe som kalles "lausunge". Moren og faren er plutselig ikke moren og faren hennes likevel.
Adoptivmoren er veldig opptatt av at Molly skal oppføre seg som jenter flest, så hun etterhvert kan bli gift å få barn. Molly er ikke interessert i noen av delene. Hun leker helst med "fetteren" Leroy. Dessuten oppdager hun snart at hun liker jenter bedre enn gutter, men det er visstnok en lov som sier at jenter ikke kan ha et seksuelt forhold med hverandre. Dette synes Molly er noe stort tull. Hun blir en outsider, og kastes ut både hjemmefra, og senere også fra universitetet.

Mollys kamp for å få være seg selv, er underholdende, rystende og humoristisk. Les den!

Jeg er i hovedsak enig med deg - en meget god bok. LBK fører et vakkert, poetisk og billedskapende språk. (Jeg leste boken på originalspråket da en anmelder bemerket av noe av poesien i språket tapte seg i oversettelsen.) Boken nådde likevel ikke helt opp hos meg, røsket meg ikke i hjerterøttene, slik den tematisk skulle ha gjort. Nøler likevel ikke med å støtte din anbefaling.

Liv vokser opp på en øy sammen med moren og faren. Det er kun de som bor på øya. Liv tror at alt som skjer på øya er tilnærmet normalt. Moren har vokst seg så stor at hun ikke kommer seg ut av soverommet, faren samler på så mye at det er fullt både ute og inne. I tillegg blir hun vitne til at faren kveler sin egen mor, og melder Liv død til myndighetene, så hun skal slippe å gå på skolen på fastlandet.
Da Liv våger seg inn til landsbyen, og opplever det virkelige livet som folk flest lever, begynner alt å rakne.

Skremmende og samtidig fascinerende å lese om hva total isolasjon kan gjøre med mennesker.

Her er min anmeldelse av Lille Linerle (ekstern lenke)

Slik jeg leser Pesten, bruker Camus sykdommen for å drøfte flere grunnleggende spørsmål. Valget av sykdom er neppe tilfeldig.

Pesten som en metafor på nazisme eller en mer generelt advarsel mot totalitære styresett, har vært nevnt av flere. Et sitat som gir uhyggelige assosiasjoner: «midt på natten (kunne en) se underlige tog av slingrende trikker uten passasjerer langs kysten. Innbyggerne hadde til sist oppdaget hva det var. Til tross for patruljene som forbød adgang til strandveien, lyktes det mange å liste seg ut på bergknausene (…) for å kaste blomster ned på i de åpne tilhengerne når trikken passerte. De hørte vognene skrangle avgårde med sine blomster og lik.» (s. 121) Trikkene er på vei til krematorieovnene.

Jeg leser en ram kritikk av kristendommen, særlig i presten Paneloux’s siste preken. Presten snakker om hvordan alt ligger i Guds hånd, er opp til Ham, hvordan Gud har en mening med å påføre mennesket lidelse. «Den mest grufulle prøvelse ble en vinning for den kristne.» (s. 150) og «Vi burde begjærlig gripe til det uforståelige som blir budt oss, nettopp for å gjøre våre valg. Barns lidelser var bittert brød, men uten dette brød ville vår sjel gå til grunne i åndelig hunger.» (s. 152). Presten tar konsekvensen av sin tro. Når han selv blir syk, han vil ikke ha lege.

Her er lag på lag. Boken kan, som flere er inne på, leses og tolkes på flere og ulike måter.

Journalisten Rambert kjemper med seg selv i et tilsynelatende umulig valg. Skal han søker sin egen, individuelle lykke eller å bli værende og kjempe for fellesskapet, med reell fare for sitt eget liv? «– Intet i verden er verd å vende seg bort fra det man elsker. Og likevel gjør jeg det selv, uten å vite hvorfor.» (s. 141). Rambert er ikke alene om å stå i dette valget, men han er én tydelig eksponent for det.

Tarrou tar et oppgjør med dødsstraff (enda det innebærer et brudd med hans egen far). I siste del er temaer som vennskap, kjærlig, håp og selvoppofrelse fremtredende.

Bortsett fra stedsangivelsen er teksten nærmest fri for referanser til at byen ligger i et afrikansk land. Jeg tror det er tilsiktet; dette kunne ha foregått hvor som helst. Dette grepet bidrar til bokens allmenngyldige karakter. Derimot er det en påfallende mangel på kvinner. Mennene spiller hovedrollene, fører de viktige diskusjonene, utfører de viktige handlingene. En avspeiling av datidens kvinnesyn.

Boken grep meg. For meg var det nøkterne språket riktig. En bok som etter så mange år fortsatt vekker debatt og etterlater oss lesere med mange spørsmål, må være en god bok! Til slutt begrunner beretteren sin bok, «for ganske enkelt å fortelle om det en lærer under en farsott, nemlig at det finnes mer hos menneskene å beundre enn å forakte.»
Tja, kunne vi enda føle oss sikre på det.

Takk skal du ha :-)

Samina er oppvokst i Stavanger i en pakistansk familie. Nå har foreldrene bestemt at de skal flytte til Oslo. Der er det flere pakistanere, og et bedre miljø for barna å vokse opp i.
"Bullshit", tenker Samina. Hun må flytte fra alle vennene sine, som riktignok er norske, men i Oslo kjenner hun jo ingen.
Da Samina etterhvert bryter med familien, fordi foreldrene ikke takler at hun får barn med en norsk mann, forteller de til andre pakistanere at Samina er død.
En dag bestemmer hun seg for å besøke foreldrene så de kan bli kjent med barnebarnet sitt.

Knallgod bok om identitet, tilgivelse, toleranse og kulturforskjeller.

Så hyggelig å høre, Hilda - tusen takk!
Jeg regner med å delta i lesesirkelen for fullt igjen når tingene roer seg litt mer. Dette betyr mye for meg :-)

Jeg tror jeg like godt kan melde pass først som sist i denne runden (hulk, hulk). Jeg er ikke ferdig med Peer Gynt (har igjen siste akt) og henger etter med Pesten. Jeg har enda et par uleste bøker liggende (liker å gjøre meg ferdig med én bok om gangen).

Ser ikke ut til at det blir noen lysning for meg før nærmere sommeren.
Lykke til, til dere!

Her er min anmeldelse av "Den som forvolder en annens død" (ekstern lenke)