Bokelskere.no

Får vi oppklart de fire språkene i bind 2, «Sista rompan»?
(Bind 2 «Siste rompan» t.o.m. side 250)

Risten/Kristin har lært normert svensk. To av språkene som både hun og Laula Anut kan, må være svensk/svensk dialekt og sørsamisk. Jeg får inntrykk av at det tredje kan være et samisk språk, et lite brukt/utdøende språk som bare de gamle kan (lulesamisk?) Om samisk.

«Jag kan inte berätta som de gjorde. Det fanns alltid någonting invid deras berättelse, som skuggan som följer en när man går. De sa inte allting rakt ut. Dette var jo människor som sällan talade sitt eget språk när någon annan hörde på. Men också när de var ensamma med varandra lät de försiktigheten råda. Kanske hade det blivit en vana, inte från småbarnsåren utan från urgamla tider.» (Bind 2, side 249)

«De var et folk som hade dragit sig undan. När de makade i glöden och blåste, när de vårdade sin eld och sitt tal byggde de ett skyddsverk kring det hemliga. De byggde av ord och det blev et språk tätt och vackert fogat som stenarna i en aernie. Men jag kom inte åt det. Jag var en rovkije, en daatje. Jag hörde inte dit.» (Bind 2, side 250).

Risten kan ikke dette språket, selv om hun forstår noe av det. Er det likevel så nært for henne at hun regner det som et av de fire språkene hun «har»?

dampende spenning jeg holdt pusten store deler av siste halvdel---og svært tett opp til en mulig virkelighet AY AU AVCH

kjent plott men fiffig skrevet- god spenningsgehalt rett og slett koselig---- og kvinnelig feilbarlig helt

For en klok, og sjarmerende, kvinne!
Og enda en ny bok på ønskelisten min.

Tusen takk! :-)

En viktig bok for alle som må samhandle med herren Parkinson på en eller annen måte. Forfatteren deler raust om tanker og erfaringer, positive og negative. For helsepersonell gir boken et godt innblikk i følelser og reaksjoner som kan oppstå når en får en kronisk sykdom. Jeg fant det særlig interessant å lese om prosessen og utviklingen fra jobb og så gradvis til ufør og den ekstrabelastningen en slik prosess kan være.

Yepp, tittelen må være ironisk ment.

Jeg har lest ut boken og er godt i gang med bind 2, «Sista rompan» («Morgen kommer» på norsk, «Rørte vande» på dansk, litt forvirrende for bibliotekaren, og meg,), for dette ga mersmak!

Men jeg er på ingen måte ferdig med «Guds barmhjertighet». Her er det så mange dimensjoner og temaer; jeg oppdager stadig noe nytt jeg ønsker å gå nærmere inn på. Blant annet dette du nevner om samenes religiøsitet og levemåte og forholdet mellom den samiske og den svenske befolkningen.

Enig med deg også når det gjelder skildringene – Ekman fører en ypperlig penn.

Jeg prøver å finne informasjon om forfatteren, hennes bakgrunn og liv mv., Men finner nesten bare om hennes forfatterskap og priser hun har fått. En tilbaketrukket person, eller jeg som er for dårlig til å lete …

jeg er kjempeheldig som finner så mange fine spennende krimbøker- Dette er nok en!!!!

en deilig krimbok, asse spenning, kvinelige helter- menneskeliggjøring- slik engeske krimbøker skal være

(t.o.m. side 76)

Så var det tittelen på dette første bindet i trilogien da, «Guds barmhjertighet».

Avspeiler den en form for ironi eller kritikk? For det er ikke lett å få øye på noen gud som forbarmer seg over menneskene i fjellbygda. Deres strev, fattigdom sult og frost. Kvinnenes utallige barnefødsler. Gammelpresten ligger slagrammet og utenfor alt. Prestefruen er det heller ikke mye hjelp i. Den ventede nypresten og Hillevis hemmelige forlovede, Edvard Nolin er en unnvikende figur, mest opptatt av sitt gode navn og rykte, sine egne sjelekvaler og etter hvert å more seg med fiffen.

Så vidt jeg har fått med meg, nevnes uttrykket bare ett sted i romanen. Etter den grufulle fødselen i Lubben påbegynner Hillevi et brev til forloveden for å be om råd. Presten må være den riktige personen å spørre. Men hun ombestemmer seg (hvorfor kan vi gjøre oss våre tanker om), åpner ovnsdøren og leser det lille hun har fått sammen:

«Min älskade Edvard! Det har hänt någonting förskäckligt.Hon stoppade in pappret och det flammade up och bågnade svartbrunt. Senn föll det ihop i askflagor.

Guds barmhärtighet, Edvard. Guds barmhjärtighet.» (side 76)

Ligger det en religionskritikk her?

Eilert Knudsen er tilbake i gamlelandet etter over 30 år i utlendighet. Det er 1927, og Eilert sørger ennå over tapet av kona, Martha. De 8 barna er igjen i Canada, for Eilert er kun på besøk i Norge.
Unge Lars Hoem har blitt 16 år, og vil gjerne bli med onkelen tilbake til Canada. Foreldrene til Lars setter seg på bakbeina, men de blir til slutt overtalt av Eilert.
Det skal vise seg å bli en mørk periode i Lars’ liv. I Canada er ikke alt bare fryd og gammen lenger. Avlingene slår feil, og krakket på Wall Street gjør det ikke bedre. I tillegg sliter Lars med en uheldig genetisk arv.
Også Eilert kjemper for å holde hodet over vannet når avlingene slår feil, og styresmaktene vil ha tilbake penger han har lånt.

Litt vel mye oppramsing av tall m.m trekker terningkastet ned. Synes ikke alle tallene tilfører noe for min del.
Hoem er aller best når han bare forteller, og historien fenger nok en gang.

(t.o.m. side 95, SPOILER)

Jeg er enig; den døde varghunnen og de døde ungene hennes kan ses som et varsel eller frempek om Hillevis liv i fjellbygda. Om det krevende, tunge og ensomme arbeidet. Jeg er imponert over hvor levende og troverdig Ekman beskriver jordmorgjerningen. For et billedskapende språk hun har. Her må det ligge et grundig arbeid bak.

Hillevi greier å redde barnet og moren (eller skal vi se de to barna; den fødende er jo selv et barn) i Lubben. Hun laster likevel seg selv for det tragiske utfallet, som hun ikke klarer å avverge.

Når Hillevi senere aksepterer ulveskinnet, gaven, Trond Halvorsen gir henne, representerer det, slik jeg leser dette, en større aksept. En aksept av mannens omtanke og kjærlighet, og kanskje også av det livet hun har valgt.

Det er mye ulv i Jämtland og den er stadig til stede i fortellingen, som jaktbytte, rovdyr som tar samenes rein, den «lömske og fege» ulven som lusker rundt husene. Og vi hører en gammel fortelling om en mann som blir til en varulv.

Så er det Risten/Kristin da. (side 93-95)
"Jag minns Laura Anuts ord när jag berättede för honom om fotografiet och om den väldiga högen av död fögel.
Dom ta för sig, sa han.
Dessa ord, förstod jag, gällde för fler än jaktherran. Men etteråt kunne ja, så barn jag var, inte se på samma sett på bilden av deres jaktlycka. Jag hadde fått vargklon i hjärtat.»

Barnet Risten synger om vargkloen, på «fel språk, för det var det enda jag kunde riktig nu». (svensk) Og når hun ser tilbake på sitt liv: «Nu er jag ju gammal och vargkloen har jag i hjärtat varenda natt.»

Henspiller disse avsnittene på Ristens samiske identitet, på splittelsen mellom det samiske og det svenske i henne? Og hvem flere er det som «ta för sig»? Svenskene? Ulven?

Bind 2 er bestilt!

Jeg ilte bort på biblioteket...ca 15 minutters gange...men desverre var den utlånt så nå må jeg vente noen dager til før jeg får et eksemplar fra et nærbibliotek.
Det er hennes siste bok, utgitt i 2015 og hun var da 84 år!!!!

Lavmælt og nesten poetisk blir denne kjærlighetshistorien framsatt. Som farger på et lerret dannes det til slutt et maleri, og ja.....jeg liker det. En nydelig historie som får hjerterytmen til å senke seg og sansene skjerpes. Akkurat passe lang. Nyt reisen:-)

spennende og orginal- boken hopper fra en synsvinkel til en annnen/ eller tredje og det gir den mer dybde og glød enn vanblige krimbøker !!

Takk for tipset om Toni Morrison. Jeg har lest de fleste av henne men denne har jeg ikke visst om!

Forfatteren skriver om seg selv og sin mor i denne boken. Moren var psykisk syk, og sønnen har til slutt stengt moren ute av sin verden. På dødsleiet er han til stede og får dagboken til moren - eller nattboken som hun kaller den. Boken skrev hun i da sønnen var barn, og hun var på sitt mest sårbare. Først flere år etter morens død, begynner sønnen å lese boken. Det skal vise seg å være en øyeåpner.

Hadde forhåpninger til denne, men den ble altfor ullen og rar for min del, dessverre. Vet at andre hyller boken, så ikke la mitt "sure" terningkast hindre deg i å lese :-)

Hvorfor heter trilogien, som denne boken er den første i, "Vargskinnet"?
(Jeg har lest t.o.m. side 95 - SPOILER)

På sin reise fra Uppsala til Jämtland blir den nyutdannete jordmoren Hillevi Klarin vitne til at en mann parterer og flår en ulv. Han er full, beter seg rått og brutalt. Ulven, en hunulv, er drektig, og mannen slenger fem fostre ut av henne. Hendelsen gjør stå sterkt inntrykk på jordmoren at hun blir fysisk dårlig. Når hun dagen etter skal reise videre, vil mannen, skysskar Halvorsen, gi henne skinnet; han synes hun er for dårlig kledd for ferden med hest og slede vinterstid.

"Ha fröken åkpäls?
Hon skakade på huvudet. Det enda i pälsväg hon hade var en gammal nutriakrage.
(…)
Här ska na få. Te åkpälsen sin. Så småningenom, sa han. Vackra frökna.
(…)
Hon sprang mot dörren men snavade också hon på byltet. För det var någet halvmjukt. Hon vågade inte känna på det. Handen darrade lite när hom trevade fram en ask tändstickor på skänken och strök eld. Hon brydde sig inte om att tända lampan för hon såg ändå. Till och med ögonhålen såg hon och den grå raggen och blodstrimmorna på den våta insidan." (s. 16)

Underveis nordover peker Halvorsen ut stedet der han og hans jaktkammerater skjøt ulv. Han er uvitende om sin passasjers opplevelse i gjestgiveriet i Östersund.

Først på side 91 dukker vargskinnet opp igjen, på et fotografi. Det er Hillevis fosterdatter, samepiken Risten/Kristin som fører ordet:

"Slutligen Trond Halvorsen.
Där står han. Svart kostym, kraglös vit skjorta, kängor, rundkullig hatt. Håret synes inte. Det är antagligen ordentligt kortklippt. Ingen mörkskugga på kinder eller haka heller. Man kan tänka sig att han stått länge med rakkniv och spegel invid fönstret hemma i Svartvattnet. Han håller sin piska i vänstre handen, så häst och kärra är väl inte långt borta. Kanskje vid husknuten. Med den andra handen håller han opp et stor vargskinn.
Så kom han tilbake med vargskinnet då. Gåvan som hon hadde avvisat. Men nu ser det snyggt
og berett ut. Att hon behold det vet jag."

Og Risten legger til for egen del:
"Jag hade fått vargklon i hjärtat." (s. 94)

Vi kjenner ulven fra mytologien og eventyrene, i mange ulike roller, som ondskapsfull og blodtørstig, som omsorgsfull, sosial og hengiven, og som et slags åndelig vesen som kan sette mennesket i kontakt med gudommelige krefter. Jeg merker meg spesielt at sjamaner kan ha skytsånder i ulveskikkelse (siden er det mange samer i området, men om det har noen betydning, vet jeg ikke.)

Les mer her og her.

Hvilken rolle spiller vargskinnet i de tre bøkene? Har det en spesiell symbolsk betydning? Er skinnene verdifulle tidlig på 1900-tallet? Hvorfor har Ekman valgt et ulveskinn som gjennomgangselement?