Samuel er 18 år. Han bor sammen med moren, og har droppet ut av skolen. Moren er både skuffet og oppgitt over ham. Da hun finner en pakke med narkotika på rommet hans, kaster hun ham ut. Narkotikaen havner i søppelbilen, og Samuel på flykte. Han havner i den svenske skjærgården, og får jobb som personlig assistent for en hjerneskadd gutt.
Kriminalinspektør Manfred Olsson har fått to drapssaker å bryne seg på. Det dreier seg om narkotikahandel. I tillegg har Manfred en personlig tragedie han må hanskes med.
Oppholdet i den svenske skjærgården tar en forferdelig vending, og da kriminalinspektør Manfred Olsson, kommer over Samuel, må han kontakte adferdsforsker Hanne for å løse saken.
Fengende krim fra prisbelønt forfatter.
Da vi nærmet oss sekstiårsalderen, ble de kappene tynnslitte som vi hadde hyllet om våre egentlige jeg.
Jeg har også sett filmen og er enig med Cathrine S. Filmen er god, men greier likevel ikke å formidle Stevens personlighet på samme måte som boken. Etter mitt syn fremstår filmens Stevens mer som en hjelpeløs, stivnakket og vrang person enn bokens. Boken gir en dypere forståelse for mennesket Stevens, hvem han er og hvorfor han handler som han gjør.
En annen ting jeg lurer på er hvor filmskaperne har latt Mr. Lewis (riktig navn? har hverken boken eller filmen her) overta Darlington Hall, han som deltok i møtene på godset, og ikke den utenforstående Mr. Farraday, som i boken.
Ellers er jeg enig med deg, Monica i at filmen setter stemningen godt.
Roseanne har tilbrakt mesteparten av sitt voksne liv på psykiatrisk sykehus. Nå begynner hun å nærme seg 100 år. Som ung, var hun en av de vakreste jentene i Sligo. Hvor gikk det galt? Det er det legen til Roseanne, William Grene, prøver å finne ut. Journalen til Roseanne er nemlig så og si uleselig, grunnet rotteinvasjon. Dr. Grene skal nemlig finne ut om Roseanne er klar til å komme tilbake til samfunnet. Han har vært Roseannes lege i mange år, men det er først nå han blir ordentlig kjent med den gamle damen. Dette skal endre ham for all fremtid.
Roseanne vokste opp i Vest-Irland på begynnelsen av 1900-tallet, og gjennom hennes notater, kommer borgerkrig, kvinnefiendtlighet og historier om den katolske kirken til overflaten.
Meget interessant om, for meg, ukjente hendelser.
Og det er mer enn førti år siden Multelandet kom inn i mitt hjem (med gemalen). Noe av begrunnelsen finner dere her. Merk følgende: "Det fantes ingen bøker i hennes hjem, ingen bibliotek innen rekkevidde. Energiske Sara tok artium pr. korrespondanse."
Dette er en bok jeg skal lese, skulle ha gjort det lenge, og jeg leser den mer enn gjerne sammen med dere.
Slik jeg leser dette, oppfatter jeg at det Bigger uttrykker er: «Jeg hører hva du sier, og jeg skal innrette meg deretter. Punktum».
Sverre, du sier at det nesten høres litt frekt ut. Ja, kanskje balanserer uttrykket på kanten. Jeg heller til at Bigger bruker denne talemåten for å markere at han ikke er underdanig, men likevel er seg sin plass i hierarkiet bevisst. Han vet hva hans arbeid og stilling er, og det innretter han seg etter - samtidig som han bevarer sin verdighet.
Artig og interessant at dette spørsmålet har fått så mange kommentarer. Fint at du tok det opp, Sverre.
Selv hadde jeg lært to ting: At popularitet og pålitelighet ikke alltid hører sammen, og at medlidenhet tåkelegger fornuften fortere enn brennevin
Bari på 80-tallet.
Maria er lillesøster til to eldre brødre. Hun er annerledes enn de andre jentene i området; vill, trassig, smart og lidenskapelig. På skolen har hun ingen venninner, men Michele kommer hun godt overens med. Det er ikke problemfritt, for familiene til de to unge, er bitre fiender. Faren til Maria er ikke til å spøke med, og når vennskap går over i voldsom kjærlighet, blir det hele en umulighet av dimensjoner.
Man får litt Ferrante-vibber av denne, men den når ikke opp til Napolikvartetten.
Du, dette var artig! Samme bok som jeg hadde tenkt å foreslå, med omtrent samme begrunnelse. Jeg fikk tak nylig tak i "Allis sønn" på et antikvariat, og den ligger allerede langt fremme i lesekøen. Jeg kjøpte den først og fremst på grunn av gode omtaler her hos oss.
Jeg leser lite nyere, norsk skjønnlitteratur. Noen på listen har jeg likevel lest, andre vil jeg se nærmere på.
«Ensomheten i Lydia Ernemans liv» ville jeg ha gitt en sjanse, var jeg deg.
Det lille jeg har lest av Knausgård, Ullmann, Lindstrøm, Ørstavik og Hjort frister ikke til gjentakelse. Ut fra et portrettintervju med Ole Robert Sunde, frister heller ikke hans «Penelope er syk».
Huff da, dette ble da mange ...
Jeg har akkurat kjøpt Hoems «Jordmor på jorda», den kommer før Slåttekaren.
Som du ser, er ikke denne leseutfordringen så aktuell for meg :-)
Men likevel - interessant å se listen og kunne være oppmerksom på et fint prosjekt.
Lenke til felleslesing av og debatt om "Resten av dagen" i mars 2019.
Titt gjerne innom!
Ellen har fått jobb som sykepleier på asylet Ambergate. Året er 1956, og Ellen er sjokkert over behandlingen enkelte av de innlagte blir utsatt for. En av dem er unge Amy, som har blitt tvangsinnlagt av faren. Hun har ingen psykisk lidelse såvidt Ellen kan bedømme, men legen holder på sitt.
Femti år senere, utforsker Sarah det nedlagte asylet. Hun håper å skrive en bok om stedet. På et loftsrom finner hun en haug kofferter, som tydeligvis har tilhørt de tidligere pasientene. I en av dem finnes en fortelling om en tragedie som fremdeles kan ryddes opp i.
Underholdende og interessant om forholdene på en mentalinstitusjon, og hvor maktesløse pasientene var ovenfor egne familier og legene.
Anbefaler denne, altså! Mange lag og uventede vendinger.
Irene og Gary skal bygge hytte. Stedet er Kenai-halvøya i Alaska. Som vanlig har Gary store vyer, men planene hans er sjelden gjennomtenkt, og hytteprosjektet, blir en strevsom affære. De har vært gift i tretti år, ungene har flyttet ut, men ekteskapet er ikke som det burde. Det er fullt av bitterhet, drømmer som har uteblitt, og en tragedie i fortiden.
Datteren, Rhoda, er samboer med tannlegen, Jim, og venter på at han skal fri. Hun vil gifte seg på Hawaii, men så aner hun ugler i mosen. Hos broren, Mark, er det lite å hente. Han er enten ute og fisker, eller røyker marihuana med samboeren, Karen.
Så er det turistene, Carl og Monique, som setter det lille samfunnet på hodet.
Et barskt miljø, hvor tragedien truer både i fortid og nåtid.
Dyster om mennesker som sliter mentalt. Kunne ønsket litt mer bakgrunnsinfo.
Samuel, en ung mann, har dødd i en bilulykke. En forfatter intervjuer Samuels omgangskrets for å tette hullene i historien. Kjæreste, bestevenn, familemedlemmer, naboer og bekjente. De tegner et bilde av Samuel, men også av seg selv.
Hvorfor mistet Samuel kontakten med bestevennen Vandad og kjæresten Laide?
Husker personene hvordan Samuel egentlig var? Hvorfor er forfatteren så interessert i Samuels historie?
God historie. Selv om fortellerstemmene veksler, går det greit å henge med når man kommer inn i det. Interessant å se hvor forskjellig personer ser på andre.
Boka fikk Augustprisen i 2015.
Elizabeth ankommer Aleppo sammen med faren for å hjelpe armenske flyktninger. Året er 1915. Her møter Elizabeth Armen, en armensk ingeniør. Han er på flukt, og de to forelsker seg, men de blir raskt adskilt av krigens omstendigheter.
I nåtid, nøster Laura opp i besteforeldrenes fortid. Hun reiser til Syria for å løse en hemmelighet, som har vært gjemt i generasjoner.
En roman basert på historiske hendelser, som ikke er så kjent. Interessant og godt skrevet.
Ja, når du minner meg på det, husker jeg diktet fra barndommens lesebok. Gripende godt. Takk skal du ha, Marit.
Uten sammenlikning for øvrig, jeg har skrevet en liten snutt om Hustadvika selv. I godvær riktignok, den høsten jeg og gemalen besøkte to ytterpunkter ved det mektige Atlanterhavet, Hustadvika og Cadiz.
Reiseskildring av forfatterens reiser.
Hun drar ikke akkurat til de typiske turiststedene, og det er til dels kummerlige forhold. Det er heller ikke ufarlig å reise sånn for en enslig kvinne. Flere ganger må hun lure seg unna innpåslitne menn.
Selvsagt møter hun også vennligsinnede og interessante mennesker, som inviterer på mat og annen hjelp.
Kleiva skriver godt, og det er interessant å lese om steder man mest trolig aldri får se selv.
Hei!
Jeg har akkurat begynt på Robertson Davies: Den femte rollen. Jeg har dermed tjuvstartet på bibliotekets jorda rundt på 12 bøker, Canada er nemmelig reisemålet i April!
Liker den veldig godt etter 33 sider lest.
Har du lest José Saramago? De lange setningers uovertrufne mester!