Bokelskere.no

Denne boka er mitt første møte med forfatteren. Kommer garantert til å lese mer av henne!

Daniel, forfatterens eldste barn, viste tidlig eksepsjonelle evner. Han snakket rent ved 2 års alder, og foreldrene kunne føre utrolige avanserte samtaler med tanke på alderen.
Så mister han språket, og personligheten endres. Kampen begynner. Diagnose settes, søknader om hjelp må skrives, og det blir problematisk å jobbe fullt. Daniel er våken på de mest ukristelige tidspunkt, og atferden og humøret er skiftende.

Sterk, liten bok om å være forelder til et autistisk barn.

Da har jeg sikret meg et eksemplar. Hjertelig takk!

Nå vet jeg at jeg er altfor(?) sent ute og har fulgt med dårlig under forslagsstillingen, men jeg synes Avas forslag er godt! Kortversjonen med 33 av fortellingene, vakkert illustrert, Den norske Bokklubben 1980. Se lenger nede i tråden.

Tusen takk, Ava! Der kom du jommen meg med svar på det spørsmålet jeg stilte her for bare et øyeblikk siden (jeg vet ikke om du har sett det.) Et hvert fall et delvis svar, spørsmålet er fortsatt om forslaget innebærer at vi skal lese alle bøkene?

Nei ingen protest, men et spørsmål ang. Dekameronen. Verket ser for meg ut til å bestå av tre bind, nærmere ni hundre sider. Stemmer det? Og innebærer det i så fall at alle tre bindene er foreslått? (Jeg må da bare innrømme at jeg ikke var klar over at verket var så omfattende.)

Lydia er 16 år. Ved frokostbordet, en maimorgen i 1977, venter broren, søsteren og moren på at hun skal komme ned. Da så ikke skjer, går moren opp til Lydias rom. Der finner hun sengen perfekt oppredd, men ingen Lydia. Politiet varsles, og etterhvert settes det igang en leteaksjon.
Kaos oppstår, og Lydias familie blir tvunget til å konfrontere hverandre. Gamle hemmeligheter har splittet dem, og de må prøve å forstå hva som egentlig skjedde med Lydia.

Godt språk og driv. Tankevekkende hva mangel på kommunikasjon kan medføre. Sterk og meget god bok. Anbefales!

en meget merkelig bok, jeg leste den ,men jeg forsto den ikke- en blanding av drøm og virkelighet? Denne tror jeg kunne være god til å diskutere i en bokklubb. Jeg føler meg i hvertfall ganske dum i forhold til den

Håper innlegget ditt innebærer at du foreslår Dekamaronen nå. Den leser jeg gjerne!

Svanhild er 10 år. Hun er oppvokst i portnerboligen til Trondheim Hospital, der faren jobber som portner. Broren hennes, Einar, er nesten ti år eldre enn Svanhild, men de har et godt og nært forhold. I hvert fall til Einar forandrer seg. Han glemmer ting, snakker med stemmer i hodet, og vasker seg konstant. Det er nesten en lettelse da Svanhild skal reise bort på speiderleir en uke, selv om hun har en dårlig følelse. Einar en innlagt på Østmarka, så det er roligere hjemme, men på leiren finnes det bøller som kjenner til Einar, og det får Svanhild merke.
Dagen for hjemreisen kommer, og det gjør også tragedien.

Fengslende og interessant. Boka er basert på hendelser i forfatterens slekt.

En glovarm julidag i Oslo, blir 19-trikken kapret av bevæpnede menn. En ung jente, blir tatt ut av trikken, ført inn i en SUV, og kjørt bort. Ti av passasjerene blir tatt som gisler, resten blir kastet av. Deretter fortsetter trikken på ruten rundt i Oslos gater. Trikkens vinduer blir dekket til og et IS-flagg blir hengt opp i bakruta.
En mann som står og venter på trikken, hører om kapringen, og skjønner hva det hele dreier seg om, mens politiet og gislene ikke aner hva terroristene vil.
Minutt for minutt følger vi trikkens ferd, politiets etterforskning, journalistenes jakt på nyheter og politikernes dilemma.

Fengende fra første side! Twisten på slutten er helt nydelig.

Harriet var bare en baby da broren, Robin, døde. Han ble funnet hengt i et tre i familiens hage. Det ble snart klart at det ikke dreide seg om uheldig lek eller selvmord. Robin ble drept.
Tolv år senere, bedriver Harriet sin egen etterforsking av brorens død. Hun vil ha hevn.
Harriets familie er full av eksentriske skikkelser, og nabolaget har både bøller, forbrytere, og predikanter å skilte med. Det vanskelige med etterforskingen, er at Harriet fremdeles er et barn, og de fleste voksne vil ikke snakke om Robin. De som vil, har intet nyttig å komme med, så Harriet blir ganske frustrert.

Synes denne er litt tung i forhold til andre bøker jeg har lest av forfatteren. Harriet og de andre er godt beskrevet, og det er også språket som trekker opp terningkastet. Det litt langtekkelige og slutten trekker ned.

Et velkjent "luksusproblem" - så mange gode bøker på vent!

PS.: Løgneren, du anbefalte gikk så rett til hjertet på meg at jeg har skrevet en omtale, rødme, rødme :-)

Eiendommelig og vakkert om avstand og nærhet

Løgneren er en eiendommelig bok. Skrevet som dagboksnotater ført i pennen av skolelærer og klokker Johannes Vig rettet til en imaginær person han kaller Natanael. De første 134 sidene, av i alt 146, dekker fire dager i mars. På de siste tolv sidene har vi forflyttet oss frem i tid. Jeg-personen forteller om livet på den lille Sandø, beskriver sine observasjoner, grublerier og indre konflikter. Han hopper frem og tilbake i tid. Det er ikke alltid lett å vite som er reelt, og hva som er fantasi, og om Johannes egentlig vet det selv.

Mars er måned neppe tilfeldig valgt, det er en brytningstid; isen som har isolert øya i måneder, går, trekkfuglene kommer, vinter og vår brytes.

Forfatteren er dansken Martin A. Hansen (1909-55). Romanen ble opprinnelig skrevet som en radioføljetong i 1949, utgitt i bokform i 1950, og er også filmatisert. Jeg har lest Den norske bokklubbens utgave i Århundrets bibliotek, oversatt av Øivind Seip Berggrav.

Johannes fremstår umiddelbart som en ensom mann, en innflytter og fremmed, en pussig skrue. Men det bor mer i han. Jeg sakser fra Kjell Heggelunds etterord: «Johannes’ innflytelse er allikevel av betydning for mange av hans medmennesker, jeg tror ikke mange lesere vil unnlate å notere seg det. (…) I holdningen til disse menneskene finner vi stort sett et felles mønster. Johannes taler om å holde avstand, om å «holde hen med lette ord», og han gir oftest etter for de letteste løsningene, de som er umiddelbart for hånden (…) Til tross for det tilfeldige i de løsninger Johannes velger for sine medmennesker, kan man ikke unngå å legge merke til den virkelige generøsiteten som synes å ligge bak. De mennesker som kommer til å få større betydning for ham, forholder det seg imidlertid noe annerledes med.» Disse menneskene er spesielt tre kvinner, kjøpmannsdatteren Annemari, forlovet med Oluf, den velstående fru Rigmor på Næs og Birte på fastlandet, bruddet som foranlediget at han flyktet til øen.

Bjørg L skriver:
«Allerede tittelen og første kapittel gjør det klart at vi her har å gjøre med en upålitelig forteller. «Mitt navn er Johannes Vig. Si ikke det navnet for fort, Natanael. Johannes Vig.» En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» Jeg vil føye til om avstand og nærhet.

Selv falt jeg særlig for det bilderike, dvelende og originale språket. Noen eksempler: «Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.» (s. 41), «Nå må jeg være lett og varsom. Nå tåler hun ikke at jeg ser på henne engang. Nå har hun det som disse løse snelagene i fjellet. Bare pustet av en fuglevinge, så går det store skredet i dypet.» (s. 56), «Og seljebuskene vil snart få gåsunger, for knoppene er sprekkeferdige. De har det akkurat som en ung pike som er betrodd en hemmelighet.» (s. 66), «Ja, når hatet viser seg hos Olufs mor, minner det meg om bruddflaten i en stor kampesten, og det vil nok aldri forandre seg.» (s. 137).

Og under det hele ligger altså lag på lag med forundringer og tankesprang. En fortettet tekst.

Johannes går ofte ute og observerer fuglene. Følgende passasje fikk meg til å tenke på Fuglane, utgitt i 1957 av Tarjei Vesaas. – Når kommer snipen, spør ingeniøren. – I dag, sa jeg, når Kristus driver ut den urene ånd. Som Johannes, ser også Vesaas’ Mattis etter tegn i naturen. Og Rigmor på Næs blir grepet med: - Jeg holder nesten på å bli overtroisk, sa jeg, jeg synes meget avhenger av at du får en snipe i dag.

Jeg oppdaget senere at Hansen og Vesaas hadde nær kontakt.

Boken gjorde dypt inntrykk og frister til gjenlesing.

Da har jeg også lest Løgneren; tusen takk for at du gjorde oppmerksom på den. En meget god bok, eiendommelig og tankevekkende, et originalt, bilderikt og lavmælt (som Monica skriver) språk. Jeg er enig med deg i det du skriver: «En historie med mye symbolikk, litterære og religiøse referanser, men den kan også gi en god leseopplevelse uten for mye tolkning. Om skyld, tro og tvil og det å tørre å leve.» En bok som gjorde inntrykk. Terningkast 6 fra meg.

Et tips til din fine liste «Gode bøker på under 300 sider» er Sara Lidmans Multelandet, som vi nettopp har lest i Kjells lesesirkel.

Tusen takk for ditt interessante svar. Så fint å høre fra en jordmor i disse spørsmålene. Nå husker jeg ikke detaljene helt, men ser at jeg har skrevet at det kanskje hadde vært best for Astrid å bli hos fødekonen på bygda. Da var det nok hygienen jeg hadde i tankene. Når det gjelder blødninger, har du utvilsomt rett. Men hvilke hjelpemidler hadde egentlig legene på 1800-tallet ved alvorlige blødninger?

Nå har jeg nettopp lest Multelandet av Sara Lidman. Lidman beskriver en annen fryktelig komplikasjon; barnet ligger på tvers, og fødselen er kommet så langt at barnet ikke kan snues; – Det stikker frem en hånd …. Fødekonen Anna redder den fødende Stinas liv, barnet må dø på brutalt vis.

Vi skal sannelig være glad fødselshjelpen er kommet så langt den har, i hvert fall i vår del av verden.

Jeg regner med at du har lest Edvard Hoems Jordmor på jorda. Hvis ikke anbefaler jeg den.

Bok nummer 3 om familien Winther.

Året er 1899. Rose har blitt sendt til besteforeldrene i England etter skandalen med operasangeren, Henning. Hun gleder seg ikke, for hun har ingen gode minner om spesielt bestemoren. Etter overfarten til England, må Rose ta farvel med Henning, som snek seg med båten, men han lover å sende bud på henne så fort han har ordnet seg jobb og bosted.
Livet på Oaktree Manor blir like kjedelig og dystert som Rose fryktet. Bestemoren er en myndig dame som ikke tåler spørsmål eller "udannet" oppførsel. Bestefaren er derimot av en annen støpning, selv om han har skral helse. Morens søster, Elizabeth, elsker å drive på i rosehagen. Hun er en mystisk skapning, som sluttet å snakke mange år før Rose ble født. Årsaken snakkes det ikke om.
Så en dag får Rose vite at godsets arving skal komme. Han er bestefarens nevø, og han gleder seg stort til besøket. Bestemoren er av en helt annen oppfatning. Hun mener at Dimpy er en snylter og knapt kan vente til han får kloa i arven. Rose velger å gjøre seg opp sin egen mening, men hun får ikke helt taket på Dimpy. I den ene øyeblikket er han hyggelig og sjarmerende, mens han plutselig ikke verdiger henne et blikk.
Da sommeren kommer, tar han med seg moren, Lillian til Oaktree Manor, til store protester fra lady Ashmore, men det nytter ikke. Det blir endelig litt liv og røre i det store huset, og gamle familiehemmeligheter avsløres.

Lett underholdning med en undertone av spenning knyttet til alt det mystiske på Oaktree Manor.
Som vanlig slutter boken med en cliffhanger som gjør at man «må» lese neste bok når den kommer.

Mitt forslag er Verden av i går av Stefan Zweig.

Boken har fått svært gode omtaler. Jeg har så smått begynt (i anledning en planlagt reise til Wien) og kan skrive under på at dette er en interessant og velskrevet bok. Den er såpass «mettet» (men ikke tung) at det vil være fint å lese den i fellesskap – å kunne utveksle tanker, spørsmål og kunnskap.

alltid litt humor på lur- noen snekre vinklinger på plottet og spennende stunt. Love them!