Litt enig. Lykke til med testinga, kom gjerne med tilbakemelding på hvordan det gikk.
Når det er jenter i rommet, forsvinner verden. Den fuck bare eksploderer.
Sannheten flyter hos jenter. Den kommer ut av munnen sånn som sikkel på gamle folk.
Alt som betyr noe, er å løpe mot den du elsker og smelte hjertet ditt sammen med hans.
Han tok ansiktet hennes i de varme hendene sine, pupillene hans så ut som flammer. Hun holdt pusten, kjente tomlene hans stryke over leppene, så kysset han henne og sa det hun ville høre: Jeg er der klokka ni. Vi ses i morgen.
Disse unaturlig lyse dagene, de er bare på lån.
Høsten kom tidlig i år. Septembers første uker var dynket i regn og jaget av vind, men nå er det brått kommet noen lysende dager. Det er som om sommeren ønsker å ta et siste farvel.
Sånn har jeg også kjent det, med alle Helle Helle-bøkene. Nå lengter jeg bare etter en ny. Håper det kommer en snart.
Ja, ikke sant. Tenkte det hele tiden; nå skjer det, nå skjer det, nei, nå skjer det, men så skjedde det jo aldri (og godt var det) :-)
Men så, gradvis, ble det stillere. Og mørkere. Og enda stillere. Til stillheten fylte alle fordypninger i terrenget, og mørket kom krypende ut fra skogen.
Uansett hvor hun var, var det et sted hun ikke ønsket å være.
Jeg bor i et rekkehus med mange vinduer ut mot veien. Kanskje det hadde hjulpet å pusse noen av de vinduene. På den andre siden kan man ikke se ut for bare eviggrønt. Det var en våt sommer i fjor, det eviggrønne vokste som et helvete.
Det er ikke sant at man kan dele en sorg med andre, man kan bare slå dem sammen.
En stillferdig, interessant og vakker liten roman som jeg kom over da jeg en dag ryddet i hyllene på biblioteket. Jeg tror det var noe med omslaget og formatet som fanget oppmerksonheten min først, og deretter var det vaskeseddelen på baksiden som fikk meg til å lese den. Dere kan selv lese forlagsomtalen som sier noe om hva boka handler om. Jeg liker den rene og fine stemningen i boka, jeg liker dialogene og langsomheten. Jeg liker kontrastene den stillferdige teksten er mot det aparte persongalleriet: den avdankete dandyen, den mislykkede kunsterinnen, den stagnerte elskerinnen med barnet og den unge asiatiske elskeren som leter etter antikviteter. Jeg liker historien om den tysk/jødiske familien som flyktet fra tilintetgjørelsen i Europa og bygde seg et herskapshus fullt utstyrt med kunstig vannspeil og en importert italiensk gondol langt ute på bondelandet i Venezuela. Jeg likte det å være i lesingen av denne boka. Den var lettlest, men allikevel brukte jeg ganske lang tid - det var ei bok jeg måtte smake på - ikke bare sluke.
Denne gir jeg terningkast 5, men jeg tviler jo egentlig på at den er så god. Men for alle oss som ELSKER Carrie Bradshaw og New York og som gråt da TV-serien Sex and the City sluttet, så får vi enda litt mer av henne i denne boka. Hun er 17 år og reiser til New York etter High School for å gå på et sommerkurs for forfatterspirer. Carrie er veldig ung og veldig naiv, hun forelsker seg i storbyen og bestemmer seg for å aldri forlate den! Hun fasineres av mulighetene New York gir alle som kommer dit til å fødes på nytt og gjenoppstå som et menneske uten historie og bli ett med byen. Boka er superlett og jeg elsker den fordi den gir meg mer av Carrie, Samantha, Miranda og Catherine!