Bokelskere.no

I dag foregår det en politisk kamp i EU og USA om retten til å reparere, det vil si at kunden skal ha rett til å få produktet sitt reparert hos en uavhengig reparatør, og at produsenten skal være forpliktet til å tilby informasjon som gjør dette mulig. Produsentene kjemper mot, fordi det bryter med tanken om planlagt foreldelse, Foreldelse er lønnsomt. Foreldelse driver hjulene i økonomien.

Et vennskap kan være som en flittig maur. Den løper avgårde, stanser brått, værer i alle retninger, løper videre, av og til med tung last, andre ganger ikke med bagasje i det hele tatt. Og alltid uten å vite helt hvor man skal. Men bestandig er den ivrig og tillitsfull.

Tusenårsskille

I våre liv står vi alltid ved randen

av tiden. Hvert øyeblikk er et tusenårsskille

Ett sekund kan vare mer enn år

Et år er et ras av sekunder.

Stein Mehren

Det er den skapendes lodd, alltid å være på kanten til katastrofen.

Hønsene fant jeg ikke, men jeg fant den første hestehoven, en søvnig og ullkledd liten fyr, ikke lenger i halsen enn Henrik den åttende av England.

I fergekroen er det bare lys i den lille slyngelstuen, som folk kaller den, og som er hyggeligere enn de såkalte pene lokalene. I slyngelstuen er gulvet slitt mellom kvistene, på de bare plankene ser en furutreets grove, røde speil. Her står den svarte, herjede buffeten med de skinnende glassene. Og her er luften som en saftig skrå.

Tjelden er kommet. En halv time før solnedgang, da strålene var lange og messinggule, kom jeg gående langs strandengene. Her ute har tuene nå slitt seg gjennom skorpe-isen som tærne gjennom en strømpefot.

Konen sto og tok ned vasken av klessnoren, et par gutteskjorter og noen lommetørklær, stive som papp av frosten. Snoren var spent over den lille haven, hvor barn og høns hadde slitt bort alt annet liv enn benranglene av et par stikkelsbærbusker.

Frederik er en ærgjerrig herre. Han kan ikke nøye seg med Sandøen og Næs, han vil til vers. Det kommer han nok også. Men han er ikke en sjef som står med fingrene i ermegapet mens folkene hans arbeider. Han er alltid med selv. Et flyvende menneske er Frederik, spinkel og aktiv, en virkelig dobbeltbekkasin. Han går i ridebukse og gammel offisersjakke, enda han bare har vært korporal, men det kler ham. Flekker og søle virker dekorativt på den fikse Frederik.

Solen gjør skolestuen lummer. Det lukter ulmende torv her, utstoppede fugler, tørkete havdyr fra samlingen over hodene våre, et hengeskap med besynderlige ting, funnet på land og i hav. Det lukter rugbrød, fett og rullepølse av de åpne barnemunnene. Munnene står jo åpne, vi er på langfart, og munnen er sjelens og fantasiens dør, den må stå åpen når sjelen skal reise.

Hvor går linjen fra Olympiatoppen og pampene til alle som tar med seg familien sin og går ut i skogen for å tenne opp bål, sove i telt, og heie på langrennsutøverne neste dag?

Selv tenker han på "Neptun", fergen utenfor Haiti som bare noen dager tidligere sank i en storm. Nesten 2000 mennesker druknet. "Totusen!" hadde han tenkt. Et vanvittig tall for en ulykke. Om de hadde vært amerikanere, ville verden stått stille i ukevis. Det ville vært taler og minnemerkeringer og hjerteskjærende reportasjer om enkeltmennesker i alle aviser, men de som døde var fra Haiti.