Bokelskere.no

Hvor mye forstår vi egentlig av oss selv og andre?

Den første boka om Olive Kitteridge kom på norsk i 2008. Da jeg oppdaget boka for fire år siden, falt jeg umiddelbart for denne bryske og kantete dama. Og nå når oppfølgeren er her, sitter jeg med et helt ferskt bibliotekseksemplar som jeg knapt har greid å legge fra meg før boka var ferdiglest.

Olive er en pensjonert mattelærer, og i begynnelsen av boka er hun enke. Sønnen og svigerdatteren bor i New York, og Olive er ensom. Hun er den typen som alltid sier høyt det hun tenker og mener uten tanke for hvordan dette kan virke på andre mennesker. Men i løpet av denne boka begynner hun etter hvert å skjønne at det ikke alltid er så lurt, og at også hun er avhengig av andre mennesker for å trives. Da hun treffer Jack Kennison og gifter seg med ham, er det en overraskelse for mange. Men, som hun forklarer når hun er på besøk til en tidligere elev, «... vi er begge gamle nok til å vite ting nå, og det er bra.» «Hva slags ting?» «Når man skal holde munn, hovedsakelig.» Nå greier en dame med Olives temperament ikke alltid å holde munn, men det er etter hvert tendenser til selvinnsikt, bl.a. omkring hennes sønns valg av ektefelle og bosted langt borte fra hjembyen. Og det hender at Jack ønsker at hun var «litt mindre Olive».

Boka består av en rammefortelling omkring Olive, men det er flere innskutte kapitler nesten som uavhengige noveller. Disse har noen ganger bare en perifer tilknytning til Olive, men utfyller likevel historien om henne og livet i småbyen. Det gir et bilde av hele mennesker med både det positive og de skrøpelighetene som omverdenen helst ikke skal vite noe om.

Elisabeth Strout får i denne boka sagt svært mye om hvordan personene strever etter å bli sett og anerkjent, og hvordan det påvirker dem når de ikke opplever dette. Historiene viser hvordan identitetsmarkører, kulturelle og sosiale forskjeller og fordommer kan stå i veien for at vi greier å kommunisere godt og se hverandre som mennesker uten at vi er forutinntatt og kategoriserer og tillegger andre meninger og holdninger de kanskje ikke har.

Det er også en rekke komiske situasjoner i boka. Som da Olive deltar i en babyshower, og møter opp helt uforberedt på hva dette er. Å få være med i tankene som rører seg inni hodet hennes under denne festen, er alene grunn nok til å lese denne boka! Det er også ganske kostelig når Olive på slutten sitter i omsorgsboligen sin sammen med en nabo og skryter av hvor fantastisk Henry, hennes første mann, var. Vi vet jo at hun ikke var særlig snill med ham mens han levde, og hun er egentlig klar over at hun forskjønner minnene og gjør Henry mer og mer lik en helgen jo lenger det er siden han døde.

Uansett, veldig hyggelig å treffe deg igjen, Olive!

De to første bøkene jeg foreslo kan muligens leses på den måten. Jeg må ta et lite forbehold, siden det er en stund siden jeg leste dem. I de andre må nok kapitlene leses i kronologisk rekkefølge.

Jeg har ikke lest de to bøkene du har på din liste, men hvis du med etterlysning av lignende bøker mener bøker som ikke har én hovedperson, men som har historier som likevel henger sammen på et vis, så har jeg noen forslag til deg:
Bikubesong av Frode Grytten er en roman om de som bor i "Murboligen" i Odda. Anne B. Ragdes roman Jeg skal gjøre deg så lykkelig handler om de ulike beboerne i en oppgang i en boligblokk på 60-tallet. Jón Kalman Stefánssons bok Sommerlys, og så kommer natten er også en kollektivroman som beskriver noen av innbyggerne i en landbsby på Island.
I boka Olive Kitteridge av Elisabeth Strout møter vi i de ulike kapitlene hvordan andre personer beskriver hovedpersonen. En lignende teknikk finner du i boka Omriss av Rachel Cusk. Her blir vi kjent med hovedpersonen gjennom samtaler hun har med andre.
Håper dette ligner på hva du er ute etter. Alle disse bøkene er verd å lese, synes jeg :-)

Det er imponerende hvordan han her leker med ulike sjangere. På en fantasifull måte bruker han også språk og musikk som identitetsmarkører og fletter samfunnskritikken inn i en aldeles ellevill historie som jeg neppe ville ha fått lyst til å lese hvis jeg bare hadde fått et handlingsreferat. Det er også litt morsomt hvordan han ved utgivelsen av første bok, Vi ses i morgen, promoterte denne med en singel og en musikkvideo . Enig med deg i at han har gitt mange gode leseopplevelser, og denne er blant de bedre :-)

Førjulstiden, jula og de første dagene over nyttår ble tilbrakt sammen med Hillevågsgjengen. Dette er den siste boka i en trilogi om denne gjengen som lever på siden av det vellykkede livet i oljebyen Stavanger. Noen år før trilogien ble skrevet utga Renberg dessuten kortromanen «Videogutten», hvor vi finner igjen noen av hovedpersonene i de tre bøkene som ble utgitt i tidsrommet 2013-2017.

Det er vanskelig å beskrive denne boka. Ved hjelp av spenning, groteske episoder, forviklinger og en avvæpnende humor blir jeg dratt inn i historien som rett og slett er veldig underholdende. Samtidig får Renberg vist oss noe om hvordan oppvekstforholdene former oss som mennesker. Det er en ømhet i måten han beskriver flere av personene, på tross av at de gjør forferdelige ting og kan ha et språk som gir deg bakoversveis. Det siste gjelder spesielt Rudi. Både Jan Inge, søsteren Cecilie og hennes kjæreste Rudi bærer sterkt preg av at de mangler både økonomisk, kulturell og sosial kapital. Når de skal omgås folk utenfor gjengen, vet de ikke hvordan de skal oppføre seg eller hva de skal snakke om. Dette gir opphav til mange herlig komiske episoder, og ganske rørende når Cecilie/Chessi en stund får bo i en normal leilighet og jobbe i en frisørsalong. Det virker som Renberg koser seg sammen med dette persongalleriet og lar fantasien få fritt utløp!

Renberg benytter mange triks for å holde på leserens interesse. Det er relativt korte kapitler - ofte med cliffhangere på slutten. Det er flere parallelle handlingsløp knyttet til de ulike hovedpersonene, og det kan derfor gå flere kapitler før du får fortsettelsen for hver enkelt. Det er mye humor - jeg satt flere ganger og lo høyt. Selvinnsikten hos denne gjengen er ikke alltid på høyden. De har jo sine prinsipper, som at de ikke liker vold, de er for familieverdier, mener alle burde stemme Kristelig folkeparti og de driver ikke med narkotika. Men for å tjene til livets opphold tar de på seg bl.a. torpedo-oppdrag, de stjeler og før hvert oppdrag liker de å ta seg en stripe for å kvikke seg opp.

I denne tredje boka rykker gjengen litt opp i divisjonene på flere områder. Det blir mer penger, mer vold og mer narkotika. I starten av boka står det da også dette:
ADVARSEL:

EKSPLISITT SPRÅKBRUK
USØMMELIG INNHOLD
FORNEDRING AV MANNSKROPPEN
OBJEKTIVISERING AV KVINNEKROPPEN
ET VITNESBYRD FRA VÅR BAROKKE ENDETID
GRUFULLE OG SKJØNNE HISTORIER OM
DET VOLDELIGE ...
DET GRIPENDE ...
DET LATTERLIGE ...

MENNESKELIVET
FØR OLJEKRISEN

Handlingen blir mer og mer vanvittig og horror-aktig. En av scenene på slutten er faktisk også identisk med handlingen i en av horrorfilmene til Jan Inge i «Videogutten». Jeg synes det blir umulig å prøve å beskrive handlingen i denne boka. Her tar man det helt ut og passerer terskelen for hva som er sannsynlig. På merkelig vises fungerer det likevel. Dette er stor underholdning samtidig som Renberg får sagt en god del om hvordan parallellsamfunn kan eksistere side om side med det normale. Selv om han tegner et karikert bilde av de tre hovedpersonene, får vi i denne boka vite litt mer enn i de to andre bøkene hvorfor de har blitt slik de er. Jan Inges stemme kommer tydeligere fram gjennom at vi får innblikk i hans tanker og skriverier. Som for eksempel i ett kapittel hvor han skal skrive om horrorfilmer, men ender med å skrive om sin barndom. Da han oppdager det, skriver han:

Mye, synes jeg selv, fikk jeg sagt om det å være barn i en slamrende
og grusom verden.
(s. 182)

Det blir både sårt og komisk når Jan Inge sitter og filosoferer på sitt høytidelige vis og lurer på om han skal trekke tilbake en ordre om et grusomt oppdrag han har gitt den skruppelløse Bjørn Stanley:

Hva er det som skjer her? funderte Hillevågsgjengens leder, hvilken
tid i verdenshistorien er dette? Paradiset? Er dette målet vi
mennesker har strebet mot siden den gang Herren sådde oss ut over
jorden og kalte oss menneskebarn, oppdratt til å dyrke og ære jorden?
Hva skjer med disse menneskene jeg har foran meg? De har fått mer og
mer penger mellom hendene og de elsker å bruke dem, mens vi, de
kriminelle sakker akterut.
Ja, du Dostojevskij, hva har du å si til det?
(s. 242)

Ikke så greit å være småkjeltring når alle omkring har så mye penger at de ikke vil kjøpe tyvgods lenger - da må man gå for større og farligere oppdrag!
Det er også Jan Inge som i et fortvilet øyeblikk sier til sin søster:

Verden er ikke et sted for skada gods som oss, hvisket Jan Inge. Vi
har ikke noen plass her på jorden, Chessi. Vi fungerer ikke.
(s. 376)

Det siste kapittelet i boka er veldig kort - kanskje en avslutning på en trilogi, eller er det en liten cliffhanger som åpner for en fjerde bok?

Remarque er absolutt verd å lese - både Tre kamerater og Intet nytt fra Vestfronten er veldig gode bøker!

Det kan nok vere - eg held nok på inkjekjønn fleirtal, ubunden form; dette inkluderer jo både Ragnhild og Didrik. Men ofte tenkjer eg at det er Didrik som ersjølve medmennesket ...

Om "svaret" på gåta hadde vore inkjekjønn eintall, bunden form (som det jo godt kan hende det er dekning for), ville ikkje Medmennesket vere noka modernisering, men heller uttrykk for den offisielle rettskrivinga som òg var gyldig på Duun si tid, men som han hadde ein fri omgang med. Heller ikkje Medmennesker ville vere uttrykk for modernisering, sidan denne forma tilhøyrer ei anna målform enn den Duun brukte.

Kunne vere interessant å få høyre korleis lesarane oppfattar tittelen Medmenneske: Er forma inkjekjønn fleirtal, ubunden form - dvs. at alle desse romafigurane er medmenneske for einannan? Eller bruker Duun inkjekjønn eintall, bunden form - dvs. at Ragnhild er medmennesket? Eller kanskje at Didrik er medmennesket? Han bruker jo ikkje -t i inkjekjønn eintal, bunden form, Duun ... I lys av sitatet "Folk var medmenneske, han hadde dei ikring seg og likte seg ved det" ligg vel den fyrste tolkinga nærmast?

Ha, ha, det var litt av en salve! Ikke mye håp om å bli klokere med årene for mannfolk, altså? ;-)