Historier har alltid fantes, så jeg tror ikke det ville bli borte uansett. Før det skrevne ord ble en del av hverdagen, ble historier fortalt fra generasjon til generasjon, inntil noen skrev dem ned - se på Asbjørnsen og Moe f.eks. Så jeg hadde nok fortalt en skrøne eller to for å underholde meg selv og andre som ville høre på, tenker jeg.
Jeg har skrevet litt om Conradine Dunkers bok og litt om Conradine selv i bloggen min på denne ukens smakebit på søndag.Vestlandets leirgjøk: Conradines verden
Bitte Røed blunket så hardt at han kunne sverge på at han kjente et kjølig vinddrag.
Erik sov allerede,eller han lot som.Han hadde stormet rundt i huset etter at de var kommet hjem,med øynene fylt av et vilt og metallisk lys,som om han jaget en usynlig fiende.Til slutt hadde han forlist i senga.
Han var en liten og oppblåst fyr,faktisk så oppblåst at halve håret var blåst vekk i lange viker.
Johan Breisnes sto ved det ene vinduet og forsøkte å følge ett og ett av de tunge snøflakene gjennom lufta helt til de traff bakken.Som å lese rulleteksten til en film,tenkte han.Det gjorde ham svimmel å se snøkjerringene som styrtlanda nedenfor vinduet.
For meg er det sånn at hvis jeg ikke sluker boken så er det ofte en bok jeg ikke gidder å lese ferdig. Som regel sluker jeg en bok ved føste lesning, så leser jeg den langsomt neste gang ...
Han hadde for det meste sittet ute i skolegården og røyka,med den tomme skisseblokka på fanget.Dagen hadde gått fort.Minuttene hadde hatt det så jævlig travelt.
Leser egentlig alt, bortsett fra kjedelige bøker ...
Vinen hadde selvsagt hatt sin virkning,og nå begynte Torkel å komme i det ertende,inkvisitoriske humøret som kunne tirre opp selv en gråstein i fjellheimen.
Torkel Vaa har fram til nå levd et rolig liv,lange dager på advokatkontoret,lange turer med dachsen Aktor.
Et gråtende ansikt bak et ustelt hår,en sprøyte settes i et åpent sår. To sløve øyne,en skjelvende kropp,en forgiftet hjerne sier stopp. Hun finner et sted hun kan søke ly,og setter den brukte sprøyta på ny. Hun synker sammen,det er skjebnen som rår,hun døde lørdag kveld bare 15 år.
Jentene blir båret på en gullstol inn i miljøet,sier tante Betty.Hun har førstehånds kjennskap til hvordan det er å være ung jente i et etablert rusmiljø.
Tanten mente de begge hadde tatt for mye ansvar for at resten av familien skulle fungere.Det ansvaret skal ikke barn ha. Hun var overflink.Ragnhild døyvet at familien ikke strakk til.Hun ønsket seg bare at alt skulle bli vanlig.
Morsomt å se. Jeg hadde stor glede av Torfæus da jeg skrev min første serie - han endte opp som en viktig karakter ...
Særlig hvis jeg kommer med negative kommentarer om klesvalgene til kvinnelige partiledere,har det avstedkommet en del...dritt,for å si det rett ut.Jeg husker for eksempel da jeg ga Siv Jensen en ener på terningen og kalte henne en ^macho bimbo^.
Kjekt at du likte den! Jeg ser også etter anbefalinger her inne, og kommer således over bøker jeg ellers kanskje ikke ville ha kommet på å kjøpe/låne! Dette er et fantastisk fora :-)
Ja,jeg vet det.
Det er nok som det siste du sier. Det er mange som "lukker øynene" i en bygd, like mye som i en by. Alle har nok med sitt, og få har lyst å blande seg.
Ja, deter vanskelig, og som regel er fasaden viktig for den som blr mishandlet og. Det kan være at vedkommende er psykisk knekt, men og at det kan være "flaut" å ha det sånn. Det er så mange grunner,men ja, det er vanskelig. Og det er synd at det skal være sånn.