Bokelskere.no

King er mest kjent for horror, men han har skrevet mange andre sjangre også, blant annet fantasy. Han beviser gang på gang at han ofte mestrer de fleste sjangre. For min del synes jeg han er best når han skriver horror og thrillere.

Fra novelle til film
1922 er egentlig i en novelle, men siden den ble utgitt som egen bok i 2021, teller jeg den som en bok. 1922 ble for første gang utgitt i novellesamlingen Full Dark, No Stars som ble utgitt i 2010. Nylig har novellen blitt filmatisert. Det meste av det King skriver blir til film eller Tv-serie. Noe som ikke er rart. Han heter jo ikke King uten grunn ...

I 1922 møter man Wilfred Leland James og det er hardt år. Som bonde tjener man ikke mye og det meste dreier seg om overlevelse. Greie seg med det man har. Hans kone Arlette drømmer om å selge jorda, flytte til en av de nærmeste byene som Omaha eller St. Louis, og åpne en butikk, men Wilfred og deres sønn Henry, vil helst beholde gården og bli boende.

Ingenting er det samme som før
Etter en del ueningheter, ender det hele opp med drap. Wilfred dreper sin kone og Henry blir en slags medhjelper. Wilfred blir spist opp innvendig av dårlig samvittighet, og han er redd for at Henry skal sladre til en jente i nærområdet som han er forelsket i. De prøver så godt de kan å leve videre med det de har gjort, dårlig økonomi og føle på at hele tilværelsen er forandret.

Vil fortiden innhente dem til slutt, eller tilstå de frivillig?

Noe vag beskrivelse om handling, noe som er meningen fordi novellen er på bare 154 sider, og det er ikke mye man kan skrive om før noe blir avslørt, noe jeg prøver å unngå. Denne novellen er blitt stemplet som horror, men synes den er mer psykologisk thriller med horrorelementer fremfor ren horror. Karakterene er fascinerende å lese om, og King er god til å beskrive følelsesregistrer uansett situasjon.

I et notat i boka skriver han at han ble inspirert av boka Wisconsin Death Trip av Michael Lesy. I 1922 ville han få frem den samme hardheten og bedrøvelsen som den boka hadde, og det tror jeg King sannelig har klart.

Fra min blogg: I Bokhylla

Nyttårsaften er bare trivelig, eller?

Nyforelskede tenåringer
Ebba er tenåring og har fått seg kjæreste. Foreldrene deres har aldri møtt hverandre, noe Ebba syns det er på tide å gjøre noe med. Derfor arrrangerer foreldrene hennes nyttårsfest og inviterer Marlon og hans foreldre. Foreldrene til Ebba får seg litt av et sjokk da de får se hvem foreldrene til Marlon er. Det er et par de kjente en gang for lenge siden. Får man vite hvorfor kontakten mellom dem ble brutt og hvorfor det er så anstrengt mellom dem? Ikke nok med det, det har vært innbrudd hos jobben til Ebbas mor. Medikamenter skal ha blitt stjålet og det hintes i at hennes legitimasjonskort er blitt brukt under innbruddet. Klarer hun å skape en normal nyttårsaften, til tross for alt stresset som oppstår?

Martin Österdahl har hittil vært et ukjent navn. Jeg ville lese Parmiddagen for konseptet virket noe underlig og sært, og hele handlingen var det. Det er en blanding av psykologisk thriller og suspense. Man skjønner at noen dør ut i fra coveret. Man undrer på hva som kan gå så galt under selve nyttårsaften.

Treg handling og uinteresant tema
Handlingen var svært treg og noe tungtrødd. Grunnen er at enkelte samtaler og hendelser er noe repeterende, og her var karakterene mer interessante enn selve plottet. Det ble for mye om graviditet for min del, og det er jeg ikke så veldig interessert i å lese om, dessverre.

Under hele handlingen veklser man tiden mellom nå og for sytten år siden, og Österdahl gjør det på en oversiktelig måte. Han prøver også hardt å kjøre på med suspense og twister, men det ble altfor lett å gjette seg frem til det hele, også hvem som dør. Derfor ble det ikke så mye spenning i teksten. Jeg likte å lese om karakterene fordi de var noe underlig og kavende, så ville likt å lese om dem i en annen setting. For denne settingen og en del av temaene ble for forutsigbart og kjedelig. Det engasjerte ikke.

På grunn av at boka er veldig kort og repeterende, blir dermed anmeldelsen også noe kort, for å ikke avsløre noe.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)

Enig. Jeg likte begynnelsen som var noe horroraktig, men så ble det mye snakking med seg selv, og retninger som ble vel forutsigbart. Noe som er synd da jeg stort sett liker bøker om isolasjon og vintersesong. =)

Adam Cesare er youtuber, og som mange andre youtubere, bruker han plattformen til å bli forfatter.

Selv følger jeg ham ikke. De jeg følger på YouTube er bokfolk jeg har fulgt de siste ti-tolv årene. Cesare har gitt ut noen horror bøker allerede, og i 2020 utga han Clown in a Cornfield, som er en blanding av horror og slasher for ungdom.

Å flytte til et småsted kan være utfordrende
Quinn og faren hennes flytter til et lite og ukjent sted. Kettle Springs er et dødt sted, og en smule splittet. De voksne og ungdommene har ikke samme syn på stedet. De voksne vil at Kettle Springs skal bli som før, men ungdommene lever livet mens de kan før de er gamle nok til å flytte vekk. Ved en tilfeldighet havner Quinn sammnen med den populære gjengen fra skoen, og med tiden viser det seg at de kanskje ikke er så eksemplariske. Det planlegges en slags låvefest for ungdommen.e De fleste fra skolen drar dit, og festen blir til et mareritt da de får besøk av en klovn, og klovnen er ikke der for å feste ...

Dette er en ungdomsbok og som nevnt tidligere er det en blanding av horror og slasher. Både coveret og innnholdet minner meg om herlig slashere fra 80-tallet. Cesare beskriver godt hvordan det er å bo i et lite sted hvor ting kan fort bli kjedselig, og om ungdommer som finner på forskjellige måter å kvele tid på, siden de ikke har like mye å gjøre der som ungdommer i byer har. De må være ekstra kreative på fritden for å underholde seg selv. Han beskriver også godt følelsen av å være ny et sted, begynne på en ny skole og havne tilfeldig i en slags gjeng.

Småkomisk horror
Men som horror og slasher bok, tilfører ikke Clown in a Cornfield noe nytt. Den oppleves et snev som en satire, og ikke alle har klovnefobi. Jeg har ikke det, men kan forstå at noen har det, og hvorfor. Man vet aldri hvem som er bak en maske eller hva den personen eventuelt tenker. Selv om det er mye som skjer, og det kan bli noe voldsomt, ble boka dessverre noe komisk.

Clown in a Cornfield var nok mer gøyal enn skremmende. I fjor utga Cesare oppfølgeren Clown in a Cornfield 2.

Jeg hørte denne på lydbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enig i det. Stephen King er min favoritt. Skal prøve meg på andre bøker av Malerman som jeg har liggende, men Lukk øynene hadde ingen spenning for min del. Har ikke orket å se filmatiseringen heller selv om jeg liker Sandra Bullock. =)

Bone Harvest av James Brogden ble utgitt i 2020.

Ensomhet og alderdom
En noe annereldes horror om å bli dement og om ensomhet, noe Dennie Keeling føler på. Hun bor alene med hunden sin etter at hennes mann døde for mange år siden. Hun har en voksen datter som er opptatt med mann og jobb. Tre fremmede er kommet til landsbyen og lager en slags kolonihage i nærområdet hennes.

Hennes naboer merker at det er noe rart med henne da hun kan fremstå som fjern noen ganger, og derfor blir datteren hennes kontaktet for å se innom henne. Dennie føler ikke bare ensomhet, men føler seg noe alene om de nye innbyggerne. Etter at de kom, har hun merket rare ting. Blomster og ting blomstrer lenge før det er vanlig, hun ser skygger om natta, og i skuret hennes oppdager hun en skapning som hun ikke aner hva det er. Men hun føler at ingen vil tro henne hvis hun forteller dette til noen. Vil hun føle seg trygg, eller er det virkelig noe galt med de nye innbyggerne? Er de satanister eller medlem av en slags sekt?

Handlingen strekker seg helt fra første verdensrkig til 2020, og forfatteren veksler tidslinjene på en fin og oversiktelig måte. Denne såkalte sekten, eller hva man egentlig skal kalle det, er mystiske og hemmelighetsfulle. Det er lett å bli nysgjerrig på dem og hva som er deres mål i det hele.

Lite horror
Med tanke på at boka er på nesten fem hundre sider, forventer man noe grufullt og noe grøssende, men følte jeg ikke fikk noe av det. Det kan nesten ikke kalles horror, for det er nesten ingen horrorelementer før de hundre siste sidene i boka. Før den tid er det mye landsbydrama til det kjedsommelige.

Brogden er god på å forklare Dennies tilstand, fornektelsen og tiden som forsvinner. Hun er i klar i det ene øyeblikket, og i andre øyeblikk, er ikke ting like klart for henne. Hun føler seg ofte forvirret og fortvilet over sin egen situasjon, samtidig vil hun ikke innrømme noe eller ha hjelp fra andre. Så det er fint at horror tar for seg viktig tema og ting som er aktuelt. Ting fra virkeligheten.

Men her slet jeg med fortellerstemmen og er nok hovedårsaken til at Bone Harvest ikke helt falt i smak. Jeg har ikke noe i mot stillestående horror, men denne var vel stillestående og hadde i det hele tatt lite utvikling. Det er ikke mye som skjer i de mange sidene, ikke før de hundre siste sidene da det ble både horror og en del action, men da var tålmodigheten nesten over.

Horror med spennende tema som dessverre døde bort i kjedelig språk og gjentakelser.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bjørn Bakken er selvpublisert forfatter og braket til med Lang lang rekke i 2020. Hadde bok nummer to den samme gnisten?

I Forklarelsens øyeblikk møter man den samme gjengen, noen i mindre rolle enn i forrige bok. Det skjer fine ting i livet til drapsetterforsker Renate, men samtidig, som med alt annet, trues det på grunn av noe hun og noen andre gjorde i forrige bok. Forklarelsens øyeblikk kan fint leses som frittstående, men bør nok lese Lang lang rekke først for å få full utbytte i diverse hendelser.

Som katt og mus
Drapsetterforsker Renate får mye å gjøre fremover. En kvinne skal ha skutt og drept en mann. Spørsmålet er om det er gjort med vilje eller ikke. I mellomtiden foregår det en slags hevnaksjon mot menn som skal være skyldig i noe som skjedde for mange år siden. Det denne personen ikke vet, er at denne personen og Renate jakter på hverandre.

Igjen leverer Bakken mørk krim, så det er nok ikke for hvem som helst. Det spørs vel hva man tåler. Jo mørkere, jo bedre, synes jeg, da. Til tross for at denne var mørk, og Bakken skriver fremdeles skriver godt, klarte jeg ikke å leve meg inn i denne boka på samme måte som jeg gjorde i Lang lang rekke. Det var fint med et gjensyn med gjengen igjen, men noe ble noe gjentakende, og følte at boka kanskje ville litt vel mye? Det blir mye på en gang. Ikke slik at man ikke klarer å holde følge, men det ble litt mye av alt. Litt for mye av det "gode", eller kanskje vi kan kalle det fæle denne gang. Dere skjønner sikkert hva jeg mener ...

Kreativ forfatter
Med dette sier jeg ikke at det er en dårlig krimbok, det er det ikke. Det var bare selve saken som ikke engasjerte helt, og noe av stemningen føltes som en slags repetisjon av forrige bok. Ser at denne oppfølgeren har høstet mye skryt, noe som er forståelig, men det var nok ikke helt krimboka for meg denne gang. Men er spent på hva mer han kommer med neste gang. Det er ingen tvil om at denne forfatteren oser av kreativitet, noe som er fint å se.

Fra min blogg: I Bokhylla

(PDF fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse)

Julebøker har blitt svært poplære, spesielt juleromanser. Selv er jeg ingen fan av sjangeren, men likevel prøver jeg få med meg noen juleromaner i året. Denne gang ville ha litt annerledes julebok, og dermed fant jeg en spøkelseshistoriesamling med jul som tema.

En blanding av kjente og ukjente navn
Denne samlingen består av tretten spøkelseshistorier. De er ikke typisk julete, men har et snev av jul som bakgrunnsteppe. Det er ikke ofte jeg leser novellesamlinger, fordi jeg ofte foretrekker "hele" bøker. Jeg leser kun novellesamlinger av favorittsjanger, og av forfatterere jeg leser mye av. Jeg liker at novellene er en lett blanding av klassiske spøkelseshistorier og noen moderne. Navnene for meg var ikke spesielt kjente. Kun Neil Gaiman som jeg har lest en del av fra før og M.R. James som jeg ikke har lest noe av selv ennå, men har en bok med spøkelseshistorier av ham i boksamlingen min. De andre kan jeg ikke huske å ha hørt om før, noe som var spennende.

Baksideteksten lovte på en måte uhygge, men i stedet fikk jeg humor og rare spøkelseshistorier. Skjønner at noen av spøkelseshistoriene er fra en annen tid, og det har sin sjarm det også, men syntes mange av disse spøkelseshistoriene manglet stemning og uhygge. I stedet opplevde jeg dem som vittige og komiske, noen hadde også gode poeng. Men man ble ikke sittende å se seg over skulderen, og det gikk fint å legge seg uten å ha lyset på hele natta. Syntes også enkelte av spøkelseshsistoriene var mer krimaktige enn spøkelseshistorier med overnaturlige elementer.

Novellene har svært forskjellige lengder. De lengste er vel på over tjue sider, mens de fleste novellene er på bare noen få sider. Neil Gaiman har den korteste på to sider, men siden det er en tekst på hver halve side, så telles vel den egentlig som en side. Selv om jeg liker både gammeldagse spøkelseshistorier og de moderne, var det ingen som var spesielt uhyggelige eller gyselige, noe som er synd, for jula er en fin tid for litt grøss da også. Men denne samlingen ble noe anonym og fikk ikke skinne.

Spennende innledning om spøkelseshistorier
Ghosts of Christmas Past har en fin innledning skrevet av Tim Martin som har valgt ut disse historiene. Han forklarer om tradisjon angående spøkelseshistorier, og syntes det var interessant å lese om. Syntes den biten var mer fengende å lese om enn selve spøkelseshistoriene han hadde valgt for boka. Personlig trenger jeg gyseligere spøkelseshistorier enn denne samlingen.

De tre historiene jeg likte best: The Shadow av E. Nesbit, Someone in the Lift av L.P. Hartley og The Step av E.F. Benson.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å denne likte jeg så godt - merkelig, men nydelig! Ble så glad i personene i denne boka. Dette er en spennende forfatter som jeg må lese mer av.

«Pessimisme er bare et annet ord for latskap, jeg liker ikke å kalle meg optimist heller. Da har man liksom forskanset seg mot livets realiteter» Jeg likte dette!

Mobbeoffer vs. bøller, hvor galt kan det gå?

Uhyggelig opplevelse
Lisbet får seg en uhyggelig overraskelse på kjøkkenet en morgen da hun får se et kart som er klistret på kjøkkenvinduet hennes, og kartert virker skremmende kjent. Senere får hennes eksmann Henrik vite at hans tidligere kone er funnet myrdet. Sammen har de to små barn, en gutt og en jente. I sorgen prøver han å ta seg av barna så godt han kan. Men han føler seg ikke lenger trygg, da han får et kart som viser hans nylige bevegelser i nærmområdet. Noen følger med på ham, men hvorfor?

I mellomtiden blir man dratt tilbake til 1999, da man blir kjent med Robert som andre betrakter som en slags raring. Han blir utestengt og mobbet av en bestemt gjeng som alltid finner nye måter å skremme og plage ham på. Hjemme er det ikke mye bedre da han bor i en leiligheten sammen med lillesøsteren og moren som har gitt opp morsrollen for lenge siden. På fritiden er han besatt av å tegne kart over nærområdet som en slags trøst. Faren er ute av livet hans da han forsvant på sjøen for mange år siden. Vil han klare å heve seg over mobberne? Og er kartene enkelte mottar i nåtiden, et hevnopprør, eller ligger det noe mer bak?

Medrivende debutkrim
Kartografen er debutkrim og ofte opplves debutkrim noe stakkato og en smule tørr, men det var ikke denne. Den tar for seg et mørkt tema, og forfatteren er god på karakterbeskrivelser og handlingen har en fin flyt hele veien. Likte også at det ofte skiftet perspektiv og at boka besto av et stort persongalleri. Eneste som trekker litt ned var at det ble for lett å gjette seg frem til eventuell syndebukk og Henrik var nok karakteren jeg likte minst fordi han virket noe snobbete.

Men for all del, en av de bedre debutkrim bøkene jeg har lest i det siste. En krimbok med spennende tema, stort persongalleri og kreativt plot. Jeg leser gjerne mer av Hemming.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Jeg synes også det var en snodig men sjarmerende bok.

Kan ikke skryte på meg å ha lest mange bøker av Linn Ullmann, for dette er nemlig min første roman av henne.

Jente, 1983 av Linn Ullmann ble utgitt i 2021 Den ble fort veldig synlig. Det er ike ofte jeg leser romaner. Det spørs litt på tematikk og handling. Jeg leste denne fordi jeg ville lese noe av Ullmann, og den tar for seg et viktig tema; nemlig om sårbare jenter.

Forvirret sekstenåring
Den er om en sekstenåring som vil dra til Paris, og hun drar selv om moren hennes ikke vil at hun skal dra. De blir enige om at moren hennes ringer rundt klokka ti om kvelden på hotellet for å forsikre seg om at alt er i orden med datteren. Hun drar fra leiligheten deres i New York til Paris for at hun skal bli fotografert. En kveld går hun seg vill i Paris. Hun husker ikke navnet på hotellet, hvor det ligger, og hun snakker ikke fransk. Det eneste hun har er adressen til er fotografen som hun kaller A gjennom resten av romanen. A er mye eldre enn henne, men de innleder et slags "forhold". Et forhold hun føler seg underkuet i. I bransjen møter hun andre modelljenter som henne, bare at de virker mer "penere" og mer "verdensvante" enn det hun er.

Nå er hun voksen og er selv mor til en sekstenåring. Hun reflekterer seg selv som sektenåring i 1983. Hvor mye kan hun stole på sin egen hukommelse, og har hendelsene påvirket henne noe vis senere?

Troverdig om maktmisbruk
Jente, 1983 er en troverdig oppvekstroman om det å finne seg selv, å gå i en bestemt retning i livet, og følge en slags drøm. Handlingen foregår flere tiår før den kjente metoo bevegelsen, og det var en tid da det ikke var vanlig å skrive eller å snakke om slike ting, som maktmisbruk. Til tross for viktig tema som dessverre er like akutelt i mange bransjer i dag, ble handlingen svært gjentakende, på grensen til det kjedsommelige. Handlingen og karakterene ble en smule monotone. Jeg ble aldri helt dratt inn i handlingen.

Skjønner dog hvorfor mange liker denne, men for min del ble dessverre fortellerstemmen en smule for tørr og gjentakende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Haha Herlig!

Nordbo var hittil et ukjent navn og vanligvis liker jeg dansk krim, både når det gjelder bøker og Tv-serier, men ble ikke helt overbegeistret over denne krimboka.

Groteske drap
Jenta uten hud er om den danske journalisten Matthew Cave og han oppholder seg på Grønland etter en tragisk hendelse. Hans samboer og deres ufødte barn døde i en ulykke. Selv er han i slutten av tjueårene og har hele livet foran seg, men vet ikke hvordan han skal fortsette. Han mistet også kontakten med faren da han selv var liten, så livet hans har ikke vært spesielt enkelt. Han er sent på oppdrag. Det er nemlig blitt gjort et oppsiktsvekkende funn. En mumifisert viking skal ha blitt funnet, og en politimann som stor vakt, blir funnet drept, og den mumifiserte vikingen er forsvunnet. Mysteriet forbindes med en grotesk sak som skjedde i 1973. Da fire menn ble drept på en morbid måte. Matthew oppdager raskt at det ikke er mange å stole på mens han jobber med saken.

Dette er som nevnt min første bok av Nordbo og jeg ville lese den fordi det virket som grotesk krim, noe jeg liker, men dermed ble det i stedet en kjedelig opplevelse. Det meste skyldes språket eller oversettelsen. Man ble aldri helt revet med til tross for alt det mørke.

Kjent stemme
Jeg hørte Jenta uten hud på lydbok og jeg måtte stoppe for å finne ut hvor jeg hadde hørt stemmen til Trond Teigen før. Det er en god stemmen å høre på, det var ikke derfor jeg måtte stoppe. Det var stemmen som var altfor kjent. Jeg måtte søke på navnet for å finne ut hvor jeg hadde hørt den før, før jeg kunne fortsette med boka. Jeg fant ut at det var selveste Aladdin som leste, og fant dermed ut hvorfor stemmen var så kjent. Rart hva man blir opphengt i.

Utgangspunktet virket mørkt, groteskt og det var resten av handlingen også, temmelig mørkt, men likevel kjedet jeg meg voldsomt. Det var noe med språket som ikke engasjerte i det hele tatt og man mistet fokuset mange ganger underveis. Til tross for anstrengelsen, fikk jeg med meg hele historien, men må ærlig innrømme at jeg ble lettet da lydboka tok slutt, for dette var temmelig kjedelig og umotiverende. Det var ikke Teigen sin skyld som leste med innlevelse, men selve handlingen. Det ble for ensformig for min del og karakterene var ikke spesielt troverdige. Har lest bedre krim fra Danmark.

Fra min blogg: I Bokhylla

En bok som var veldig synlig i fjor og levde den opp til hypen?

Alt annet enn idyllisk
Øya er en psykologisk thriller om en familie som havner i alvorlig trøbbel. Heather og stebarna Olivia og Owen, er med Tom på jobbreise. Heather er ganske ung, bare 24 år, men er allerede gift og har to stebarn som ikke har akseptert henne. Likevel prøver hun å gjøre denne reisen hyggelig. På grunn av et ønske av barna om å se noen av landets kjente dyr, havner de på en øy hvor det bor noen folk som foretrekker å holde seg for seg selv. Familien skal bare se på noen kjente dyr og så dra igjen, men en stygg ulykke skjer, og konsekvensene for det blir enda styggere. Familien må prøve å flykte for å redde seg selv, men hvor skal de flykte da en øy har begrenset med gjemmesteder?

Boka Øya har fått mange delte meninger og kan godt skjønne hvorfor. Selv likte jeg denne bedre enn Kjeden. McKinty beskriver dysfunksjonellle familier på en god og forståelig måte. Både familien til Heather og familien på øya er temmelig dysfunksjonelle spør du meg, og det er ikke vanskelig å forestille seg frykten Heather og familien hennes frykter da de støter på denne slekta som har sine egne regler å leve etter.

Underholdende thriller
Handlingen minte meg litt om en blanding av Wrong Turn (gal familie minus kannibalisme) og Lord of the Flies (bare at i Øya er det voksne og barn). En morsom blanding av handling. Tror nok det var en del som ikke likte boka da denne psykologiske thrilleren ikke virket seriøs, men det var nettopp derfor jeg likte den. Noen ganger må man lese noe useriøst og underholdende, for noen ganger er det befriende. Det var en slik bok jeg trengte nå. Så det gikk ikke mange dager før denne ble ferdiglest. Boka er stemplet som krim, men jeg leste den som en psykologisk thriller, og syntes den passet bedre i den sjangeren.

Likte dynamikken i Heathers familie selv om den var alt annet enn perfekt, men interesant å lese om familiedynamikk man selv ikke er vant til. De har ikke lenger nok med å overleve hverandre, men også den spesielle slekta på øya, som vil ha hevn etter ulykken Tom og Heather stelte i stand. Bare synd man ikke ble kjent med mange som enkeltpersoner. Man får bare et slags inntrykk av dem.

Selv om handlingen var svært forutsgibar, inneholdt Øya mye action og hadde bare få dødpunkter. Det var lett å la seg rive med og lese noen sider ekstra. Herlig thriller hvis man ønsker lett underholdning.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)