Bokelskere.no

Rotterdam Mansion er ikke et hus fra virkeligheten, men er løst basert på et hus i Massachusetts.

Satt på prøve
Felix er en forfatter som besøker hjemsøkte steder, selv om han ikke helt tror på spøkelser. Bøkene hans selger dårlig, og han er usikker på om at dette oppdraget blir hans siste bok. Han ønsker det store gjennombruddet med denne boka. Han ringer eieren av huset og spør om han kan bo der i tretten netter. Huset er gammelt og har ikke strøm. Han får til slutt tillatelse å bo i huset for å gjøre dette prosjektet. Han vil skrive en bok om sine opplevelser i huset uten å bruke Internett. Huset er ikke særlig kjent, selv om det har skjedd mye forferdelige ting der.

Senere dukker en venn av ham opp. Thomas og Felix har ikke vært bestevenner i det siste. Klarer de å redde vennskapet mens de utforsker huset?

Lite stemning
Jeg ville ha en stemningsfull og ekkel hjemsøkt hus historie, men både historiene og karakterene var veldig stive, og atmosfæren var noe fraværende. Selv om jeg likte slutten, var den ikke sjokkerende da enkelte ting ble overforklart.

Noe skuffet over at det var lite hjemsøkt hus hendelser. Det var mest "skrekk" fra Felix liv og veldig lite om selve huset.

Twelve Nights at Rottter House var for mye kosehorror, og jeg er ikke interessert i koselige bøker. Jeg vil heller ha noe skummelt, og jeg er glad for at jeg ikke sparte denne til Halloween.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kjekt å friske opp hukommelsen en gang iblant.

Spennende tema
Det var som å være tilbake på skolen igjen mens jeg leste denne læreboka. Læreboka er fra en faktaserie for barn og de som er tidlig i tenårene. Temaet i denne boka er om som tittelen sier; asteroider. Personlig syns jeg at verdensrommet er mer interessant enn planeten Jorden. Derfor jeg ville lese den.

Det er en kort bok på rundt 42 sider med illustrasjoner og begrenset tekst. Selv om verdensrommet er spennende, vet jeg ikke så mye om det, bortsett fra det grunnleggende. Det meste visste jeg fra før og noe er blitt glemt oppgjennom årene, så det var fint med en ny gjennomgang. Den mest interessante delen var hvordan man gjenkjenner forskjellige steiner som har falt ned fra himmelen.

Glansfullt papir
Faktaopplysningene var forståelige og lett å lese, men det kunne ha blitt brukt en annen type papir, fordi det blir veldig mye gjenskinn, og boka var litt for kort. Regner med at det er poenget siden Asteroider er beregnet for unge lesere. Det var også hyggelig å lese om noe som alltid har fascinert meg.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Vigmostad&Bjørke, mot en ærlig anmeldelse

Er det egentlig trygt å dele livet sitt med fremmede på nett?

Brutalt åsted
En ung gutt finner moren sin hardt skadet på kjøkkengulvet sent på kvelden. Han forlater huset for å finne faren sin som har flyttet ut på ubestemt tid. Faren hans har flyttet ut på grunn av turbulens i ekteskapet med Becca. Heldigvis kommer ikke gutten langt før et par finner ham, og de er hyggelige som tar seg av ham, mens de prøver å finne ut hva som har skjedd.

Moren hans er Becca Stenlund, en blogger som de fleste kjenner til. Hun deler livet sitt med leserne sine på nettet, og i det siste har hun motatt mye hat i kommentarfeltet. Mens hun ligger i koma etter angrepet, leser man om Anna Glad og resten av polititeamet som er på saken.

Dårlig førsteinntykk
Dette er den første boka i Anna Glad serien, Jeg liker vanligvis ikke å lese om kvinnelige etterforskere. Det kommer an på hvordan de er skrevet. Personlig likte jeg henne ikke så godt og handlingen var noe barnslig og forutsigbar. Jeg brydde meg ikke så mye om det som foregikk.

Selv om dette er første boka i en serie, er jeg ganske sikker på at jeg ikke kommer til å lese resten av serien. Jeg brydde meg ikke nok om karakterene, og jeg foretrekker mørkere og mer brutale krimromaner.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Mangschou, mot en ærlig anmeldelse

Dette er ei regle fra André Bjerkes ABC. Min utgave er fra 1967.

Liker denne klubben godt ☺️ men hvordan vet du bok nr 3? De er jo bare så vidt igang med Heroin chic nå?

Jeg liker ikke å bruke ordet kjedelig, når jeg skal beskrive en bok. Men kan ikke komme på et bedre ord for øyeblikket.

Et sted med gode og vonde minner
De overlevende er om Kieran, kjæresten hans og datteren deres som fremdeles er i babyfasen. De besøker foreldrene hans siden de skal flytte, og for å møte gamle venner. For tolv år siden mistet han broren sin Finn, da Finn og en venn prøvde å redde Kierans liv. Han har båret på skyldsfølelse siden den gang, Mens Kieran og familien bor en stund i barndomshjemmet hans sammen med foreldrene, blir en venn av dem funnet død. På det lille stedet, ser alle på alle som mistenkte. Kommer de til å finne morderen, og vil Kieran noen gang finne fred?

Stillestående plot
Det gjør ikke noe at et plot går sakte av og til, men dette var veldig sakte, og det skjedde ikke så mye. Jeg ville nok ha likt boka bedre, hvis handlingen brukte mindre tid på Kiearans datter, selve småbarnsfamilie stadiet. Skjønner at det er en naturlig del av livet, men jeg er ikke så interessert i å lese om småbarnsforeldre og barneoppdrag. Det trenger heller ikke å ta over selve handlingen, noe det dessverre gorde, og dermed mistet jeg etter hvert interessen. Karakterene var noe flate og stive, også. De hadde ikke mye personlighet.

Lettlest, ikke særlig mye til spenning. Jeg kjedet meg dessverre gjennom mesteparten av boka.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm. mot en ærlig anmeldelse

Tusen takk for innsatsen, Torill. Og takk til alle som har vært med i lesesirkelen, det har vært mange interessante kommentarer.

Jeg leser sjeldent bøker om igjen fordi jeg foretrekker å huske dem slik de var. Den vesle vampyren er en av favorittbøkene mine fra barndommen, og det må være omtrent tretti år siden sist jeg leste den. Likevel husket jeg hver aspekt av boka og selve stemningen.

Anton får en venn
Den vesle vampyren er om Anton som er alene hjemme. Når han går tilbake til rommet sitt, sitter det noen på vinduskarmen hans. Noe som er veldig rart da Anton og foreldrene hans bor i en leilighetskompleks. Skikkelsen på vinduskarmen er Rydiger, og han er en vampyr! Selv om han virker litt skummel, blir de raskt gode venner.

Etter noen merkelige hendelser, har foreldrene til Anton lagt merke til at Anton har oppført seg litt rart i det siste. Skjuler han noe for dem? Og vil de noen gang tro at Anton er blitt venn med en vampyr?

Vittige hendelser
Dette var vittig og nostalgisk lesing. Elsker vennskapet til Rydiger og Anton. Det er morsomt at de kommer fra veldig forskjellige verdener. Jeg likte også hvor forrvirret foreldrene hans er når det gjelder den nye vennen hans.

Den vesle vampyren er den første boka i serien og de to første bøkene er blitt utgitt på nytt. Jeg håper de kommer til å gi ut hele serien igjen for jeg mangler noen. Da jeg var liten, var disse bøkene vanskelig å få tak i siden de var så populære (med god grunn). På den tiden kunne man ikke bare gå online og bestille bøker, heller, slik vi gjør i dag. Jeg likte handlingen og atmosfæren like godt nå som voksen.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg leste Dødens spill av samme forfatter for en tid tilbake, som var en fantasytrilogi for ungdom. Det er en sjanger jeg ikke leser særlig ofte, og derfor var det overraskende at jeg likte den så godt. Trilogien hadde noen forfriskende elementer, og bøkene heter: Dødens spill, Den sorte bruden og Mørkets tjener.

En sykepleier med hemmelig fortid
Du kan kalle meg Jan er en psykologisk thriller for voksne. Den handler om Ida som er psykiatrisk sykepleier. Hun jobber med ungdom som sliter psykisk. Man blir kjent med at Ida har en hemmelighet. Hun forsvant som barn, og kom tilbake to år senere. Etter det har hun og moren levd et hemmelig liv ved å bytte navn og alt mulig. Det på grunn av at mannen som tok Ida, ikke skal finne henne igjen. Men når en tidligere pasient forsvinner, frykter Ida det verste. Hun mistenker at det kan være samme mann som står bak.

Trenger noe annet
Det er flott at psykiske lidelser blir tatt opp i både bøker og film, men i det siste har det vært svært mye av det, at jeg tror jeg trenger en liten pause fra det temaet. Jeg føler jeg trenger noe annet. Det er en av grunnene til at jeg ikke likte boka noe særlig. Jeg er heller ingen fan når en bok er skrevet som en slags feberaktig drøm, eller at man får følelsen av å sitte fast i hodet til hovedpersonen.

Boka hadde mange interessante aspekter, men syntes dessverre at Ida ble noe irriterende i lengden. Jeg var heller ikke helt engasjert i handlingen. Men jeg kommer selvfølgelig til å lese mer av denne forfatteren, fordi skrivestilen hennes er veldig tøff og annerledes.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Jeg har lest en god del krimbøker av skandinaviske forfattere oppgjennom årene, men ikke mange fra Danmark, bare noen få. Jeg er nok mer kjent med filmene enn bøkene deres. De er fordømt gode til å lage filmer. Det skal de ha.

En sak som vekker mange farer
Økseskipet er den første boka i Nina Portland serien. I denne boka er det om hennes første sak som hun ikke helt klarer å gi slipp på. Saken var om et skip hvor alle om bord ble drept. De ble drept med en øks og kastet i vannet. En mistenkt i saken slapp unna fordi bevisene ikke hadde nok grunnlag. Nina bestemmer seg for å operere litt på egen hånd, og spore opp denne mystiske mannen. Det hun ikke vet, er at det setter henne i en stor fare. Hun har ikke bare seg selv å tenke på, men også sønnen Jonas. Livet som kriminalassistent er ikke bare, bare. Er hun villig til å risikere sitt eget liv for denne saken?

Dette var ganske tørt til krim å være. Det er jo en kjent sak at krimromaner kan for så vidt være tørre, men det hjalp heller ikke at forfatteren la på med mye historie. Jeg liker historie og er interessert i det, men jeg ttrenger det ikke i krimbøker. Nina var også en person som var vanskelig å ta på alvor, siden hun oppførte seg som MacGyver. Det vil si, det var ikke spesielt realistisk. Handlingen var også veldig uinteressant og det var ikke mange karakterer å like. Derfor ble dette svært kjedelig i lengden. Dette er første bok i Nna Portland serien, og min siste. Det frister dermed ikke å lese videre.

For mye historie
Sier det ikke for å være krass, men det var bare ikke helt min type krim. Det var altfor mye latterlig spionasje, europisk historie og lokal historie. Skjønner jo at det hadde en hensikt med handlingen, men det ble litt tekstbokaktig, og det gjorde at man falt litt ut av selve plottet. Nina var heller ikke særlig interessant å lese om. Hun hadde ikke personlighet eller drivkraft som var fengende å lese om. Det ble altfor mye overdrivelse i det meste hun gjorde. Personlig foretrekker jeg krim som er nøktern eller krim som har litt horror elementer. Økseskipet ble dessverre for langdrygt og tørt.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse.

Støttes☺️ Den er helt fantastisk!

Kristine S. Henningsen har tidligere gitt ut bøker ved hjelp av forskjellige forlag, men nå gir hun ut bøkene selv.

Et annerledes begravelsesbyrå
Den siste festen er den andre boka i Irma Dahl serien. Irma er skilt og har to sønner med eksmannen. Mange syns at hun er litt rar og skremmende. Mest fordi hun viser nesten aldri følelse, og hun er veldig direkte når hun prater. Og hun driver sitt eget begravelsesbyrå. I stedet for å føle tristhet for menneskene som har gått bort, ønsker hun å arrangere fest for å feire livene deres.

Hun trekker seg heller ikke tilbake når det gjelder utfordringer. Hennes eldste sønn er blitt ranet av en ungdomsgjeng. De har stjålet den nye mobiltelefonen hans. Hun kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe med det ...

Ofte vanskelig med humor
Dette er roman blandet med litt humor. Humor i bøker og filmer er ofte vankelig, og det er sjeldent at jeg ler. Jeg likte noe av humoren, men ikke sexcscenene med Irma og en fyr. Jeg brydde meg ikke særlig mye om båndet mellom dem. Det føltes ikke helt ekte.

Bortsett fra det og noen skrivefeil her og der, var dette en god oppfølger. Selv om jeg ikke er helt fan av Irma, vil jeg gjerne vite hva hun skal gjøre videre. Anmeldelsen er litt kort denne gang, i og med at dette er en oppfølger.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra forfatter, mot en ærlig anmeldelse

Ekmans bøker er kanskje ikke seriøse pykologiske thrillere, men svært underholdende og dystre.
I 2022 leste jeg De kapable, og syntes det var småmorsomt. Av og til trenger man bøker som er litt lettere enn andre bøker, og det er både De kapable og Kusinen. Begge bøkene er enkeltstående.

Morsom og underholdende thriller
I Kusinen strever førti år gamle Fanny med å holde livet i sjakk mens ting går i oppløsning. Samboeren gjør det slutt med henne og jobben lar henne gå. Moren er ikke særlig støttende, men heller kravstor, og hun foreslår at hun er med på slektstreff. Der møter hun Ulrika, søskenbarnet hennes og de var veldig nære da de var yngre, men mistet kontakten oppgjennom årene. Hun tilbyr å bo sammen med henne og eksmannen, Peder i sommer siden de har et gjestehus. Mens hun bor sammen med dem, oppdager hun ting med Ulrika som hun ikke liker. Noe skjer som gjør til at båndet mellom dem ikke blir helt det samme igjen. Vil de noen gang kunne stole på hverandre igjen?

Svak slutt
Kusinen er en mørk og underholdende thriller. Ekman er god på å beskrive frynsete karakterer. Slutten var vel åpenbar og en smule skuffende, spesielt epilogen, men det var fremdeles mørk og morsom lesing. Selv om jeg likte hans forrige bok, De kapable litt bedre, har jeg lyst til å lese flere bøker av Ekman. Det blir morsomt å se hva mer han mikser opp.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse

Grønnøyd monster er en bok som kan leses som både psykologisk thriller og krim, og er den femte boka i Håkon Haakonsen serien.

Allerede i tvil
Vibeke og Christian er kanskje et underlig ektepar. De er nygifte og allerede skjer det ting som gjør at Vibeke er litt i tvil. For det første ønsker hun å jobbe igjen, noe Christian syns er uaktuelt. Han er sjalu og det hjelper ikke når Vibeke får noe i posten som antyder at han drepte sin forrige kone. Samtidig føler hun seg ikke riktig bra og er kanskje nødt til å få det undersøkt.

Man følger også med Håkons privatliv som er i ferd med å bli kjent med noen. Vil hun godkjenne at han alltid er på farten på grunn av jobben?

Den femte boka om Håkon Haakonsen er veldig kort på bare litt over trehundre sider, men likevel tok det sin tid å komme seg gjennom den, for enkelte partier ble noe gjentakende og seigt, spesielt de sjalusigreiene og eiertrangen. Men forfatteren er god på å skape usikkerhet mellom nære relasjoner, og om de er noe til å stole på. Det er lett å gi Vibeke sympati, selv om man ikke har opplevd det samme selv.

Anonym hverdagshelt
Til tross for at Grønnøyd monster virket som min type bok med mye dysterhet, dårlig dynamikk og hvor mye galt kan skje, tror jeg det blir min siste Håkon Haakonsen bok etter tredje forsøk. Serien er ikke dårlig, men det blir aldri helt spennende, og Håkon blir for anonym sammenlignet med andre politiserier som jeg leser for tiden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Eksemplar fra Bonnier Norsk Forlag, mot en ærlig anmeldelse