Bokelskere.no

La oss starte der alt både begynner og slutter: med penger. At personlig rikdom og makt går hånd i hånd, er gammel erfaring. Hva skjer når rikdommen kommer fra selskaper som for lengst er blitt flernasjonale og spredd over hele verden? Kapitalen er i dag internasjonal. Jo høyere oppe i den finansielle eliten man befinner seg, jo mer global makt har man. Hvilken enkeltperson, eller hvilke grupper av mennesker kan tenkes å sikte seg inn mot slike maktposisjoner? Hvilke midler bruker de? Står de i konkurranse eller kompaniskap med hverandre?

Romanens avslutning:

Efter krigen drog jeg tilbake til Europa. Det var visse vanskeligheter ved å få etablert min identitet igjen – for samtidig fantes det hundrevis av herremennesker i Tyskland som forsøkte å miste sin. Passet til de to Schwarz gav jeg til en russer som var flyktet over grensen. En ny bølge av emigranter hadde begynt å danne seg. Gud vet hva det i mellomtiden er blitt av ham! Jeg har aldri hørt mer til Schwarz. Jeg reiste til Osnabrück en gang også og spurte efter ham, selv om jeg hadde glemt hans virkelige navn. Men byen var ødelagt. Ingen visste noe om ham, og ingen interesserte seg for det. På veien tilbake til jernbanestasjonen trodde jeg at jeg kjente ham igjen. Jeg løp efter ham. Men det var en gift postsekretær, som fortalte meg at han het Jansen og hadde tre barn.

«Hva heter du nå?» spurte Helen.
«Josef Schwarz.»
Hun tenkte seg om et øyeblikk.
«Heter jeg også Schwarz nå da?»
Jeg måtte smile. «Nei, Helen. Det er bare et tilfeldig navn. Den mannen jeg fikk det av, hadde også arvet det. En fjern, avdød Josef Schwarz lever som den evige jøde videre i meg allerede i tredje generasjon. En fremmed, død, åndelig ane.»
«Du kjenner ham ikke?»
«Nei.»
«Føler du deg anderledes efter at du fikk et annet navn?»
«Ja,» sa jeg. «Fordi det hører et stykke papir til det. Et pass. Et pass!»
«Selv om det er falskt?»
Jeg lo. Det var et spørsmål fra en annen verden. Det var opp til den politimannen som kontrollerte passet å avgjøre hvor falskt eller hvor ekte det var.

Romanens åpningsscene:

Jeg stirret på skipet. Det lå grelt opplyst på Tejo, et lite stykke fra kaien. Selv om jeg hadde vært en uke i Lissabon, hadde jeg ennå ikke ventet meg til det sorgløse lyset i denne byen. I de landene jeg kom fra, lå byene om natten svarte som kullgruber, og en lykt i mørket var farligere enn pesten i middelalderen. Jeg kom fra det tyvende århundres Europa.

Skipet var en passasjerdamper. Den lå og lastet. Jeg visste at den skulle gå neste kveld. I det harde lyset fra nakne elektriske pærer ble kjøtt, fisk, konserv­er, brød og grønnsaker stuet ombord. Arbeidere slepte på bagasje, og en kran svingte kasser og baller så lydløst opp som de var vektløse.

Skipet rustet seg til reisen, som om det var en ark fra syndflodens tid. Det var en ark. Hvert skip som forlot Europa i disse månedene i 1942, var en ark. Ararats berg var Amerika. Og flommen steg for hver dag. Den hadde forlengst oversvømmet Tyskland og Østerrike og stod høyt over Polen. Praha, Amsterdam, Bryssel, København, Oslo og Paris var allerede gått under i den. Italias byer luktet av den, og Spania var heller ikke noe sikkert land lenger.

Portugals kyster var blitt det siste tilfluktsstedet for flyktninger som satte større pris på rettferdighet, frihet og toleranse enn hjem og eksistens. Den som herfra ikke kunne nå det forjettede land, Amerika, var fortapt. Han måtte forblø i dette virvar av avslåtte inn- og utreisevisa, uopphørlige arbeids- og oppholdstillatelser, – i interneringsleirer, i byråkrati, ensomhet og den forferdende, vanlige likegyldighet for enkeltmenneskets skjebne, den som alltid følger i kjølvannet av krig, angst og nød. På denne tiden var mennesket ingenting lenger. Et gyldig pass var alt.

«Se katten i vinduet! Og den intetanende, syngende fuglen. Som offeret jubler!»
«Katten vil aldri få tak i den. Den er sikker i sitt bur.»
Helen begynte å le. «Sikker i sitt bur,» gjentok hun. «Hvem vil være sikker i et bur?»

Om det i dag er akseptert at en person kan bli utbrent, ser det ut til å være mindre vanlig å akseptere at samfunn kan lide av noe lignende. Hvis byrden ved å arbeide for lav lønn i et isolerende samfunn som mangler et overordnet mål, kan tenkes å ha en virkning på mennesker, hvorfor skulle den ikke også kunne ha en virkning på samfunnet som helhet? Eller for å si det på en annen måte: Hvis veldig mange mennesker i et samfunn lider av en form for utmattelse, kunne det ikke da være slik at det samfunnet de lever i, er blitt utmattet?

"How is it out there?" he asked. "You know what I mean without … without everything."
"Without everything" I answered. "Yes, that’s about it. Without everything, but not entirely. And how is it here? With everything except the one thing that counts?"
"Not so good," he said. "Not so good, Josef. But shiny on the surface."

Den europeiske livsstilen, kulturen og livssynet vil kanskje overleve på mindre isolerte steder. Et mønster som allerede er i ferd med å danne seg, innebærer at det vil finnes en del landlige områder hvor folk fra innvandrermiljøer velger ikke å bo. Dit vil da ikke-innvandrere trekke seg tilbake. De som har ressurser til det, vil kunne opprettholde en gjenkjennelig livsstil noe lenger - slik vi ser allerede. De som har dårligere råd, vil bli nødt til å godta at de ikke bor på et sted som er hjemmet deres, men et hjem for hele verden. Og mens nykommerne vil bli oppmuntret til å bevare sin livsstil og fortsette med sine tradisjoner, vil europeere fra familier som har bodd der i generasjoner, høyst sannsynlig få høre stadig vekk at tradisjonen deres er undertrykkende og utdatert, selv om de utgjør en stadig mindre minoritet i befolkningen. Dette er ikke fantasilitteratur. Det er ganske enkelt bildet av den nåværende situasjonen i mye av Vest-Europa, og demografiske prognoser viser at dette er kontinentets fremtid.

[Gertrud] stopper opp og ser på dem begge med et skarpt blikk. «Bare ikke innbill dere at jeg plutselig er blitt gladlynt. Det ville aldri falle meg inn!»

De som mener at Europa er for verden, har aldri forklart hvorfor dette skal være en enveisprosess - hvorfor europeere som drar ut til andre steder i verden, er kolonialisme, mens det er både rett og rimelig at resten av verden kommer til Europa. De har heller aldri sagt at migrasjonsstrømmen har noe annet formål enn å gjøre Europa til et sted som tilhører verden, mens andre land er hjemsteder for folk som bor der. De har også lyktes bare i den grad de har løyet for folket og skjult sine hensikter. Hadde Vest-Europas ledere sagt til folket i 1950-årene eller på noe senere tidspunkt at formålet med migrasjonen var en fundamental endring av Europa, der kontinentet skulle gjøres til hjem for hele verden, ville Europas folk trolig ha reist seg og felt disse regjeringene

Som jeg nå skjønner menneskenes drøm om en Gud! I tusener av år har de vandret ensomme gjennom slike netter, og skulle de ikke da skape ham, den veldige og gode far som fulgte hvert skritt og hver tanke, og som bare lot dem pines forat freden skulle bli saligere og hvilen drømmeløs og evig når han tok dem til seg?
Fordi jeg skjønner at menneskene har trengt ham og trenger ham, kan jeg ikke tro. Fordi han måtte være den lyse drømmen gjennom alt vondt, svinner min egen drøm, og jeg vil ikke folde hendene mer.

De som trodde på integrering, antok at alle som kommer, med tiden vil bli som europeere. Det er en antagelse som virker lite sannsynlig, ettersom så mange europeere er usikre på om de ønsker å være europeere. En kultur som preges av tvil på seg selv og manglende selvtillit, er særdeles lite egnet til å overtale andre til å innta den samme holdningen. Derimot er det mulig at i det minste en stor del av nykommerne enten vil holde fast ved sine egne overbevisninger, eller til og med antagelig vil øve tiltrekning på europeere i de kommende generasjonene med disse overbevisningene. Det er også rimelig å tro at mange av dem som kommer, vil nyte livsstilen og ta del i aspirasjonene og fruktene av den økonomiske veksten så lenge den fortsetter, og likevel forakte eller ringeakte den kulturen de har havnet i. De vil bruke den - slik president Erdogan så minneverdig har sagt om demokratiet - som en buss, og stige av når de har nådd sitt ønskede bestemmelsessted.