Bokelskere.no

Dette er en bokserie der innholdet i bøkene virkelig henger sammen. Jeg hadde sikkert vært ganske forvirret under lesingen dersom jeg ikke hadde lest de seks foregående bølene.

Et annet særpreg ved denne boka er at den faktisk deler seg i to. Vi har som vanlig en større forbrytelse som Riksmord får i fanget. Men da arbeidet rundt denne er ferdig, gjenstår fremdeles nesten halvparten av boka. Det er da mistanken brer seg om at selveste Riksmord må ha en massemorder i sin midte. Og da blir det virkelig dramatisk......

Sentralt i Riksmord står denne gangen Vanja, Ursula og Billy. Vanja er besitter ham, /Det sjefen etter at Torkil mot sin vilje er blitt førtidspensjonert. Han er nå på god vei til å bli en uhelbredelig alkoholiker. Sebastian Bergman har også trådt tilbake. Han hjemsøkes fremdeles av plagsomme mareritt etter tsunamiulykken i Thailand mange år tidligere der han mistet datter og kone. Tankene hans rundt dette males opp og opp igjen. Det får være måte på, kan leseren tenke. Men helt på slutten av boka dukker det opp noe helt oppsiktsvekkende som sikkert vil gi næring til flere bøker i serien.

Denne gangen er Riksmord innkalt til Karlshamn. Her har det nylig skjedd flere uoppklarte drap, utført med jaktgevær. Det viser at den skyldige er den unge kvinnen Julia. Hun har hatt en vanskelig barndom, ble mobbet og voldtatt og mistet sin eneste venninne i en tragisk bussulykke. Nå skal hun hevne seg. Hun har satt opp en liste med 10 personer som fortjener å dø. De blir alle skutt fra en bil, på langt hold. Underveis får Julia med seg broren til den drepte venninnen. Jakten på de to drapspersonene ender ved at de to kaster seg utfor et høyt stup.

Det siste utførte mordet på listen de)res blir det Billy som utfører. En voldsom trang til å drepe overmanner ham. (Det er som å ha en slange i magen!) Denne trangen viser seg å være enda større enn gleden over familielivet sammen med My og de ventende tvillingfødslene.

Da det viser seg at omstendighetene etter en tidligere kollegas (Jennefers) død ikke stemmer, våkner mistanken mot Billy hos Sebastian.. Han kontakter Torkel og Ursula. Deres øyne rettes mot Billy. Men denne er gløgg nok til å ane at nå er det fare på ferde.

BOKOMTALE: Sanatorium av Sarah Pearse. Leseeksemplar fra Gyldendal

Elin Werner er politietterforsker. Nå har hun imidlertid en pause fra jobben av personlige årsaker. Broren hennes skal ha en forlovelsesfest på et avsides hotell i de sveitsiske alper. Plassen er kjempefin, men har tidligere fungert som et sanatorium. Det blåser opp til storm, og gjestene blir avstengt på området. En morgen er kjæresten til broren borte, og flere lik dukker opp.

Historien er selvsalt lite troverdig, men det er en spennende og underholdende bok.

Les hele omtalen her

Jannike var gift med Stefan, og de hadde to barn sammen. Hun jobbet som bibliotekar, og var gjennomsnittlig lykkelig. Sakte men sikkert, endret samfunnet seg. Innsynet fikk mer og mer innflytelse. Det skulle ikke finnes hemmeligheter; alt skulle være åpent og ærlig. Anonym hets ble forbudt, og staten fikk innsyn i alt. Jannike var positiv til dette, og fikk etterhvert jobb i Innsynet.

Så gikk det galt, og hun måtte flykte til Sverige. I de svenske skoger er det mange nordmenn i eksil, og de lever av bær og villsvinjakt. Hvordan kunne det gå så galt når alt man ville var å få fram sannheten?

Boka inngår i serien basert på De ti bud. Her tar forfatteren for seg det åttende: «Du skal ikke tale usant om din neste».

Lettlest, og aktuell, selv om det hele er satt på spissen. Hadde hele tiden boka til Orwell, «1984», i bakholdet.

Søstrene Mickey og Kacey vokser opp hos mormoren etter morens død. Det er ingen enkel tilværelse, og Mickey må tidlig ta ansvar for lillesøsteren. Selv om de er fysisk like, er de to vidt forskjellige personligheter. Kacey havner alltid i trøbbel, mens Mickey er pliktoppfyllende og smart. Kacey starter sin kriminelle løpebane i tenårene, og ender opp som hardbarket narkoman. Mickey blir politi og alenemor til Thomas. Etterhvert brytes kontakten mellom søstrene, og Mickey frykter hver dag på jobben. Marerittet er å finne søsteren død, og nå har hun vært forsvunnet i godt over 1 måned.

Medrivende krim som veksler mellom fortid og nåtid.

Viktig og alvorlig tema. Sett utenfra og inn, fra en datters ståsted. For min del fungerte ikke boka, dessverre. For meg ble det for mye fokus på datteren, jeg fikk også en opplevelse at «alle» personlighetstrekk hos både far og datter ble årsaksforklart i overgrepene faren ble utsatt for. Avslutningen, med hvem som fikk det siste ordet, ble også helt feil for meg. Jeg er glad for at bokas tema løftes frem, og jeg er sikker på at mange vil lese innholdet på en annen måte enn meg. Uansett ønsker jeg den unge skribenten lykke til videre.

Romanen handler om Arvid Jansen som trolig er forfatterens alter ego. Et år før handlingen tar til mistet han foreldre og brødre under brannen på skipet Scandinavian Star. I tillegg tok kona hans, Turid, med seg de tre døtrene deres og forlot ham. Arvid ble sittende igjen alene med store traumer som han sliter med å takle. Han driver nå målløst omkring i Oslo, tilbringer mye tid på diverse barer eller kjører rundt i bilen sin uten mål og mening, ute av stand til å slå seg til ro verken på den ene eller den andre måten.

Strukturen i boka er slik at handlinga hopper fra den ene hendelsen til den andre. Det er vanskelig for leseren å holde rede på rekkefølgen. Før kona forlot ham, virker det som om hun hadde «vokst» fra ham. Hun hadde fått seg nye venner. «De fargerike» er det Arvid kaller disse menneskene. Med sin egen proletarbakgrunn klarer han ikke å akseptere og tilpasse seg dette miljøet. Situasjonen blir desto vanskeligere for Arvid siden ex-kona hans også nekter ham samkvem med de tre mindreårige døtrene.

Tidlig i boka blir Arvid vekket en natt av telefonen. Det er Turid som ringer. Hun befinner seg på et ukjent sted og vil at Arvid skal komme og hente henne. Da han kommer, forteller hun gråtende at hun ikke har andre enn ham. Dette er et tydelig omslag i handlingen. Indikerer dette at de to er på vei mot hverandre igjen?

Enda mer gåtefull er sluttscenen i boka. Her er Arvid sammen med eldstedattera si, Vigdis. Det er hun som har lidd mest under foreldrenes skilsmisse. De oppsøker en psykiatrisk institusjon, men denne kan ikke ta imot den unge jenta. Så er de på vei mot en annen, men før de kommer helt fram, snur de og går hjem. Hva skal dette bety?

Bare slapp av! Her må det foreligge en misforståelse. «Og bakom synger skogene» er første bind i en trilogi. De to følgende bindene heter «Det blåser fra Dauingfjell» og «Ingen vei går utenom». Første bind som er på ca. 250 sider (Bokklubbutgaven fra 1973), er nok den som er foreslått her. Flere av de andre foreslåtte bøkene ( Johan Borgens «Lillelord» og Johan Falkbergets «An-Magritt») er også første bind av en serie.

Forfatter Hege Woxen har i denne boken gjendiktet 42 dikt av de over 400 diktene Sylvia Plath skrev i løpet av sitt korte liv. Diktene er hentet fra de ulike fasene av Plaths forfatterskap og viser oss bredden i poesien hennes. Sånn sett må denne boken være et helt ypperlig sted å begynne om man har ønske om å stifte bekjentskap med Plaths forfatterskap. Fødsel og død er aldri langt unna hverandre i disse diktene og selv de som handler om naturen skimtes hennes plagede sinn gjennom.

Les gjerne hele omtalen min her.

Noterer meg denne! Hørtes interessant ut.

Kan en bok være grotesk og uhyggelig på samme tid som den virker både troskyldig og hyggelig? Ja, faktisk! Det er i hvert fall slik denne boka virker på meg. Kanskje er dette inntrykket blitt forsterket gjennom oppleserens stemme. (Jeg valgte lydboka.)

Boka omhandler en familie gjennom tre generasjoner. Fra å være en ganske normal familie, går den over til å bli dysfunksjonell av verste sort. Vi hører om 2. generasjon som bokstavelig talt utrydder seg selv. Men heldigvis ender det med nytt håp i 3. generasjon i skikkelse av jenta Liv som riktignok er fylt med forskrudde forestillinger, men som likevel er helt uskyldig og ser ut til å kunne klare seg i den normale verden.

Så vidt jeg skjønner må boka være et oppgjør med folk som lever helt isolert (her er et snakk om en ellers ubebodd øy). Under slike forhold, når man ikke får noen motstand, kan de rareste ideer utvikle seg.

Jens, faren til Liv, er snekker, men først og fremst er han en samler av verdens mest outrerte sort. Han reiser rundt for å selge det han har laget og vender hjem med desto mye mer skrap. Også unyttige ting han finner ute i naturen bringer Jens med seg. Til slutt går det så vidt at det knapt er plass til å bevege seg inne i det overfylte huset. Det som i hans øyne er plagsomme mennesker, kvitter han seg lett med ved å drepe dem. Jens’ mor som for lengst har rømt huset, kommer på besøk. Sønnen tar livet av henne. Så lar han den døde kvinnen bli sittende i stolen og overvære julefeiringa.

Liv har hatt to søsken. Først en tvillingbror. Han ble som spedbarn funnet livløs på gulvet under senga si. Hendelsen blir senere omtalt som en ulykke. Henne tar faren livet av (med em kniv?) Når det gjelder Liv, melder faren fra til myndighetene at hun har omkommet i en storm. På denne måten slipper jenta å begynne på skolen. Liv som vitne til det som skjer, går rundt og tror at alt er normalt. Noe annet kjenner hun ikke. Da det ikke lenger er plass til henne inne i huset, flytter hun ut i en container. Liv elsker og beundrer faren sin. Det samme gjelder for Livs mor. Men hun reagerer med å vokse seg umåtelig stor og feit. Hele dagen blir hun liggende i senga. Det ender med at Jens ser nødvendigheten av å også kvitte seg med henne. Han bedøver henne med tabletter og drukner henne i et badekar.

Samme dag dukker en fremmedkar opp ved huset. Han ser seg forferdet om og blir oppdaget av Jens som beordrer ham til å bli med og bære et badekar opp på soverommet. I tumultene som oppstår ser mannen sitt snitt til å stikke av. Utenfor huset dukker Liv opp. I samme stund raser hele huset sammen foran øyne på dem. Mannen tar jenta med seg til hovedøya der også en onkel av jenta dukker opp. Slik ser det ut til at boka får en slags «happy ending», tross alt.

På den ene siden er dette en varm og vakker bok som skildrer en ung jentes/kvinnes vei for å «finne seg selv» og for å frigjøre seg fra familiens (og samfunnets) hard bånd. På den andre siden er det også en kvalmende og nærmest grotesk skildring av menn (i posisjon) som bare vil bruke og utnytte henne etter eget forgodtbefinnende. Familiens hårdnakkede avskriving av den unge jenta er nærmest uforståelig. Kan det virkelig være så ille i noen katolsk dominerte amerikanske miljøer? Kan ikke tenke meg at noe slikt kunne skjedd i Norge. Det er tydelig at det er faren som har all makt og som bestemmer alt i denne familien. Han fører en kamp ene og alene for de to eldste sønnene sine. For dem kan han betale skyhøye advokathonorarer. Om sønnene er skyldige eller ikke, spiller ingen rolle for ham. Det eneste som gjelder er å vinne fram og få sin rett. Her må Violet Rue ofres til tross for at hun er helt uskyldig. Det eneste hun har gjort er å fortelle sannheten, noe hun har gjort i en ganske presset situasjon. Det virker også som om farens (familiens) framgangsmåte er helt akseptabel i miljøet rundt dem. Nå bli Violet sendt bort til et barnløs tante som alltid har ønsket seg barn. Her blir hun tatt vell imot. Nå kan man undre seg på hvorfor det aldri oppsto et nært forhold mellom Violet og tanta. Var det fra jentas side en slags ubevisst trass for å markere et stille opprør mot situasjonen andre hadde satt henne i? I hvert fall er Violet ytterst sårbar her. Da er hun også åpen for å bli utnyttet og misbrukt av menn hun møter på sin vei gjennom skole og senere arbeidsplass. Det er også veldig vondt å lese om hennes mislykkede forsøk på å nærme seg familien sin da hun dukker opp i bestefarens begravelse. Hva kan Violet selv stille opp med her? Hun sender velmente gratulasjonskort til familiemedlemmene, men får aldri svar. Hun sender også jevnlig anonyme brev med hardt opptjente penger til den drepte guttens mor. Er det for å bevise overfor seg selv at hun står for det motsatte av det familien hennes representerer? Mot slutten av boka møter hun igjen en farget mann som hun i sin tid gikk på skolen sammen med. Det er tydelig at de nå blir venner (han passer hunden hennes), men om forholdet mellom dem utvikler seg videre, sies det vel egentlig ikke noe tydelig om. I skoletida skrev hun en hemmelig lapp til ham. Jeg tror ikke at ordene på lappen var uttrykk for hennes oppriktige følelser, heller et uttrykk for at noen sto på hans side mot lærernes hånske behandling av den fargede eleven. Nå som voksen hvorfor velger Violet å knytte seg til en farget mann (hvis følelsene fremdeles ikke er helt oppriktige)? Kanskje litt underlig med tanke på hvor rasedominert dette samfunnet er. Er det dype, ekte følelser fra hennes side eller r det et nytt opprør mot familiens og samfunnets holdninger? Jeg synes i hvert fall at slutten på boka er veldig åpen.

Boka er utvilsomt en sterk kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet. I tillegg til å gi en nær skildring av hovedpersonen tanker har Joyce Carol Oates skapt situasjoner der der de kritikkverdige forholdene blir godt belyst.

Det er heller sjelden jeg blir så overasket når jeg nærmer meg slutten av en bok som jeg ble denne gang. Og når jeg så tenker tilbake på alt foran, virker løsningen så logisk, det var naturlig at det skulle henge slik sammen.

Bokas handling foregår på to tidsplan. I 1980forsvinner en ung jente fra den lille småbyen Stenträsk i Nord-Sverige. 40 år senere blir et hodeløst lik funnet, godt gjemt i et brufundament. Alt tyder på at det er den savnede Sofie.

I 1980 var hun en av jentene i lesegruppa «Polarsirkelen». I flere år hadde 5 jenter kommet sammen en gang i måneden på det lokale biblioteket for å diskutere en valgt bok. Referatet av samtalene ble alltid skrevet ned av Sofie. Dette var hennes viktigste bidrag. De andre jentene mente at hun hadde en noe enkel og begrenset litterær forståelse. Sofie gikk til behandling hos psykolog. Flere år tidligere hadde hun mistet lillebroren sin i krybbedød. Dette hadde gått sterkt inn på henne, het det.

En av de fem jentene var Agneta som gikk med egne forfatterdrømmer. I muntlig tilstand hevdet hun seg dårligere fordi hun stammet. Hun bodde sammen med moren sin som var psykisk syk. Familien hennes skilte seg ut fra de andres ved å ha dårlig råd, og Agneta måtte ta vaskejobber ved siden av skolegangen. Hun vasket på den amerikanske militærgarnesjonen som ligger nær fundamentet der liket nå er blitt funnet. De unge jentene den gang i en alder da de amerikanske soldatene var spennende. Bl.a. hadde jenta Carina (i beruset tilstand) bøitt med inn på rommet til en av soldatene, noe som den gang ble observert, ble nedtegnet i en politirapport og voldte henne stort besvær da saken ble tatt opp igjen 40 år senere. Ellers var det en av stedets jevnaldrende gutter som var spesielt populær blant jentene. Det var idrettshelten Wiking Stormberg. Han var sønn av småbyens politimester.

Da liket er blitt funnet og saken gjenopptatt, er det Wiking selv som leder etterforskningen. Han har nå overtatt som politisjef og som kontordame har han Carina. Hun som den gang så sterkt ønsket å reise, var den som var blitt værende.

Nå 40 år senere møtes de fire gjenlevende jentene i en minnestund som blir holdt i kirken for den døde. Politiet er også mannsterkt til stedet folkemengden. Det gjelder å få grepet drapspersonen før vedkommende, som trolig er bevæpnet, ser sitt snitt til å stikke av. Men personen de jakter på og resultatet av den tilbakelagte etterforskningen er noe annet enn det vi lesere hadde forestilt oss.

Forfatteren Liza Marklund har skrevet mange bøker der journalisten Annika Bengtzon er hovedperson. Jeg var blitt litt lei av ¨lese om Annika og hennes arbeid og familie. Denne boka representerer noe nytt og forfriskende. Og skal man ta til etterretning en antydning som kommer helt på slutten, blir det flere bøker fra småbyen Stenträsk.

Mesteparten av handlingen foregår i Trondheim i 1918. I hovedrollen er førsteinspektør Frank Larsen. Han har blitt enkemann, og «Captain Morgan» er hans nye bestevenn.
1. juledag får Frank besøk. En svensk politimann forteller om tre brutale drap på 15 år gamle gutter; alle lyshåret og blåøyde. Nå er han redd for at morderen har tatt seg over grensen til Norge, og vil ha Franks hjelp.
I løpet av etterforskningen får Frank bistand av den nydelige journalisten, Amanda, i Adresseavisen. Saken viser seg å ha forgreininger til den russiske tsaren, og noen mystiske voktere som går over lik for å beskytte hemmeligheten de skjuler.

Spenningen, mystikken, og Trondheimsaspektet fikk meg gjennom, men denne boken hadde trengt en runde til i språkvasken og korrekturen. Det er rett og slett for mye av det gode, og det irriterer. Utallige gjentakelser om hva enkeltpersoner bedriver når de er nervøse etc. Dessuten er det en del uttrykk, som nok ikke var vanlige å bruke i denne tidsepoken.

Så mange bøker du har fått lest, Readinggirl20! Jeg har akkurat blitt ferdig med Markens grøde, av Hamsun, i det den siste uka av ferien min starter. En klassiker, og en veldig kjent, norsk roman. Jeg likte den godt. Jeg leser også litt videre i Sherlock Holmes' bedrifter, av Arthur Conan Doyle, én historie om dagen. Artig lesing. Nå skal jeg starte på den siste krimboka jeg tok med meg på turen, Ni liv, av Emelie Schepp. Har lest alle tidligere bøker i denne serien, og det pleier å være spennende krim med god trøkk.

Håper alle bokelskere får en fin helg!

En riktig skummel bok fylt med nifse ingredienser. Mennesker som bor for seg selv inne i en skog. En jente som holdes fanget i en kjeller. Eventyreffekter som blir spunnet rundt dette – Hans og Grete, pepperkakehus, en heks...bibelsitater. To personer som blir til én. Et brødrepar: den ene tilsynelatende slem, den andre snill. Døde personer som liksom opptrer på scenen.

Hovedpersonen i boka må sies å være jenta Elissa, 13 år gammel og et kommende sjakkgeni. Boka åpner med at hun i følge med moren sin dra på en sjakkturnering. Elissa vinner de innledende partiene, men så vil hun ut i bilen for å hente noe. Da blir hun tatt, dopet ned og kjørt vekk i en fremmed bil.

Et stort politaipparat blir satt i gang, men det er vanskelig å finne noe spor. Etterforskningen blir ledet av politietterforskeren, en sterk, men samtidig uhyre sårbar kvinne (som opplever at en lang rekke med graviditeter bare ender i spontanabort.

Da Elissa våkner opp, befinner hun seg nede i en kjeller, lenket til veggen med håndjern og kjetting. Dette stammer og skjærer seg inn i armen hennes ved bevegelser. Resultatet blir dype sår som det etter hvert går betennelse i. Men Elissa er en dypt rasjonell person som ikke lar seg stanse av smerte. Hun analyserer kjellerrommet, deler det opp i firkanter etter mønster av et sjakkbrett. Det som ser ut til å være to forskjellige personer kommer etter tur og med jevne mellomrom inn til henne. De er utstyrt med ulike hodelykter, noe som gjør at Elissa ikke kan se personen. Den ene snakker med sint stemme, er brutal og later til å være sjefen. Den andre ser ut til å være en gutt på hennes egen alder og kaller seg Elijah. Han vil bli venn med henne, leke med henne. Da han vil lære seg sjakk og trenger et sjakkbrett, ser Elissa sin sjanse. Hun får ham til å sende et brev som kommer til å bli politiets endelige gjennombrudd i etterforskningen.

Elijah virker som en ytterst ensom gutt. Før Elissa dukket opp, hadde han bare en eneste venn, den mystiske Annie (kvinnen som bor i en rusten campingvogn). Etter hvert skal det vise seg at det nettopp er hun som er heksen i historien. Uansett hvor mye Elissa trygler Elijah, nekter han å melde fra til politiet. Han sier bare at han «må følge reglene».

Etter hvert avsløres mer og mer av sammenhengen for oss lesere. Vi ser at det egentlig dreier seg om et alvorlig psykiatrisk tilfelle med et ensomt menneske som selv en gang er blitt kidnappet og som fremdeles «tror» at han lever sammen med familiemedlemmene sine. Aller mest skremmende er at kidnappingen av Elissa ikke er enestående. Gjennom årene er flere barn blitt borte på denne måten. De er nå for lengst døde, og sakene er heller aldri blitt oppklart av politiet. Boka ender på en svært dramatisk måte med en skadet Elissa på flukt nedover en skråning mens en bil ruller i rasende fart rett mot henne......

Det er midt på 30-tallet, og USA herjes av Depresjonen. Millie vokser opp i Mississippi med en psykisk syk mor, og en voldelig far. Hun har indianerblod i årene, og besteforeldrene snur seg vekk når de ses i byen. Moren driver vekk fra virkeligheten, og faren blir mer rå for hver gang han er innom. Millie lengter etter å være en del av et fellesskap, men hun føler seg som et utskudd.
Hver vår kommer et sigøynerfølge forbi, og Millie fascineres av dansen, sangen og fargene de har med seg. Hun drømmer om å rømme sammen med dem, men først må hun forstå hvem hun egentlig er.

En rørende oppvekstroman om en enkel jente, som vil være fri til å ta egne valg.

Jeg vil denne gangen foreslå et skuespill, nemlig Hedda Gabler. Jeg har flere ganger i de siste hørt det har blitt referert til Hedda Gabler og har oppfattet karakteren som en sterk og utradisjonell kvinne, men jeg har aldri lest eller sett skuespillet. Det er jo litt flaut at folk på den andre siden av kloden kjenner Hedda bedre enn meg, Ibsen var tross alt norsk. Håper flere kan tenke seg å bryne seg på et skuespill, Ibsen er best på deling!
Riksteateret reiser for tiden rundt med Hedda Gabler forestilling. Kanskje det passer for noen?

Hele sommeren har Jill gått rundt med en pakke kondomer i lomma. Hun fikk den av Ida før hun dro. Planen er å bli kvitt jomfrudommen før kjæresten, Kristoffer, reiser for å studere. Problemet er Kristoffer selv. Han er kristen, og han vil vente med desserten, som er hans ord for sex. Jill begynner å bli desperat, men da skolen starter i midten av august, er kondompakken fremdeles uåpnet.
Den nye historielæreren, Peder, viser seg å være en skikkelig kjekkas, og sakte men sikkert, forelsker Jill seg i læreren. Peder er gift, og har en datter på Jills alder, uten at Jill ser på det som noen hindring. Utover høsten innleder de et forhold. Han mer motvillig enn henne. Stadig tenker Peder at han må avslutte dette forholdet, som er både forbudt og uetisk, men han er så svak for den skjønne 17-åringen.

En foruroligende, men gjenkjennbar historie om makt, begjær og ulovlig kjærlighet.

Det et høst i Oslo. Knapt 1 måned etter terrorangrepet, skal Farida og Rebekka begynne på videregående. Farida gleder seg voldsomt, mens Rebekka mener at skolestart kanskje burde blitt utsatt. På den nye skolen, engasjerer Farida seg i diverse grupper, og melder seg inn i AUF. Rebekka prøver å forstå hvorfor 22. juli skjedde, og bruker det meste av fritiden på research.
Samtidig krangler storebroren og moren konstant, og Rebekka er redd for at broren kan bli en ny terrorist. I stedet for å søke lærlingplass, spiller han voldelige spill det meste av døgnet.
Daniel blir et lyspunkt i hverdagen, men Rebekka klarer ikke å bare slappe av og la være å tenke på alt det vonde. Hvordan kan folk bare gå videre som om ingenting har hendt?

En grafisk roman for ungdom som handler mest om livet etter 22. juli, og hvordan alle takler det på ulikt vis. Enkel, men virkningsfull strek, og viktig tema for både ungdom og voksne.

Andre bok om John Adderley.

Stella og Alicia er søstre, og sammen har de startet en nytenkende datingtjeneste. Stella, som er smellvakker og ekstrovert, er firmaets ansikt utad. Alicia, som har et ansikt som skremmer livskiten ut av folk, er geniet bak det hele.
Da Stella blir funnet drept på bestialsk vis, faller Alicias verden sammen. Hun hadde bare Stella, og Alicia frykter at hun er drapsmannens neste offer.

Det er John Adderley som skal prøve å løse den brutale drapssaken, men han har egentlig ikke tid. Fortiden har innhentet ham, og aller helst burde han flykte fra Sverige fortere enn svint. Men, så tar etterforskningen en uventet vending, som han kan bruke til sin fordel.

Spennende og underholdene krim.