Bokelskere.no

Gratulerer med de 30, Readinggirl20! Akkurat nå leser jeg den lille boka Brev til en nybakt forelder - et feministisk manifest - av Chimamanda Ngozi Adichie. Jeg vil se om det er noe der jeg kan bringe videre til mitt lille barnebarn :) De andre bøkene går det fortsatt trått med, og det har nok noe å gjøre med det faktum at vi i noen uker har holdt på med en form for renovering av huset. Jeg planlegger å komme sterkere tilbake! Litt arbeid i helgen, og en god del familietid - det blir koselig. Ønsker alle en fin helg.

BOKOMTALE: Julekort fra strandkafeen av Lucy Diamond. Leseeksemplar fra Aschehoug

Evie har arvet en strandkafé etter tanten, og så bor hun sammen med kjæresten Ed. Det nærmer seg jul, og en dag dukker broren til Ed opp, som Evie ikke har hørt om. I tillegg kommer Evies søster, Ruth med sine tre barn. Jula blir dermed helt annerledes enn Evie hadde forberedt seg på.

Søt bok, men litt for lite action for min smak.

Les hele omtalen her

Hei
Klarte til slutt å lese meg igjennom den siste boken til Lahlum- Søskenmysteriet. Kjenner jeg er ganske lei av K2.

Jeg har blitt mye særere på hva jeg leser jo eldre jeg blir. Før leste jeg alt på trass, nå velger jeg det bort hvis jeg ikke liker det.
Den siste som ble avbrutt var:
Fyrstene av Finntjern, den var bare trist, mørk og vond.
Jeg avbrøt også en bok da den var full av vonde ting, incest, vold m.m
Avbrøt også den siste til Roslund- da den var så grusom i sine detaljer av barnemishandling at jeg ikke klarte å lese videre. Og jeg er herdet som krimleser.
Jeg orket heller ikke lese ferdig Knausgård sin Min kamp- gørrkjedelig og navlebeskuende.
I samme slengen innrømmer jeg at jeg har bare skumlest Koranen.

Boken er ferdig lest.
Jeg har i den siste tiden kun lest et kapittel hver dag for å forstå og fordøye innholdet bedre, uten at det hjalp noe særlig. Mye av innholdet i boken er for meg en uforståelig grøt, så jeg gleder meg til flere leser ut boken og kanskje letter litt på sløret for meg.

Nora driver sitt eget konditori, som har gått i arv i familien. Hun sliter med å få det til å gå rundt. Regningene hoper seg opp, og hun får ikke mer lån av banken. Det er da venninnen Bea får en god idé. Hun melder på Nora til det populære juleprogrammet Til heving. I programmet kommer kjendisbakeren Henrik Eklund for å gjøre noen grep.

Søt julehistorie med en akkurat passe dose romantikk. Underholdende og lettlest.

Les hele omtalen her

Året er 1158. Marie er 17 år da hun som uekte barn av kongelig byrd, blir sendt i kloster. Ikke som vanlig nonne, men som priorinne. Hun er stygg, mer på høyde med en mann, ja rett og slett mannhaftig. Tantene hennes var alle krigere, og hun mangler ikke styrke selv heller.
Selv om hun savner elskerinnen Cecily og hennes kjære dronning, Eleanor, går hun inn for sin nye tilværelse med den hensikt å gi søstrene et bedre liv. Under hennes styre skal de trives og klosteret utvide sin horisont. Kvinnen er ikke der svake kjønn i Maries øyne.

Interessant og annerledes. Den engelske utgaven er nydelig skrevet.

Atter en gang har billedkunstner og forfatter Matias Faldbakken imponert meg med sin fortellerkunst og fortellerglede. I en blanding av eventyr og realisme har han skrevet frem fine portretter at to unge mennesker som i barndommen har blitt overlatt til seg selv uten den nødvendige omsorgen.
En velskrevet og medrivende roman om kjærlighet,utenforskap og ensomhet blant annet.
Romanen anbefales på det sterkeste!

Les gjerne omtalen her.

Nydelig,sterk og vemodig diktsamling om forlatte hus og gårder på Island. De mange fine og dramatiske bildene er med på å forsterke inntrykket og ikke minst så forteller de sin egen historie fra en svunnen tid. Jeg som leser tar meg i å lage mine egne historier om folket som en gang bodde der.

Les gjerne omtalen og se noen av bildene i dette innlegget.

• du har kanskje allerede lest det andre steder, men i siste boka er det med personer fra de forrige bøkene. Men det har uansett ingenting å si å ikke ha lest de først, uansett! Jeg svart jo det tidligere at det var ulike personer, så det var greit å si fra.

Jeg er ferdig, men går greit for meg å vente uansett. Har nok av annet å lese på imens, for å si det sånn 😂

BOKOMTALE: Et siste, trassig forsøk av Kristine S. Henningsen. Leseeksemplar fra forfatteren

Gro skal tilbringe jula på hytta til svigerforeldrene. Det skal også mannen hennes, de to tenåringstvillingsønnene og Gros nyskilte søster med to barn. Selv om Gro ikke er overbegeistret for hytteturen med svigerforeldrene og søsteren, prøver hun å innstille seg på at det vil bli bra.

Selv om dette ikke ble min favorittbok, så er det en fin bok med julestemning, og underliggende temaer.

Les hele omtalen her

Førstkommende uke får jeg mulighet til å starte på denne. Kan vi utvide leseperioden til å også inkludere november?

Det går trått med lesing av bøker om dagen på grunn av andre aktiviteter. Jeg leser fortsatt i
Leoparden, Noe tapt og noe vunnet og Short stories in italian. Forrige helg leste jeg krimmen Salt Lane, av William Shaw. Den var bra. Jeg ligger godt an på leseplanen for året, jeg har allerede nå lest like mange bøker som i hele fjor. Det er bare 3 bøker til jeg "må" lese før nyttår, så det skal nok gå bra. Ønsker alle en fin søndag!

BOKOMTALE: Fjærlett – Landet bortenfor verden. Leseeksemplar fra forfatteren

Da forfatterens barn var små, leste hun godnatt-eventyr for dem. Ofte valgte hun isteden å dikte historier hvor barna hadde hovedrollen. Sønnen Tobias hadde en funksjonshemming, og var avhengig av rullestol. I historiene var han som andre barn, og kunne bevege seg fritt, iallefall når de dro til Fjærlett.

Dette er en helt fortryllende bok som bør finnes i hopetall under juletreet i år. Rørende og nydelig historie, fantastiske illustrasjoner.

Les hele omtalen her

BOKOMTALE: Jul for nybegynnere av Tove Braathen. Leseeksemplar fra Vigmostad & Bjørke

Lillian har flyttet fra Kolbjørn, en prøveseparasjon, som hun kaller det. De er fortsatt gode venner, og datteren Ellinor er bindeleddet som gjør at de har en del kontakt. En av hennes venninner har lenge bodd i Spania, men flytter nå hjem. Hun har ikke penger, og ingen steder å bo. Det nærmer seg jul, hvor skal Rose feire jul?

Som det står bak på boka, er dette en roman om forventninger, forviklinger og fandenivoldske venninner. Det stemmer bra. Jeg synes forfatteren klarer å gi et godt bilde på det. Savner imidlertid litt mer "action".

Les hele omtalen her

Jeg hadde med skam å melde ikke hørt om Georges Perec før Stendal forlag gav ut denne boken for et par måneder siden,eller det blir ikke helt riktig å si for når jeg sjekket navnet i «bokhyllen» min inne på bokelskere.no når jeg var i gang med dette innlegget så viser det seg at jeg har en bok av ham stående på vent, og i etterkant har jeg notert meg flere jeg kunne tenke meg for det skal definitivt bli lest mer Perec her i huset for dette var veldig bra. Han har hele fem bøker på 1001-listen så navnet har jeg garantert «hørt om» men ikke lagt spesielt merke til – før nå.

Jeg husker er en ganske så spesiell bok og helt ulikt noe annet jeg har lest på veldig lenge og er så absolutt ingen erindringsroman slik jeg aller først trodde. Før jeg kommer inn på selve boken så har jeg lyst til å fortelle litt om forfatteren for han har en litt spesiell historie og resten av dette avsnittet har jeg delvis sitert fra etterordet til Miriam Stendal Boulos.
Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp sammen med foreldrene i Paris frem til han var fem år. Faren meldte seg til tjeneste for den franske hæren i 1939 og ble skutt og drept ved fronten i 1940. Året etter sendte Georges mor ham med tog til slektninger i frisonen mens hun selv ble deportert til Auschwitz og døde der i 1943. Tapet av foreldrene skulle prege ham resten av livet og var med på å sette sitt preg også på forfatterskapet hans. Det sies at foreldrene er indirekte til stede i alle bøkene hans og i romanen w,eller Barndomsminnet forteller han om hvordan han i mangel på mening forsøkte å sette ord på tapet av foreldrene gjennom å samle på tegn. Tegnene ble noe å holde fast i og leken med former, tegn og puslespillets biter ble et tilholdssted som reddet ham fra oppsmuldring. Akkurat dette med puslespill kommer veldig godt frem i romanen Livet bruksanvisning som Rose-Marie har skrevet en utmerket anmeldelse av her. Så blir han også kalt en lekens og minnenes mester.

Den ferske nobelprisvinneren Annie Ernaux ser i retning av Georges Perec forfatterskap for å finne inspirasjon til bøkene sine og de bruker noen av de samme «virkemidlene» men dette skal jeg komme tilbake til for nå er det på tide å fortelle litt om jeg husker.

Om ikke Jeg husker er en erindringsroman så handler det likevel om erindring og minner for boken er en samling tekster bestående av 480 nummererte enkeltsetninger eller små avsnitt og alle begynner de med ordene jeg husker…. og Georges Perecs bok er både i tittel, form og stemning inspirert av Joe Brainards bok I remember.
Her finnes for det meste erindringer som ikke er direkte personlige men heller små og store hendelser eller begivenheter som har skjedd «på hjørnet» eller ute i den store verden i perioden 1946-1961,mens forfatteren var mellom 10 og 25 år. Noen av begivenhetene fant sted etter nevnte datoer.
Selv om Perec i sin bok har vektlagt såkalte kollektive minner fremfor personlige så vil man i flere av minnene kunne spore tilbake til flere dramatiske hendelser fra barndommen hans.

En skulle kanskje tro at det ble kjedelig å lese «jeg husker…» 480 ganger men til det er svaret et klart nei, så absolutt ikke og fordi det nettopp er ordene «jeg husker» som blir repetert så oppstår det en slags forbindelse mellom forfatteren,minnene som blir delt og meg som leser. Disse gjentakelsene opptrådte som et slags mantra og de mante frem noen av mine egne erindringer og minner lenge før jeg var kommet halvveis gjennom boken. Ganske så fascinerende må jeg si men så er det nettopp dette som var formålet til forfatteren, invitere leseren med seg i en slags felles eller kollektiv erindring. Samlingen av minner avspeiler et liv, i den private og den offentlige sfære,som kommer i berøring med leserens sier Miariam Stendal Boulos et sted i etterordet.
Kult ikke sant? Derfor var ekstra morsomt å oppdage at det var satt av noen blanke sider mot slutten av boken hvor leseren selv kan notere ned noen av sine egne «jeg husker» som (forhåpentligvis) dukket opp under lesingen.
Det er nettopp disse virkemidlene Annie Ernaux bruker i sine bøker, blander kollektive referanser og minner fra eget liv, og på den måten skapes et kollektivt minne.

Georges Perec var en ganske så eksperimentell forfatter og knyttes til den litterære gruppen Oulipo, hvor flere forfattere og matematikere tok i bruk eksperimentelle virkemidler med strenge formale krav og begrensninger for å frembringe nye former for litteratur. Dette ser vi godt i Jeg husker hvor han nummerer hvert minne og begynner hvert minne med jeg husker. I en annen av bøkene hans utelater han en bestemt bokstav i et ord gjennom hele romanen.
Perec delte også forfatterskapet sitt inn i fire kategorier: en sosiologisk,en ludisk,en romanesk og en selvbiografisk. Dette går jeg ikke noe mer innpå her for den som leser får vite og dermed mer kunnskap.

Jeg har delt noen av disse minnene og andre minner kunne være kjente personer fra kinolerretet,eller fra musikkens verden og etter det jeg kunne se var det en del referanser til jazzmusikk her. Ting som rørte seg på den tiden han noterte ned disse, og noen så seint som på slutten av 70-tallet. Noen av minnene fremstår som ørsmå glimt mens andre forteller en mer dramatisk historie.

Oversetter Elin Beate Tobiassen har skrevet noen anmerkninger og forklaringer til noen av disse minnene for innimellom er det slik at han har husket litt feil eller blandet sammen flere hendelser eller personer, så akkurat disse var veldig kjærkomment. Etterordet fra Miriam Stendal Boulos var veldig interessant å lese for her blir vi ganske så godt kjent med hvem Georges Perec var og hva han har betydd for mange andre franske forfattere. Jeg er veldig glad for at jeg ble invitert med på denne delingen av minner og utrolig morsomt at det mens jeg leste kom frem et par minner fra min egen ungdomstid hvor jeg var på dans for aller første gang og hadde lyseblå øyenskygge fra merket «Debbie».
Kom over en artikkel (blogginnlegg?) hvor det står noe om et essay Annie Ernaux har skrevet om nettopp Georges Perec og som skal bli gitt ut nå i 2022,om så er tilfelle så håper jeg at dette blir oversatt til norsk ganske snart. Annie Ernaux er allerede en favoritt hos meg, det skal ikke forundre meg om Georges Perec kommer til å bli det en gang også, jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig på ham etter å ha lest denne fascinerende og fine erindringsboken.
Det er flere dager siden jeg leste ferdig denne boken men fremdeles surrer den rundt i hodet mitt så det er ingen tvil om at den har gjort inntrykk på meg. Jeg har ikke googlet så mange av hendelsene som det ikke står forklaring på men det er heldigvis fullt mulig å gjøre det nå i ettertid og på den måten deler Perec enda mer med leseren. Uten at jeg har lest flere bøker av ham så sitter jeg med en følelse av at nettopp denne boken kan være en fin introduksjon til resten av forfatterskapet hans og det er en veldig fascinerende bok.

Dette er sakset fra innlegget mitt på bloggen

Hele omtalen finner du her.