Bokelskere.no

Jeg leser Ray Bradbury sin Fahrenheit 451 i forbindelse med 'Banned book week'. Brannmenn slukker ikke branner, de reiser rundt og brenner ned hus med bøker (og mennesker) i. Den neste boka som ligger framme, er Charlotte Brontê, Jane Eyre. Gleder meg til å ta fatt på den også. Ønsker alle en fin helg :)

Johan er enebarn, og han prøver å forsørge moren. Faren døde plutselig, og moren har en sliten kropp. På kaia på Uthaug i Trøndelag, jobber Johan som sjauer, og det er der han møter Hannah. Hun blir hans første kjærlighet, men for å redde moren fra fattigdom, gifter han seg med prestens datter, Marie. Johan har alltid hatt et ønske om å bli fyrvokter på Kjeungskjær fyr. Han tar med seg Marie ut dit, og selv om Johan elsker Hannah, gjør han Marie gravid. Når været er på sitt verste, må ungene bindes fast utendørs for å unngå å havne på havet. Ettersom årene går, viser barna seg å være ganske så sære. Datteren er mannfolkgal, og sønnen tror han er kalv og spiser kun gress og rauter. I tårnet på fyret sitter Johan og lengter etter Hannah, helt til han får opp øynene for andre muligheter.

En mørk, dyster, og grusom fortelling, basert på forfatterens egen familiehistorie. Godt språk, og både frastøtende og fascinerende på samme tid.
Boka skapte visstnok en god del furore på Ørlandet da den kom ut, da stedet ikke akkurat ble anonymisert.

Stødig forfatter dette, alltid oppslukende historier 👍

Jeg er også ferdig, og som deg finner jeg det vanskelig å oppsummere. Noen partier er direkte kjedelige, noen er provoserende, noen er til å bli glad av, noen kan man nikke anerkjennende til.

Naturskildringene syntes jeg bare godt om. Ikke Hamsunsk poetisk, som flere har påpekt før meg, men nøkterne, nøyaktige og detaljerte - og det går tydelig fram at Thoreau elsker "utmarka". Han leverer medrivende skildringer av farger, former, vær og bevegelser, dessverre ofte tett fulgt av et "spark" i en eller annen retning.

Som for eksempel den julidagen han dro på fisketur, kom ut for et voldsomt regnvær og ble gjestfritt mottatt hos landarbeideren John Field, iren med sine "myrtraskende vadeføtter". Som takk får herr Field ei belæring om hvor feil han satser her i livet og hvordan han heller burde tjene til sitt daglige brød. Meget arrogant og nedlatende.

De "ville naboene" bød på fornøyelig underholdning til alle tider på året; jeg frydet meg spesielt over ekornhistoriene, og ikke minst over islommen, med sine raske forsvinngsnummer og uforutsigbare forflyttinger. At gjedda skulle være en vakker fisk, har jeg derimot mine tvil om. (Jeg har sjøl fiska ei gjedde en gang. Mye kan sies om den, men vakker var den ikke.)

Og så motbeviser han altså myten om at Walden var en bunnløs innsjø. At han også finner det nødvendig å forklare i detalj hvordan han gjorde det, og hvorfor han måtte gjøre det slik, er muligens interessant for noen. For meg ble det i overkant detaljert, og jeg tilstår gjerne at jeg leste denne passasjen litt diagonalt.

Thoreaus tanker omkring sivil ulydighet holder vann fremdeles, synes jeg. Når det gjelder naturvern, er jeg mer usikker. Hva mener han egentlig om jordbruk? Ødelegger det naturen? Han sier at de som eier en gård, er en slags slaver av eiendommen sin. Nesten litt som Vesaas i Det store spelet: "Du skal vera på Bufast all din dag". Betyr det at han fraråder jordbruk? Hva alternativet er, finner jeg ikke at han sier så mye om.

Å følge hans eget eksempel er vel et dårlig råd: Han flytta ut i skogen, fikk gratis tomt av sin venn Ralph Waldo Emerson, som også eide området der han (motvillig?) dyrka bønner. Da oppholdet ved Walden var over, flytta han inn hos den samme Emerson som en slags vaktmester med vide fullmakter og friheter.

Det er vanskelig å bli klok på denne mannen. Noe terningkast blir det ikke denne gangen, dertil er boka for full av motsigelser.

Mange jøder kommer til Norge på starten av 1900-tallet. Sara og Benzel Braude kommer fra Litauen, og de slår seg ned på Grünerløkka i hovedstaden. Etterhvert kommer fire barn til verden, Helene, Isak, Charles og Harry. De regner seg alle som norske, men da sikkerhetspolitiet skal kartlegge alle jøder i Norge, må de ta inn over seg at det ikke holder for tyskerne at de føler seg norske. For nazistene er de undermennesker, og livet blir plutselig farlig for den jødiske familien.
Boka omhandler hvem som hadde ansvaret for å renske Norge for jøder, og hvordan det kunne skje. Michelet har dykket ned i både norsk og tysk arkivmateriale, i tillegg til moderne forskning. Man får også innblikk i dagliglivet til jødene i Norge i mellomkrigstiden og okkupasjonsårene.
Uhyre interessant og lærerik. Boka har skapt bølger, og vant Brageprisen.
Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.

Alice er 18 år, og på ferie med moren i Dorset. Der møter hun Joe, og varme følelser oppstår. Ferien tar slutt og paret splittes. Alice glemmer aldri Joe, og mange år senere møtes de igjen.
Dette er en søt kjærlighetshistorie uten innviklede krimproblemer og kompliserte setninger - bare les og nyt!

Les hele omtalen her

Jeg har lest hele boka. Den er vanskelig å oppsummere da den er full av selvmotsigelser som at han er ensom i villmarken, får stadig gjester og er i byen hver kveld. Det er vanskelig å ta tekstene hans på alvor, til det er de for rotete og svevende. Bak på min utgave av boken står det: ”Boken er som et evangelium for naturelskere og alle som vil tilbake til et enklere liv” Det er jeg dypt uenig i. Men jeg liker godt hans observasjoner i naturen og hvordan han beskriver dem. Jeg har valgt å kommentere etter Thoreau-metoden, litt etter humøret:

I kapittelet Gjester brukes ordet kosteved. Det var nytt for meg og jeg brukte litt tid på å finne ut av det, men uten å bli særlig klokere. I en utgave av Sørum-Speilet som utgis av Blaker og Sørum Historielag står det: ”Veden som jeg brukte å fyre med lå stablet i nærheten av maskinhuset. Det var 60 cm kosteved av bakhonen fra vinteren før som ble brukt, og den hadde ligget der fra våren før og hele sommeren. Vanligvis var den ganske tørr og bra.” Noen som har definisjoen på kosteved?
Jeg stusset også over uttrykket spidde en meksikaner og finner ingen forklaring noe sted. Konklusjonen blir at jeg definitivt ikke hører med til disse: Enkelte hadde så mye forstand at de ikke ante hva de skulle gjøre med den.

I kapittelet Bønneakeren skriver han: Skal jeg også glede meg over overfloden av det ugresset hvis frø er fuglenes kornkammer? Jeg har etter hvert sluttet å kalle noe for ugress. Grunnet dårlig helse fikk store deler av tomta vår ligge brakk og tisteler, nesler og løvetann fikk utfolde seg fritt. Det førte til at et vell av sommerfugler og andre insekter samt småfugler bodde i eller besøkte ”hagen” vår. Ugress finnes ikke, det er bare noen planter som vokser og trives bedre enn andre.
Og Hvordan kan man forvente at fuglene skal synge når lundene deres hugges ned? Her hos oss hugges på alle kanter til nye byggefelt. Vi har 30 forskjellige fuglearter på foringsplassen – det vil nok fort bli færre. I tillegg til at trærne blir borte blir også insektene borte. I år har det vært stille i hagen og i skogen, nesten ikke noe som summer noe sted. Skummelt!

Thoreau hadde et anstrengt forhold til toget: Den djevelske Jernhesten som pleier å vrinske så det går gjennom marg og ben og kan høres over hele sognet og har snauhugget hele skogen rundt Walden… …det oppblåste udyret. Rart å tenke på at i dag er Jernhesten det miljøvennlige alternativet.

I Sjøen om vinteren står det:
- Det er besynderlig hvor lenge folk kan fortsette med å tro på en sjøs bunnløshet, uten å gjøre seg den umake å lodde den.
- Så lenge menneskene tror på det grenseløse vil enkelte innsjøer bli regnet for ikke å ha noen bunn.
- …hvis vi gir fantasien den minste frihet, dykker den dypere og flyver høyere enn naturen rekker.
- Det er som med vandringsmannen – han ser at konturene av et fjell skifter for hvert skritt han tar, at det har uendelig mange profiler, men absolutt bare en form.

Slutning
- Livet i oss er som vannet i elven. I år kan det stige høyere enn noe menneske før har sett og oversvømme de avsvidde jordene inne i landet. Dette får bli mitt mål for årene som kommer, jeg har nok av jorder som trenger gjødsel.

BOKOMTALE: Amerikansk jord av Jeanine Cummins. Leseeksemplar fra Gyldendal.
Historien handler om migranter som legger ut på en livsfarlig reise nordover fra Mexico til USA. Alle har ulike historier om hvorfor de flykter, og prisen for å bli oppdaget er høy.. veldig høy.

Intens spennende historie som burde passe for de fleste bokelskere.

Les hele omtalen her

"Sent på høsten" er sikkert en passelig tittel, hvis vi da ikke skal ta "House-Warming" helt bokstavelig og satse på vedfyring. Noe "innflyttingsselskap" hører vi jo ikke stort om i dette kapittelet. Riktignok skryter han et annet sted av at han har hatt opptil 30 gjester i hytta si, så det kan jo være dette han sikter til. Nå husker jeg ikke lenger hvor mange kvadrat denne hytta var, men husker at han hadde tre stoler. Jeg prøver å forestille meg de 30 plassert "oppad stolper og nedad vegger". Intimt og (kanskje?) koselig.

En far gjør alt for å finne sin datter som forsvant på en ferietur til Mallorca. Han har nå flyttet til Mallorca og startet som privatetterforsker. Samtidig som han leter etter sin datter, har han også andre saker som han jobber med.

Litt annerledes bok med mye detaljer, men med mye spenning.

Les hele omtalen her

Bess Warner vet ikke riktig hva hun skal forvente av sitt nye nabolag i ektemannen Coles hjemby. Ok bok å lese.

Les hele omtalen her

Kjekt å se at du likte romanen litt i hvertfall, er litt usikker på hva du mener med at forholdet deres burde hatt andre vilkår? Datteren,jeg-personen, prøver deseperat å løsrive seg fra moren, på grunn av morens sykdom og hennes egen redsel for å bli som henne. Det blir vel nødvendig for henne å gjøre som hun gjør, rett og slett for å overleve selv. Hvilket forhold tenker du de burde hatt?

Røros har fått ny politimester. Nærmere bestemt den tidligere Kripos-etterforskeren, Skarphedin Olsen. Det er en stor omveltning, for det skjer ikke allverden i Bergstaden. Ikke før en syklist oppdager en arm plassert i en maurtue. Armen sendes til patologer i Oslo, mens Olsen og staben hans strever med å finne armens eier. Saken endres da armen etterhvert viser seg å tilhøre en meget kjent person.
Annerledes og underfundig krim om Skarphedin og hans nevø Fredric Drum. Bok nr. 13 i serien.

MØRKT OM FRYKT OG ENSOMHET
I romanen møter vi en 38 år gammel mann som for 12 år siden flyttet hjem igjen til moren. Til å begynne med var han med å hjalp til med både handling og husarbeid men de siste 9 årene har han mer eller mindre tilbrakt på gutterommet. Av og til er han så urolig med tanke på å gå ut av rommet at han gjerne tisser i en tomflaske han har stående i et hjørne.
Moren som tidligere har jobbet som lærer tilbringer mye tid i hagen når hun ikke er inne å lager mat til seg og sønnen.
Mye av romanen beskriver jeg-personens indre kamper og det er sårt å lese. Samtidig tenker jeg at dette umulig kan være enkelt for moren heller som prøver å leve sitt eget liv selv om det får konsekvenser for sønnens frykt når hun reiser bort noen dager.
Når moren faller ned fra stigen når hun er ute for å plukke ned epler fra epletreet endrer boken noe karakter og blir om mulig enda mørkere.
Dette er uten tvil spesiell bok på mange måter. Den er som en studie inn et menneskesinn som umulig kan være helt friskt. Det er en stillferdig men også en veldig mørk fortelling. Tideman skriver veldig godt og jeg likte godt måten boken var bygget opp på. Tittelen er også veldig treffende med tanke på bokens innhold.
Denne vier seg pent inn i rekken av høstens mange bøker som tar for seg et mor/voksne barn forhold. De er ikke særlig sunne disse forholdene,men det er vel nettopp det som gjør at det er interessant og fascinerende lesing.
God bok som jeg gjerne anbefaler videre.

Jeg har kommet omtrent halvveis i boka. Inntrykket er at dette er et litt tungt stoff. Det skyldes kanskje at jeg er bortskjemt, mest vant til å lese bøker med mye handling. En annen grunn til at det oppleves som noe vanskelig er nok de lange setningene som Thoreau ofte bruker. Når det er så langt mellom punktumene, forsvinner ofte oppmerksomheten før en har tilegnet seg hele sammenhengen. Innholdsmessig er bokas grunntanker ganske velkjente. Veldig mange er enige i at vi eier for mange ting, at det sikkert hadde vært bedre for oss og for miljøet om vi hadde levd enklere, mer i pakt med naturen. Men i de ca. 170 årene som har gått siden boka ble skrevet, har utviklingen naturligvis gått med stormfart i feil retning. Det er altså irriterende at noe så opplagt er uttrykt på en (for oss moderne mennesker) så kronglete måte.

Ved inngangen til 1300-tallet, har Håkon Magnusson arvet tronen etter at broren Eirik døde. På den tiden var han Nordens mektigste mann. Håkon var en arbeidsom konge, som var god på å drive det politiske spillet som var avgjørende for å danne allianser. På høsten 1302 møtte han en svensk hertug for å danne en krigsallianse mot Danmark. I potten la Håkon sin 1 år gamle datter, Ingeborg. Lite visste kongen hvilken byrde han la på datterens unge skuldre. Det hele skulle vise seg å spille en avgjørende rolle for Norges historie.
Spennende, lærerik og interessant historie fra middelalderen. Godt språk, og nøye forklaringer og fotnoter. Noe langdrygt om de talløse svikene, men det er jo sannheten.

Leses i forbindelse med Hele Norge lesers høstkampanje om å lese sakprosa.

: BOKOMTALE: Bak hver en dør av Kristin Dons-Wallebek - Leseeksemplar fra forfatteren:

Her er vi innenfor veggene til hjemmesykepleien og er bl.a. med pleierne rundt til pasientene. Linn er primærkontakten til Astrid og hun vet godt hvordan hun skal utføre jobben sin. Noe endrer seg når Stian blir ansatt. Plutselig en dag kjennes det en merkelig lukt inne hos flere av pasientene, og det oppdages flere uregelmessigheter.
Dette er debutboka til forfatteren og jeg kan varmt anbefale den spennende historien!
Les hele omtalen her