Bokelskere.no

John Earle "Whitey" McClaren, har tidligere vært borgermester i småbyen Hammond i delstaten New York. På vei hjem fra et møte, ser han en mann bli banket opp av to politimenn på veiskulderen. Han blir sint, for det er tydelig at mannen er hjelpeløs, men politimennene slår og sparker ham likevel.
Whitey går ut av bilen, og ber politimennene om å stoppe mishandlingen. I stedet for å høre på ham, får han samme behandling. De bruker til og med elektrosjokk-pistol! Ambulanse blir etterhvert tilkalt, for det er tydelig at den eldre mannen ikke tålte julingen han ble utsatt for. På sykehuset får familien forklart at Whitey fikk slag mens han kjørte. At airbagen er skyld i brannsårene på overkroppen hans. Dagen før han skal overføres til rehabilitering, dør Whitey.
De fem voksne barna og kona, Jessalyn, er i sjokk, og de takler sorgen på hver sin måte. Eldstemann, Thom, blir kontaktet av mannen som også ble banket opp. Han forteller en historie som ryster Thom, og ikke minst Jessalyn. Hvordan skal de takle denne grusomme nyheten? Alt de har visst om Whiteys kjøretur, viser seg å være en løgn.

En "murstein" fra min yndlingsforfatter, og hun svikter ikke denne gangen heller. Jeg ble forbannet allerede i prologen! Man kan ikke unngå å la tankene gå til det grusomme drapet på George Floyd, og det er både rasespørsmål og traumer som er gjennomgående tema i denne boken. Skarp og tatt på kornet.

Jeg har vært mye på sykehus og sykepleierne blir ofte omtalt som engler av pasientene. "Mens englene sover" er vel en grei tittel sammenlignet med "Likskjorte/klede for en sykepleier" : )

Nysgjerrig som jeg er lastet jeg ned en prøve på "Shroud for a Nightingale", og siden hendelsen inntreffer tidlig i romanen, kan jeg lese at forfatteren bruker "intra-gastric feeding", "tube feeding" og "gastric feeding", så det virker litt sløvt at oversetteren ikke vet forskjell på en vene(intravenøst) og en magesekk(gastric).

Når det gjelder "Nightingale" i tittelen kom jeg til å tenke på at jeg har lest uttrykket flere ganger i eldre engelsk litteratur om en sykepleier/pleier som er svært selvoppofrende. Jeg tenkte spesielt på Florence Nightingale, og at benevnelsen sannsynligvis stammer fra hennes navn. Sykepleierskolene bar eller fortsatt bærer hennes navn i tillegg til sykehus i England som heter Nightingale Hospitals den dag i dag.

Jeg vil også legge til at titler kan ofte være svært vanskelige å oversette direkte til norsk.

I og med at leseperioden startet for kun to dager siden, er det fint om man unngår spoilere så tidlig.

Forfatteren har reist til Kiribati, Svalbard, Bangladesh, og USA for å intervjue ungdommer om klimakrisen.
Kiribati kan være oversvømt om 50 år.
På Svalbard har temperaturen steget med 7,5 grader de siste 50 årene.
I USA har 21 ungdommer gått til sak mot presidenten og regjeringen fordi de ikke gjør nok for å stoppe klimaendringene.
I Bangladesh demonstrerer ei tenåringsjente mot myndighetene. Hun er klimaflykting, og vil ha en tryggere fremtid.

Det et skremmende lesning, men forfatteren har håp. Ungdommene er smarte og vet mye om verden og klima i forhold til tidligere generasjoner.
Dette er en barne/ungdomsbok, men den er også viktig å lese for voksne.

Boka sparker i gang #sakprosaseptember under klima/miljøbok.

Jeg har nå lest ut hele boka. Var det lite spesiell handling i bokas første halvdel, så ble det desto mer av ytterst merkelige ting som kom fram i siste halvdel. Men så kommer spørsmålet: Er det mulig å si noe mer om dette hvis man samtidig skal unngå spoilere? For det som fortelles er ytterst spesielt .......... eller kanskje slett ikke likevel. For her er det ting man kan diskutere. Beveger handlingen seg over i det overnaturlige? Eller er alt lett forklarlig?

BOKOMTALE: Mysteriet ved Hangman's Hill av Olla Rypdal. Leseeksemplar fra forfatteren

Anna er på loftet og leter i gamle ting, sammen med vennene Siri og Erik. Der kommer de over et skrin som inneholder gamle bilder og brev. Det viser seg at skrinet har tilhørt en slektning av Anna, Martha. Da de leser brevet aner de at noe har skjedd, og det vil de finne ut av. Anna overtaler foreldrene om å dra på ferie til England hvor Martha bodde en kort periode. Der dukker det opp enda et mysterium.

Dette er en spennende ungdomsroman som veldig lett å lese. Den passer også for voksne som liker å lese lette historier uten ekle detaljer.

Les hele omtalen her

Jeg har nå kommet ca. halvveis i boka. For godt over ti år siden leste jeg noen bøker av denne verdenskjente, oppskrytte forfatteren, og likte det bare sånn passe. Det er noe merkelig ved disse bøkene, noe jeg ikke helt klarer å identifisere meg med. Kanskje fordi de har opphav i en helt annen kultur?
Halve boka, som jeg nå har lest, har egentlig lite handling. Det som står her er en lang (men egentlig ikke langtekkelig) beskrivelse av tre forskjellige mennesker, Og det de gjør er også helt vanlige, dagligdagse ting, de spiser, sover, leser, snakker og nå endelig reiser. Dette siste er forhåpentlig opptakten til mer handling. Likevel er jeg fra første stund fascinert av språket i boka. Det er skravlete, ordrikt på en noe morsom måte. Og det er nok språket som bare får meg til å lese videre og videre.

BOKOMTALE: Rovdyr av Erling Gangsøy Greftegreff. Leseeksemplar fra Liv

Under et gravearbeid dukker det opp et gammelt lik. Det viser seg å stamme fra en kjent direktør som forsvant for mange år siden. Under etterforskningen dukker det opp flere lik, og etterforskerne strever med å se sammenhengen.

Velskrevet historie med godt plott. Original vinkling på slutten. Jeg likte historien, men skjønte hovedessensen i løsningen litt i tidligste laget - og det trakk dessverre ned litt for meg. Likevel en bok å anbefale!

Les hele omtalen her

"I den franske eliten som bestod av høytstående personer innen politikk og kulturliv har det gjennom mange tiår vært en toleranse for å forgripe seg på barn. De mente at siden barn og unge tross alt er seksuelle vesener så spilte det ingen rolle om de voksne tok seg til rette. Og de var ikke så nøye med om barna var under den seksuelle lavalder. De tilhørte 68-generasjonen hvor trangen til å føle seg fri gikk foran alt annet, også tryggheten til egne barn. Og ofte kunne denne friheten de higet så veldig etter minne mer om frihet til å knulle rundt med hvem det skulle være,barn eller voksen-det spiller ingen rolle.

Det er en trist familiehistorie som blir skrevet frem for flere familiemedlemmer tar livet sitt, og mye av boken tar opp den enorme skammen og ikke minst skyldfølelsen Camille satt med etter at hun fikk vite at broren ble utsatt for overgrep. Det skulle gå mange år før det ble fortalt videre og hele tiden tærte dette på henne som person, men hun hadde lovet «Victor» å tie. Når de til slutt valgte å fortelle ble ikke situasjonen noe bedre, snarere tvert i mot for det kunne virke som hele familien gikk i oppløsning. Moren som skulle være barnas høye beskytter endte med å bebreide barna og ikke mannen hun var gift med og som hadde utført udåden. Hun fremstod etter hvert som offer selv på grunn av vissheten om at barna hadde pratet sammen om dette, noe de i følge henne ikke burde.

Den smerten som Camille og brødrene bærer på er vond å lese om. Det samme er den skyldfølelsen og skammen Camille sliter med lenge etter at hun selv har blitt voksen og stiftet familie. Moren slet også med et mørke og opplevde stor sorg når begge foreldrene hennes tok livet sitt med få års mellomrom. Hun slet med alkoholisme og depresjon i mange år. Det er selvfølgelig vondt å lese om, men det er jeg ikke helt forstår er hvordan hun som en feministisk aktivist kan bli så kuet av mannen hun er gift med og være så blind for det som skjer rett under nesen på henne. Men igjen er det denne trangen til frihet som de sier som betyr mest og barna er nærmest bare litt i veien."

Camille Kouchner skriver fantastisk og nærmest poetisk noen ganger og boken anbefales på det aller sterkeste! Uten å nevne ordet overgrep klarer hun likevel å la ubehaget komme snikende gjennom sidene. Og jeg vil tro at boken som skapte sterke reaksjoner i Frankrike når den kom ut tidligere i år har vært med å bidra at enkelte lover angående barns rettigheter blir endret i landet.

Les gjerne hele omtalen min her.

Tittelen på boka er naturligvis ironisk ment, selv om det virker lovende da en småbarnsfamilie kommer flyttende fra hovedstaden og ned til Skåne til et boligstrøk som i sin søken etter den perfekte idyll er blitt oppkalt etter steder i Astrid Lindgrens univers. Her er fire og fire hus bygd opp rundt et felles tun.

Foreldrene i denne familien er læreren Micke og Bianca som er eiendomsmegler. De har to små barn. Naboene de får er et eldre ektepar, en fraskilt mann og en enslig mor med en sønn i ungdamsalderen. Det er først og fremst disse to siste som gjør seg bemerket. Denne moren, Jacqueline, har en fortid som modell i USA, en karriere som for henne var langt mindre glamorøs enn det kan høres ut som. I tiden etterpå har hun hatt psykiske problemer og er til dels alkoholisert. Sønnen hennes, Fabian, går på ungdomsskolen der han daglig utstrakt mobbing og samtidig er naturlig syndebukk når det oppstår konflikter. På skolen er Micke utnevnt til en slags kontaktlærer for Fabian, noe som ser ut til å fungere geit. Fabian som egentlig er en svært gløgg gutt, har ingen venner. Han har en sterk rettferdighetssans som kommer til å spille en viktig rolle i handlingsutfallet i boka.

Tidlig i boka skjer det som hele handlinga dreier seg rundt, en ulykke med et tragisk utfall. Småbarnsmoren Bianca setter seg på sykkelen for å gjøre en snartur til nærbutikken. I samme øyeblikk kommer bilen med Jacqueline og Fabian kjørende inn på tunet. Bilen stopper ikke for syklisten som blir dødelig såret og straks brakt til intensiven på sykehuset.

Handlinga i boka er konstruert lik at den hele tida hopper mellom det som har skjedd før ulykka og det som skjer etter. I tillegg veksler synsvinkelen mellom tre personer, Micke, Jacqueline og Fabian. Det kan høres komplisert ut, men med tydelige henvisninger til hvert kapittel er det likevel ganske greitfor leseren å henge med. Slutten kommer som en stor overraskelse.

Det er 17. mai, og sakfører Stensgård oppretter "De unges forbund". Forbundet skal være en protest mot samfunnstopper, og han får stor oppslutning. Han holder en tale, der to slike topper, kammerherren og Monsen, er til stede. Stensgård snakker om førstnevnte, men han tror at det er Monsen som er i skuddlinjen. Det er duket for drama og komedie.

Underholdende lesning, og nok en gang - dagsaktuell.
Gleder meg til diskusjon i The Ibsen Book Club i morgen.

Bokas hovedperson Johanna er en kjent kunstner. Hun maler bilder som har høstet stor anerkjennelse. I lang tid har hun bodd i USA. Nå er hun kommet tilbake til Norge. Det hun søker er en gjenforening med sin mor som hun ikke har sett eller hatt kontakt med på 30 år.

At det har bygd seg opp en langvarig konflikt i denne familien, får vi lesere tidlig vite. Som ung studerte Johanna jus, og hun giftet seg med en lovende mannlig jurist. Men faget kjedet henne. Hun ville heller drive med kunst. På et kurs i USA forelsker hun sg i læreren sin, Mark. Hun bryter helt med Norge og med familien som oppfatter oppførselen hennes som svært skammelig. Senere blir noen av hennes malerier utstilt i Norge, bl.a. to med «. Måten titlene «Mor og barn1» og «Mor og barn 2». Måten moren blir framstilt på her, skjokkerer familien voldsomt. Da faren dør, kommer ikke Johanna til begravelsen. Et nytt slag for familien. Heretter lever moren og yngstedatteren Ruth som om Johanna overhodet ikke fantes.

Det er etter at Mark også er død at Johanna vender tilbake til hjemlandet. Her tar hun innpå en avsidesliggende hytte. Hun prøver å ringe moren, men denne tar aldri telefonen. Hun sender brev uten å få svar. Det er bare søsteren som uttrykker at hun ikke må plage moren mer. Johanna begynner å spionere på moren. Hun parkerer bilen sin utenfor blokka der moren bor, og når moren en sjelden gang kommer ut, følger datteren i behørlig avstand, helt uten å gi seg til kjenne. Til slutt gir hun seg ikke før hun har kommet seg inn i morens leilighet og står ansikt til ansikt med moren. Hun griper tak i morens arm for å avsløre dennes store og vonde hemmelighet. Først etter dette kan Johanna vende tilbake til USA og arbeidet som venter.

Man kan lure på hva som egentlig er essens i denne boka. Er det familiens uforsonlige og trangsynte tanker rundt denne fortapte datteren? Lenge var sympatien min på Johannas side der hun kjempet for å få innpass hos sine nærmeste. Men Johannas måte å ydmyke moren på da de endelig står der sammen, får meg på helt andre tanker.

Jeg kom over boka Hvit tiger, av Aravind Adiga da jeg skulle finne en 1001-bok for august måned til Elidas lesesirkel (forfatter fra Asia). Boka har vunnet Booker-prisen i 2008. Så langt liker jeg boka godt. Det er en kort bok, 265 sider. Boka handler om hovedpersonens klassereise i India, om hvordan en lutfattig mann slår seg opp til å bli en rik teknologigründer. Boka er beskrevet som lettbent og humoristisk. Etter å ha lest denne, planlegger jeg å se filmen med samme navn, som finnes på Netflix :)

Håper alle bokelskere har hatt en fin helg. Her i gamle Østfold fylke har det vært en flott sensommerhelg med mye sol og godt vær. Det ble til og med et bad i går!

Ellen er 22 og jusstudent i Oslo. Hun er overarbeidet og utslitt, og moren forslår at hun drar på besøk til faren og hans nye familie i Praha. Til slutt lar Ellen seg overtale. Hun har uansett en del hun vil spørre faren om.
Faren kom til Norge som flyktning med faren og søsteren sin da han var gutt. Moren døde da han var enda mindre, og han har få minner om henne.
Ellen har opp gjennom kun fått små drypp av den tsjekkiske familiehistorien. Det meste er hysj-hysj og tabu. Farfaren snakker en del, men Ellens far mener at han skjønnmaler alt.
Denne sommeren i Praha vil Ellen ha svar, men det er ikke så enkelt å få faren i tale.

Hemmeligheten om Teresa, Ellens farmor, ligger hele tiden og vaker under overflaten. Nysgjerrigheten pirres.
Det er også herlig å «vende tilbake» til Praha, men i det store og hele blir det for mange bruddstykker, og lite troverdighet for min del.

Andre verdenskrig nærmer seg den lille sørlandsbygda. Det er moren til Andreas som oppdager den store musikaliteten som bor i sønnen. Hun får ham til å spille både på bedehuset og i kirken.
Da krigen er et faktum, står butikkeier, Gerhard Andersen, fram som medlem av NS. Han er en flammende taler, og han har en protokoll hvor han fører opp nye medlemmer. Hele 68 personer klarer han å verve av de få hundre sjelene som bor i bygda. Også Andreas’ far verver seg, men Andreas ser ingen forskjell på faren før og etter. Allikevel blir ingenting som før igjen.
Det er stor splittelse, og enkelte har helt sluttet å snakke sammen. Kan musikken være magien som kan hele bygda når oppgjørets time kommer?

Boka er basert på historiske hendelse, og det er interessant og sår lesning.

Det er skrevet så mange begeistra omtaler og delt ut så mange seksere her tidligere, så ytterligere jubel skulle være unødvendig. Likevel kan jeg ikke la være å uttrykke min begeistring -
og ikke minst beundring - for et enestående mangfoldig verk. Her får vi historie, geografi, politikk og personlige opplevelser og vurderinger vevd sammen til en vellykka enhet, med "Den russiske bjørnen" som sentrum.

Tankevekkende og interessant, kanskje spesielt i disse tider da folkeflyttinger er et hett tema. Vi har nok visst det lenge, men Erika Fatland gir oss ei sterk påminning om at folkeslag og nasjoner er blitt hersa og herja med fra de tidligste tider, og at flyktningproblematikk og fremmedhat har eksistert så lenge det har bodd folk på jorda.

Den kronglete vegen til de nåværende grenseavtalene mellom vårt eget land og Russland/Sovjetunionen var et kostelig kapittel!

Den største utfordringa for meg mens jeg leste, var geografien: Hvor ligger disse tidligere sovjetrepublikkene i forhold til hverandre og til naboene, spesielt i Sentral-Asia? Der er jeg fremdeles på tynn is, men det er ikke Erika Fatlands skyld. I likhet med mange andre gir jeg denne en soleklar sekser!

Handlingen er lagt til andre uken i desember og vi møter tre medlemmer av en familie. Jan,en skuespiller som nå jobber som julenisse på kjøpesenteret. Han sliter litt med sitt dårlige forhold til datteren Charlotte.
Søsteren Hanne er kultursjef i kommunen. Hun er gift,men kanskje ikke så lykkelig. I hvertfall har hun vært utro i mange år.
Faren deres Leif har i over 20 år drevet et alternativsenter men står nå i fare for å bli kastet ut av lokalene.
Vi får et godt innblikk i de enkeltes liv og deres forhold til hverandre. I tillegg får vi høre om Lea, som er adoptert og er den eldste datteren til Leif.
Hun har i likhet med de andre i familien også mye å stri med og ting har vel egentlig ikke blitt som det skulle for noen av dem og det er det denne romanen tar opp.
I tillegg til disse får vi ta del i andre mer perifere karakterer.

Årets roman av Per Schreiner er på 100 sider og er nærmest for en kortroman å regne. Den er illustrert av Rune Markhus.
Dette var en noe annerledes roman for den er ikke absurd slik de andre bøkene hans har vært og det er helt greit. Det er dog et lite MEN her for mye av handlingen drukner litt i fotnoter. Innholdet i dem kan være både interessant,vemodig og trist,men lesingen ble noe oppstykket fordi man må lese en halv side med liten skrift før man kommer seg videre i handlingen.
Dette grepet ble jeg litt ambivalent til. Når det er sagt så er ikke dette en dårlig bok for han skriver godt og beskrivelsene av de ulike karakterene og hva de går gjennom er gode. Han klarer til og med å flette inn flere "stikk" til ulike hendelser fra samtiden, blant annet til Arbeiderpartiet og noen uheldige hendelser på et visst nachspiel for å nevne noe.

Selv om det ikke ble helt full klaff for meg denne gangen så ser jeg frem til å lese flere bøker av Per Schreiner :-)

Det er 1986, og en 12-åring og lillesøsteren mister faren sin. Nå må de, sammen med moren, finne ut av hvordan de skal klare å være tre i stedet for fire.
Handlingen foregår både i nåtid og fortid, og leseren får et godt innblikk i familiens historie. Faren var alt annet enn A4. Regler var til for å brytes, eventuelt bøyes. Man kan godt forstå at det ble tungt når familens klovn og spilloppmaker ikke var mer.

En annerledes bok om sorg, som er full av løgner og morsomheter, selv om den også er sår på sitt vis. Litt for mye av det gode innimellom, men det er nok også meningen.