Bokelskere.no

Denne fenget ikke meg. For det første likte jeg ikke språket og handlingen ble uinteressant for meg. Avbrøt den etter 100 sider.

Må innrømme at jeg stusset da Anne B Ragde ønsket å blåse liv i Neshovfolkene med denne boka. Det var hverken forventet, og for min del, - heller ikke etterspurt. Synes triologien Berlinerpoplene var interessant og hyggelig lesning, da jeg er trønder og kan relatere meg til stedene hun skriver om.
Tittelen "Alltid tilgivelse" provoserer, og da biblioteket ærbødigst gav meg hentemelding før helga, - ja, så var lesefølelsene en salig røre av nysgjerrighet, vantro, skepsis og mistenksomhet for hva som måtte komme.
Tormod har installert seg på gamlehjem, i Danmark har Erlend og Krumme fått etterkommere med det lesbiske venneparet sitt, Margido har fått øynene opp for leverpostei og juice og Torunn er på spranget til å forlate en utro hundekjører. Omtrent sånn kan den første halvdelen av boka oppsummeres.
Ragde kjører "hårdt ut" som de ville sagt i Danmark, - litt for hårdt og... ensidig. For makan til beskrivelse av mat, røyking, vasking og mer mat tror jeg man skal lete lenge etter siden "Babettes gjestebud", der sistnevnte ble gjort med finesse og eleganse.
Den lille handlingen som er, blir så enkel og forutsigbar, og når de minste gjøremål blir malt ut til det kjedsommelige, så mister jeg motivasjonen som leser.
Det kjennes ut som om jeg er med på rigging av en scene. Ragde rydder opp og baner vei for det som skal komme i senere bøker om Torunn, Margido og alle de andre på en omstendelig og hakkete måte. Trist nok tar jeg meg i å tenke at; ønsker jeg egentlig å følge denne gjengen videre, da denne boka ble veldig enkel etter min smak.
Beklager Anne B. Ragde. Noen ganger gjør man lurt i å la hunden ligge der den er, slik som i dette tilfellet. Du kan jo skrive, men det ble ikke nok driv og spenning i historien din denne gangen. Personlig tror jeg at du burde tenkt nytt, og latt Neshovfolkene få være i fred, da triologien Berlinerpoplene var helstøpt, fullendt og solid håndverk. Hvorfor tvære på og ødelegge en allerede godt fortalt historie?
Som leser er jeg skuffet, svært skuffet.
På en forblåst og solfylt marsettermiddag gynger terningen urolig i vindkastene før den bestemt viser meg tre øyne.

Jeg synes de første hundre sidene var trege å komme gjennom, men så tok det seg kraftig opp etterhvert. Derfor en firer. Sterke skildringer av en kvinnes forsøk på å leve sant og ærlig, med en bagasje og dysfunksjonelt forhold til sin umodne mor som hun lider under. Gode skildringer av et utsvevende kjærlighetsliv, kjærlighetssorg, søken, mye alkoholbruk, hvorfor drikkingen gir ro og blir en nødvendighet , om å reise alene, utfordre seg selv, leve på kanten av det vanlige.
Flere har nevnt denne boka i forbindelse med Arv og miljø (2016), da vi finner noen fellestrekk. Interessant å lese de opp mot hverandre.

For meg er nok selve livet å lese. Det høres jo litt drøyt ut, men jeg har alltid lest og også prioritert det framfor en del andre ting. Men selvfølgelig har jeg jo vært i jobb og da var det jo litt andre tider. Nå er det ingen jobb og har allverdens tid så jeg legger opp dagene som jeg føler for. Det hender jo at sosiale ting må prioriteres nå også,men det blir alltid tid innimellom til lesing. Har akkurat lest ferdig selvbiografien til Jan E. Hansen "Med ett ben på jorda" og den falt i smak. Holder også på med Udødelighetens elixir av Gabi Gleichmann,og det er en kjempebok!
Akkurat sånne bøker jeg liker,men den er lang og omfattende så det tar tid å lese,heldigvis. Ønsker ikke at den skal ta slutt.
Fortsatt god helg til alle.

Det er 26. juli 2016.
Granåsen arena utenfor Trondheim fylles opp av mennesker som er i ekstase over at selveste Bruce Springsteen "the boss" skal synge og spille med det legendariske E Street Band. Det nydelige været som funklet over skogen og hoppbakken dagen før er typisk og begredelig nok erstattet av tyngre og tyngre regnskyer.
Før konsertens start sprer de eder og galle utover publikum i form av store og uvelkomne regndråper. Snart åpenbarer det seg et fargerikt fellesskap av ymse regnponchoer over hele området, - blått, rødt, gult, hvitt, grønt og oransje i en salig blanding.
Man kan si at sjefen sjøl har det verst tenkelige utgangspunkt for å få i gang stemninga!
Når han drar i gang "Who'll stop the rain?" (Creedence Clearwater Revival) som åpningssang, blir man klar over at det er en dreven entertainer som står der fremme og forsøker å få liv i vannskadde og småkalde trøndere.
Tre timer senere har et av min ungdoms store idoler forvandlet stive pinner til medgjørlig, kokt spaghetti.
Spørsmålene som vi stiller oss etterpå er; hvordan i huteste heite klarer han det? Gamle fyren, - ikke en eneste pause, og et repertoar som bare var helt magisk.
Det er klart jeg måtte lese biografien hans da den kom ut på norsk.....

Bruce Springsteen som forfatter er like ordrik og utholdende gjennom godt og vel 500 sider som han er på scenen. Oppvekst, ungdomstid og en brennende vilje om å lykkes i musikken blir malt utover. Hardt arbeid lønner seg, han slår gjennom og går detaljrikt til verks når han skal beskrive veien mot suksess.
I partier forbauser han meg, fordi han har en fortellerstemme og metaforer som virkelig levendegjør historien og budskapet. Med litt trening er jeg sikker på at han kunne gjort det like skarpt med penna som han har gjort det med låtene og gitaren.
Han er ærlig, og rosemaler ikke akkurat seg selv, - jeg blir kjent med en mangefasettert fyr som strir både i forholdet til sin far, utallige mislykkede kjærlighetshistorier og en rastløshet som til slutt bikker over i tunge depresjoner, særlig i hans godt voksne år.
Personlig synes boka kunne vært kortet litt inn, det var partier som var litt for utmalende og detaljrike.
Jeg likte derimot hans beskrivelse av vennskapet med Steve, respekten for Clarence Clemons og ikke minst hans rørende hyllest til kona Patti.
Men hvordan gikk det med Bruce og faren? Kom de overens til slutt, eller ble farens psykiske sykdom altoverskyggende? Og hvordan gikk det med Bruce som far? Har fortid og oppvekst gjort farsrollen vanskelig? Og sist men ikke minst: hvorfor mistet Bruce og Steve kontakten? Alt dette og mye, mye mer får du svar på i denne boka, som ikke er utleverende i form av skandaler, men personlig nok til at man blir litt kjent med mannen bak gitaren.
Bruce Springsteen, - takk for at du gav oss trøndere en glitrende kveld selv trønderværet ikke kunne vaske vekk glansen av!
Du har i tillegg rørt meg i enkelte deler av boka di, du har også fått meg til å le og jeg har fått svar på mange spørsmål som for evig og alltid gjør deg både til "the boss" og mannen i gata som strever for å få livet til å gå i hop, slik vi alle gjør i deler av vår eksistens noen ganger.
Rock on! Terningen sklir fornøyd nedover gitarhalsen, spretter over strengene som lekent plekter og lander stødig på en svært, svært god firer.

En sterk, grundig og god dokumentar. Mer i bloggen min her

En venninne av meg sa om denne boken at den er søt for hjertet. Det er jeg enig i.

Avbrutt da jeg ikke likte boka, leste ca halvparten. Synes den var rotete og mye "utenomsnakk" ifht handlingen. Mye fram og tilbake, rotete ifht fortid og nåtid.

Tove Alsterdal skriver godt og er en forfatter med stort samfunnsengasjement. I denne boka skriver hun om det nedlagte psykiatriske sykehuset Beckomberga, samt romene som tigger i Vest-Europa, ikledt en drapsgåte eller flere. Interessant, men kanskje for mye for en bok? Les min omtale her:http://artemisiasverden.blogspot.no/2017/02/evas-siste-vitne-av-tove-alsterdal.html#more