Bokelskere.no

Noe flåsete mente jeg bare å poengtere nettopp det at ordet "fattig" vekker konnotasjoner som knapt beskriver noen livssituasjon i Norge. Kanskje vi bør bruke begreper der de er mest presise og beskrivende. Absolutt fattigdom, uansett hvilket internasjonalt mål på fattigdom man legger til grunn, har vi ikke. Jeg skjønner jo hvor du kommer fra, særlig i noen faser av livet er det ting som vil oppleves som, og som er, kunstig dyrt i Norge. Er du student, kanskje? Det er jo en luksus i seg selv, sett med internasjonale øyne. Hvordan er situasjonen for studenter i andre land? Jeg tror de hadde fått sjokk, de fleste av dem, hadde de sett hva norske studenter kan ta seg råd til.

Matprisene i Norge er ikke høye. Vi brukte en fjerdedel av inntekten vår på mat på 70-tallet. Nå bruker vi 10-15%. De fleste steder i verden bruker man mer av sin inntekt på mat enn vi gjorde på 70-tallet.

Norge er også temmelig unikt i verdenssammenheng hva dette med bolig angår. Da tenker jeg på det å eie bolig. Inget annet sted i verden eier vel så mange sin egen bolig som i Norge. Sunnhets- eller sykdomstegn, avhengig av hvordan man ser på det. Men det er jo fastslått av et utall eksperter at ja, boligprisene i Norge er kunstig høye. Samtidig: hvordan kan de være det? Markedet bestemmer (det samme gjelder leieprisene i Norge, som jo også er høye i sentrale strøk, skal ikke bestride det). Er man misfornøyd med dette så får man vekke til live igjen fordums politikk og klassekamp (comebacket kommer før eller siden og jeg skal hilse det velkommen).

Rangeringer er og blir problematiske. Uansett hvilken man tar i bruk er det et vell av faktorer som er bestemmende for graden av velstand og som ikke tas med i beregningen, ofte fordi de er umulige å måle matematisk. I Norge scorer vi nok høyt på veldig mange velstandsfaktorer som ikke enkelt kan måles, og alt jeg ønsker er å tilby et perspektiv, ikke å bagatellisere hvordan du opplever prisnivået her til lands.

"Minst rike", heller enn "de fattigste", kanskje? Og selv har jeg ikke sett en rangering av land etter kjøpekraftsparitet hvor Norge ligger lavere plassert enn Sverige og Danmark. At nettopp bøker som vare muligens er dyrere for oss enn for svensker og dansker er en annen sak; det har i tilfelle mer med konkret politikk å gjøre enn vår nasjonaløkonomiske situasjon. Skal dog ikke krangle altfor mye med de som mener at dette er dårlig politikk. Samtidig blir elektronikk billigere og billigere, men men, hvis jeg hadde fått viljen min, med "dannelse" som det endelige mål for all politikk, så hadde vi antagelig fått råd til enda færre bøker.

Munnhellet "det som ikke knekker deg, gjør deg sterkere" stammer fra Nietzsche, men hvor finner jeg det? Ryktet forteller at det egentlig lyder noe i retning av: "det som ikke knekker deg, men som du knekker, gjør deg sterkere". En ganske annen sak.

'All art is at once surface and symbol. Those who go beneath the surface do so at their peril.' -Oscar Wilde

Megetsigende sitat til side: Dette er et godt spørsmål. Konflikten står, jeg hadde nær sagt som alltid, mellom det absolutte og det relative. Der det absolutte truer med å tvinge på oss sannhet, står det relative for umuligheten av sannhet (det finnes egentlig ikke grader av relativisme, vil jeg hevde, selv om mange mener noe annet). Overført til kunstens verden (for dette er en diskusjon som er like gyldig for enhver kunstform) betyr dette at man henholdsvis anser skaperens intensjon, liv og virke for å være den eneste gyldige inngangsport skal man forstå eller snakke om et verk, og på den andre siden at enhver tolkning i grunn har like stor validitet. Førstnevnte overbevisning tillater i sin strengeste form ikke at man går bakenfor det skrevne ord (for litteraturens del, i billedkunsten kan man ikke se dommedag i en blomst). For å forstå sistnevnte sentiment anbefaler jeg å lese, eller i det minste lese om, essayet "forfatterens død" av Roland Barthes. Finnes utallige steder på nett i engelsk tapning, da kalt "death of the author".

Personlig synes jeg at begge disse innfallsvinklene er svært problematiske. Jeg heller naturlig mot en postmodernistisk forståelse, men møter et problem siden det i grunn betyr at all kunst er potensielt like mye eller lite verdt, noe som vekker en ryggmargsrefleks. Jeg har da følelser. Et pragmatisk svar kan være at en evig konflikt mellom begge disse tankesettene er det beste vi kan håpe på. Heller vi sterkt mot den ene eller den andre siden så gjør vi det mest sannsynlig fordi samfunnet og kulturen også gjør det i andre og større verdispørsmål, noe som vel er lite ønskelig. Eller?

Muligens litt voldsomt svar. Du er kanskje ute etter mer, hva skal man si, personlige synspunkt og konkrete eksempler, men for meg er dette faktisk veldig personlig, og store, generelle teorier er alltid morsomt, hehe.

Høres ut som sunn motkultur, eller rettere sagt natur, som jo blir mer og mer motkultur, uansett hvor mye vi måtte skryte av å løpe i skogene. Og det er akkurat dette jeg etterlyser, en måte å skrive om sex på som gjør begrepet sex alene, slik det vanligvis forstås, veldig reduksjonistisk. For det er jo voldsomt, vi stiller alt til skue: psykiske og fysiske skavanker, komplekser, funksjoner; og selvfølgelig det til vanlig godt skjulte og akk så problematiske begjæret. Sex i populærkulturen er fasade, og bare dèt. Virkelig sex er pur eksistens. Har hørt om denne boka før, men nå ble jeg for alvor nysgjerrig. Takk!

Hehe. Ingen sannhetspretensjoner nei. Prøver å senke min og andres terskel for å si vanvittige ting her på bruket. Samtidig tilføre "noe", og jeg mener definitivt det er noe i det jeg skrev, selv om jeg sikkert kunne forsvart et diametralt motsatt synspunkt med tilnærmet samme iver og obskurantisme. Takk, "nietzschemann" vil neppe sikre deg en karriere i reklamebransjen, men jeg har en viss anelse om at du ikke vil dit heller, og kanskje var det nok til at jeg plukker ned Lawrence fra hylla en av disse dagene.

Kun dårlige eller tvetydige sexerfaringer kan bli god litteratur.

Er det ikke gjennom sex -praksis, teori og fantasi- vi (som ikke er mordere) aller hardest konfronteres med vår avstand til kulturen? Det er dette forfatterne bør ta tak i, mener jeg. Det er dette som gjør sex potensielt like tragisk som fantastisk (ofte på en og samme gang). Når sex gjennomsyrer kulturen, slik det kan hevdes at er tilfelle i dag, gir dette seg utslag i seksuell praksis så vel som i (og på grunn av) språk, symbolikk og lovverk. Normalisert sexkultur er kjedelig, herunder også mye av dens seksuelle praksis. Grafiske skildringer av en udelt positiv sexopplevelse er selvforsterkende, ikke-meningsbærende sexkultur. Kjedelig litteratur, da det kun speiler samfunnet. Og vulgært. Som Se og Hør og stand-up-komikk. Sett sex opp mot kultur, og du er inne på noe. Urmennesket i kamp med normene. Klart man må skrive om sex. Det er altfor dramatisk til å la være.

Det virker på meg som om mange, og her inkluderer jeg ikke deg, ønsker et svar som kan gjøre dem istand til å innta et klart moralsk standpunkt. De ønsker å vite hvem som har mest rett, så å si. Nøytralitet? Det nøytrale kan bare være de mest veldokumenterte fakta, hendelser man vet har funnet sted, beskrevet som om det var sett med øynene til en fullstendig amoralsk observatør, men selv dette er vanskelig å tenke seg (og er ikke også moral nærmest en iboende egenskap ved språket?), om krigen i 1948 kan man for eksempel knapt si annet enn at en krig har funnet sted (dersom man da ikke også problematiserer begrepet krig), siden hver side har sitt navn på krigen og hver sin gjengivelse av hendelsesforløpet. Slike fakta vil være uinteressante for folk flest og ha begrenset nytteverdi utover det å sikre et par poeng ekstra på den lokale pubquizen.

Skal man gå videre må man oppsøke og forsøke å forstå begge narrativene. Et narrativ som omhandler menneskelig handling vil alltid, eksplisitt eller implisitt, bære i seg moralske dommer. Det er slike narrativer, gitt oss gjennom morsmelka, vi bruker for å rettferdiggjøre de fleste av våre handlinger som invidid og kollektiv. Valgte vi noen gang å bli en del av det norske narrativet? Hvordan kan vi stå utenfra og velge et fremmed narrativ som vi vil sympatisere mest med, uten å ha vært en del av det selv? Svaret er vel at vi gjennom valget tilkjennegir våre egne politiske og moralske preferanser, og det er akkurat det høyre- og venstresiden i norsk politikk gjør (og som, jeg holdt på å si henholdsvis, er resultatet av historiske tradisjoner og utvikling, det er verdt å merke seg at det tok lang tid før venstresiden fant sin sympati med Palestina). Israel gjør som de gjør fordi de må, Palestinerne det samme. Som med alle andre konflikter står valget ditt mellom moralsk arroganse og komplett desillusjon. Jeg er ikke sikker på hva som er å foretrekke.

Jeg har vært i området et par ganger, om det skulle ha noe å si, men ovennevnte resonnement er ikke betinget av det.

Jeg syntes din cyborg-kommentar var vittig og fulgte opp med ei tankerekke. Det var det hele. Angående fri vilje så refererte jeg til meg selv hele veien, har ikke lagt noen ord i munnen på deg. Ha en fortsatt fin natt.

Hehe. Man er cyborg for ikke å tro på sjelen like lite som man er et umoralsk menneske for ikke å tro på Gud. Jeg tror ikke på fri vilje heller (en ide som jo er tett forbundet med forestillingen om en sjel), vet ikke hva det gjør meg til? Poenget er at uansett hva man tror, er man dømt til å være menneske. Vel, det er i hvert fall lett å si det for en som ikke tror på fri vilje, hehe.

Takk for tipset, krira, den filmen skal jeg ta en kikk på.

Ja, har ikke lest noe annet av Faldbakken. Anbefalinger (med tanke på at jeg likte Uår)?

Jaaa! Takk!

For en del år tilbake leste jeg en (eller to?) bøker av en norsk forfatter, der handlingen var lagt til fremtiden, hvor folk bodde på søppelhaugene. Tror romanen(e) var skrevet på 70-80-tallet. Tittel noe med "water", tror jeg.
Hjelp, - hva har jeg lest?

Ok, denne Må jeg bare lese...

Utgangspunktet for å lese denne boken var at jeg generelt tiltrekkes av ulike avviker-historier,. Romanen både skildrer en som er, ønsker å være, på siden av samfunnet, og er skrevet av Ambjørnsen, som for meg er en slags urbanist, men som her skriver om skogen (bl.a.). -Hvem skulle trodd at Ambjørnsen kunne skrive dette? Ikke jeg. Karaktertypene og skildringene av dem er ikke helt uvanlige for Ambjørnsen, og syntesen mellom dette kjente ambjørnske og naturen er fantastisk! Denne romanen river meg med og inn i noe av det samme som Espedals "Gå. Kunsten å leve et vilt og poetisk liv" og Thoreaus "Walden. Livet i skogene", men perspektivet er annerledes. Great!

Mange synes å være overrasket over at uttrykket «det gledes» er blitt en del av dagligtalen over det ganske land, og like mange mener å vite at dette er et ganske nytt uttrykk. Jeg husker uttrykket fra mine mange år i Bodø, og tror dette er et forholdsvis gammelt uttrykk i Nord-Norge som av en eller annen grunn har spredd seg. Er det noen av dere som kjenner til om «det gledes» (uten bruk av preposisjoner) er blitt brukt i litteraturen?

Jeg har hatt Pryser som foreleser og vet at han i hvert fall ikke har et løssluppent forhold til sannheten og at han roter i arkiver til det ikke finnes mer å hente.

Tror han lånte denne fra Napoleon, men sånn umiddelbart ser det jo veldig ut som erkeamerikansk tenkning, hehe (de er ofte dårlige på å følge fjellvettregelen "det er ingen skam å snu").

Hehe, tilfeldig at du gjør litt narr av amerikanske presidenter akkurat i dag eller? Her er min favoritt:

"Things have never been more like the way they are today in history".
- Dwight D. Eisenhower