Det kommer ... :)
Her er min anmeldelse av Bare et barn (ekstern lenke)
Les min omtale av Jenta uten hjerte her (ekstern lenke)
Enig.
Her er min anmeldelse av "Til Jacobs forsvar" (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Storebror (ekstern lenke)
Du må høre på Elven og Damen i dalen også, like bra.
https://annikenroil.wordpress.com/2010/11/04/trilogi-av-ketil-bj%c3%b8rnstad/
Det er Uglen, spennende om den er like bra.
Her er min anmeldelse av Uglen (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Banesår (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Katalysatormordet (ekstern lenke)
Her er min anmeldelse av Den femte dykkeren (ekstern lenke)
Som voksen kan man gjøre hva man vil. Men det vil man ikke alltid.
Her er min anmeldelse av Nødhjelp (ekstern lenke)
Nå var det sengetid. Men hver gang hun ville reise seg og slukke lampen og legge vekk telefonen, falt hun inn i den der manglende-initiativ-greia, som om hun ikke visste hva ordet initiativ var, som om hun aldri hadde hørt om det. Hundrevis av ganger hadde hun sittet i stuen og ikke greid å komme seg opp fra stolen og videre i retning av sengen. Hvordan reiser man seg fra sittende stilling? Hun ante det faktisk ikke. Etter en halvtime satt hun fortsatt på stolen. Dette her kunne hjelpes ved at noen sto ved siden av henne og kommanderte henne i seng, selv om det var vanskelig, særlig når det ikke var noen der.
Ho var eit einsamt barn. Men skjulte det så godt ho kunne. Ho er sikker på at alle einsame har vore einsame som barn. Det er som å lære å svømme. Kroppen gløymer det aldri. Knut er og einsam, faren og oldefaren var einsame. Dei har genet for einsemd.
Det har ikke kommet noen nye barn på lenge nå. Melanie vet ikke hvorfor. Før var det mange – hver eneste uke, eller med noen ukers mellomrom, lød stemmer om natten. Mumlende ordrer, klager, et og annet kraftuttrykk. En celledør som smalt igjen. Og så, etter en stund, som regel en måned eller to, et nytt ansikt i klasserommet – en ny gutt eller jente som ikke engang hadde lært å snakke ennå. Men de lærte det fort.
Vent nå litt.» Kaethyl kastet seg ut av sengen og sperret opp øynene. Han var så visst ikke den eneste utstøtte sjelen her. Det var en til. En som var sprø som vinterløvet og like giftig som demonene selv. En som var gammel nok til å ha lært påkallelsen. En som han overhode ikke tålte trynet på, men hun var trolig den eneste som var umoralsk nok til å trosse Broder Xaakatolis regler. Om hun ville gjøre det for ham, var han ikke så sikker på.