Jeg vet ikke om "den store afrikanske romanen" er en merkelapp som slenges rundt like ofte som "den store amerikanske romanen", men denne boka av Ben Okri er en god kandidat.
Den foregår i et ikke-definert afrikansk land, i forholdsvis moderne tid (folk får biler og elektrisitet i løpet av fortellingen). Boka handler om fattigdom, korrupsjon, familiesamhold og kampen for tilværelsen i et fattigkvarter, hvor de dårlige leveforholdene gjennomtrenger alle relasjoner.
Men det er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er håp i Ben Okris prosa, og noen ganger, særlig mot slutten av boka, vipper hovedpersonenes diagnose på Afrikas ulykke nesten over i leserbrev-stil og en stemme som jeg mistenker for å være tett på forfatterens egen. Før det er Okri mer smuglende i måten han framfører budskapet på, ikke minst gjennom et par gjennomgående metaforer: Hva er veien, og hva menes med at den er sulten? Og hva symboliserer rottene som det er så mange av i begynnelsen, men færre etter hvert?
Dette er ei perfekt bok å bruke i engelsk-klasser på videregående, her er både historie, kultur og språklige bilder i massevis. Og summen av dette er ikke pretensiøst, men frodig.
Åsmund Ådnøy som svar til Heidi B :
22:51, 2. november 2020 Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Vernon Subutex 1 av Virginie Despentes av Virginie Despentes
Ja, jeg ble ganske lei av hele Vernon.
Fra Fornuft og følelse (1811) til Northanger Abbey (1817). Alle omtalene er samlet her: Les omtalen på sølvberget.no
Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.
En analyse fra innsiden av Clintons 2016-kampanje. Problematisk at alt er anonyme kilder, men boka er heldigvis ikke en drittpakke mot enkeltpersoner. Her var det mye som gikk galt. Min omtale: https://www.xn--slvberget-l8a.no/Anbefalinger/Lesetips/Hva-gjorde-Hillary-Clinton-kampanjen-feil-i-2016
Jeg kan Austen-opplegget nå, etter den femte romanen jeg har lest av henne: Ung heltinne som er snartenkt og reflektert, men knuget av samfunnets rammer, befinner seg i øvre lag av det britiske samfunnet. Etter en hel del snakk, spaserturer, selskaper og brevskriving, blir hun gift med mannen i sitt liv til slutt. Det er en egen nervøs energi i Jane Austens bøker.
Mange mener at det er en voksnere og mørkere tone i denne romanen. Sammenlignet med Emma, som var dårligere enn denne, er jeg enig. Men det er ikke voldsomme dyp i denne boka heller. Denne satiren som alle tillegger Jane Austen, jeg ser den bare ikke. Kanskje er antennene mine for dårlige, kanskje har satiren blitt spist opp av de 200 årene som er gått siden bøkene ble utgitt.
Til forskjell fra de andre bøkene, er det i Persuasion faktisk noen folk som - gisp! - jobber. Det vil si, de er marineoffiserer som er gått i land. Der underholder de omgivelsene og oss lesere med fantastiske historier fra Napoleonskrigene, fra slavefarten over Atlanterhavet og om de store sjøslagene mot spanjoler og franskmenn. Tulla! Siden dette er Austen, gjør de selvsagt ikke det. De går i selskap, spaserer og skriver brev, som alle andre.
Én Austen-roman igjen å lese: Northanger abbey.
Jeg prøvde. Jeg lover. Jeg prøvde å finne lyspunkter i denne romanen.
Et knippe virkesløse engelskmenn og -kvinner omgås jevnlig, i en slags 1800-talls dating-reality med ekstremt lav intensitet. Å finne en ektefelle, eller "et godt parti" som Jane Austen så herlig kynisk formulerer det, er det alt kretser rundt.
Siden heller ingen av disse Austen-figurene heller har jobb eller interesser utover å treffe hverandre, skrive til hverandre og analysere de to nevnte aktivitetene, blir Emma et omstendelig maraton av "hva tror du han/hun mente med det han/hun gjorde/sa". Jeg falt av.
Plottet er ikke all verden. Emma er ei geskjeftig ung dame som (av kjedsomhet?) prøver å spleise andre par. På side 535 finner hun ut hvem hun selv er forelsket i og vil gifte seg med, noe leseren skjønte ca. 500 sider tidligere.
Boka er for kynisk til å være en romanse og for lite frekk til å være en satire.
Neste bok: Persuasion. Den er nødt å bli en opptur!
Siden dette er Jane Austen, kretser også denne boka rundt ekteskap, kjærlighet, relasjoner og samfunnets forventninger til individet i tidlig 1800-tall i England.
Hovedpersonen Fanny Price blir sendt til sine rikere slektninger for å bo der, og Mansfield Park blir hennes hjem. Herfra brer historien seg utover, og en større krets unge voksne (og noen av foreldrene deres) danner nettet som utgjør romanen. Fanny er godheten og karakterstyrken selv, og forblir tro mot sine solide prinsipper selv når alle rundt henne ikke er det. Det hadde ikke gjort noe om forfatteren hadde rufset til glansbildet av Fanny litt.
Mansfield Park er en møysommelig gransking av personenes følelser og reaksjoner på hverandres oppførsel. Og som de skriver brev! Og venter på brev! Etter Fornuft og følelse og Stolthet og fordom, opplevdes Mansfield Park som et pusterom. Romanen er mer åpen, og trekker inn omverden i større grad enn de to første bøkene. En far drar til Antigua (i Karibia). En bror drar til sjøs. Klasseperspektivet bringes inn når Fanny får flytte ut av fattigdommen og til Mansfield Park. At det finnes usympatiske og grunne folk i samfunnets toppsjikt, er ingen overraskelse, men Austen nyanserer dette og gjør mot slutten av romanen en finurlig vri når hun sender Fanny hjem til familien i Portsmouth. Skildringen derfra kommer neppe i noen turistbrosjyrer for byen.
Selv om Jane Austen vever intrikate nett av personer og handling, skjønner du fort hvordan dette skal ende: De to gode menneskene som er ment for hverandre, får hverandre til slutt. De løgnaktige og falske får svi for sine manipulasjoner. Mansfield Park har en allvitende forteller som her og der bryter inn som ekspertkommentator, og mot slutten bikker det over i en moralpreken som en redaktør burde strøket.
Mansfield Park er for tjukk, men å lese den er som å grave gull: Plutselig dukker det opp gullkorn som er verd tiden din.
Mr. Darcy! Etter alle disse årene møtes vi altså. Jeg tror det var BBC-serien med Colin Firth, i kombinasjon med Bridget Jones-bøkene, som gjorde Mr. Darcy til en av klodens mest kjente romanskikkelser.
Stolthet og fordoms mest interessante person er likevel Elizabeth Bennet. Jeg innbiller meg at hun må ha vært en radikal romanfigur for 200 år siden; frekk, morsom og skarp, med klare meninger om det fastlåste samfunnet hun er en del av. Men siden dette er Jane Austen og handlingen foregår i den øvre britiske middelklassen, er ikke rommet hennes stort. Da Elizabeth helt mot slutten blåser ut mot henne som sperrer for veien til Mr. Darcys hånd, oppleves det som endelig å kunne puste. Stolthet og fordom knirker seg framover, med lite ytre handling og desto mer samtaler og relasjonsdynamikk.
Da jeg leste denne boka, kom jeg til å tenke på Elena Ferrantes romantittel Kvelande kjærleik. Ikke fordi kjærligheten i denne boka er kvelende, men vilkårene dens er det.
Innlevelse er nøkkelen til en god leseopplevelse. Boka må klare å skape en bro mellom den og deg, og få stoffet til å engasjere. Klarer den ikke det, har den små sjanser til å glede. Dette er ikke en enveisgreie. Leseren må være med på skapingen, og jeg tror disse tingene er det som gjør at vi opplever bøker så ulikt. Det som beveger Per til tårer, kan gi Pål ingenting, for vi stiller med ulik bagasje i møtet med ei bok.
Jane Austens bøker er 200 år gamle, og det skal noe til å skape bånd mellom 1811 og 2020. Fornuft og følelse handler om søstrene Marianne og Ellinors prøvelser og skuffelser i kjærlighetslivet. (Spoiler: Det går bra til slutt.)
Jeg skylder på de 200 årene når jeg gir denne boka to stjerner:
- Austen skriver finurlige, lange setninger som rammer inn situasjoner og personer på en elegant, men også temmelig utmattende og omstendelig måte. Det er mulig at stilen hennes var frekk og drepende for sin tid, men for 2020-meg er den ikke det. Jeg kjedet meg.
- Folk snakker sammen på en annen måte i dag. Fornuft og følelse foregår i den britiske øvre middelklassen, hvor livet rundt år 1800 består av endeløse sammenkomster og selskap, og alle fornærmer hverandre på et vis som til dels gikk over hodet mitt. Igjen: En annen leser enn meg, som er bedre til å lese mellom linjene og forstå sosialt spill, vil nok fryde seg over replikkvekslingene. Jeg falt ofte av.
- Det er mulig at dette var ei radikal bok da den kom ut, ved at den har vanlige kvinner som hovedpersoner. I 2020 oppleves det som kvelende å lese 400 sider om kvinner (og menn!) som ikke gjør annet enn å gå rundt og kjenne på følelsene sine, lure på hvem de (og alle rundt dem) skal gifte seg med, sende brev/kort til hverandre og snakke om hvor mye penger den og den har. Jobbe er det selvsagt ingen av dem som gjør.
Avslutningen kommer litt brått i forhold til hvor snirklete resten av boka er, og virker som hastverksarbeid. Men det er først der jeg ante noe av samfunnskritikken. (spoiler!:) Marianne (hun med følelsene) gifter seg, men det er mest et fornuftsekteskap som hun blir dyttet inn i av familien. Følelser er ikke nok, alle er til syvende og sist fanger i buret.
Åsmund Ådnøy siterer Axel av Torgrim Eggen (side 458)
09:48, 10. juli 2020 Ingen har det som favoritt.
Tilstrekkelig mange sluker Axels prosjektbeskrivelse med søkke og snøre. Hva skal man si? Det er 1970-tallet, en tid som bare har fjerne og tilfeldige likheter med vår egen.
Selvsagt grundig og godt om Romerriket. Men etter alt jeg hadde hørt på forhånd, var jeg litt skuffa. Det er noe litt mett over teksten. Jeg leste denne etter å ha hørt meg gjennom podcastserien The history of Rome, som er mye friskere i stilen (men også historisk grundig, så vidt jeg kan bedømme). SPQR krever at du har litt forhåndskunnskap om Romerriket for å få fullt utbytte av den.
Hah! Dette er belønningen for å lese Roy Jacobsen kronologisk.
Han har aldri lagt skjul på at mange av romanene henter stoff fra hans eget liv. Denne bittelille boka er mørtel i det reisverket. Hvis du har lest Seierherrene og Videunderbarn, forteller Jacobsen i denne boka om personene og hendelsene om inspirerte romanene, uten å si det direkte. Utgangspunktet er morens død, og familiehemmeligheter som ble avslørt etterpå.
Jeg skal ikke røpe mer enn det, bare si at den nesten heroiske skildringen av nordnorsk fattigdom i begynnelsen av Seierherrene fikk et nytt lys for meg etter at jeg leste denne. Navet i alt dette er Vigelandsparken, og Jacobsen fletter parkens historie og familiens historie sammen på mesterlig vis. Han har aldri skrevet en avslutning med mer punch enn i denne boka, som du leser på en halvtime. Sterkt anbefalt!
Tredje (og siste?) bok i Barrøy-serien.
Bildet av andre verdenskrig i Norge blir mer og mer nyansert for hvert år. Heltefortellingene om folkelig motstand og gutta på skauen er tilbakelagt, og Rigels øyne er i så måte en tidstypisk bok. Alt er grader av skyld og tvil, fra bokens tittel ned til enkeltmenneskene som dukker opp. Rigel var et tysk skip som ble senket av våre allierte, britene, i krigens siste år. Den operasjonen blir mindre gloriøs når vi vet at skipet stort sett var lastet med krigsfanger fra Øst-Europa, og i mindre grad tyske soldater. Rigel-senkningen er en av historiens største skipskatastrofer, hvor mer enn 2500 mennesker omkom.
I Hvitt hav driver en av de overlevende, Alexander, i land på Barrøy, hvor han treffer Ingrid. Rigels øyne er Ingrids jakt på Alexander, som er far til barnet hennes, Kaja. Med denne tredje boka i Barrøy-serien åpnes verden enda mer opp enn i de to foregående bøkene.
Ingrid reiser sørover for å følge sporene etter Alexander, talende nok ofte på grensen mellom Norge og Sverige, inn i et dialog-landskap som Roy Jacobsen-lesere vil kjenne igjen: Tvetydigheter, unnvikelse og hemmeligheter blir gradvis avslørt for oss, uten at historien blir helt forløst i form av en storslagen finale.
Og Ingrid? Litt mattere i lakken, men hun fikser dette også. Om det er flere historier å skrive fra Barrøy, er jeg mer i tvil om, selv om Jacobsen selvsagt ville klart å turnere historien om 1950-tallets modernisering på den lille øya.
Roy Jacobsen hadde gått og irritert seg over sin egen 1988-roman Virgo i årevis. I 2011 skulle han brøsje den opp til en standard han kunne stå inne for. Anger begynner samme sted som Virgo, men tar egne veier etter hvert.
Virgo var en seig leseopplevelse, og selv om Anger er bedre, er det like fullt ei bok hvor du må jobbe deg gjennom sidene.
Bøker med gjenstridige hovedpersoner kan aldri bli pageturnere. I denne historien er det to av dem; Marianne og Hans Larsen. Hans er faren hennes, og begge sliter med gamle minner. Romanen begynner i det Hans slipper ut av fengsel som en eldre mann. Både han og datteren har selvdestruktive trekk, de går trassig gjennom livet og finner en slags glede i sin egen nedtur. Som leser er det umulig å forbli uberørt av stemningen, selv om den er mer utmattende enn bevegende.
Jeg tviler på om Roy Jacobsen gjør ett eneste intervju uten at journalisten trekker fram storselgeren Seierherrene, akkurat som Oddvar Brå for alltid må svare på spørsmål om staven som knakk i 1982.
Som leser er det vanskelig å ikke tenke på Seierherrene når Jacobsen vender tilbake til det nordlandske kyst-slitet fra begynnelsen av 1900-tallet i De usynlige, akkurat som Vidunderbarn er i slekt med andre halvdel av Seierherrene, med sin handling fra 1960-tallets Oslo øst. Og akkurat som Vidunderbarn, viser De usynlige hvor mye bedre Roy Jacobsen var blitt siden Seierherrene.
Der sistnevnte var i overkant innadvendt og innforstått i sin skildring av strabasene, er De usynlige mye mindre pratsom, uten å falle i "her skal ingenting sies, alt står mellom linjene"-grøfta. Boka følger en familie på (den fiktive) øya Barrøy i årene etter første verdenskrig. Dette bakteppet blir bare antydet, her er ingen årstall og knapt noen egennavn utenom personene som bor der og deres bekjentskaper på land.
Gammeldags - det er ment som et kompliment - historie om offer, strev, samhold og natur. Første bok i Barrøy-serien.
Kjedelig!!!!!!
Krim er litteraturens fastfoood. Noen ganger i et leseliv er det akkurat det som skal til, selv om jeg vet det finnes mer korrekte alternativer. Jeg krever ikke kreativitet og finesser av en Big Mac-meny, og jeg krever ikke mer av en krim enn at den holder meg interessert i mysteriet den presenterer. Alt annet (samfunnskritikk, elegant språk osv.) er en bonus. Marions slør gjør det.
Jeg leser lite krim, men innbiller meg at rammen ofte ligner på den i Marions slør: En rekke kvinner blir drept (senere også menn) på grusomme måter, og en tilsynelatende ufeilbarlig morder med en egen signatur i drapene leker med politiet, som består av en brokete gjeng etterforskere osv.
Den umiskjennelige Roy Jacobsen-måten å skrive scener og dialoger på forandrer seg selv om dette er en krim. En pageturner, selv om jeg aldri satt og sitret på stolen. Og oppklaringen blir en smule doserende, det er akkurat som samfunnsspørsmålet forfatteren har ønsket å sette søkelyset på, blir gjort vel tydelig for leseren.
Andre verdenskrig igjen, nå fra Vinterkrigen mellom Finland og Sovjet i innledningen til andre verdenskrig. Tynn bok som satte meg i et merkelig humør. Historien er på ingen måte krigs-feelgood av typen La vita è bella, men har utvilsomt noe eskapistisk over seg. Timmo er byens hogstmann, langt nordøst i Finland. Når krigen kommer, nekter han å evakuere byen som skal brennes. I stedet hogger han ved. Først for russerne, så for finnene, trassig, men med større perspektiver enn man tror i begynnelsen.
Mye mer tilgjengelig enn Grenser, Jacobsens andre verdenskrig-bok fra noen år tidligere.
Sist sett
