Bokelskere.no

Holocaust, demens, rasisme, problematisk foreldre-barn-forhold, en ukjent grav, en sønn gitt bort ved fødselen, mye snakk om en kirke som pusses opp, rom som er tomme og ting som ikke blir sagt - og jeg har sikkert glemt noe. Nesten parodisk mye tungsinn på 215 sider, i en helt uengasjerende tekst.

Jeg likte avsnittet om det tyske språks vesen. Ingenting annet.

Jeg har lest noen oppblåste baksidetekster i mitt liv, men denne tar kaka og resten av dessertbordet. Så ekstremt langt over toppen pompøst ordgyteri at jeg blir sittende å hånflire:

"I denne boka deler to av våre største kokkehelter, Tom Victor Gausdal og Ole Martin Alfsen, generøst av sine erfaringer..."

"Dette er boka som gir deg alle de beste tipsene - sammen med motet til å smake deg frem og kunnskapene til å ta de riktige valgene underveis."

"Det er bokas sentrale poeng at det ikke hjelper med verdens fjongeste oppskrift eller polets dyreste vin om situasjonen krever justeringer og du ikke føler deg trygg nok til å ta de nødvendige grepene for å få det hele til å stemme."

Kanskje hadde jeg for høye forhåpninger til denne, etter alle kritikker jeg hadde lest. Mange gode poenger og en fin fortellerstemme, men slutten ble en nedtur for meg. Fikk vi noen god forklaring på hvorfor han aldri kontaktet Alex og Colin igjen?

Hun er flink til å skildre verden sett innenfra, situasjoner, følelser og de små skiftene i sinnsstemning.

Men jeg er enig med andre her i at det er noe uforløst over boka. (Mulig spoiler:) Når det bærende elementet i en tekst er jakten på en forsvunnet person, ja så forventer jeg som leser en payoff. Jeg vil vite hva som har skjedd med vedkommende, selv om dette ikke er en krimbok. Jeg klarte ikke å finne en tilfredsstillende slutt her.

En logisk brist irriterte meg. Det er vel hundrevis av overvåkningskameraer på Metropolitan-museet i New York? Og på fortauene i nærheten?

En utmattende bok hvor det var langt mellom høydepunktene. Kunne blitt en grei avrunding av serien hvis den var redigert ned til en fjerdedel. Hvor var redaktørene?

Jeg digger at du sier du elsker henne, for sånn har jeg det også med litteraturen, rett som det er forelsker jeg meg regelrett i folk som ikke finnes men finnes likevel, der inne i boksidene, og inne i oss, og Ree er det umulig å ikke bli forelska i! Nå har jeg plukket opp en ny Woodrell-bok her, som kjæresten min ga meg til jul, en novellesamling som heter "The Outlaw Album", og jeg vi må nok skjønne at vi har en stor forfatter blant oss. Det er klart, som du peker på, at han har en McCarthy i magen sin, og Winter´s Bone står nok også i en slags hjertelig gjeld til Charles Portis gamle mesterverk "True Grit", men banjoen Woodrell spiller på, den klinger som ingen annens, som en kritiker allerede har sagt om ham. Alt vel fra Stavanger!

Jørgen: Du får et fantastisk 2012. Når Årets Mann skal kåres, sånn borti desember, da er det du som står der og skinner, for du har hatt et spinnvilt år med vår engstelige franskmann. Gratulerer med det friskeste forsettet!

Jeg slutter meg til Rufsetufsa fra et hufsetufsete Stavanger her like oppunder rakettoppskytingen; hardt vær som standarden er rundt disse tider, et vær som kan passe for en roman som Winter´s Bone: det er lenge siden jeg har blitt så opphugget av begeistring som jeg ble da jeg leste denne boka for noen måneder siden. Den blkur fort stående som en moderne klassiker, denne. Her griller vi våre egne ekorn, Ree, min venninne, min heltinne, skål, madam, for deg og dine galninger. Vi er med deg, for litteraturen har gitt oss muligheten til det. Godt nyttår, Rufsetufsa og Ree.

Leste den for andre gang nå i høst. Minst like bra som første gang. Håper han skriver flere bøker!

Sitter her og er litt i stuss om jeg skal si noe om dette. Tror jeg skal si det på denne måten: Hei, Stig. Der var du jo. Var det ingen som klarte å snakke om deg før nå? Nei. Gjorde det såpass vondt? Ja.

Hei Jeanette! Det håper fordundre meg jeg også. Det skal hende noe seriøs skit hvis jeg ikke får skrevet noe :) Takkskalduha!

1: Utrolig løyen! 2: Proppfull av herlige bikarakterer! 3: Følelsen av å lese en velopplagt forfatter! 4: Dritmisunnelig på fortellergrepet i del en av denne tredelte romanen! 5: Del to fikk meg i gråt! 6: Del tre fikk meg i forbauselse! 7: Odda 4ever!

Leste den i ettermiddag for seksåringen. Kjempeopplevelse for begge. Likte spesielt den vågale historien om hun som ble forlatt på soverommet og tok blodig hevn.

Alltid en fest å lese, selv om den ikke er særlig dyp. Eggens forsøk på Haugesund-dialekt er pinlig lesning.

Ga opp etter tre måneders slit. Krevende og litt masete krim som ikke engasjerte meg, langt unna hans beste.

Nok en gang - skal det aldri ta slutt? - har jeg fått en ny favorittforfatter. Denne gang er det en dame som ble født i Georgia, der nede i det mørke Syden, Flannery O´Connor. Svinbra litteratur, dette.

I overkant pratsom og full av selvfølgeligheter. Les heller Alt om min kjæreste av samme mann.

Leste muligens denne på feil sted: På toget fra Stavanger til Sandnes gjennom et par uker. Språket og handlingen er såpass intrikat og dvelende at den nok bør leses med større ro enn en togvogn. Det er kanskje en god bok. Men ikke som toglektyre.

Det er det beste: Å være i hendene på en god forfatter. En klok forfatter. Leste Netherland i desember, mens snøen falt her i Stavanger. Jeg setter i været de to tomlene jeg har for denne romanen.