Fantastisk gravejournalistikk om revolusjonen i musikkindustrien de siste 30 årene (CD-ens død, piratkopiering, mp3ens inntog), fortalt gjennom historiene til tre menn.
Da cd-en ble introdusert på begynnelsen av 1980-tallet, lovet den krystallklar lyd. Alle var imponert. Alle? Nja, ikke en liten gruppe lydforskere ved Erlangen-universitetet i Nürnberg, Tyskland. De så cd-en som et klassisk eksempel på å skyte spurv med kanon, fordi store deler av lydbildet fra en cd uansett ikke kan oppfattes av det menneskelige øret. Etter mange års forskning klarte de å redusere filstørrelsen med til en tolvtepart av det som cd-formatet bruker. Det nye, lille formatet het mp3, og ble etter hvert brukt til å piratkopiere musikk. Så fikk folk bredbånd og mp3-spillere, og cd-formatet begynte å slite. Kraftig.
Denne boka følger mp3-oppfinneren (en tysker jeg aldri hadde hørt om før), cd-piratkopisten og direktøren i Universal Music gjennom årene hvor alt ble snudd opp-ned i platebransjen. Fengende, sant, sarkastisk og sensasjonelt bra. Må leses av alle med interesse for musikkbransjen og/eller steinbra sakprosa. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)
Harpesang er feelgood-litteratur av fremste slag. Henriksen bygger opp den ene fornøyelige scenen etter den andre, og hovedpersonen Jim Gystad er en fyr jeg kunne likt å gå på pub - eller diskutere musikk - med. Henriksens entusiasme smitter, og de små hindringene han legger i veien for Jim Gystad og de andre føles aldri mer alvorlige enn at de kommer til å løse seg. Den bittersøte slutten treffer også blink.
Dialogene må nevnes. Her er ingen innlandsmumling, hver av personene står omtrent klare og tripper med sine smellende replikker når det blir deres tur. Harpesang føles til tider mest som en film, fordi Henriksen skaper så tydelige scener og personer. (Full omtale på Sølvbergets nettsider.)
Begynte på denne, som ble en nedtur etter Lasse Midttuns "Veien til Vestfronten". For kjedelig språk med overforbruk av "jeg".
Åsmund Ådnøy som svar til [ Slettet bruker ] :
09:12, 17. juni 2015* Diskusjon: Åsmund Ådnøy om Den største forbrytelsen ofre og gjerningsmenn i det norske Holocaust av Marte Michelet av Marte Michelet
Det er dette jeg oppfatter som Michelets prosjekt, å vise hvordan tyskerne måtte tone ned den mest aggressive raseretorikken i Norge (fordi den ikke slo an blant folket), samtidig som vi gjorde fint lite for å hjelpe jødene.
Forfatteren trekker linjer helt fra Grunnloven i 1814 stengte jødene ute av Norge, til den særegne norske formen for jødefiendtlighet i mellomkrigstiden og krigsårene. Selv om Nasjonal Samling og propagandaen mot jødene ikke fant klangbunn i det norske folket, gjorde nordmenn heller ikke mye for å forsvare jødene, verken da nazi-regimets brutalitet i Tyskland ble kjent på 1930-tallet, eller da Norge ble okkupert og jødene forfulgt her.
Verken norske politikere, politi, presse, deler av det jødiske miljøet eller folket som helhet levnes særlig mye ære av Michelet. Dette er bokens sterkeste side, slik jeg ser det: Den nyanserer bildet av jødeforfølgelsen i Norge, og viser hvor listig nazistene snurpet nettet rundt de norske jødene. Det var ikke snakk om brutal forfølgelse fra første dag, men en utprøving av framgangsmåter.
Boken kan også leses som en oppvisning i "show, don't tell"-måten å fortelle en historie. Samme hvor rystende fortellingene er, overlater Michelet til oss å sette inn utropstegnene. Det løfter teksten. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Hovedpersonen i Eline Lund Fjærens bok Klokken og sengen forsvinner fra verden. Ikke fysisk (hun bor midt i Bergen), men fra samfunnet. Hun studerer ikke, jobber ikke, har minimal kontakt med andre mennesker og liker seg best på hybelen. ¨
Tidlig i lesningen fikk jeg assosiasjoner til Tomas Espedal, som også skriver mye om det å sitte inne. I likhet med Espedal skriver Fjæren fra Bergen, uten at byen har en dominerende plass i fortellingen. Til forskjell fra Espedal spiller heller ikke kjærlighet en stor rolle i Klokken og sengen. Hovedpersonens forhold til andre mennesker er mer preget av undring og observasjon enn av menneskelig nærhet i Fjærens bok.
Du trenger med andre ord ikke lese denne boka hvis handlingen er det viktigste for deg i en bok. Det skjer ikke så mye her, det er de bittesmå skiftene i tilværelsen som skildres. Fjærens store talent er evnen til å hvile i detaljer og stemninger, uten at det blir kjedelig å lese. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider,)
Tim Moores bøker har siden debuten i 1999 fulgt et mønster: Moore drar i fotsporene til noen eller noe, og skriver historien om turen før og nå. Det kunne blitt repetativt, men Moore skriver så godt at hver bok blir en fest.
Ta den siste Moore-boken på mitt nattbord, Gironimo! (ja, med utropstegn i tittelen). Den følger i hjulsporene til French revolutions, som Moore skrev tidlig på 2000-tallet.
I French revolutions syklet han Tour de France-ruten fra år 2000. Årene går, rytter etter rytter blir avslørt som juksemaker og Moore blir stadig mer forbannet på den gjennomdopede sporten. For å hylle fortidens virkelige sykkelhelter, googler han hva som er tidenes hardeste sykkelritt. Svar: Giro d'Italia i 1914.
Det året var løpet 3162 kilometer langt, fordelt på åtte etapper, hvor fem av etappene var mer enn 400 kilometer lange (i år var 264 km maks). Både utstyr og støtteapparat var selvsagt galakser unna det som blir dagens ryttere til del. Bare åtte syklister fullførte 1914-Giroen. Tim Moore legger ut i deres hjulspor sensommeren 2012.
Underveis rekker Moore selvsagt å harselere med egen 49 år gammel kropp, dumdristigheten i prosjektet og de innfødte. Gironimo! er en bok du kommer til å ta med deg overalt, og le høyt av når familien minst venter det. Moore skriver en barokk og ordrik engelsk, og slipper unna med det fordi han har full kontroll. (Resten av omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Elena Ferrante brukar eit jordnært språk med få klisjear og metaforar, men den som ikkje tek sats, vil heller aldri nå dei store høgdene. Ferrante kretsar rundt eit par poeng vel mykje etter min smak. Forholdet mellom Elena og Lila, som er motoren i boka, vert tappa for mykje energi ved at forteljaren terpar på dei same refleksjonane, og ikkje lét lesaren konkludere sjølv. Det same gjeld eit par sko som Lila skaper. Dei blir så symboltunge og overtydelege i historia at dei til slutt berre irriterer. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Boka er - som dei andre bøkene i Spartacus/Sagabok sin serie - ein lettlest, men solid inngang til dei norske middelalderkongane. Førsund tek tydelege standpunkt til kjeldene, og har ein engasjert penn. (Heile omtalen ligg på Sølvbergets nettsider.)
Trur eg.
Streit "slik ble jeg best"-bok av Pete Sampras, tennisspilleren med tidenes beste serve og forehand: En ganske kjedelig fyr som var velsignet med ekstreme tennisevner. Lite sladder, lite personlige betroelser, men for oss som digget Sampras betyr det ingenting. Full omtale på tennisbloggen.net.
Mye bedre enn filmen, dette er en personlig memoarbok og ikke en fjollete gutt/jente-historie i fotballinnpakning. Selv en Tottenham-fan som meg håpet etter hvert at den plagede hovedpersonen skulle få noen flere lyse stunder med sitt kjære Arsenal.
Rått og lekent om klasseforhold i India.
Overveldende, morsom og kaotisk bok med mange sidegreiner. Krever full konsentrasjon, men gir mye tilbake til den dedikerte leser.
Vikinger og sånt.
Olav Kyrre var tenåring da faren Harald Hardråde ble drept i det blodige slaget ved Stamford Bridge (1066). Selv var han mindre krigsglad. Kyrre betyr "den rolige", men det betyr ikke at Olav Kyrre var en veik konge. Han omga seg med en hundre mann stor personlig hær (hirden), som var dobbelt så mye som faren hadde hatt. Man har alltid kommet lenger med et vennlig smil og et sverd, enn bare et vennlig smil.
I utenrikspolitikken hadde han "dyktighet og litt flaks" å takke for de gode forholdene til nabolandene, skriver forfatter Bjørn Bandlien, som har puslet sammen historien om Olav Kyrre fra et ganske lite kildemateriale. Boken kaster lys over en av de minst omtalte norske kongene, en smart strategiker som oppnådde mye uten å svinge sverdet mer enn nødvendig.
Historien om Olav Tryggvason (ca. 963-1000) er en filmskapers drøm. Livet hans var så spekket med hollywoodske vendinger at det nesten hopper opp på lerretet av seg selv. Jeg skulle lest noe helt annet, men tok biografien om kongen med meg en ettermiddag fra biblioteket og ble sittende sent og tidlig med den det neste døgnet.
Hvor mye av de overleverte historiene om kongen stemmer? Allerede i samtiden var navnet hans så stort at det er vanskelig 1000 år senere å skille fiksjon fra fakta. Halvor Tjønns bok om Olav Tryggvason gir plass til både kildekritikk og dramatikk. I sin bok om sagakongen viser Halvor Tjønn hvordan de ulike historieskriverne hadde sin agenda når de skrev Tryggvasons historie. Islandske fortellere var grenseløse i sin beundring (fordi han kristnet landet).
Tjønn viser også hvordan bibelske motiver er en del av Tryggvason-mytene, med hovedpersonen selv som en slags Johannes Døperen før Olav den Hellige kom 20 år senere og fullførte kristningen i Norge som navnebroren hadde påbegynt. På 1800-tallet hentet nasjonsbyggerne fram Tryggvason igjen, som symbol på norsk selvstendighet og handlekraft. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Verden er full av lineære, hjerteskjærende romaner fra andre verdenskrig. Kurt Vonnegut kunne nok også ha skrevet den boken, men gjorde ikke det. Slaktehus-5 leker med leseren og leserens forventninger til en krigsbok. Antikrigsbudskap? Jeg leser mer resignasjon i hans syn på krig og menneskene i den
Det er en oversett kunst å skrive fram en bærende fortellerstemme i en roman. Å klare det i en satirisk, absurd krigshistorie med fantasy-trekk, er en prestasjon. Vonnegut blir sjelden flåsete, selv om boken er morsom (unntaket er formuleringen "de ulykkelige polakkene var den annen verdenskrigs ufrivillige klovner", som i mine ører er en umusikalsk måte å omtale 5 millioner drepte polakker på).
Vonnegut selv smetter inn og ut av handlingen, både i skjult og tydelig form. Han gjør umerkelige koblinger mellom de ulike tidsplanene og scenene, og er ekstremt presis samtidig som han har en slentrende, distansert stil. (Hele omtalen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Det som gjør denne fotballboka til en stor leseropplevelse, er at forfatterne klarer å ha to tanker i hodet (og på papiret) samtidig. De peker på all statistikk som finnes om fotball, hva som kan leses av den og hvordan klubber og trenere bør bruke den. Den som legger ned et skikkelig forarbeid med tallene, har en fordel på motstanderne. Men fotball er en mye mer tilfeldig idrett enn andre, og derfor er det vanskeligere å lage idiotsikre taktikker basert på tallenes tale. Fotball er venting og kaos. (Hele anmeldelsen ligger på Sølvbergets nettsider.)
Sist sett
