Ney! Fisken i Vandet, det er vores Brød,
Og miste vi hannem, da lide vi Nød,
SVAR #1
Har du spasert nedover gaten, og sett panikken i mengdens øyne? Hvordan Kirkeveien syder av innestengt, nagende frykt? Redselen for brennende svovel og evig pinsel i helvete, ja den kan saktens ikke undervurderes, eller hva?
Unnskyld meg, men fra hvilket århundre er du?
He he, bare spøker, her følger det egentlige svaret, nemlig:
SVAR #2
Ja, innenfor de nevnte religionene tror man på et liv etter døden, som et resultat av det levde liv. Samtidig er det lenge siden helvete skremte noen inn i himmelen, som noen sa det. De evige pinsler har nok lang mindre rekrutterende kraft enn paradiset.
Uansett kan religion, mener jeg, utøves ulikt. Det er neppe slik at alle troende mener at alt som står i deres hellige skrifter skal gjøres nøyaktig slik det står. De fleste leser og tolker med ulike filtre. Ett vanlig filter dannes for eksempel av flere hundre års avstand. Samtidig fins det kristne som tror jorden er seks tusen år og det fins kristne som ikke gjør det. Innenfor for eksempel islam eksisterer det svært mange grener, også betydelige retninger som drar i sekulariserende og moderniserende lei.
Jeg forsøker ikke å undergrave at alt alt alt for mange mennesker lever under regimer hvor toleranse og ytringsfrihet er sørgelig fraværende, men dette er ikke automatisk et resultat av religion, men er lang mer komplekst enn som så. Ved siden av religion kan andre stikkord være kultur, nasjon, stat, territorium med mer.
Terrorister har ett fremtredende mål, nemlig å skape splid og et verdensbilde basert på kun to alternativer: enten er du med oss eller er du mot oss. Og det funker tydeligvis som bare faen.
Selv takk, Rolf!
Jeg er enig med deg - venter helst med omtaler av bøker jeg leser eller skal lese. Ønsker å møte boken med et mest mulig åpent sinn.
Skal se du snart er på en oppadstigende bølge hva gjelder leselyst, igjen :-)
De beste ønsker fra Lillevi
En riktig så fornøyelig bok! En utlending som betrakter oss, vår kultur og natur med humor og kunnskap. Når vi ser oss selv utenfra på denne måten, ser vi sider ved vår kultur som er så selvfølgelige for oss, at vi knapt registrerer dem. Reisen foregikk i 1936, men grunntrekkene i Capeks observasjoner er fortsatt gyldige. Kanskje med et unntak. Er den tilliten han bemerker gjennomsyrer samfunnene i Norden, i ferd med å svekkes?
Den tsjekkiske forfatteren Karel Capek rapporterer fra en reise han og «den engstelige sjelen som følger meg (han) både på livets vei og på seilasen mot nord» foretok. Gjennom Danmark, Sverige, med Bergensbanen fra Oslo til Bergen og videre med hurtigruteskipet Håkon Adalstein til Nordkapp. Jeg er imponert over Capeks svært detaljerte og konkrete kunnskaper om den nordiske naturen, planter og dyr, værfenomener og historie. Hans observasjonsevne og hans lette og humoristiske penn.
Jeg elsker Capeks godmodige harselas med oss. For eksempel: «På Det norske folkemuseum fant jeg blant andre ting et pent, gammelt bilde, der Johannes Døperen døper Kristus i en kald, norsk fjord; synd at de ikke også har flukten fra Egypt på ski …» Eller hans treffende beskrivelser: «Men nå har vi disse øyene her igjen, dette tror jeg er øyene til Duuns fiskere; nakne, runde berg, bare litt drysset med grønt. Her er det forferdelig ensomt; muskuløse, fyldige holmer og på dem bare ett hus; bare båt og hav og ingenting mer; ikke et tre, ikke en nabo, ingenting; bare berget, mennesket og fisken. Her behøver man ikke krige for å være en helt; det er nok å livnære seg.»
Hva slags båt er nå egentlig Håkon Adalstein. Det får vi svar på når båten nærmer seg Nordkapp: «… for vi bringer varer til folk; men hilse, det kan vi, for det er nå engang skikken på havet. Men så vidt du vet, i natt har vi stoppet midt i det vide sundet, fordi en mann vinket til oss fra sin robåt; og vi tok ombord en kone som ikke hadde annen bagasje enn en blomsterpotte med en geranium; den slags båt er vi, min herre.» En gang på Hurtigruten kom jeg i snakk med en sveitsisk kvinne som undret seg over at passasjerer stadig gikk av og på dette «cruiseskipet». Men Hurtigruten er kystens riksvei – så lenge det måtte vare!
Jeg nyter forfatterens tegninger! Naivistiske, treffende og sjarmerende. De hornløse kyrne, aldri før har jeg tenkt på at akkurat det er spesielt.
Jeg lander på en meget sterk 5-er og anbefaler jeg denne kostelige lille boken på det varmeste!
PS. Har oppgradert til en 6-er :-)
Hjertelig takk for omtanken og dine gode ønsker, Rolf!
Vi (eller rettere sagt gemalen) har en utgave med gotisk skrift. Dessverre ga jeg tapt for den, i hvert fall i første omgang.
Nå følger jeg Kjells råd, og min egen intuisjon, og leser "trompeten" langsomt, konsentrert og andaktsfullt. Har en god følelse for denne boken, allerede etter noen få linjer :-)
Min feil, Kjell og takk for gode ønsker!
Endelig har jeg fått tak i Nordlands trompet med latinske bokstaver og ordforklaringer (som du anbefalte). Enkelt var det ikke.
Utgaven fra 2007 (Gyldendal) er altså så «utgammel» at den hverken finnes, eller vil bli trykt opp på nytt. Etter å ha sjekket diverse bokhandlere (også Haugen, som sjelden svikter), samt antikvariatnet.no, klarte Ark å skaffe meg et eksemplar fra Trondheim. Jeg tror jeg må ha fått landets siste!!
Jeg slutter ikke å forundre/ergre meg over at gode bøker nærmest er ferskvare. Nok om det, nå gleder jeg meg til å lese – og å fortsette min Nordnorske litteraturreise!
En fin og interessant liste! Finske forfattere bør absolutt løftes frem.
Min lille innvending er at jeg synes det er en ubalanse mellom Tove Jansson og Arto Passilinna. Jeg har sansen for Passilinna og hans humor, men sammenliknet med Jansson er han en lettvekter. 10 bøker av Passilinna – 2 av Tove Jansson! Hvor er for eksempel «Farlig midtsommer» og «Hvem skal trøste Knøttet». Jeg er av den oppfatning at dette er bøker for mennesker i alle aldrer, ikke «bare» barnebøker. Janssons «Den ærlige bedrageren» vil jeg også foreslå.
Jeg forslår også Märta Tikkanens «Personlige anliggender», en meget god bok etter min mening.
Håper mange ser utstillingen og låner bøkene!
Lykke til!
PS - ja, der så jeg du hadde en Jansson til - "Rent spill" :-)
Jeg skal forsøke å besvare etter beste evne. Du sier jeg skårer, eller du skriver at jeg "synes å" skåre, altså har jeg ikke noe egentlig poeng over hodet. Det er for så vidt greit nok. Men jeg kan fremdeles ikke se at du med ditt tilsvar evner å tilbakevise dette såkalte skinnpoenget. Og dette skal jeg forsøke å forklare under. Ett forbehold tar jeg imidlertid: nemlig at noen steder er jeg ikke overbevist om at jeg har oppfattet deg i samsvar med dine intensjoner.
Den aller første innvendingen min, er, med fare for å repetere meg selv, at du fremdeles ikke skiller mellom en "virkelig" virkelighet, som du synes å ha tilgang til, og parallelle virkeligheter, skapt av oppdragelse, propaganda - som du kaller "konstruktiv innsats". Jeg velger å tolke din bruk av konstruktiv i en betydning som i hovedsak betyr "å konstruere" virkelighet. Hva skaper forresten virkeligheten, om ikke oppdragelse, holdning etc - det er vel virkelig? Ett menneskes erfaring er vel dette menneskes opplevelser, og virkelighet? Jeg skal ikke dra det for lang, jeg mener ikke at det nødvendigvis eksisterer milliarder av uforenlige virkeligheter, noe må nødvendigvis være felles. Men, slik jeg ser det, hevder du de facto å ha tilgang på nettopp dette som er "felles".
Kanskje har vi forskjellig syn på menneske? På mange måter nærmer du deg, etter mitt syn, et pessimistisk og deterministisk menneske- og kultursyn? Din historieleksjon preges av krig og konflikt, og menneskers tvilsomme natur. Min innvending er, nok en gang, at det lett kan tenkes andre historier om historien; Er det mer konflikt, flere som dør i konflikter nå enn tidligere? To kompliserende faktorer er: sammenlignet med når, og faktisk eller relativt?
Som du påpeker ønsker jeg selvsagt ikke å late som om problem ikke eksisterer, men det er heller ikke alltid gagnlig, tror jeg, å glemme ande sider. Jeg ønsker heller ikke å nedvurdere erfaringer til alle de som vitner om menneskers grusomme handlinger. Men jeg ønsker heller ikke at disse erfaringene skal være de eneste. Og dette er vel kjernen i mitt ståsted.
(I parantes bemerket, denne diskusjonen har grovt sett handlet om islamisme, og i så måte ser jeg frem til Øysteins Sørensens kommende bok "Islamisme" med undertittel "Ideologi og trussel", som jeg har mer tiltro (og forhåpninger) til enn mange av de andre titlene som opptrer her.)
Et lite poeng: slik jeg forstår deg, fremstiller du det som om det fins en Historie (med stor H), som noe objektivt, og en kamp om å produsere historie (r) - dette finner jeg, i beste fall, selvmotsigende. På den ene siden sier du at "historien kan ikke omskoleres", og på den andre siden, at den må smis til. Et argument som jeg mener å lese hos Tao er at hvordan virkeligheten betraktes har resultat for hvordan virkeligheten ser ut, og blir seende ut. Om jeg oppfatter deg rett, mener du at en positiv inngang er naivt fordi virkeligheten ikke er slik, men gjør du deg dermed skyldig i den samme tankefeilen? Om du forstår hva jeg mener...
En bok hvis cover gir inntrykk av å være en enkel, litt dum sak. Det er ikke tilfelle. Jeg har lest En dag av samme forfatter, men denne er bedre. Lavmælt ironisk humor, gode formuleringer og en historie som ikke går helt som jeg hadde trodd den skulle.
Tematikken håndteres på en måte som gir meg noe, som ikke bare er til lett underholdning. Den sier noe om hvordan det er å gå fra å være sønn til selv å bli far til en nesten-voksen gutt. Hva gjør det med seg selv? Hva skjer med hver av dem som er i et langvarig forhold? Hvordan endres en av foreldrerollen?
Boken overrasket meg, jeg hadde ikke trodd at den skulle ha den dybden den har.
Ingen grunn til å beklage! Bare hyggelig og fint med boktips.
For øvrig er vi stadig på viddene på dette nettstedet :-) :-)
Takk skal du ha! Fortsatt foregår reisen rent litterært :-)
Jeg er kommet til Hamarøy, Knut Hamsuns barndomsrike. Neste etappe går over Vestfjorden til Stamsund i Lofoten. I Hurtigruta – en litterær reise beskriver Øystein Rottem en fengslende og interessant reise langs Norges kyst. Gir flotte bilder, både i tekst og fotografier/malerier, av kystlandskapet og en skattkiste med kystlitteratur.
Artig er det å møte Kristaver Myran og mannskapet på «Kobben» igjen. Du har så rett, Kjell, Bojers Den siste viking er litteratur som holder seg. Bojer fører et imponerende språk og holder et sånt driv over fortellingen. Flere har sagt så mye bra om boken. Jeg slutter meg til dem, en soleklar 6-er fra meg og en favorittbok.
En annen bok Rottem stadig kommer tilbake til, er Karel Capek, En reise til Norden, en herlig bok jeg så vidt har lest litt i. Spekket med skarpe observasjoner, kunnskap og humor.
Øystein Rottems bok er en strålende døråpner til norsk kystlitteratur.