Godt forsøk, men jeg savner poesien.
Det var fint å høre, Ingunn! Jeg begynte å lure på om jeg var alene om denne tolkningen, som for meg var ganske innlysende.
Så kan det jo også ligge noe mer mellom linjene.
... en altfor dyptgående kunnskap bar utvilsomt også i seg en fare...
... til syvende og sist er ikke alt så trist, og alt det positive ikke nødvendigvis alltid illusorisk
Side 89
Denne var ikke enkel.
I mine øyne rommer den lange setningen en refleksjon over jeg-personens forhold til den gåtefulle eksil-russerinnen Jelena Nikolasjevna. Og kanskje også over hans eget liv.
«Og selvsagt, forut for dette (= møtet med Jelena) gikk sammenbruddet av en hel verden av abstrakte ting» (…) «– den verden som den kvelden oppløste seg i en ordløs muskelbevegelse (= samleiet)». Munner setningen ut i øyeblikket der alt annet enn det rent fysiske, kropper, den kroppslige sammensmeltningen og ekstasen, er borte for jeg-personen.
En slik tolkning kan bygges opp under av Jelenas kommentar: «Kanskje det er fordi vi tross alt kan leve uten filosofi, men hvis det andre som du snakker om ikke hadde eksistert, hadde menneskeheten vært truet av tilintetgjørelse i en eller annen form.»
I hele boken er det en underliggende tone, noe uuttalt. Tidlig i boken snakker jeg-personen om en splittelse i seg selv. På side 33 uttaler han: «Alexander Wolfs skjebne interesserte meg også fordi jeg selv hele livet hadde lidd av en uovervinnelig og vedvarende splittelse, noe jeg forgjeves hadde prøvd å bekjempe, og som hadde forgiftet de beste timene av mitt liv.»
Kan denne selvinnsikten ha noe med refleksjonene over forholdet til Jelena Nikolajevna å gjøre?
Andre synspunkter!
Takk for en fin og interessant liste, Torill! Jeg har ført opp flere av dem på min ønskeliste.
Her er litt mer om serien fra Bok 365.
Kanskje materiale for nye POP-UP-lesesirkler :-)
Jeg har ikke tenkt over disse fremmedordene, synes bare de glir godt inn. Den fine balansen mellom de poetiske vendingene og de litt fremmedartete, dels akademiske uttrykkene er med å skape forfatterens spesielle stemme. En stemme som kler bokens jeg-person.
At boken ble utgitt i 1947 spiller antakelig inn. Jeg vet ikke om oversetter Dagfinn Foldøy har modernisert språket noe. En drivende god oversettelse uansett.
(Et sidesprang, jeg synes det er svakt at bokbasen som regel bare oppgir når den aktuelle utgaven kom, ikke året for førsteutgaven.)
Har lest til side 36
Boken er så medrivende at jeg har vansker med å holde mitt forsett om å lese langsomt og oppmerksomt. (Jeg leser den for annen gang.) Enig med deg, Hufsamor, språket er godt; stemningsskapende, presist og mettet.
Bare noen ord for å plassere handlingen i tid og sted. Opptakten til det hele, mordet, får vi opplyst skjer under den russiske borgerkrigen og på de store slettene sør i Russland (det kan ha vært området der dagens Ukraina ligger). Den russiske borgerkrigen fulgte i kjølvannet av oktoberrevolusjonen i 1917 da bolsjevikene («de røde») tok makten. «De hvite» organiserte seg, med støtte fra en rekke land, med det mål å bekjempe bolsjevikene og reversere revolusjonen. Denne krigen pågikk fra 1918–1922.
Vi vet ikke nøyaktig når jeg-personen forlot Russland, men 15 år senere traff en annen eksilrusser i Paris, Vladimir Petrovitsj Voznesenskij. Dette må altså være i tiden før annen verdenskrig, mot slutten av 1930-tallet. Jeg-personen er fortsatt en relativ ung mann.
Du har laget et inspirerende og fint opplegg, Piippokatta!
Jeg skal lese boken for annen gang og kom i tanker om den svenske litteraten Olof Lagerkrantz’ ord om kunsten å lese og skrive: «Første gang man leser, er det nesten uutholdelig spennende. Annen gang får man både spenningen og den tryggheten som kommer av at man vet hvorledes det går.»
Nå husker jeg ikke så mye av hvorledes det går, bortsett fra at jeg likte det svært godt. En bok med et eget driv og mange lag og aspekter. Denne gangen skal jeg gi meg god tid – og gleder meg til å utveksle synspunkter med dere underveis.
Artig at så mange har meldt seg på.
Lykke til, til oss!
Tusen takk for tilbakemeldingen din.