Bokelskere.no

Ha, ha, jeg har også bestilt Kain av José Saramago i bokhandelen - en bok jeg kommer til å lese.
Vinnerboken og dens forfatter er ukjent for meg også. Sannsynligvis blir biblioteket redningen.

Slutter fullt opp om din ros av Kjell, et stødig og godt arbeid, som gir mye til dette nettstedet vårt.

«Jeg ber også alltid andre om å stryke «og» hvis det står først i en setning. Hva har det der å gjøre?»

Og bakom synger skogene – av Trygve Gulbranssen.

Skape en poetisk tittel for eksempel.

Har nettopp avslutta boka, og ser nå at etterfølgjaren er komen: Blod i dans. Den skal lesast!

Ny lesehelg,nå er jeg på ei ukes ferie hos ho mor,så her nytes mors gode mat og finvær.
Har akkurat begynt på Land ingen har sett av Edvard Hoem, tredje boka i slektshistorien til Knut Hansen Nesje. Så langt,veldig bra. Så da blir det mors kjøttkaker og slektshistorie fra Molde.
God lesehelg til alle.

Fra meg får Kim Leine kritikk på to sentrale områder og ros på ett.

Siden det heter seg at man skal begynne med det positive, vil jeg si at Leine har kunnskap om sitt tema. Et viktig tema jeg har visst lite om; grønlendernes liv, misjoneringen de ble utsatt for, forholdet mellom Grønland og Danmark. Interessant og viktig stoff, som til dels er godt behandlet.

Den mest i øyenfallende svakheten er språket. I partier skriver Leine levende og godt, i andre partier er språket nærmest platt og skjemmet av klisjeer. Leines ordvalg har vært mye diskutert. Jeg har ingen problemer med grove ord og nærgående beskrivelser, spørsmålet er hvordan ordene brukes. Har de en relevant funksjon? I denne boken lesses de på, uten å ha en slik funksjon. En sykdom blir ikke mer lidelsesfull om forfatteren pøser på med kroppsvæsker i alle mulige konsistenser. Mangler Leine dekkende ord for det han vil formidle, eller er han, satt på spissen, ute etter å skape sensasjon?

Flere har, med rette, kritisert den norske oversettelsen. Siden Leine selv har oversatt boken fra dansk, må han også ta ansvaret for dette. Behersker ikke Leine sitt morsmål skriftlig godt nok, eller har dette gått for fort for seg, uten kyndig konsulenthjelp?

Den alvorligste svakheten ligger i personskildringene. Jeg når i altfor liten grad inn til romanens personer. Jeg tror rett og slett ikke helt på dem. De angår meg i liten grad, til tross for alle prøvelsene de gjennomlever. Argumentet om at dette ikke er en psykologisk roman, er etter min mening irrelevant. Ta for eksempel Raymond Chandler som skriver hardkokt, amerikansk krim – hans personer er virkelig levende og troverdige!

Et hederlig unntak er det dramaet som foregår mellom kateket Bertel, hans sønn og madame Haldora Kragstedt. Her gir Leine oss et gripende bilde av kampen mellom det grønlandske og det danske, urbefolkningen og den innvandrete overklassen/makten. Denne skildringen vekket mine følelser.

Selv om det er mye bra i boken, overskygger dessverre det negative det positive for meg. Jeg har derfor vansker med å forstå hvorfor boken fikk Nordisk råds litteraturpris i 2013, og de overstrømmende anmeldelsene. Det hadde vært interessant å vite hvordan ettertiden vil bedømme den. Vil den leses om femti år?

Hvem er du.

Kain skal jeg kjøpe enten det går slik eller sånn med lesesirkelen! Som deg - Saramago er en av mine absolutte favoritter. Jeg har lest det meste som er oversatt til norsk, men mangler fortsatt enkelte; bøker som er vanskelig å få tak i, også antikvarisk. Hjertens takk for tipset!

Jeg er igjen falt av lasset, og skjønner at du antakelig er kommet lengre enn meg.
"Trøysam" måtte jeg faktisk slå opp (bær over med en pike fra Majorstuen); "trivelig" er faktisk det siste jeg vil forbinde Leines tekst med.

Utrolig bra diktdebut!

«Jeg hører derfor gjerne hvordan dere andre leser de 11 bud – dvs. del 2.»

Det er et omfattende og interessant spørsmål du reiser, Randi. Jeg har lest t.o.m. det 7. budet og prøver meg på noen tanker omkring spørsmålet dit. OBS SPOILER, noe handling blir avslørt.

Forfatteren har gitt del 2 tittelen «Koloni & katekisme», som kanskje kan omskrives til «Liv og lære». Han lar hvert av de elleve budene (jeg har lært at det er ti bud i Moseloven; det ellevte er ukjent for meg) stå som inngang til hvert sitt kapittel. Til en viss grad avspeiler kapitlene innholdet i budene og reflekterer over dem, eller kanskje rettere hvordan budene blir brutt eller omgått. Dette glir naturlig inn i bokens handlingsløp.

Kirkens dobbeltmoral avdekkes, f.eks. i kapittel 1 «Svermere» som har budet Du skal ikke ha andre guder enn meg knyttet til seg. Med hvilken rett kan kirkens menn refse profetene i Evighetsfjorden, Habakuk og Maria Magdalena? Praktiserer ikke de en vel så gudfryktig og oppriktig kristentro som Kirken?

I kapittel 3 «En smijernsport» får budet Du skal holde hviledagen hellig nærmest en ironisk klang i mine ører. Det er nettopp på den hellige hviledagen smeden forgriper seg på madame Haldora Kragstedt (mer eller mindre med hennes vilje),

Kapittel 6 «Hymnens lenker» er knyttet til budet Du skal ikke bryte ekteskapet. Men hva med stakkars bøkker Dorph som ikke vil noe annet enn å gifte seg, slik at han og elskede, en innfødt kvinne, kan slippe å leve «i synd». «Jeg er en god kristen,» hulker bøkkeren. Men kongebrevet som gir dem tillatelse til ekteskap, lar vente på seg i år etter år.

Del 2 spenner over perioden 1785-93. I disse årene gjennomgår magister Morten Falck en utvikling (et lite forbehold, jeg er bare kommet 1791). Han får en økende sympati for de innfødte, en forståelse for kvinnenes stilling, og han vil hjelpe de svake, selv om det kan koste han dyrt. Konfliktens mellom Falck og koloniens øvrighet, spesielt kjøpmann og kolonibestyrer Kragstedt tilspisser seg,

Magisk og eventyrlig

Strålende vær her også og så er det så mye selskapelighet for tiden. Fem av sju barnebarn har bursdag i disse dager, så det er travle tider.
Men nå leser jeg Fortellinger fra Odessa av Isaak Babel, har bare så vidt startet. Har lest ut Profetene i Evighetsfjorden og Mannen fra Kiev den siste tiden, gode bøker begge to.
God lang, lesehelg til alle.

Fornøyelig og lettforståelig fra Shakespeare

Eg har ikkje lese boka enda, men stussar over at du skriv bokmelding etter å ha skumlese skjønnlitteratur. Er det rettferdig overfor forfattar og boka? Vil ein klare å formidle stemninga til boka ved å skumlese på den måten, - kva med det som står mellom linjene, kva med underfundige setningar og ord, osv.

Det er ingen direkte kritikk, men eg undrar meg litt. Du skriv sjølv at du har lese raskt gjennom boka, så mi undring går ikkje på tankane dine, meir på at du har gitt boka terningkast på eit slikt grunnlag.

Jeg er omtrent på side 350, men nå blir det noen dagers opphold pga. en reise.

Femte bud «Du maa icke begaa Drab». Ja, her er det absolutt duket for debatt.
Jeg nøyer meg (i første omgang) med å vise til et par lenker: Ikke send meg til en kone, doktor og boken av Ellen Aanesen med samme navn, samt Aldri mer strikkepinner.
Jeg må innrømme å aldri ha hørt om Morten Falcks skrekkelige metode.

Nå det er sagt, vi skal vel ikke vike tilbake for noe tema her i lesesirkelen.

Lenge siden jeg leste denne boka, men tenkte på den i dag fordi jeg avsluttet boka Arv og Miljø. To ulike vinklinger på en ulykkelig barndom og offerrollen.

Terningkast fem eller to? Her er jeg i tvil, så jeg ender opp med å la vær å gi noe som helst.

Historien ble provoserende å lese, ikke bare pga det grusomme som skjer i en familie der et barn utsettes for overgrep, men også Bergljot som ikke var i stand til å gå ut av offerrollen, og gjorde alle rundt seg til offer for det samme overgrepet. Hun appelerte til venner, ektemenn og elskere og ikke minst egne barn om å gi henne støtte og omsorg, uten forståelse for deres opplevelse av situasjonen. Jeg kan forstå hennes avvisning av foreldrene, men ikke hennes manglende forståelse for søsknenes rolle og plass i familien. Jeg kjenner virkelig at historien engasjerte, så kanskje det burde blitt terningkast fem?

På den annen side så var boken en stadig gjentagelse, utrolig masse ord og egentlig ganske kjedelig. Nei, kanskje det egentlig burde blitt terningkast to?

Måten hun skriver på og lar konkrete ting i teksten vise Olgas følelser, mer enn å stave det for oss er utrolig bra. Døren som endelig blir åpnet henspeiler på livet som åpner seg for henne.

Kjempespennende krim med en original hovedperson

Denne historien har vi sett mange steder – kolonimaktens brutale og tilfeldige maktutøvelse, og dens eget menneskelige og moralske forfall. Parallellene til Mørkets hjerte er tydelige, når du først har nevnt dem, Marit.

Kanskje var koloniherrene i utgangspunktet maktmennesker. De må i hvert ha vært utstyrt med ualminnelig høye tanker om seg selv for å dra ut på denne typen oppdrag. Morten Falck kan nok synes vek, men han har et kall, et forsett han akter å gjennomføre. «Han er en kirkens mann med hele kirkens autoritet i ryggen» (s. 140). Langt hjemmefra, fjernt fra den sosiale og formelle kontrollen i hjemlandet, får kolonistenes dårlige sider fritt spillerom. De brytes ned av sitt eget forskrudde menneskesyn og sin manglende tilpasningsevne, fysisk og sosialt. De luller seg inn i sin spesielle moral; ett sett normer gjelder for «de ville», et annet for dem selv, «de siviliserte». Alkoholen flommer, som trøst og glemsel, medisin og varme.

I «vår» koloni utspiller det seg dertil en maktkamp mellom Kirken og Handelen, mellom magister Falck og kjøpmann, kolonibestyrer og kommandør Kragstedt, en av «Hans Kongelige Majestets betrodde representanter». Det gjenstår å se hvordan den ender. «Du har vunnet et slag, sier Kragstedt (til Falck) og det ønsker jeg deg lykke til med, men du taper krigen. Husk mine ord.» (s. 321)

Jeg synes Kim Leine beskriver mye av dette på en troverdig og god måte.