Bokelskere.no

Djises! Hvor bra var ikke denne romanen! Herrejemini!

Hva er det med meg og slik mentalterapeutisk chick litt? Denne boka inspirer, selv om den er bygget opp om en klisjeaktig struktur - det er vel slik livet er?

Ååååååååååååååååååååååååååååååååh så kjedelig. Langdrygt, mangler intensitet, mangler stil og retorisk gnist, repetitivt, fullt av hamsuns pekefinger. Dickens og Balzac kan dette mye bedre. Gjesp.

Som i så mange av McEwans bøker: Når han er god, er han steinbra, når han er dårlig, er det teit. Boken er over-researchet, ideen er for synlig gjennom materialet, flere tilfeldigheter er stablet oppå hverandre og truer med å velte hele tårnet. Men likevel: Han skriver knallgodt om lykke i denne romanen, og det er ingen liten bragd, han får kommunisert samtidens trusler, han får skrevet fram en uhygge, hvor grensen mellom avgrunn og lykke er kort. Jeg foretrekker nok McEwans mikrodrama, som f.eks. Cementgarden, Chesil Beach eller Child In Time, tre romaner jeg husker som veldig gode - mens han ofte får problemer, eller framviser svakhetene sine, når han satser større.

Virkelig en tullebok. Morsom i ca 25 sider, så blir det bare ekstrem ronkemonotoni. Antagelig sjokkerende og befriende da den kom ut, men har ikke tålt tidens vinder.

Islandsromanen framfor noen andre. Selvstendighetens monster, Bjartur i Sumarhus, som river ned alt omkring seg mens han opprettholder prinsippet om å være sin egen herre. Satan, sier jeg, for en bok. Skrevet bl.a. i opposisjon mot det Laxness mente var naiv idyllsering i Hamsuns "Markens grøde". Korrekt.

4 fantastiske ganger har jeg lest denne vilt herlige boken av mannen som sa at "det Napoleon ikke klarte med sverdet, skal jeg klare med pennen!" Å, så bra denne romanen om reservasjonsløs farskjærlighet og utakknemlige døtre er. Hurra. Kommer i ny, norsk oversettelse snart. Da leser jeg den for fjerde gang. Med ubegripelig glede.

Bibliotekarvenn Stian anbefalte denne - og han hadde rett: Den var verdt å lese!

Wow! For en bok. Nesten like bra som Veien. Hard apokalypse. Stor forfatter.

Svinaktig bra bok. Jeg leste slutten i en hottell-lobby i Budapest, og folk rundt meg måtte finne seg i at det satt en liten nordmann og grein.

Dette er perfekt litteratur. Antagelig den beste boken jeg har lest på 00-tallet.

Dette er Roth i stil med mesterverket Everyman. Altså en flott roman fra en gammel, kåt gris. Men en fin gris.

Dette er en fæl bok. Virkelig. Fæl på så å si alle vis.

Likte godt å lese denne rundt 2001-2002. Det var vel mange replikker med ordet "design" i og med budskap klippet fra interiørblader. Lengsel etter flere personlige meninger! Denne boka ble en slags karikatur på dette

Det er en deilig og tiltrekkende tilstedeværelse i disse bøkene. Mma Ramotswe er slik sett en moderne simple living-kvinner;) Mysteriene er artige og løsningene (stort sett) ikke-voldelige. Damene stort sett kloke, og mennene lidenskaplige, spontante og nå-orienterte.

Balanserer på eggen mellom kliss og ekte kjærlighet. Det er noe betagende med denne historien. Kanksje den rett og slett er godt skrevet?

Inspirerende om hva, hvorfor, hvor og hvordan knyttet til det å starte et forlag. Dyktige folk!

Det var i forbindelse med denne boka jeg ble introdusert for B-mennesker og D-mennesker: B for bevissthetsstyrte og D for driftsstyrte mennesker. Hvor hører en hjemme selv?

Den første halvdelen gikk som en drøm. Den neste var ei hard arbeidsøkt. Kanskje det var slik det skulle være?

En perle. En liten skatt. Vakkert og rørende om søskenkjærlighet. Var fortjent "ukens snakkis" på bokogsamfunn.no