Bokelskere.no

Syns vann er litt kjedelig og smaker ingenting, så foretrekker varme drikker:) Og godt at sommeren stort sett er over for det ble for vamt og jeg vet ikke hvorfor, men kommer vel aldri til å bli noen sommermenneske.

Du trenger ikke å skrive noe langt, men bare noen få tanker om boka hvis du orker? Det hadde vært fint:) Jeg var stor fan av M.J. og veldig fascinert av ham, spesielt musikkvideoene hans. De skilte seg såpass ut fra andre musikkvideoer generelt, syntes jeg:)

Sitter nå og drikker blåbærte. Det blir kaffe senere i kveld. Drikker varme drikker så og si hele dagen uansett årstid. I hele uka har det vært perfekt høstvær: masse regn, og litt rufsete vær. Sånn jeg liker det. I dag er det dessverre sol og oppholds, så håper det ikke varer altfor lenge. Vil ikke ha mer sommer ...

Har slitt med dårlig leselyst de siste to ukene. Det går litt trått. Har sittet for det meste og bare glodd på bøkene i stedet for å lese i dem. Det er ikke noe galt med bøkene/innholdet, men leselysten er bare ikke der, men har tvunget meg selv til å lese litt igjen. Har ikke mange andre hobbyer og blir lett apatisk, så da får jeg bare lese litt uansett og håpe på at leselysten kommer tilbake etter hvert.

Tidligere denne uka leste jeg: The graveyard book av Neil Gaiman. En sjarmerende bok jeg gjerne vil anbefale.

Og i helga skal jeg lese videre i disse bøkene: Øyesten av Jakob Melander og Tilbake til Rivrton av Kate Morton. Så her er det krimhelg med andre ord:)

Spent på å høre hva du mener om Michael Jackson Conspiracy når du er ferdig med den:) Den virker interessant og Michael Jackson var en av mine barndomshelter,

God helg!

Mener ikke at konseptet eller selve saken var troverdig, men fortellermåten/skrivestilen, det er det jeg mener med troverdig, ikke selve saken.

Noen bøker kan man lese om igjen.

Det er ikke ofte jeg leser bøker om igjen. Det har nesten ikke skjedd siden jeg var lita (da leste jeg Heksene av Roald Dahl om og om igjen, nesten besatt. Jeg var fascinert)! Men i senere tid så er det bare en bok jeg leser om igjen og det en gang i året, boka er; De dødes tjern av André Bjerke. Den boka leser jeg hver eneste påske. Bortsett fra det leser jeg ikke bøker om igjen. Men grunnen til at jeg gjorde det nettopp nå var at jeg i 2010 leste boka The graveyard book (Kirkegårdsboken ,bokanmeldelse) på norsk. Ville egentlig ha den på engelsk, men bokhandelen jeg var innom hadde bare den norske utgaven, og jeg var så ivrig på å lese den så jeg kjøpte den norske utgaven istedet. Og jeg falt pladask for historien og tanken på å lese den på engelsk forsvant aldri. Men som vanlig er jeg en mester til å utsette ting og det tok meg en del år senere før det ble noe av. Tidligere i år bestemte jeg og Birthe oss for å utforske mer av Neil Gaimans forfatterskap sammen, og vi samleste boka The ocean at the end of the lane. Jeg ble ikke helt begeistret for den, egentlig, og foreslo etterpå å lese The graveyard book siden hun ikke hadde lest den ennå og det ga meg en ypperlig mulighet til å lese den på nytt igjen på engelsk - og jeg angrer ikke!

The graveyard book handler om en liten guttunge som rømmer fra huset sitt da familien hans blir drept av en mann ved navn Jack. Gutten er sikker på at han er nestemann på dødslista og at Jack er ute etter ham av en eller annen grunn og han flykter. Ved en tilfeldighet havner guttungen ved byens kirkegård. Der blir han oppdratt av spøkelsene som bor der; de beskytter ham til enhver pris og prøver å lære ham til å forstå at verden utenfor kirkegårdporten er farlig. De kaller guttungen Nobody Owens og de prøver så godt de kan å holde ham på kirkegården og gi ham den beste oppdragelsen, men kan de beskytte ham fra alle farer, og vil denne drapsmannen Jack noensinne finne ham igjen? Samtidig må Nobody passe seg for ondskapsfulle vesener også på kirkegården for ikke alle der er like gode selv om de fleste der vil hans beste og gjør alt for at han skal overleve.

Syns boka var hakket bedre på engelsk og sånn er det som regel. Bøker er som regel best på originalspråket, i hvert fall når det gjelder enkelte forfattere. Forfattere jeg egentlig foretrekker å lese på engelsk er Stephen King, Dean Koontz, Neil Gaiman og Harlan Coben. Fordi de har en særegen fortellermåte som på en måte forsvinner i oversettelsen. Aner ikke hvorfor eller hvordan det skjer, men sånn er det bare og det er litt synd. Selv om jeg likte den norske utgaven av The graveyard book meget godt, syns jeg at den på engelsk ga meg noe mer på en måte som er vanskelig å forklare.

Selv om jeg hadde lest boka før så drepte det ikke spenningen. Jeg glemmer aldri handlingen i en bok, og det gjorde ingenting at jeg visste hvordan boka utartet seg. Det var bare et gledelig gjensyn med alle karakterene og den herlige kirkegården. Historien har noe magisk ved seg som er vanskelig å forklare og man drømmer nesten selv om å vokse opp på en kirkegård: Oppleve det selv. Hadde vært utrolig spesielt og spennende, tror jeg. En rar tanke. Kirkegårder er jo mystiske steder og småfascinerende.

Jeg har ikke tenkt å sammenligne den engelske med den norske utgaven noe særlig ... Syns ikke det er spesielt nødvendig, egentlig. Eneste jeg vil si er at språket i den engelske utgaven er hakket bedre; strammere og har mer atmosfære, og jeg liker illustrasjonene i den engelske utgaven bedre enn den norske. Illustrasjonene i den engelske utgaven virker mer levende og dystrere, mens i den norske utgaven virker illustrasjonene litt simplere og noe tegneseriaktig? Pussig nok liker jeg bokomslaget på den norske utgaven bedre enn illustrasjonene inni den, og på den engelske boka liker jeg bokomslaget mindre, men illustrasjonene inni mye bedre. Komplisert, ikke sant?

Syns tegningene i den engelske versjonen har mer volum enn i den norske. I den engelske utgaven er det Dave McKean som har laget, og i den norske utgaven er det Chris Reddell som står bak illustrasjonene. Så jeg er nok mer fan av Dave McKeans tegnestrøk.

The graveyard book er en bok man kan godt lese om igjen uten å miste magien i historien. Man blir glad i karakterene og man kan kanskje få et annet syn på kirkegårder generelt? Spennende og vemodig lesing!

PS: Visste du at boka er inspirert av Jungelboken skrevet av Rudyard Kipling og at Neil Gaiman så sin sønn (da på to år) sykle på kirkegården?

Enig

Hvem syns vel ikke at demoner er et interessant fenomen?

Jeg har noen sære interesser. Jeg er interessert i det mørke og det dystre. Liker alt som har med det overnaturlige å gjøre. Og grøss er noe jeg alltid har elsket på film og i bokformat. Det er fenomener som skiller seg ut og som liker å skremme. Jeg blir sjeldent skremt av filmer jeg ser og bøker jeg leser. Jeg blir heller fascinert og vil vite mer om diverse fenomener. Og noe jeg har vært interessert i lenge er demoner. Syns det er et interessant konsept. Det er noe som heter indre demoner (det har jeg en hel skokk av, jeg består ikke av noe annet, haha!) og det er demoner som hjemsøker hus/mennesker som bor i det. (Ikke hjemme hos meg, heldigvis, jeg har mer enn nok med mine indre demoner å hanskes med, haha!).

I boka Demoner: besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen skriver Asbjørn Dyrendal (som er 1. amanuensis i religionvitenskap ved NTNU), om hvordan demoner er i forhold til det virkelige liv (han beskriver blant annet om en eksorsisme som skal ha skjedd i år 2000 i Vatikanet). Han tar også for seg hvordan demoner blir beskrevet i sammenheng med religion, i forhold til film og tv-serier og han tar for seg hvordan forskjellige demoner blir betraktet generelt oppgjennom årene.

Å lese denne boka var ikke bortkastet, men den ga meg heller ikke noe spesielt. Ikke mye mer enn det jeg visste fra før angående dette temaet, så boka var ikke særlig nyskapende. Og den var heller ikke så mørk som jeg hadde håpet på. Hadde håpet på at det ville inneholde noe mer nytt og kanskje noe mer fra virkeligheten. Noe mer sjokkerende enn sammenligning av skapningene med film/tv-serier for eksempel. Det blir litt vel tørt. Hadde håpet på noen sanne historier i tillegg, men det var det bare dessverre fåtall av, så det ble ikke helt den boka jeg hadde ventet meg. Noe spennende var den og ikke den kjedeligste folkloreboka jeg har lest, men jeg hadde vel ventet meg noe mer, men vet ikke helt hva.

Dette blir en kort anmeldelse siden dette er en oppslagsverkbok/faktabok så det er egentlig ikke så mye å anmelde. I hvert fall ikke sammenhengende. Derfor blir dette en kort anmeldelse i stedet. Og denne boka tilhører Humanist Forlags tematikk bokserie om forskjellige overnaturlige fenomener. Fra før av har jeg bare lest Hekser: Fra forfølgelse til fortryllelse av Rune Blix Hagen. Bokserien av forskjellige forfattere skriver om kjente og overnaturlige skapninger/fenomener, og jeg ikke ser bort i fra at jeg kommer til å lese resten av serien også. Noen må jo ha sære interesser også. Det har i hvert fall jeg.

Demoner ga meg ikke den mørke og dystre innholdet som jeg hadde håpet på. Ikke noe var særlig rystende eller nyskapende. Det blir litt vel tørt i lengden og som sagt, så savnet jeg mer noe fra det virkelige liv. Og litt mer om bakgrunnen angående demoner. Velskrevet og stødig oppslagsverk om et spennende tema, men savnet det lille ekstra, hva det enn måtte være ...

Jeg ble også hektet på Abel Ek. Det er lettleste bøker, og etter hvert kanskje noe forutsigbare, men jeg må lese dem likevel :)

Helt enig med deg, Rita!

Er alle gamle hus hjemsøkt eller er det bare et gammelt rykte?

Tretten år gamle Runar har en vågal mor. Hun har nettopp vunnet i Lotto, kjøpt et sommerhus uten å se på det i virkeligheten, bare sett det på nettet og hun røyker pipe. Ingen vanlig mor med andre ord. Så hun tar med seg mannen og de tre barna sine til det nye sommerhuset som virker temmelig gammeldags. Ingen andre er begeistret over dette kjøpet, men skjønner at ingen kan motsi henne. Runars mor er en meget bestemt dame som vet hva hun vil.

Runar møter en jente som har snoket rundt sommerhuset hans lenge også før han og resten av familien flyttet inn fordi huset er ganske beryktet i området. Det skal ha foregått forferdelige ting der, og det skjer også underlige og skremmende ting mens Runar og de andre bor der. Han og den nye venninnen begynner å lese i bøker om overnaturlige saker og bestemmer seg for å ta saken i egne hender, men er det for farlig? Og hva er den mørke greia som kommer ut av sluket? Og hva er alle de rare tingene de finner i huset?

Sluket er bok fem i bokserien Grusom, men du trenger ikke å lese disse bøkene i kronologisk rekkefølge. Bøkene er skrevet av forskjellige forfattere og det er andre hovedpersoner og hendelser i hver bok. Så det er ingen fortsettelse følger bøker, bare så det er sagt, så du kan enkelt lese disse bøkene i den rekkefølgen du selv ønsker.

Jeg har lest en bok av Jan Tore Noreng og det var i tidligere i år med boka Skyggefødt som også er en grøsserbok. Noreng skriver godt, også i boka Sluket. Karakterene hans er levende, situasjonene er fargerike på en sær måte, og det kommer mange kjappe replikker. Sarkasme liker vi, i hvert fall jeg. Selv om Sluket er en litt typisk grøsserbok der et gammelt hus er hjemsøkt var det likevel småspennende å lese. Syns i grunnen karakterene var mer spennende å lese om enn selve historien for karakterene virket litt originale, og det liker jeg. Karakterer i bøker har lett for å bli til pappfigurer, men det var ikke disse. De var litt underholdende på hver sin måte. Det jeg vil trekke neangående boka er at selve historien, om hjemsøkingen ikke var særlig original. Har lest og hørt mange lignende historier før og boka kunne gjerne ha vært en tur innom språkvasken for det dukket opp noen unødvendige skrivefeil her og der som kunne ha vært unngått. Ja, jeg vet, jeg legger merke til den minste ting og henger meg opp i det. Tilgi meg, jeg kan ikke noe for det for jeg har alltid vært sånn ...

Sluket er en lettlest og smågøyal grøsserbok som passer godt til denne høstmåneden nå som det blir tidlig mørkt om kveldene. Selve historien var ikke særlig original eller fengslende, men det var karakterene. De var noe for seg selv og skulle ønske jeg kunne bli bedre kjent med dem. Enkel og grei bok for ungdom som vil prøve seg på grøssersjangeren.

Er det sant at det som ikke tar livet av deg, bare gjør deg sterkere?

Jeg vet ikke hva det er med meg, men jeg har alltid og kommer nok alltid til å ha et anstrengt forhold til oppfølgere, både når det gjelder bok og film. Det er ikke bestandig de svarer til forventningene til forgjengerne sine, og det føles som et tomrom til neste utslippelse hvis det er snakk om trilogi eller serier generelt. Et tomrom der det ikke skjer "noen verdens ting". Men man må bare lese likevel i håp om at det kanskje blir bedre etter hvert ...

Støv & stjerneskinn er en slik bok. Den tar opp tråden etter Mørk engel, og med tanke på at dette er en oppfølger, syns jeg det alltid blir vanskelig å skrive. Oppfølgere er vanskelig å skrive om fordi man er så redd for å avsløre for mye og må sortere hva man kan ta med eller ikke. Man må trå mer varsomt når man skal skrive anmeldelse av oppfølgere. Så jeg har tenkt å legge mindre vekt i anmeldelsen om hva boka handler om og heller mer vekt på hva jeg syns for jeg vil jo ikke røpe hva som skjer eller ødelegge for noen som har tenkt å lese trilogien. Så det eneste jeg har tenkt å skrive angående hva boka handler om er at hovedpersonen Karou går gjennom en tung sorgprosess og må gjøre ting mot sin vilje i en fremmed og ukjent verden, gjøre seg forberedt til en kommende apokalypse. Annet enn det har jeg ikke tenkt å si for som sagt, jeg vil ikke avsløre noe og det er vanskeligere å skrive om oppfølgere enn "vanlige" bøker generelt.

Og dessverre var denne oppfølgeren litt som andre oppfølgere generelt. Treg og og lite handling. Det tar for lang tid før det skjer noe som helst. Det er mest oppramsing om hva som har hendt tidligere, hvordan tilstandene er nå før handlingen endelig går videre, og spenningen kommer ikke før de siste 100 sidene. Det er for sent. Man mister da lett tålmodigheten og derfor tok det litt tid før jeg leste ferdig boka.

Karakterene er fremdeles stødige, fargerike og engasjerende å lese om. Man bare liker dem bedre og bedre, både på godt og vondt, men det er bare det at det er ikke mye som skjer. Det er altfor lite spenning og driv fremover. Enkelte scener blir for stillestående. Det er det som er litt drepende. I alle fall var det for min del.

Dette er kanskje den aller dårligste anmeldelsen jeg har skrevet, i hvert fall en av de dårligste jeg har skrevet på lenge, men som sagt, grunnen til at anmeldelsen er litt diffus og kortere enn vanlig, så er det snakk om at dette er en oppfølger og man vil jo ikke avsløre noe som helst. Det er det som er greia. Men kort og enkelt fortalt var Støv & stjerneskinn en stødig og grei oppfølger, men ikke noe mer enn det. Selvfølgelig skal jeg lese den siste boka også, men dør ikke akkurat av spenning på å lese videre ...

Er du en person som glemmer det vonde som skjer med deg eller er du en som søker etter hevn?

Skolens kjekkas, Ruben, vet ikke selv at han er pen og han bryr seg ikke om at han er "skolesmart", men det går de andre på nervene. Dermed blir han stort sett oversett og frosset ut av medelevene sine. De mener han har det for lett uten å si det høyt. Men Ruben går ikke lett gjennom dagene for det. Både på skolen og på fritiden er det spesielt to plageånder fra skolen som stadig er etter ham. De utsetter ham for pinlige situasjoner og av og til tyr de til vold. Ruben er aldri den som tar igjen. Han mener det gjør alt vondt verre og han trøster seg selv med at det er snart sommerferie. Han må holde ut. Det eneste lyspunktet i hverdagen hans er et dataspill hvor han kan spille og være på team med andre online og en dag møter han et av medlemmene fra teamet da en ny versjon av det spillet slippes ut. Det er en jente som er meget pen og det er synd han er så sjenert ...

Og en dag han bestemmer seg for å hente skoene hans ned fra et tre i parken (som mobberne hans har plassert der). Da han på en mystisk person. Denne personen gjemmer seg bak en hette og store klær og er veldig fåmælt, og denne personen snakker gebrokkent. Personen virker ganske lettskremt og Ruben er ikke sikker på om det er en gutt eller jente som gjemmer seg i den hetta. Selv om han er litt redd denne personen, oppstår det et vennskap mellom dem og Ruben får vite at denne personen kan alt om mørke krefter og voodoo. Etter mange år med mobbing, har han veldig lyst til å ta hevn. Kanskje denne nye vennen hans, og jenta han møtte gjennom nettet kan slå seg sammen og skape litt svart magi for å ta en etterlengtet hevn på mobberne som har vært ute etter ham i flere år?

Fantasy er en sjanger som har vokst enormt oppgjennom årene og har blitt meget populært, spesielt for ungdom. Selv har jeg ikke blitt helt bitt av den basillen, men det hender seg at jeg kommer over noen få gode fantasybøker i ny og ne, men stort sett er de fleste bøkene "de samme". Men en og annen gang er det bøker som skiller seg ut, og det gjorde denne. Hvor ofte leser vi om voodoo, for eksempel? Så og si aldri. Jeg har bare sett det på film, men aldri lest om det i bokform og det er et spennende konsept. Svart magi er interessant og spennende.

Hadde egentlig ikke helt de store forventningene da jeg begynte på boka, og det hjalp nok litt, for det endte med at jeg likte boka mye bedre enn forventet. Jeg visste ikke helt hva jeg ventet meg bortsett fra at denne boka inneholdt vel mye mørke krefter og det gjorde det også, men ikke bare det. Konseptet er både forfriskende og spennende. Det skjer noe omtrent hele tiden, og historien blir fortalt fra forskjellige perspektiver. Man får flere vinklinger slik at det ikke blir så monotont, men likevel er det oversiktelig og man roter seg ikke bort mens man leser.

Det eneste som jeg vil trekke ned angående boka er at som mange andre fantasybøker "må" den inneholde en kjærlighetshistorie. Hvorfor er det sånn i nesten alle fantasybøker? Jeg begynner å bli trøtt av det, og det dreper en del av det gode og lovende konseptet. Det er på tide å kutte ut den delen og være enda mer kreativ. Tenke nytt. Den sterkeste eller de sterkeste delene av boka er spenningen og persongalleriet. Persongalleriet består av mange forskjellige personligheter som gjør til at vi lett kommer til å relatere oss til en av dem. Kjenne oss igjen i noen av dem fordi de er så levende og kunne ha godt eksistert i virkeligheten.

Skyggen (the world of voodoo) er første bok i en trilogi for ungdom, men kan godt leses av voksne også. Boka har et voksent språk og den tar opp noen gode temaer som angår oss alle på en eller annen måte. Selv om boka hadde sine svakheter, ga den meg mersmak på historien og karakterene, så jeg ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese resten av trilogien også.

Er man virkelig uskylidg til det motsatte er bevist?

Prøvde faktisk å sove i natt, men failet igjen. Har ikke sovet en hel natt de siste to-tre årene. Må ha insomnia eller noe. Prøvde å sove i noen timer, men det var håpløst. Så det var bare å stå opp igen. Men, men ... søvn er bare oppskrytt. Mens jeg allerede var oppe tenkte jeg å skrive anmeldelse med det samme. Hvorfor ikke? Vet jo ikke forskjell på natt og dag lenger, så det spiller ingen rolle.

Det er en stund siden jeg har lest noe av Harlan Coben nå. Leste mange bøker av ham mellom 2008 - 2011, og en periode måtte jeg ha en pause, men i år fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen og valgte å lese en bok av ham jeg hadde hatt stående ulest i hylla noen år. Det var på tide å lese den og lese noe av gode "gamle" Coben igjen. Han er ikke favorittforfatteren min (det er Stephen King), men Coben er en god og stødig thriller forfatter som har naturlig spenning i bøkene hans.

I boka Caught møter vi tv-reporteren Wendy Tynes. Hun er sta og vet hva hun vil. Hun vet også når en god sak virkelig er god. Hun har et eget tv-program der hun lurer pedofile i en felle ved å tro at de nettopp har chattet med en yngre jente og skal møte henne på en adresse de har fått, men blir istedet møtt av Wendy og et kamerateam. Da den siste avslørte pedofilen Dan Mercer blir tatt i tv-programmet og senere anklaget for forsvinningen av en 17 år gammel jente, vikler Wendy seg i en mer komplisert sak enn hun trodde. For var det virkelig sant at Dan Mercer ble satt opp en felle ved at noen ville tro at han var pedofil, og var det ham som bortførte den 17 år gamle Haley som rømte hjemmefra, eller er det noe mer bak?

Samtidig har tv-reporteren sine indre demoner å hanskes med på hjemmefronten. Hun er alenemor til en tenåringssønn. Mannen hennes ble drept i en bilulykke av en fyllekjører. Stadig vekk får hun brev fra denne fylliken som prøver å be om tilgivelse, men Wendy har ikke hjerte til å tilgi noen. Så hun har mer enn nok å stri med. For det er denne saken med Dan Mercer som ikke gir noen mening. Hun vil tro at han er uskyldig, men er hun den eneste som tror det og hvordan skal hun klare å renvaske ham hvis han er uskyldig?

Når man leser en Harlan Coben vet man ikke alltid hva man får. Han skriver på en måte at man aldri vet når eller hvem som kommer inn gjennom dørene. Så han er langt i fra en av de mest forutsigbare forfatterne, snarere tvert i mot. Og han er en av de få som har naturlig flyt i spenningskurvene sine og han får til de kriminelle sakene til å virke så hverdagslige og troverdige. Saker som kan skje med absolutt hvem som helst når man minst venter det.

Selv om dette ikke er den beste boka av Coben etter min mening, så gikk lesingen fort og det var få dødpunkt i handlingen. Og det gjorde ikke noe at boka var i stor format og var litt tung å holde i, så gikk lesingen lekende lett for det. Han har skapt både levende og spennende karakterer. Man tror på dem og det er ikke vanskelig å forestille seg hvordan de så ut. Det eneste jeg stusset litt på var Wendys dårlige kunnskap til hvordan man bruker facebook, twitter og sosiale medier generelt. Hun måtte spøre tenåringssønnen om de enkleste ting angående facebook, og jeg trodde at tv-reportere eller journalister måtte ha generelt kunnskap om alt, også sosiale medier. At de skal holde seg oppdaterte på alle områder. Det var det eneste jeg ble litt fortenkt over. Og en annen ting som gjorde at denne boka ikke ble helt favoritt av Harlan Coben er at jeg savnet den store intensiteten som mange av bøkene han har. En intensitet som gjør til at hendene er som limt fast i boka. Savnet litt av den følelsen, men for all del var det godt å lese en Coben bok igjen.

Caught var en spennende thriller, men som mangler det lille ekstra for å nå opp til den store intensiteten. Saken og karakterene er stort sett troverdige, og det er lett se hendelsene for seg. Å lese boka var litt som å se en film, men savnet på en måte det ekstra trøkket. Så syns ikke dette var en av hans beste, men vel verdt å lese likevel.

Har du ikke lest noe av Harlan Coben før vil jeg gjerne anbefale The Woods (I den skogen) og Hold tight (Hold tett). De bøkene har den store intensiteten som denne boka manglet. Virkelig spennende bøker som er vanskelig å legge fra seg, så jeg vil anbefale de to bøkene for nye Harlan Coben lesere.

Samme her. Har mange uleste bøker i hylla som bare venter og venter. Så man kan bare bli snødd inn uten å være bekymret for å gå tom for lesestoff. Men å drukne i lesestoff er jo ikke den verste skjebnen:)

Skal selvfølgelig legge ut anmeldelse av boka Demoner når den er lest:)

Er alt i livet og menneskene du kjenner bare noe du forestiller deg?

Margo Roth Spiegelman har alltid vært Quentin Jacobsens store kjærlighet. Han har helt siden barnsben av beundret denne nabojenta som bor tvers over veien i byen Orlando, men han har aldri innrømmet hans forelskelse for henne. Hvorfor? Han er en taper. En nerd. Mens jenta han er forelsket i er en av de kule og hun liker å leve farlig. Hun liker å bryte seg inn på offentlige plasser, og teste ut sine egne begrensninger. Noe han beundrer henne for og livet hans blir hakket mer spennende når Margo uventet må låne bilen hans en natt og han får være med på en av hennes kriminelle utflukter. Det gjør til at han får enda sterkere følelser for henne og han håper at han blir bare mer enn en nabo for henne.

Men en dag forsvinner Margo. Foreldrene hennes er fortvilte for hun har stukket av en del ganger før, men Quentin og kompisene hans er redd for at noe er galt. Det er ikke lenge til avslutningsseremonien, og Quentin oppdager spor som Margo har lagt igjen til ham. Han liker å tro det selv. Han er sikker på at Margo har stukket av og han er alvorlig bekymret. Har hun stukket av bare for å være i fred fra alle hun har kjent i hele livet eller har hun stukket av for å ta selvmord? Og vil hun egentlig bli funnet? Quentin og kompisene hans bestemmer seg for å følge opp interne spor, og håper at de finner henne uansett hvor i landet hun befinner seg.

John Green er det nye stjerneskuddet for lesere verden over både når det gjelder ungdom og voksne. Etter at han kom ut med boka The fault in our stars i 2012 (som også har blitt til film) blir han nesten omtalt og behandlet som en superstjerne. Jeg har også lest The fault in our stars. Det gjorde jeg i fjor, men dessverre ble jeg ikke like bergtatt av den boka som "alle" andre, men likevel bestemte jeg meg for å gi forfatteren en ny sjanse med boka Papirbyer. Men jeg må dessverre si at jeg er ingen John Green fan og syns bøkene hans blir hauset opp for mye.

Grunnen er at jeg syns forfatteren anstrenger seg for mye. I boka prøver han for hardt å skrive morsomt, skape "kule" karakterer og "festlig" konsept. Boka Papirbyer virker på mange måter anstrengt. Både når det gjelder humoren og hvordan karakterene er konstruert. Det er ingenting som virker naturlig på noe som helst måte. Syns hele boka virker anstrengt og mangler den store flyten på mange måter. Det hele blir bare papiraktig og flatt.

Papirbyer hadde noen små originale elementer i seg, men ikke mye. Konseptet er for tynt og anstrengt og jeg brydde meg ikke noe særlig om karakterene. Syns de fleste hadde både irriterende personlighet og irriterende humor. Jeg ble bare lei av boka istedet for å like den, og sånn skal det ikke være. Så jeg kommer nok aldri til å bli noen fan av John Green. Dessverre. Han er ikke min type forfatter på noe vis og jeg likte omslaget mye bedre enn innholdet. Det sier jo litt ...

I går kveld ble jeg ferdig med Skyggen av Petrus Dahlin og Lars Johansson (svensk fantasy for ungdom).

Etterpå skal jeg begynne på faktaboka: Demoner: Besettende djevler og andre ondskapsfulle vesen av Asbjørn Dyrendal. Og videre i helga skal jeg fortsette med disse bøkene: Støv & stjerneskinn av Laini Taylor, og The graveyard book av Neil Gaiman.

Så her er det litt fantasy og litt fakta:) Og det ser ut til at det ikke går tomt for lesestoff for deg heller:)

God helg til deg også:)

Er du sikker på at du vet hvem du er?

Karou er en helt vanlig tenåringsjente (tror hun). Hun er kunststudent i Praha (liker å fylle skisseboka si med monstre) og hun lider gjennom en fersk kjærlighetssorg. Hun er vel egentlig glad for at det har blitt slutt mellom henne og kjæresten, men hun liker ikke tomheten og ensomheten hun føler. Men heldigvis har hun en god venninne og en familie som hun ikke snakker om noen med for de er litt ... uvanlige, på en god måte. Men for den virkelige verdenen ville de nok ha blitt sett på som noe alt annet enn normale. De er vesener som ikke tilhører vår verden. Men Karou er glade i dem selv om hun ikke nevner "familiemedlemmene" for noen. Hun vil bare beskytte dem og seg selv (hun er den eneste i "familien" som ser menneskelig ut).

Brennstein har oppdratt henne som sin egen datter og hun gjør små ærender for ham som å levere og bringe mystiske ting over hele verden. En dag blir Karous tilværelse snudd opp ned da en mystisk "person" får øye på henne og følger etter henne. Han blir oppmerksom på det blå håret hennes og noe annet. Denne personen er Akiva, og er en slags djevel. Han forelsker seg i henne, og vil bli kjent med henne, men hvordan er det mulig med tanke på at de kommer fra to forskjellige verdener? Kan det oppstå kjærlighet mellom det gode og det onde?

Skjønner godt om dere ikke skjønner et kvekk av forklaringen angående boka, men det er en sær og vanskelig bok å forklare, spesielt hvis man ikke har lest mye av sjangeren; urban fantasy. Føler meg som en slags gærning når jeg prøver å forklare handlingen i slike bøker. Det er jaggu ikke lett. Men prøvde å forklare så godt jeg kunne ...

Uansett, jeg har alltid vært skeptisk til denne sjangeren for har lest mange slike bøker i det siste fra denne sjangeren som har vært temmelig middelmådige og stort sett det samme. Ofte føltes det ut som om man leste den samme boka om og om igjen. Men heldigvis er Mørk engel en bok fra denne sjangeren som skiller seg litt ut. Den er småfresh og nyskapende. Den er mørkere og dystrere, og det er detaljer i konseptet som skiller seg ut. Og det er svært sjeldent at jeg leser slike bøker uten at språket blir for barnslig. Her skrives det med "voksent språk" og mange av scenene og karakterene virker høyst levende. Det er lett å forestille seg det man leser og det skjer noe hele tiden. Det er heldigvis ikke mange dødpunkt.

Det eneste jeg vil trekke ned i boka og når det gjelder denne sjangeren er at jeg er lut lei av denne øyeblikkelig kjærlighetsgreia. En gutt og en jente (begge har spesielle krefter), de blir forelsket med en gang, og kjærligheten mellom dem er dyp og uendelig selv om de egentlig ikke kan være sammen med hverandre, for den ene partneren tilhører den gode verden og den andre partneren det onde. Jeg er lut lei av denne oppskriften. Det blir for typisk og masete. Det er på tide at noen bryter denne oppskriften og starter en ny formel. Og at hovedpersoner i bøkene hos denne sjangeren som regel er mellom 16 - 18 møter dyp og intens kjærlighet ved første øyekast og gjør alt for hverandre, det er så urealistisk for meg. Jeg er klar over at dette er en bok, men jeg får meg bare ikke til å tro på den delen av boka selv om det er fiction. Det blir for lettvint og en smule tåpelig at man møter sin store kjærlighet og en person man nesten vil dø for i en så unng alder osv ... Men det er min mening. Bortsett fra det inneholdt boka ander nyskapende elementer, heldigvis, som gjorde boka fengende mens jeg prøvde å ignorere denne standard kjærlighetshistorien.

Mørk engel har sine svakheter som jeg har påpekt tidligere i anmeldelsen, men hvis man ser bort i fra det, har boka mange andre spennende ingredienser. Boka består av masse spenning, fargerikt persongalleri, spennende personligheter, og mye sarkasme. Konseptet er mørkt og dystert, og det er godt å lese en bok fra denne sjangeren av en forfatter som har ordene med seg uten at det blir for barnslig. Kan godt leses av både ungdom og voksne og jeg er allerede godt i gang med å lese oppfølgeren i Ønskemesterens datter - trilogien, som er; Støv & stjerneskinn.

Jeg likte konseptet delvis, men var ikke fan av måten den ble skrevet på. Det ble for damete og pompøs på mange måter. Hadde store forventninger til denne, men dessverre ble jeg skikkelig skuffa:/ Men glad det er flere som er enige med meg for så langt vet jeg bare om folk som elsker den. Jeg hadde forventet meg noe mer, men likte bare ikke det kvinnelige språket. Og den overrasket heller ikke noe særlig.

Les mer her.

Jeg likte øya

Ja, man kan vel ikke få alt her i livet:)