Bokelskere.no

Skulle ønske at tiden fløy hos meg også, men det gjør den dessverre ikke. Tiden står dødens stille samme hva jeg gjør. Sikkert en forbannelse, akkurat som kjedsomheten. Og jeg har endelig ryddet bort jula for den er jeg mektig lei av. Så nå kan jeg slappe av og lese så mye jeg vil igjen. Og jeg leser:

I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Har kommet over halvveis så kommer nok til å bli ferdig med den i helga og jeg leser i Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Den har jeg strevd med i en uke nå for jeg er hverken religiøs og har heller ikke særlig troen på selvhjelpsbøker for å være helt ærlig, men leser ferdig en bok uansett om jeg liker den eller ikke. Og ved siden av leser jeg fremdeles i Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand, så jeg går ikke tom for lesestoff denne helga hellers.

Ellers blir det bare en rolig og kjedelig helg som vanlig. Og jeg går ikke ut av døra før jeg må for der er det speilglatt. Beveger meg ikke utendørs uten brodder i hvert fall ...

God helg.

Jeg leste den på originalspråket, og ja, det var en stor leseropplevelse!

Bra at du likte den. Jeg syntes den var totalt håpløs:/

Hei og takk for det. Prøver å bidra når jeg kan:) Og takk for forståelsen:) Takker også for lykkeønskningen selv om jeg ikke har noe snev av håp, men det er bare sånn jeg er. En evig pessimist:)

Kan du se koder i alt?

Kodeknekkeren Ruby Redfort er en tenåringsjente med mye fres i. Hun er smart, kreativ, oppfinnsom og vet det meste. Det finns ingenting hun ikke kan. Derfor er hun hyret som hemmelig agent i firmaet Spektrum. I tillegg til dette må hun leve sitt vanlige liv som skolejente. Hun får ikke røpe hva hun er for noe, men hun røper det bare for bestevennen Clance som aldri røper en hemmelighet, så hennes hemmelighet er trygg hos ham. Han kan hun dele alt med og de finner på mye gøy sammen, bortsett fra ham og noen til (som jeg ikke vil røpe) vet ikke en gang foreldrene hennes at hun er agent og jobber for et hemmelig firma.

Denne gang får hun beskjed om å bli flinkere til å dykke og havet blir et viktig element i boka. Folk blir nemlig kapret av sjørøvere og det går rykter om at folk hører en spesiell hvisking fra et dyr eller noe fra under vannet. Hva kan det være og hvorfor mottar ikke kystvakta nødanrop fra folk som er i fare? Ruby Redfort blir satt på saken. Kan hennes kodeferdigheter løse denne saken eller blir oppdraget for tøft, selv for henne? Det gjenstår å se ...

Ganske tidlig i fjor leste jeg forgjengeren: Ruby Redfort: Se meg inn i øynene, og selv om Ruby ikke er noen favoritt var det noe som fikk meg lyst til å lese oppfølgeren også. Konseptet er ikke noe spesielt i seg selv. Det er jo i samme sjanger som Nancy Drew, Hardy - guttene og Bobseybarna. Man vet hva man får. Det er sånn kose spenningsbøker for yngre lesere. Man tar det man får og lar seg underholde av det, hverken mer eller mindre. Selv foretrekker jeg Nancy Drew av disse, og selv om Ruby Redfort er ingen favoritt, så er hun slett ikke verst. Det jeg liker best med henne og som jeg kjenner meg selv igjen i er bruken av sarkasme. Der er hun veldig lik meg. Hun er skarp i tungen og er ikke redd for å si det hun mener. Det har jeg sansen for. Også er hun litt festlig i måten hun klarer å slippe unna med de utroligste unnskyldningene som bare hun kan komme på. Også liker jeg tonen mellom henne og kollegaen fra Spektrum, Hitch. De stiller opp for hverandre og respekterer hverandre.

Men bortsett fra det syns jeg konseptet var litt tamt. Det var ikke noe fresht eller nyskapende for min del og spenningen var heller ikke helt til å ta og føle på, men grei underholdning, ikke mer eller mindre. Man forventer ikke det store og får det heller ikke. Men av og til er det helt greit og det er en grei bok å slappe av med.

Ruby Redfort: Trekk pusten for siste gang er en sarkastisk bok med kjappe replikker og mange farer. Bortsett fra at det er en ny sak er det ikke mye annet nytt siden forgjengeren. Ruby er like vimsete, sta og altvitende, men syns denne saken hun var satt på å løse var kanskje litt kjedeligere enn hennes forrige sak. Grei underholdning, men ikke mer enn det. Yngre lesere vil nok sette større pris på denne boka og bokserien ellers, tenker jeg. Personlig foretrekker jeg nok Nancy Drew når det gjelder tenåringsdetektiver/agenter i bokformat.

Jeg leser i tre bøker "samtidig" for tiden. Stuelektyren er: I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue. Nattlektyren er: Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl (jeg er hverken religiøs og har heller ikke troen på selvhjelpsbøker, men fikk den fra et forlag pg jeg leser det jeg får, og lesing er jo ikke det verste man kan gjøre:) Og ved siden av disse bøkene leser jeg: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand.

Jeg har lest hele livet og helt fra jeg var lita har jeg ikke glemt handlingen i en eneste bok. Vet ikke hvorfor, men det har bare vært sånn. Husker til og med de som var dårlige/jeg ble skuffet over og de bøkene jeg elsket. Så ingen handling i en bok har gått i glemmeboken for min del.:)

Jeg syns du skal fortsette med denne tråden selv om jeg ikke alltid er med. Er med når dagsformen tillater det:) Er så lite sosial for tiden. Er fremdeles sykmeldt og arbeidsledig og det kan jeg bli temmelig gretten av. Jeg kan ikke noe for det, men skal bidra når jeg føler for det.

På fredag ble jeg ferdig med Begravelsesriter av Hannah Kent. Og i helga begynte jeg på I morgen er alt mørkt av Sigbjørn Mostue (en fengende tittel for min del, haha), og Å våge livet en gang til av Per Arne Dahl. Og ved siden av leser jeg fremdeles i: Too good to be true: The colossal book of urban legends av Jan Harold Brunvand. Så går ikke tom for lesestoff denne helga heller.

Tror neppe at 2015 blir noe bedre. Blir nok like jævlig og fortvilende som i fjor, og året før der, og året før der osv (dere skjønner tegninga) og beklager mitt dårlige humør. Ønsker likevel både deg og dere andre godt nytt år.

Enig med deg. Jeg er fortsatt Keppler fan, men ble litt skuffet over denne boka....

Gamle konflikter har lett for å blusse opp ...

Vi går litt tilbake i tid. Til en tid da jeg ikke en gang var født, nemlig 70 - tallet. Det er på den tiden boka kretser rundt. Byen Famagusta i Kypros er på sitt beste. Der er det liv og folk går med store drømmer. Hotellet Sunrise åpnes, som skal være Kypros største og det mest eksklusive hotellet i området, og ting kan ikke gå bedre. Men en dag forlater alle innbyggerne og turistene stedet i panikk da en gammel konflikt mellom den greske og tyrkiske delen rippes opp igjen. Kommer byen og resten av landet til å bli som før, eller blir konflikten denne gang evigvarende? Bare to familier blir igjen i byen Famagust; familiene Georgiou og Özkan. Mens andre flykter i all hast blir de to familiene igjen og prøver å overleve med det de har, men er det nok og kan de stole på hverandre?

Har aldri lest noe av Victoria Hislop før, men har hørt veldig mye om bøkene hennes. Grunnen til at jeg har styrt unna bøkene hennes er fordi jeg har vært redd for at dette er damelitteratur, og nå som jeg endelig har tatt meg sammen og prøvd en av bøkene hennes, viste det seg at jeg hadde rett. Bøkene hennes blir litt for damete for meg. Med damete når det gjelder bøker så mener jeg at språket er for damete, klisjeene kommer etter tur, det dreier seg litt om forbudt kjærlighet og håpløse drømmer. Med dette forbinder jeg med damelitteratur og jeg fikk til min store skrekk alt dette i en og samme bok. Interessant å lese om krigskonflikten, men skulle gjerne ha lest mer om den i en annen språkdrakt. Alt annet enn i damelitteratur.

Syns språket også ble for kjedelig, og karakterene for platte. Det var ingen som skilte seg noe særlig ut og det var lett å gjennomskue dem. Syns omtrent hele boka ble for forutsigbart. Jeg oppfattet ting lenge før karakterene selv gjorde det og det irriterer meg, at de av og til kan være så utrolig trege i oppfatningen i enkelte situasjoner. Da får jeg nesten lyst til å slenge boka inn i veggen (men gjorde det selvfølgelig ikke, må jo behandle enhver bok pent).

Interessant krigskonflikt fra virkeligheten som jeg fikk lyst til å vite mer om, og bortsett fra det brydde jeg meg egentlig ikke noe om hva som hendte med karakterene, hvordan handlingen urtatet seg, og hva som ville skje med det berømte hotellet i boka. På den måten var jeg glad boka var kort og ikke var på en bok på over 500 sider. Da måtte forfatteren ha brukt andre emner enn bare forbudt kjærlighet og familieintriger. Det blir ikke nok, men heldigvis var boka kort sådan.

Soloppgang hadde forsåvidt et godt utgangspunkt, men som dessverre ble litt ødelagt i damelitteraturdrakt. Det blir for mange tåpelige intriger og klisjeer som vi har lest mye av før i samme sjanger og Victoria Hislop kom ikke med noe nyskapende. Fin bok å bli underholdt med i noen timer, men bortsett fra det blir boka dessverre fort glemt og synd at man blir lettet over å bli ferdig med en bok. Glad for at jeg leste den på grunn av krigskonflikten som jeg ble interessert i, men dessverre ble alt sammen druknet i klisjé etter klisjé ...

Å være en kartmaker er jo bare en kjedelig jobb, eller? ...

Etter den store splittelsen (alle kontinentene har blitt splittet i forskjellige tidsepoker), har hele verden blitt til et eneste stort kaos og verden er i forandring. Ingenting vil bli det samme som før, men heldigvis finnes minnekartene. Minnekart er "vanlige" kart. Det ser i hvert fall ut som vanlig kart, men leses på en helt annen måte. Ved å lese og tyde disse kartene går man inn i andres minner! Det er sånn kartene fungerer og Sofias onkel, Shadrack er kartograf/kartmaker og den beste kartografen/kartmakeren som finnes! Unge Sofia bor sammen med onkelen sin for foreldrene hennes døde under en ekspedisjon. Hun og onkelen planlegger en reise for å finne ut hva som har skjedd med foreldrene hennes ved å følge en rute på et av disse kartene, men før de rekker å komme så langt, blir onkelen hennes kidnappet mens Sofia er ute på et ærend. Kidnapperne ved at onkelen hennes er den beste kartografen som finnes og de har sine onde intensjoner, men vil Sofia klare å finne onkelen sin? Han er den eneste hun har, hennes nærmeste og hun må gjøre alt i sin makt for å finne ham igjen, og reisen byr på mange farer ...

Dette er en bok som er veldig vanskelig å forklare. Syns alltid at fantasybøker er vanskelig å forklare, men denne er spesielt vanskelig å forklare på et "logisk" vis. Man må lese boka for å skjønne hva den dreier seg om, egentlig. Men prøver så godt jeg kan å forklare den uten at det høres for komplisert eller dumt ut. Å anmelde bøker er ikke alltid like lett, men prøver så godt jeg kan.

Denne boka er den første i en trilogi, den første i Kartmakerne - triligoen (The Mapmakers, som trilogien heter på engelsk), og jeg likte den første boka bedre enn forventet. Hadde hverken hørt om trilogien eller forfatteren før, og selv om boka ikke ble en favoritt fikk jeg likevel mersmak på resten av trilogien, som jeg gjerne vil få med meg etter hvert.

Jeg likte samholdet til Sofia og onkelen veldig godt. De har et varmt forhold og onkelen gir henne kunnskaper om hans egenskaper innen kartverden hver dag. Liker måten de stiller opp for hverandre på. Og hvordan de bruker kartene er også spennende og nyskapende. Når man leser et kart går man inn i andres minner. En morsom tanke i grunn! Og dette er også en typisk fantasybok der det er de gode mot de onde, det er vel et must i enhver fantasybok. Her møter vi mange og mørke figurer som Sofia og onkelen må kjempe i mot.

Måneglasset er en veldig fet bok så dermed tok det litt tid å lese den ferdig, men det var verdt det. Selv om det ikke ble noen favoritt for min del, vil jeg gjerne likevel lese resten av trilogien hvis jeg får mulighet til det, for denne boka/trilogien består av spennende verdener, karakterer og fantasifulle elementer. Vil gjerne lese videre for å finne ut hva som skjer med alle sammen. For man blir lett knyttet til disse karakterene på hver deres måte, og jeg vil bli bedre kjent med denne reisen gjennom tid og rom. Jeg kommer aldri til å se på kart på samme måte igjen, hehe:)

Elsker du tivoli eller hater du det like mye som meg?

Har vært på noen tivoli rundt omkring i midt liv og hatet alt sammen. Har prøvd noen karuseller både med fart og i lufta og jeg innrømmer det; jeg hater det! Fornøyelsesparker er virkelig ikke fornøyelsesparker for min del, heller skrekkparker. Det verste jeg har tatt var et sånt tårn i Tyskalnd som jeg tok sammen med noen fra folkehøgskolen som utfordret meg til å gjøre det, og jeg sier ikke nei til utfordringer. Det var et tårn man sitter med ryggen til og blir fraktet opp og ned i forskjellig tempo. Det var ikke tempoet som var det verste, men høyden. Vi så lenge utover hele byen (husker ikke hva byen het for det var et "lite" sted). Trodde aldri jeg skulle bli sluppet ned igjen. Helt forferdelig. Har ikke spesielt høydeskrekk heller, men det føltes ut som man skulle falle ut av stolen. Det var det som var det verste. Flere som hater tivoli?

Men tilbake til boka: Devin Jones tar en sommerjobb og ikke hvilken som helst sommerjobb! Han tilbringer sommeren med å jobbe i en fornøyelsespark som kalles Joyland. Å gå på College er alt annet enn billig så han trenger litt cash! Så dermed tar han en sommerjobb og det er godt å ha noe å gjøre mens dama hans unngår ham bare mer og mer. Devin vil ikke innrømme at det er slutt, og han er ikke klar for å slippe henne ennå. Derfor er det greit å ha en jobb å gå til for å tømme tankene litt. Fornøyelsesparken Joyland som han jobber i denne sommeren har også et kjent varemerke. I skrekkhuset påståes det at en ung kvinne ble myrdet der inne for mange år siden, men drapsmannen er ennå ikke tatt. Devin og noen andre er litt nysgjerrig på denne saken, og gjennom sommeren blir han også kjent med noen andre folk som gjør sommeren hakket mer spennende for ham. Klarer han å glemme jenta som nettopp har dumpet ham og tør han å slippe andre personer innpå ham igjen etter det vonde bruddet? En miks av romantikk blandet med litt grøss.

Jeg har ikke lest en eneste Stephen King bok på fire år til tross for at han er min store forfatterhelt. Leste mye av ham gjennom ungdomsskolen, videregående og gjennom voksenlivet, men i 2010 følte jeg at jeg trengte en pause og lese andre bøker. Av og til må man ta pause fra sine favoritter, også. Og det gikk fire år før jeg leste noe av ham igjen, men bedre sent enn aldri.

Til tross for at det var godt å lese noe av grøsserkongen King igjen, ble jeg dessverre skuffet. Litt rart var det også å lese en så kort bok fra ham siden han er kjent for å skrive voldsomme mursteiner. Denne boka var bare en flis i forhold. Det var ikke bare størrelsen på boka som var tynt, men det var også innholdet. Intensiteten King er kjent for var ikke der og jeg synes hele historien var bunn i grunn veldig tam. Han var ikke så mørk og så dyster som han bruker å være i de fleste bøkene sine. Syns han heller ikke gikk i dybden på karakterene som han er så kjent for. Han er kjent for å være meget detaljrik både angående personer og miljø, men det føltes som om han bare skrapte litt på overflaten. Det var også uvant at personene i boka ikke var fra Maine (som er Kings hjemstat og han skriver at alle er fra Maine i nesten alle bøkene han skriver, men han ville vel prøve noe nytt).

Jeg var veldig interessert i den unge kvinnen som ble myrdet i skrekkhuset og likte den spenningsintrigen i boka, men syns dessverre det ble for lite av det. Alt dreide seg som regel om Devin Jones (hovedpersonen) og hans jenteproblemer. Det syntes jeg ikke var så fryktelig spennende å lese om for å være helt ærlig.

Selv om Joyland hadde et godt grunnlag, følte jeg ikke at King utnyttet det godt nok. Og han ble ikke så mørk og dyster som i de tidligere bøkene hans, og det var skuffende. Godt konsept, men syns det hele ble for forutsigbart og for lett å gjette seg frem til. Og jeg savnet å lese King på originalspråket. Syns magien i den unike fortellerstemmen hans forsvinner i oversettelser generelt. Han er aller best på originalspråket. Men i dette tilfellet tror jeg ikke at jeg ville ha likt denne boka bedre på engelsk heller, for syns dette var noe av det tammeste King har skrevet så langt. Boka manglet itensitet, mørkhet og magien som bare King kan skape i grøssersjangeren. Syns han manglet alt det i denne boka. Er jo glad for å ha lest boka for det er lenge siden jeg har lest noe av King og likte noen deler, men føler at boka mangler så mye. Den føltes halvskrevet, halvhjertet. Og til tross for at Joyland ikke ble noen favoritt overhode var det godt å lese noe av King igjen og jeg kommer til å lese flere bøker av ham fremover, men håper han skriver mer i den gata som de gamle bøkene hans fra 70/80 - tallet. Da han var sjokkerende og dyster.

Jeg er til dels enig med deg. Det tok litt tid før den fenget, men må si jeg ble litt overrasket over epilogen!

Det er ingen kødd at jeg leser absolutt alt det jeg kommer over. I denne boka har jeg bokstaveligtalt lest side opp og side ned, til og med alt med små skrift. Jeg har lest alle rekorder av stort og smått fra hele verden.

Forrige uke hadde jeg denne boka som nattlektyre, så i noen netter på rad bladde jeg i denne svære boka og ble kjent med både gamle og nye rekorder. Denne utgaven fyller hele 60 år, og dermed innholder den også noen eldre rekorder for nostalgiens skyld (noen må jo være nostalgiske også).

Noen rekorder visste jeg om fra før, men det var mange nye også og rekordene er satt opp i kategorier på en oversiktelig måte. Man finner i boka rekorder fra verdensrommet, fra dyreriket, kjæledyr, menneskelige rekorder, samlemani og mye, mye mer! Så her er det en bok med noe for alle.

Mine tre favorittrekorder fra denne boka er: lengste direktesendte intervju med journalist Mads A. Andersen og Hans Olav Lahlum som ble sendt på vgtv, i fjor husker jeg, men jeg orket ikke å se hele fordi direktesendingen varte i 30 t 1 min og 44 sek. Så jeg husker jeg så det veldig stykkevis og delt. Lahlum er jo som kjent et vandrende leksikon. Bare spør ham om noe og han har svar på alt, virker det som. En annen rekord fra boka som imponerte meg var: en mann som heter Chayne Hultgren fra Australia som slukte tre sverd under vann på Olympic Park Aquatic Centre i Sydney, Australia i fjor. Og den tredje og siste personen som satte rekord som også er min favoritt er: Chhurium Dolma Sherpa fra Nepal som klatret til toppen på Everest to ganger i samme klatresesong! Er ikke det imponerende, så vet ikke jeg!

Det som irriterer meg mest med denne Guinness rekord boka er at det er veldig rotete oppsatt med bilder i forhold til tekst. Det føles ut som alt er bare kastet på sidene og alt står i hulter til bulter. Det er ikke noe struktur. Jeg er utdannet grafisk designer (sykmeldt og arbeidsledig, riktignok), men jeg vet og har lært mye om hvor viktig det er å plassere tekst i forhold til bilder og i slike bøker er det mye av begge deler. Derfor blir det ekstra viktig at det blir satt opp på en ryddig og oversiktelig måte, men det følte jeg ikke at sidene i denne boka var. Syns mye av det var kaotisk oppsatt. Den eneste ryddigheten de har tatt for seg inni i boka er måten de delte opp kategoriene på, men når det angår bilder og tekst generelt er det så og si kaotisk. Ønsket meg strammere struktur og litt luftigere sider. Alt opplevdes så trangt og rotete.

Som bunos med tanke på at denne utgaven feirer 60 år, er det med en app hvor du kan laste ned for å se på boken og se rekordholderne i 3D. På forskjellige steder i boka er det et 3D symbol som forteller hvor du kan bruke appen. Selv var jeg ikke interessert i å prøve det konseptet for jeg har så lite interesse for apper generelt. De få appene som jeg bruker generelt er spilleapper. Andre apper bryr jeg meg ikke noe om, og jeg følte meg dessverre ikke interessert nok til å prøve denne 3D - appen. Jeg hadde ingen interesse for det.

Boka består av mange fine bilder (spesielt de som er printet i helside) og mange rare rekorder. Man finner ut at folk har mange, sære interesser og man blir kjent med verdensrommet, dyreriket og mennesker på forskjellige måter. En fin bok å bla i med gamle og nye rekorder, men det blir litt kjedelig underveis, for dette er en bok der du vet hva du får og er kanskje for folk som er spesielt interessert i slike ting, det med rekorder og kanskje lære noe nytt i det man er interessert i. Men bortsett fra det er bare slike bøker en lett underholdning og fort glemt når den er lest ferdig. Morsomt at denne type bok har overlevd mange generasjoner, men bortsett fra det, er det nok en bok som er mest interessert for folk som har lyst til å sette en rekord selv eller vil ha noe sært å bla i.