Bokelskere.no

Kos deg. Leste den boka for noen år siden og digget den, og det er ikke mange bøker jeg digger.

Du kan jo alltids starte på en ny Stephen King bok når du kommer inn i en lesetørke:) Hvordan likte du Misery, forresten?

Natt til torsdag ble jeg ferdig med Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes. Samme natt begynte jeg på Brevene dine legger jeg under madrassen (en brevveksling 1971 - 2002) av Astrid Lindgren & Sara Schwardt. Og jeg har også begynt så smått på thrilleren: Lukk øynene av Josh Malerman. Når jeg blir ferdig med en av disse bøkene skal jeg begynne på Needful things av Stephen King. En god stund siden jeg leste noe av ham og følte det var på tide. Har lest masse av ham tidligere, men av og til må man ta pause fra sine favoritter også. Men det skal bli godt å lese noe av ham igjen selv om den boka er en murstein. Tror den er på 900 sider eller noe. Men har lest IT av ham som var på litt over tusen sider på engelsk for noen år siden, men det gikk da bra det også:) Det ingen andre forfattere har evne til som Stephen King har er at hver gang jeg leser i en Stephen King bok så føles det ut som om Stephen King sitter i samme rom som meg og forteller meg historien. Det er som om jeg hører stemmen hans. Det er god formidlerevne som få forfattere har:/

Blir selvsagt ikke ferdig med alle bøkene i helga, men har som mål å bli ferdig med Lukk øynene og Astrid Lindgrenboka før helga er omme.

Film jeg skal se i helga er Demonic. En blu-ray film som jeg bestilte meg på platekompaniet (nekter å ha netflix og andre digitale opplegg. Synd at alt skal være så digitalt:/ Blir nok så jeg bestiller meg litt filmer for tiden, for det er ikke så mye å se på tv nå når det er sommer. Da er det rene agurktiden. Men noen filmer er kjekt å ha, og da gjerne skrekkfilmer. For det første samler jeg på dem og det er en sjanger jeg aldri går lei av selv om ikke alt i den sjangeren er bra heller. Men heller skrekk/grøssere enn romantiske komedier. Romantiske komedier tåler jeg rett og slett ikke...

Nok pjatt fra min side. Sitter jo her og er deprimert som vanlig. Lei av at det ordner seg for alle andre her i livet mens jeg sitter fast i både meg selv og livet. En evig forbannelse det der. Jaja ...

God helg:)

Tusen takk for fin tilbakemelding:)

Enkelte ting blir man aldri enig om ...

Folk har ofte vanskelig for å tro at jeg liker black metal for jeg er ikke en person som er heldekket i svart og ikke bruker jeg nagler heller, men det er det som er musikksjangeren for meg. Jeg hører på all slags musikk egentlig, men jeg havner stadig tilbake på black metal. Og det er herlig å blåse black metal godt inn i ørene. Mitt favorittband er uten tvil Dimmu Borgir (de har vært mitt favorittband siden 2001). Jeg liker dem så godt for man vet aldri hva man får av dem. I begynnelsen av karrieren sang de på norsk, men skiftet til engelsk da de ble mer internasjonale. Det jeg liker så godt med Dimmu Borgir er at de leverer låter med forskjellige layere. I låtene finnes det lag på lag med uventende retninger. Man vet ikke hva man får og de følger ikke noen fast formel. Og jeg liker aggresjonen og intensiteten. Men det jeg liker aller best med dem er at de ikke glemmer hvor de kommer fra, og de har typiske norske, black metal elementer i seg. De synger om det trolske, naturen, krig og rettferdighet.

Så jeg hadde uten tvil store forventinger til denne boka. Endelig skal jeg bli klokere på denne sjangeren, tenkte jeg, men jeg endte opp med å bli langt i fra klokere, og grunnen er at jeg og denne forfatteren kommer aldri til å bli enig i om hva norsk black metal er. For det første skriver han altfor mye om Mayhem. (Man skulle tro dette var en biografi om dem) for Harald Fossberg (musikkjournalist) nevner dem side opp og side ned. For meg er Mayhem mer death metal enn black metal. Skjønner at Fossberg påpeker veien fra death metal til black metal, men han blir dessverre aldri ferdig med å skrive om Mayhem. Det blir irriterende etter hvert for jeg har aldri likt og kommer aldri til å like Mayhem. Jeg tenkte: Jeg gleder meg til jeg kommer til Dimmu Borgir. Men de ble bare nevnt i tre små avsnitt gjennom hele boka mens andre norske såkalte black metal band fikk egne kapitler. Meget skuffende. Fossberg hadde i det minste et kappittel med Ulver i. Det bandet er ikke så verst de heller, men kan ikke måle seg med Dimmu Borgir.

Derfor mener jeg at tittelen på boka blir for stort for innholdet. Tittelen på boka skulle heller ha vært "norsk black metal fra 1983 - 1993", "fra death metal til black metal" eller noe i den duren. Nyanser av svart (historien om norsk black metal) blir for stort til det "tynne" innholdet og det virker som om forfatteren bare bryr seg om hans egne favoritter. Det manglet bredde. Jeg er ikke skuffet bare fordi boka inneholdt så lite om Dimmu Borgir, men det ble altfor mye Mayhem og death metal. Og death metal og black metal er to helt forskjellige ting. Syntes også at boka manglet atmosfære og spenning. Det hjelper ikke å bruke svart/hvitt bilder av diverse black metal folk og typiske motiver. Boka krevde mer spenning enn som så og syntes det ble vel mye oppramsing. Vet at leksikon kan være tørr lesing, men likevel hadde jeg ventet meg mer innlevelse.

Det jeg likte best med boka var å lære om hvordan band gjorde seg kjente før i tiden da det ikke fantes Internett og sosiale medier. Før i tiden sendte de som drev med musikk og band med å sende kasetter (demoer) til hverandre. Og en daværende berømt platebutikk i Oslo kalt Helvete var et samlepunkt for folk som var glad i denne sjangeren og som kunne legge igjen kassetter de selv hadde spilt inn.

Dette er alt i alt en anmeldelse som er svært vanskelig å skrive, fordi å drøfte musikk, blir som å drøfte filmer, tv-serier, religion og politikk, osv ... man blir aldri enig og det kan føre til krig (haha), men Nyanser av svart (historien om norsk black metal) ble bare ikke den boka jeg hadde ventet meg og syns at forfatteren gapte for høyt.

Med dette håper jeg at jeg ikke får tilstendt døde dyr i posten eller noen form for drapstrusler, haha, for det er mye rart som forbindes med black metal. For meg er black metal mystikk og en mørk verden som jeg alltid har vært fascinert av.

Mer kosegrøss enn uhyggelig grøss ...

Boka ble utgitt i 1983, samme året som jeg ble født (et år jeg forbanner like mye hver dag, haha), og jeg husker jeg så filmversjonen første gang som veldig ung. Tror jeg var egentlig for ung til å se den, men sånn har det alltid vært. Min fasicnasjon til skrekk og grøss har alltd vært stor og ofte da jeg var yngre så jeg slike filmer selv om jeg egentlig ikke var gammel nok. Men kom jeg over en skrekkfilm på tv-skjermen, da måtte jeg bare se den. Sånn var det bare og da kom jeg tilfeldigvis over 1989 - versjonen, (originalfilmen) av The Woman in Black. Jeg likte filmen veldig godt og da jeg i senere årene fikk vite at den var basert på en bok, så har det alltid vært i tankene at den MÅ jeg lese. For det var en historie som aldri forlot meg på en måte. Hadde boka i hylla i mange år før den endelig ble lest. Tror den har stått ulest i hylla mi siden 2011. Det er typisk meg. Når jeg kjøper en bok kan det ta år og dag før jeg leser den for jeg leser allerede i noen andre bøker når jeg kjøper bøker. Sånn er det alltid. Men heldigvis har ikke bøker holdbarhetsdato, men likevel tenkte jeg i år at nå må jeg få lest den.

The Woman in Black handler om en gammel dame som dør i all stillhet og hun hadde hverken familie eller venner. En rådgivende advokat, Arthur Kipps, blir sent fra London til Crythin Gifford. Der skal han være til stede i Mrs. Alice Drablows begravelse og deretter bo en stund i huset hennes, det beryktede Eel Marsh House, hvor han skal gå gjennom papirene/dokumentene hennes. Huset hennes ligger i et tåkete sted, et godt stykke unna folk. Arthur får fort følelsen av isolasjon og uhygge, men han er en fyr med god tilpasningsevne, så det gjør ham ikke noe. Under begravelsen, og på diverse steder utenfor huset, oppdager han glimtvis en kvinne kledd i svart. Plutselig er hun der, og i neste øyeblikk er hun borte. Hvem er hun, og hvordan klarer hun å forsvinne så fort? Og hvorfor vil ingen i den nærmeste bygda snakke om henne? Arthur Kipps innser han får mye mer å hanskes med enn papirarbeid for i huset og på området ellers, blir han omringet av uhygge og hemmeligheter som får ham til å undre.

Denne engelske spøkelseshistorien er en klassisk spøkelseshistorie som inneholder alle de typiske elementene som en klassisk spøkelseshistorie har; gammelt hus som ligger langt unna folk, tåkete omgivelser, hemmeligheter, overnaturlige hendelser og rykteflom over stedet. Og handlingen tilhører et annet århundre da alle ikke hadde bil, mobiltelefoner, pc og andre teknologiske virkemidler. Og det fungerer godt for da får man en sterkere atmosfære enn spøkelseshistorier som er tilknyttet denne moderne verdenen. Det gjør historien enda mer isolerende.

Susan Hill skriver godt og kryptisk. Kapitlene er korte og i begynnelsen av hvert kapittel er det med små svart/hvitt - illustrasjoner. Selv om historien blir litt typisk for min del og skremselen er fraværende, så har innholdet mye sjarm, atmosfære og mystikk. Personlig savnet jeg enda mer uhygge. Savner å lese en bok med uhygge som kryper under huden på meg. Det er altfor lenge siden sist.

The Woman in Black er ikke en skremmende bok som jeg hadde håpet på, men likevel er dette en god bok som er verdt å få med seg. Jeg litke den gammeldagse atmosfæren og mysteriene rundt huset som hovedrollen oppholder seg i. En bok med mange forventninger og sjarm.

I 2012 kom det en ny filmversjon, men den tror jeg at jeg styrer unna. For det første hater jeg nyversjoner fordi de pleier som regel å være skikkelig dårlig og de har ikke sjel og heller ikke atmosfære, og tror ikke det blir så skummelt med Daniel Radcliffe (mest kjent som Harry Potter) i hovedrollen. Jeg foretrekker originalfilmer, spesielt i skrekksjangeren.

Jeg er godt i gang med Uro av Jesper Stein og i natt blir jeg vel ferdig med nattlektyren: Silo av Hugh Howey siden jeg har mindre enn 100 sider igjen. Etter hvert skal jeg begynne på Blodspor i Klondike av Johan B. Mjønes, og Lukk øynene av Josh Malerman. Blir selvfølgelig ikke ferdig med alle disse i helga, men blir forhåpentligvis blir jeg ferdig med Uro og Silo og fått begynt på de andre to bøkene før helga er omme.

Spent på din dom av Misery til slutt. God helg:)

Jeg slet virkelig med denne boken de første 100-150 sidene, men så løsnet det og da elsket jeg den. Jeg tror det er en elsk-hat-bok. Hvis du først irriterer deg så er det gjort, for her må du være veldig åpen og klar for et tjukt lag med følelser og store ord. Jeg synes kanskje slutten ble i overkant, mest sannsynlig fordi det er to historier som skal avsluttes på hver sin kant og sammen. Jeg hadde nok lettere akseptert slutten i hver historie for seg. men jeg ble fanget og overveldet av de deilige følelsene og metaforene akkurat som i forrige bok av forfatteren, Himmelen begynner her.

God bok av en utrolig sterk jente.

Den usynlige mannen fra Salem er første bok i en ny politi krimserie.

Og i hovedrollen har vi Leo Junker. Han er egentlig politimann, men for tiden er han suspendert. Han bor i etasjen over et herberge, og tilværelsen hans er ganske dyster. Han har gått ned i vekt og har sine indre demoner å slite med som alle andre politimenn i krimsjangeren har ... En natt våkner han av bråk, og det viser seg at det nettopp har skjedd et mord. I samme bygg som han bor i, nærmere bestemt i underetasjen der herberget er, og selv om Leo er suspendert, klarer han ikke å holde seg 100 % unna ...

Dette er nok en bok som har blitt skamløst rost, og boka fikk Svenska Deckarakademins pris i 2013. Hvorfor, det skjønner jeg ikke, for Den usynlige mannen fra Salem kjedet meg. Dette var nok en typisk krim med ulykkelig politimann som sliter med sine indre demoner og som prøver å få livet på rett kjøl. Ikke noe nytt der i gården, og mordsaken var heller ikke noe nytt. For å være helt ærlig strevde boka med å holde på interessen min og derfor var jeg lettet over at boka var på bare 285 sider. Det er ingen tvil om at forfatteren har stor skriveglede, men det er bare så synd at boka ikke bringer noe nytt i krimsjangeren. Hvor mange ganger har jeg ikke lest denne historien før? Deprimerte purk som er suspendert, men som likevel ikke klarer å holde seg unna jobben sin. Det er skrevet tusen ganger før.

Det er ikke meningen å være sur og grinete, men en krimbok skal være spennende, dyster, og vekke nysgjerrigheten på en eller annen måte, men det eneste denne boka innehodlt, var dysterhet. Og dysterhet liker jeg for jeg er en ganske dyster person selv, men hverken karakterene i boka eller handlingen interesserte meg noe særlig. Det føltes som jeg leste boka av ren høflighet og det er ikke gøy. For som kjent avbryter jeg ikke bøker, det har jeg ikke samvittighet til, men aner ikke hvor mye jeg måtte tvinge meg gjennom denne boka for å bli ferdig med den og da er ikke lesing gøy, og synd å oppleve lettelse når man er ferdig med en bok, men det opplevde jeg dessverre med denne.

Istedet for at dette blir et eviglangt sytekor fra min side, velger jeg å skrive en kortere anmeldelse enn det jeg gjør til vanlig. Jeg trenger jo ikke å gjenta meg hvorfor jeg ikke likte boka så velger heller å holde dette kortfattet. Men kort og greit. Boka kjedet meg, det ble for lite handling, handlingen har vært gjentatt mange ganger før i krimsjangeren og karakterene i boka var heller ikke direkte forfriskende å lese om. Så dette blir nok den siste boka om politietterforsker Leo Junker for min del. Beklager ...

Ja, å være syk er ikke gøy, i hvert fall ikke i lengden. Det er ikke noe jeg har bestilt og utredning tar dessverre tid. Det å fylle opp ventetiden som er verst og det er ikke mye jeg kan gjøre selv heller siden jeg fungerer på "halv maskin" og knapt nok det. Men, men, får bare holde ut på en eller annen måte.

Så bra å høre at du liker Misery så godt. Den er fantastisk god. Skikkelig ekkelt psykologisk spill denne Annie spiller i den boka, hehe. Så du kan vente deg flere overraskelser fra hennes side.

Jeg er januarbarn og skulle da sikkert ha likt vinteren best, men høsten har alltid vært min favorittårstid. Syns den årstiden er mer levende med masse farger, skumringstid, vind og regn. I like it. Bare synd at høsten bruker å være så kort på en måte. Men, men. Beklager for sent svar, men har vært offline et par dager.

Jeg prøver også å lese selv om jeg ikke alltid er i lesemodus. Av og til må jeg prøve å glemme mitt dårlige humør selv om det er nesten nytteløst. Lei av å være pasient (det blir man bare sur og gretten av). Å være sykmeldt og arbeidsledig i lengden er ikke til å anbefale. Er så lei at jeg har ikke ord for det. Lei av å leve et tomt liv mens andre oppgraderer seg med det ene og det andre og har et forholdsvist et innholdsrikt liv. Urettferdig. Så jeg får bare klamre meg fast til bøkene så jeg ikke mister fatningen helt.

Jeg leser ennå i Kjære søster av Rosamund Lupton. Regner med å bli ferdig med den enten i kveld eller i morgen (har mindre enn 100 sider igjen), og jeg vil bli fortest mulig ferdig med den for jeg hater bøker med graviditet i fokus. Det synes jeg bare er kjedelig og irriterende. Og jeg har så vidt kommet i gang med SIlo av Hugh Howey. (Den leser jeg om natten. Har alltid en stuelektyre og en nattlektyre slik at jeg slipper å bære bøkene overalt og greit med litt veksling). Når jeg blir ferdig med stuelektyren Kjære søster, skal jeg begynne med Uro av Jesper Stein.

Kos deg med Misery av Stephen King. Leste den for mange år siden og husker jeg likte den veldig godt. Dama i boka: Annie Wilkes er jo splitter pine gal:)

Her har det vært oppholds i en uke før det begynte å regne i dag, men det gjør meg ikke noe. Jeg er jo mer høstmenneske enn sommermenneske og har fullstendig isolert meg uansett hvordan været er. Går kun ut for å hente posten, kaste søpla og fylle opp fuglehuset. Ellers er jeg stort sett inne i all slags vær.

Slipp hold er en veldig intens leseopplevelse og en medrivende bok om et fascinerende miljø. August tilhører nemlig et såkalt body suspension-miljø. Det vil si mennesker som fester kroker i huden og lar seg heise opp etter dem, omringet av personer som passer på sikkerheten, bare så det er sagt. Om jeg ikke akkurat fikk lyst til å prøve det selv, var det veldig spesielt og interessant å lese om opplevelsen av det. For Mari fungerer det frigjørende. For selv om det kan virke som om Mari blir reddet ut av et destruktivt forhold ved å hoppe inn i et nytt forhold, er det mer komplekst enn som så. Det er heller Mari som gjennom suspension finner en måte å være seg selv på, og ikke minst alene med seg selv, i en slags meditativ tilstand. Men når det er sagt er forelskelsen i August noe av det mest genuine jeg har lest, det kilte godt i magen. Forholdet til Torger er også veldig godt skildret. Det er tydelig at han er manipulerende, men det er likevel så diskret at det er lett å forstå at den skjeve balansen i forholdet opprettholdes.

Slipp hold er rett og slett en veldig god ungdomsroman som passer for litt eldre ungdom og voksne. Heidi Sævareid lykkes i å skape en troverdig og kompleks hovedperson. Samtidig tar hun opp mange interessante problemstillinger som destruktive forhold, at det finnes ulike måter å finne roen med seg selv på, forelskelse og digital overvåking. Foreløpig vil jeg nok si at dette er den beste norske 2015-boken jeg har lest.

Først publisert på bloggen Så rart.

Jeg ante ikke at britisk småbypolitikk kunne være så engasjerende som dette. Mange voksne lesere som har lest Harry Potter blir skuffet over boken, men jeg synes Den tomme stolen inneholder mye av det som gjorde at jeg ble så glad i HP-bøkene. Riktignok er karakterene en god del mer ufordragelige og Rowling er også mer nådeløs mot dem. Harry Potter-forfatteren klarer også her å skape et eget univers, et lite samfunn, med karakterer fra ulike sosiale lag, kjønn og alder, og de er så troverdige at du tror de finnes på ordentlig. Akkurat som alle vi Harry Potter-elskende lesere egentlig ikke bare tror, men vet, at Hogwarts finnes der ute et sted.

Noen forfattere kan du stole på, stole på at de leverer akkurat det du ønsker av dem. Harlan Coben er en sånn forfatter for meg. Bøkene hans er ikke blant de som gjør mest langvarig inntrykk, men du får en utrolig underholdende og spennende opplevelse mens du leser. En helt perfekt bok å høre på lydbok, og en helt perfekt bok for å dra meg ut av en langvarig traurig leseperiode der lite begeistret meg. Grunnen til at den passer så bra som lydbok er at spenningen holder på konsentrasjonen din hele tiden og plottet er passe komplisert til at det både holder på interessen, men ikke så mye at det er vanskelig å følge med.

Jeg liker både Lena Dunham og TV-serien hennes, Girls, ganske godt, men denne boken var ikke den helt store opplevelsen for meg. Jeg må innrømme at jeg ikke hang med hele tiden, så jeg tar forbehold om at jeg kan ha gått glipp av noe interessant og morsomt som hadde forbedret inntrykket av boken. Alle de pinlige sex-scenene og opplevelsene med det motsatte kjønn, fungerte ikke like bra i bokform som i TV-serien, og ble litt repeterende og kjedelige. Det er litt fælt å si det om en som blottstiller seg så mye som Dunham gjør, men det ble i overkant i denne boken. At jeg i den tredje sesongen av Girls også gikk litt lei, hjelper nok ikke hennes sak heller.

Dette er en form for dystopi, men handlingen er for det meste på det indre planet og ikke actionpreget slik som en god del dystopier skrevet for ungdom er. Det handler for det meste om Daisy, hennes forhold til sin fetter, vennskapet til kusinen og spiseforstyrrelsen hun sliter med. Noen ganger funker ikke lydbøker og meg så kjempegodt, noe som betyr at jeg ikke får fullt utbytte av boken jeg lytter til. Problemet er at hvis jeg er ukonsentrert så er det vanskelig å spole tilbake eller komme inn igjen i boken. Dette skjedde dessverre med denne boken. Det har nok noe med den manglende spenningen som holder konsentrasjonen min oppe og gjør det lett å henge med, og ikke minst de lange setningene i boken. Boken har en midtdel, etter at krigen bryter ut, som jeg likte aller best, spesielt de delene der Daisy og kusinen Piper sitt forhold utforskes. Jeg følte jeg ikke fikk tak i noen av karakterene før i denne delen. How I Live Now utforsker også menneskets overlevelsesinstinkt og hvordan ekstreme situasjoner forandrer oss på en vellykket og subtil måte.

Noen forfattere blir for opptatt av beskrivelser og sted, og glemmer selve spenningen. Det blir jeg litt oppgitt over.

Vi befinner oss i Trondheim i 1942, under okkupasjonstiden. Politibetjent Gabriel Navarseth er for tiden under hardt press. Han jobber med en forsvinningssak og han samarbeider med det tyske sikkerhetspolitiet siden han kan flytende tysk. Men å kunne flytende tysk har også sine konsekvenser. Det gjør til at folk er litt usikker på hvilken side han egentlig jobber for under denne spesielle tiden. Hans kolleger blir mistenksomme, og han er på lista til det norske Statspolitiet. Men er det noen grunn til det? I mellomtiden har Gabriel sine indre demoner å kjempe i mot. Han er godt gift, men også hemmelig forelsket i en annen (og ikke i hvem som helst), og vet han hva han er god for? Hører han til rett side av all ting eller har folk grunn til å være mistenksomme?

Det er lenge siden jeg har lest historisk krim. Det tror jeg ikke har gjort siden jeg leste Agatha Christie og det er flere år siden. Og det var også noe nytt å lese historisk krim fra Trondheim, som er min nærmeste by hvis man ser bort i fra Orkanger. Orkanger fikk jo bystatus i fjor, men det greier jeg bare ikke å ta alvorlig, så jeg ser fremdeles på Trondheim som min nærmeste by. Jeg er også godt kjent i Trondheim. Det tar bare en halvtime med bil/buss å komme seg dit og i tre år pendlet jeg dit omtrent hver dag da jeg selv var student og gikk på Dragvoll. Så jeg er ganske godt kjent i Trondheim, i hvert fall godt nok kjent til at jeg vet hvilken gate ligger hvor og at jeg kan huske på hvordan den og den gata ser ut når den er nevnt, så det var ikke vanskelig å se for seg stedene fra Trondheim som ble nevnt i boka. Men det som irriterte meg litt og kanskje mest med boka var at jeg tror forfatteren var for opptatt til å nevne hvilken gate/sted i Trondheim karakterene hans befant seg i istedet for å konsentrere seg om selve handlingen og spenningen. Derfor gikk ting så altfor tregt. Spesielt etter min smak. Det blir for mange gatenavn nevnt og det blir litt kjedelig og irriterende i lengden.

Jeg fikk litt sansen for Gabriel Navarseth, men også han er en typisk politibetjent som tæres av sine indre demoner, prøver å holde på fasaden, men hvor lenge holder det? Så det var ikke akkurat noen nyskapende bidrag i krimmen. Men det jeg likte med Sovende hunder, var tiden den var satt til og at handlingen lå litt "lokalt". Det er ikke ofte jeg leser krim fra 2. verdenskrig, så det skal forfatteren ha ros for. Istedet for å lage enda en moderne krimbok med en fyllik som politibetjent, valgte han å sette 2. verdenskrig inn i bildet og la politibetjenten ha andre indre demoner istedet. Men resten synes jeg dessverre blir fort typisk krim. Personer som føler seg splittet. Hvilken side jobber personene på? Og jeg synes desverre ikke det var mye med boka jeg syntes var interessant. Det var mer tørrlesing enn fornøyelig lesing. Boka ble for "tung" og saktegående. For mye beskrivelser av personer og steder at det overdøver selve spenningen. Det er synd.

Beklager at dette ble en kort og noe skuffende anmeldelse fra min side, men Sovende hunder var bare ikke den boka jeg hadde håpet på den ville være. Den hadde et godt utgangspunkt som jeg hadde sansen for, men dessverre så dalte det bare nedover og nedover. Det ble for mye beskrivelser enn action for min del. Det er den nærmeste forklaringen jeg kan komme på hvorfor boka ikke falt helt i smak.

PS: Dette er første bok om Gabriel Navarseth.

Enig med deg i det. Ser fram til neste bok.

Filmen er ikke den beste, men litt underholdende var den jo på sitt vis, men boka er helt klart mye bedre. Et godt valg! Kos deg med boka og spent på din mening når du er ferdig med den:)

Litt for gammel til å bli skremt av denne, men en varm og humoristisk bok er det likevel ...

Ungjenta Lucy Carlyle søker jobb hos den noe spesielle Anthony Lockwood som er sjef for Lockwood & Co. Lucy har vært litt uheldig i fortiden når det gjelder jobb og håper at dette vil føre henne til noe bedre. Lockwood & Co er en blanding av Åndenes Makt og et slags Ghostbusters firma, der folk oppsøker dem for hjelp med å bli kvitt spøkelser og onde energier som herjer i hjemmene deres. Firmaet drives av unge folk på tre stykker (Anthony, George og nyansatte Lucy), men til tross for at de er unge, har de forskjellige evner som kan være til nytte for disse spesielle henvendelsene. Selv om folk er skeptiske til at de som driver dette firmaet er bare barn, velger de likevel å gi dem en sjanse for å få en sjanse til å få ro og fred i hjemmene sine igjen. Men Lockwood & Co. møter sine største utfordringer når de skal innta Englands mest hjemsøkte hus. Er de sterke nok til å stå sammen om dette eller vil de løpe vekk av ren skrekk?! Det er enten nå eller aldri fordi siden de hadde nettopp ett oppdrag som gikk fullstendig galt, må de nå til enhver pris vise hva de er gode for, hvis ikke kan firmaet deres bli nedlagt ...

Det er ingen hemmelighet at jeg digger alt som har med det overnaturlige å gjøre. Jeg har lest bøker og sett tv-programmer/skrekkfilmer som omhandler dette temaet, men har jeg opplevd noe såkalt overnaturlig selv? Nei da. Så livet mitt er temmelig kjedelig sådan. Å se et lite spøkelse eller oppleve noe fryktelig skremmende hadde vært morsomt. Det virker som om "alle" andre har opplevd noe overnaturlig en eller annen gang i livet, men ikke jeg. Det er jo typisk. Jeg burde ha sett demoner ganske lett siden jeg ofte er sur, bitter og bærer nag, haha, men det er vel ikke sånn det funker. (Men skulle ønske det, for da hadde det ikke vært så ensomt i leiligheten, haha). Uansett, jeg ville ikke at boka Den hjemsøkte trappa skulle gå forbi meg. Regnet med den ikke ville bli fryktelig skummel i og med dette er en bok for barn og ungdom, men jeg driter i om jeg er for gammel eller ikke og leser alltid det jeg vil.

Som forestilt var ikke boka spennende eller skummel for min del. For det første er jeg for gammel for målgruppen og jeg har lest så mange skrekkbøker og sett så mange skrekkfilmer i løpet av mine 32 år, at jeg føler meg temmelig kurert. Har ingen problemer med å legge meg uten å ha lyset på hele natta for å si det sånn. Men likevel leser jeg bøker og ser filmer som inneholder skrekk og overnaturligheter, fordi det er en sjanger jeg aldri blir mett av selv om den sjangeren i moderne tider har blitt svært så forutsigbart, men det er bare underholdende. Og det var denne boka også, på sin måte. Jeg likte samspillet mellom Anthony og Lucy. Begge prøver å være barke og sarkastiske, og væremåten deres består av en flørtende undertone som heldigvis ikke blir overdrevet. Boka inneholder en mørk humor som jeg har sansen for og som gjorde det verdt å lese boka. Selve hjemsøkingen og plottet syns jeg var litt kjedelig og for opplagt for min del, men karakterene gjorde det mer levende med sitt vesen og humor, slik at jeg ikke kjedet meg fordervet.

Den hjemsøkte trappa ble for meg en mer sjarmerende enn skummel tidsfordriv. Jeg likte karakterenes væremåte, men selve handlingen og spøkelsesfaktorene syns jeg ble litt for standard at det gjorde ikke inntrykk i det hele tatt. Og hvor ble det av skremselsfølelsen? Er det noe jeg savner her i verden, så er det å bli skremt, og det ble jeg dessverre ikke av denne boka. Boka egner seg vel best for de i den rette målgruppen og de som er nybegynnere innen skrekksjangeren.

PS: Dette er første bok i Lockwood & Co. serien.