Bokelskere.no

Jenny Cooper har en annerledes jobb enn de fleste.

Hun er likskuedommer og må jobbe med mange vanskelige og spesielle saker. I fritiden er det også kaos. Hun har et av og på forhold med en pilot. Sterke følelser er involvert og lengsel. Det er mye frem og tilbake og de tar opp temaet samboere. Bør de flytte sammen, eller tør ikke Jenny å stole på ham? På jobben må hun undersøke om en tragisk husbrann og familietragedie. Folk sladrer i småsteder. Jenny får problemer med å stole på sine egne instinkt. Skal hun høre på hva andre mener, eller skal hun stole mer på sine egne undersøkelser? Samtidig er hun bekymret for en nær kollega som har vært i en alvorlig ulykke og Jenny er usikker på om egner seg for denne jobben lenger siden hun ikke er den samme før ulykken. Så Jenny har mye å ta hensyn til.

Fristtstående serie
Dette er bok nummer seks i Jenny Cooper serien. Jeg visste ikke at boka tilhørte en serie da jeg kjøpte den i en dagligvarebutikk, for det er ikke bestandig det er markert tydelig. Men har lest at de fint kan leses som frittstående. Jeg er ikke så nøye på kronologisk rekkefølge så lenge de byr på gode bakgrunnshistorier. Men det spørs litt hvem som har skrevet serien og hva slags serie det er. Ellers er jeg ikke så nøye på det. Spor i aske er som nevnt bok nummer seks i serien som består av sju bøker, og den siste boka i Jenny Cooper serien ble utgitt i 2016.

At denne boka er en del av en serie var ikke det store problemet, men jeg er ikke så glad i krim med romantikk. Da jeg leste baksideteksten virket den mørk og var ikke stemplet som en slags romantikkbok. Dewt er heller ikke ren romantikk, men det blir for mye i en krimbok. Altfor mye om følelser, usikkerhet, lengsler. Er ikke så interessert i å lese om det, spesielt ikke når hovedpersonene er i førtiårene. Det blir noe barnslig over det hele. Barnslig og desperat.

Hovedperson fortjener bedre setting enn dette
Jeg fikk sansen for Cooper selv om hun er noe vinglete både på jobb og privat, men hun har bein i nesa, og lar seg ikke skremme så lett. Synes hun fortjener å være med i en annen type setting enn dette. Ellers er både handling og karakterer noe typiske og blasse. Det er ingen man har lyst til å heie ordentlig på og historien i seg selv, både på jobbfronten og romansedelen er veldig forutsigbare. Denne boka er unødvendig stor for mye blir gjentatt til det kjedsommelige. Det er lite utvikling i både historien og karakterene, og dermed blir det fort kjedelig lesing.

Vet godt at kjedelig ikke er et "godt" nok ord, men av og til er det det mest beskrivende ordet man kan komme på, og det er det jeg forbinder med denne boka. Til krim å være var det hele ganske tamt, langdrygt og siden forfatteren har hatt erfaring som manusforfatter, er det rart han ikke skrev boka mer visuelt. Det blir ikke så levende som krim bør være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Fleste kjenner nok til Helge Fossmo og Knutbysaken. Han fikk livstid og sitter nå i Tidaholm Maximum Security Prison. I fjor ble livstid omgjort til 26 år, med mulig prøveløslatelse i 2021.

Som tittelen tilsier, baserer romanen seg på saken fra virkeligheten. I og med at dette er en roman, er noen navn og situasjoner endret, men for oss som kjenner til saken og som har lest litt om den før, er det lett å finne ut hvem som er hvem blant hovedpersonene.

Rett avgjørelse for familien?
Sindre Forsman tar med seg kona Kristina og barna Knutby for å være med i en Filadelfiamenighet som ledes av Eva Skoog. De kommer inn i et lukket samfunn som har visse regler, også noen usagte regler. Noe de lærer etter hvert. Kristina merker som tiden går at tiden i huset blir ofte ensomt siden mannen hennes jobber så mye, og hun ser ham sjeldnere og sjeldnere. Han har også begynt å ta i mot folk som han skal være en slags rådgiver for.

I mellomtiden blir det bare mer og mer anspent både i huset og folk de omgir seg med. Noen planlegger noe og gjemmer seg bak sin tro for å nettopp få det de vil ha. Samtidig blir vi kjent med Anna Andersson som går bak farens rygg. Han vil ikke at hun skal blande seg inn i Filadelfiamenigheten, men hjertet hennes mener noe annet. Gjør hun et riktig valg?

Eva Skoog er i bakgrunnen og legger skumle planer. Hun vil ha andre til å tro at hun er Kristi brud. Vil hun få meningheten med seg?

Skremmende maktkamp og påvirkning
Personlig er jeg noe skuffet over at dette er en roman istedet for true crime. Jeg elsker å lese og se programmer om krimsaker fra virkeligheten. Det er spennende. Så sånn sett er det litt dumt at denne er omgjort til en roman. Det blir ikke helt det samme, men boka er vel verdt lesetiden. Boka er noe repetiv og ensformig i begynnelsen, men fra midten og mot slutten tar det seg virkelig opp, og boka er på sitt mest spennende, når den er i ferd med å avsluttes. Det er jo typisk. Så likte den ikke så veldig godt i begynnelsen og var noe lunken til den siden den er som sagt noe repetiv, spesielt enkelte sexscener og tema. Men det virker som det var en meninghet som brukte sin tro for å ligge med den de ville, som en slags unnskyldning for ting de gjør. Det er også skremmende hvor fort et lite samfunn blir påvirket av hverandre på den måten. Det er som om ingen evner å betrakte det som foregår fra utsiden. De glemmer på en måte å tenke selv.

Det er så mye mer man kan si om boka, men siden saken er såpass kjent og i tillegg på NRK er det en serie om Knutby, som heter: Drap i Knutby. Den er veldig fascinerende. Jeg likte boka etter hvert og den ble bedre og bedre etter hvert som jeg leste. Noe annet som skuffet meg ved siden av at boka ble skrevet som roman istedet for true crime, var at karakterene blir noe blasse. Man blir ikke så veldig godt kjent med dem, og mange av dem havner litt i bakgrunnen. Så kunne ha foresterket persongalleriet noe mer. Bortsett fra det var det stort sett spennende lesing, spesielt hvis man er interessert i saken fra før.

Les gjerne også Barnepiken i Knutby av Thomas Sjögren hvis du vil lære mer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tove Braathen debuterte som forfatter i 2017, og siden da har hun rukket å skrive tre romaner.

Nok en sterk roman
Selv har jeg lest to av dem. Tidligere i år leste jeg Effekten av måneskinn på nyfallen snø, og det ga mersmak. Hun har en stille måte å fortelle historier på, og viser karakterenes styrke og svakheter på en ærverdig måte uten å ovedrive. Bøkene hennes, både i denne og Effekten av måneskinn på nyfallen snø, består av outsidere som gjør sitt beste for å finne sin plass både i samfunnet og i sine egne liv. Ja, vi elsker er et godt eksempel på det.

I Ja, vi elsker blir man kjent med tre hovedpersoner fortalt fra deres perspektiv. Den er om Connie som er en av de eldste karakterene i boka og dagligvarebutikken hun jobber i. Det er snakk om at det skal bli gjort store forandringer i butikken. Det er snakk om selvbetjeningskasser og Connie er redd for å miste jobben på grunn av det og alderen. Den er alt hun har siden hun mistrives med hjemmesituasjonen av forskjellige grunner. Den andre karakteren man blir kjent med er Kenneth. Han er en ung herremann med mye ansvar siden han er assisterende butikksjef og jobber for de store gutta. Han har mye å tenke på. Å gjøre butikken mer moderne med disse selvbetjeningskassene det er snakk om, og så disse samtalene som venter med de ansatte. I tillegg blir han plaget av en "kompis" som har sin måte å kreve en jobb på. Den tredje personen blir på en måte utenfor handlingen, men likevel er hun like interessant å lese om de to andre og det er Darina. Hun skal snart opp i norskeksamen. I tillegg til norskfaget, har hun hjemmetjenesten. Vil hun stå på norskeksamen? I tillegg bærer hun på en mørk hemmelighet og får et brev fra politiet. Hvorfor?

Sammen i utenforskap
Tre forskjellige personligheter å bli kjent med og de er svært fascinerende å lese om alle tre, spesielt Darina. Til tross for forskjellene, har de noe til felles: en sårhet de prøver å skjule, og med sine skavanker, prøver de å få livet til å gå videre så normalt som mulig, og de prøver å være en del av samfunnet, selv om de føler seg litt utenfor alt sammen.

Fin blanding av ulike karakterer med troverdige personligheter, som bidrar til en spennende og sårbar roman.

Fra min blogg: I Bokhylla

Jeg brukte fire måneder på å komme meg gjennom boka, og det var vel verdt det.

En skikkelig murstein
Grunnen til at jeg brukte lang tid på den var at jeg leste fire bøker "samtidig" på den tiden, og boka er veldig massiv og tung å holde i, i lengden, så den ble lest stykkevis og delt. Med tanke på at dette er en bok man lærer mye av, er det greit å lese den stykkevis og delt, for å huske på mest mulig av det man har lest, siden denne boka er veldig informativ.

Jeg har ikke tenkt å skrive så voldsomt mye fakta om Leonardo da Vinci, men mest om boka, siden jeg ikke er noen historiker, og har ikke tenkt å late som om jeg er det, heller. Men kort fortalt: Leonardo da Vinci (1452 - 1519), er for de fleste en kunstner. Hans mest kjente verker er blant annet: Mona Lisa og Nattverden. Han var ikke bare kunstner, men også oppfinner og, vitenskapsmann. Han var også svært interessert i kirkearkitektur. Han var homofil, og så på samleie mellom mann og kvinne som noe ekkelt. Han var også en mann som var svært opptatt av detaljer. Han var for eksempel opptatt av hvordan en tunge til en hakkespett var(!). Han var også en mann som noterte alt og ingenting. Når han malte var han opptatt av at ansiktsuttrykkene skulle være levende. Han ville binde sammen det personen følte inne i seg med ansiktsuttrykk. Han var også kjent for å legge igjen mye uferdig arbeid. I boka er det med mange bilder som følger med teksten, slik at det blir enklere å følge med på enkelte forklaringer og gjør det hele mer interessant. Vi får se mange av hans malerier, tegninger av oppfinnelser og noen notatsider. Syntes det var spesielt spennende å se på noen av notatsidene. Som kjent var han venstrehendt og skrev speilvendt.

Et ærverdig innblikk i et kreativt liv
Walter Isaacson har skrevet biografier før, og hans mest kjent bok er biografien om Steve Jobs, som kom ut for noen år siden. I biografien om Leonardo da Vinci, skriver Isaason både nøktern, med gode fakta og humor. Han skriver ikke bare om det da Vinci var kjent for og om arbeidene hans, men man blir også kjent med ham, hvordan han var som person. Det er lett å se for seg noen som Leonardo da Vinci, som noe eksentrisk, og det var han også. Han hadde sin egen måte å jobbe på, studere på og utføre ting på, og han hadde også sin egen klesstil. Han var en mann som gikk sin egen vei.

Biografier har en tendens til å bestå av fakta, men lite om selve personen det skrives om, spesielt når det kommer til store personligheter, at det er mye fakta involvert, men beskriver lite hvordan de er, var som mennesker. Men her klarer Isaacson å gi et bilde hvordan Leonardo da Vinci var, ikke bare som kunstner og den kreative sjelen han var, men også som han var som menneske, og man får et lite innsikt i personligheten hans. Hvordan han jobbet, hvem han jobbet for, arbeidsmetoder og hvordan han opererte for å finne ut av ting. Han var jo kjent for å observere alt mulig fra lys, natur og anatomi. Han lærte mye av seg selv bare av observeringer og gjøre sine egne undersøkelser.

Boka kan kanskje virke noe skremmende når det gjelder førsteinntrykk. Den virker litt pensumaktig, men den er veldig lettlest når man først kommer i gang Den er lærerik og det er morsomt at det meste av inntrykket av Leonardo da Vinci, stemmer. Det er lett å se ham som eksentrisk og spesiell, noe han også var, men på en positiv måte. En av de bedre biografiene jeg har lest i de siste årene.

Fra min blogg: I Bokhylla

En ukjent bok som ble veldig fort synlig.

Faren til Kate Elizabeth Russell spurte Stephen King om han kunne lese manuskriptet til datteren hans. Hvor kult er ikke det? Med eller uten Stephen King i bildet, er dette en god bok om en metoo sak, sett fra et annet perspektiv.

En annen vinkling i en sensitiv sak
Vanessa føler seg ofte utenfor det meste, kanskje fordi hun føler seg modnere enn de andre i sin egen aldersgruppe. Det er i hvert fall det inntrykket jeg fikk av henne mens jeg leste boka. Hun er bare femten år gammel da hun blir fascinert av en av de mannlige lærerne hennes, og det viser seg at fascinasjonen er gjensidig. Hun blir strakts hans favorittstudent. Små stunder sammen fører til sterkere bånd, og etter hvert til "uskyldig" kyssing. Hun bryr seg ikke om den store aldersforskjellen og klarer ikke å slutte og tenke på ham. Historien veksler fra den tiden hun er hans student til senere når hun er 32 år. Hun blir oppsøkt av en jente som påstår at hun er blitt misbrukt av samme lærer, og vil ha Vanessa på sin side for å forsterke sin sak. Men problemet er at Vanessa ser det ikke på som misbruk, fordi hun har følelser for ham. Kommer hun til å bytte side, eller kommer hun til å være på hans side for alltid? Er båndet deres så spesielt som hun skal ha det til?

Interessant tema med en annen type vinkling i en slik type sak. Hvem er uskyldig og kan det oppstå virkelige følelser mellom en lærer og student? Det er også spennende hvordan Vanessa betrakter forholdet på. Selv om boka er noe mørk og dyster, har hun noen artige og underlige tanker om alt og ingenting som hun deler med oss. Det gjør personligheten hennes fargerik og mer levende. Det gjør henne mer ekte. Det er også spennede å lese om henne både som ung og som voksen person. Hun forandrer seg, men samtidig ikke. Hun har de samme følelsene, og hun er fremdeles noe kaotisk av seg, men likevel prøver hun å skaffe seg et liv som fungerer. Hun er bare et eksempel på at ingen er perfekte. Boka er også et eksempel på at noen bånd er vanskeligere å kutte av enn andre.

Spesiell mor og datter forhold
Jeg likte spesielt godt å lese om forholdet mellom Vanessa og moren hennes som har sine oppturer og nedtur, som de fleste mor og datter forhold har. Moren er kanskje overbeskyttende, noe Vanessa ikke liker, men moren hennes vil bare hennes beste, og vil at datteren hennes skal være trygg. Mens Vanessa påstår gjennom hennes handlinger at hun er voksnere enn sin egen alder. Hun ønsker i hvert fall at andre skal tro det. Det virker som hun har det travelt med å bli fort voksen istedet for å nyte barndommen.

Min mørke Vanessa har vært en godt synlig bok i de siste månedene, og jeg grugledet meg lenge til å lese den. Alltid skeptisk til en bok som får mye ros, for som regel er jeg ikke enig, men dette er en stødig og verdig bok om noe som er aktuelt, til tross for at metoo bølgen ikke er like sterk som da kampanjen startet. Likevel er det en sak som er viktig å legge vekt på, og selv om dette er en roman, var den nesten like spennende å lese som en god krimbok.

Fra min blogg: I Bokhylla

En slapp spøkelseshistorie i et moderne hus.

Lett underholdning
Har lest noen bøker av Ruth Ware før og det er: The Woman in Cabin 10, og In a Dark, Dark Wood. Hun er ingen favorittforfatter, men av og til er det greit å lese bøkene hennes, hvis man vil ha noe lett og avslappende. Bøkene hennes byr på enkle historier med like enkle mystierier, og slike bøker trenger man en gang i blant.

Rowan er lei av å sitte fast i en jobb hun ikke lenger trives i. Hun jobber i en barnehage, og hun er lei av intriger og drama blant visse ansatte. En venn hun deler leilighet med er for tiden borte, og hun føler seg ensom. Ved en tilfeldighet ser hun en annonse om en familie med fire barn som søker barnepike på lang sikt. Rowan kjenner hun trenger en forandring, og svarer. Hun blir invitert hjem til dem på jobbintervju. Selv bor hun i London, og hun må reise hele veien til et øde sted i Skottland. Familien hun møter er temmelig oppdaterte innen den teknologiske verden siden det morderne delen av huset de har renovert, er et smarthus, som drives av appen Happy. Rowan får møte først de tre av fire barna siden den eldste bor på internatskole. Rowan går godt overens med mora Sandra. Vil de andre i familien like henne også?

En annerledes jobb
Rowan får jobben som barnepike og allerede neste dag blir hun alene med barna i en viss periode, for foreldrene må på jobbreise. Vil hun klare utfordringen, og hva er det som egentlig skjer med huset om natten? Skremmer hun seg selv fordi huset hun bor i ligger øde til, eller er det noe uforklarlig i huset som setter henne på prøve? Det går ikke bedre med nattesøvnen hennes da en dør i hennes rom leder opp til loftet, hvor hun hører romstering om natta ...

Nok en bok som blir sammenlignet med Piken på toget. Det ser ut til at nesten alle, i hvert fall de fleste thrillerne som blir gitt ut nå til dags, blir sammenlignet med enten Piken på toget av Paula Hawkins, eller Gone, Girl av Gillian Flynn, eller sammenlignet med begge to. Det har da blitt gitt ut flere og muligens bedre thrillere etter at disse to kom ut? Det er kjedelig at de samme bøkene blir sammenlignet om og om igjen.

Dårlig gjort
Likte godt åpningen av boka hvor Rowan prøver å skrive brev i håp om å komme i kontakt med en advokat hun er blitt tipset om av innsatte. Grunnen er at et av barna hun var barnepike for døde og Rowan ble funnet skyldig, noe hun hevder hun ikke er. Dette er ikke noe jeg røper, men selve baksideteksten, noe som er synd for det legger en demper på spenningen som kunne ha vært der. Grunnen til at jeg ville lese boka selv om baksideteksten er noe avslørende, var på grunn av de overnaturlige elementene, for jeg er svak for spøkelseshistorier og slikt. Men siden det andre allerede var avslørt, føltes det som å lese en oppramsing istedet for en psykologisk thriller, som kunne ha vært spennende. Så å lese baksidetekst, enten om det er på norsk eller engelsk er alltid en risiko, spesielt når man leser baksidetekstene på engelske bøker, som ofte er nesten like lange som en bacheloroppgave. Det føles ofte sånn. Baksidetekster skal være inspirerende og øke nysgjerrighet og gi leselyst, ikke avsløre store deler av boka. Det er trist. Sånn sett føltes boka noe amputert.

Bortsett fra det var det ikke noe spesielt med selve historien heller. Karakterene var mer spesielle enn selve historien, og det er noe trått over det hele. Med tanke på at dette er en slags spøkelseshistorie uten at det er dominerende, er de uhyggelige øyeblikkene stort sett fraværende. De fleste karakterene er kjedelige å lese om, og en eller annen overraskelse som man muligens venter på, uteblir. Wares bøker har tidligere vært veldig forutsigbare, og det er også denne. Også en av grunnene til at jeg ville lese den for av og til vil man bare ha noe lett.

Forståelig nok var ikke dette noen stor leseopplevelse, men lettlest og småunderholdende der og da.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å passe inn i et lite sted er ikke lett.

Liten familie
Lauren lever som andre jenter, bortsett fra at hun mangler sin mor. Hun er ti år og lever alene sammen med faren og deres hund. Moren hennes forsvant da hun var liten, og ingen vet hvor hun er blitt av. Faren hans nekter å snakke om det etter alle disse årene for sorgen er like stor. Han jobber og tar seg av Lauren, og det er dager han ikke kommer seg opp av sengen. De bor i en liten, isolert bygd i Skottland. Det er også et sted hvor folk snakker og sladder ofte oppstår, og hun og faren er litt utsatt for det, men lar seg ikke borthefte med det. De lever livet sitt som vanlig. På skolen blir hun kraftig ertet av de andre jentene, men heldigvis har hun Billy som er hennes beste venn, og hun er venn med en tenåringsjente som hun henger med når venninnen ikke er på skole i Edinburgh.

En kveld kjører hun og faren hennes nesten ned en kvinne som kommer i veien. Hun har steinansikt, sier ikke noe og er lettkledd. De tar henne med seg hjem og neste morgen er hun borte. Faren hennes forstår ikke hva Lauren snakker om når hun nevner det. Han selv har glemt hendelsen, men det har ikke hun. Senere viser det seg at flere ser denne kvinnen ved skogkanten, som så forsvinner, og like etterpå husker de henne ikke, som om de får et slags hukommelsestap. Det er bare Lauren som husker henne. Hvem er denne kvinnen og hvor hører hun til?

Mer sentimentalt enn skremmende
Det var på grunn av baksideteksten at jeg ville lese boka og bestilte den. Også ville jeg bli litt flinkere til å lese moderne horror. Foretrekker eldre horror, men prøver å holde meg litt oppdatert også. På baksideteksten står det ikke noe om hvor gammel Lauren er, så trodde hun var litt eldre, i tenårene eller noe, og hadde forventet meg en voksnere horror, siden det faktisk er horror for voksne. Men både skrivestilen og handlingen var noe barnslig. Noen uhyggelige scener oppstår, men det blir for mye om sentimentalitet og familiebånd, noe som er forståelig med tanke på at moren hennes forlot henne da hun var liten, og hun ble aldri kjent med moren sin. Likevel håpet jeg på noe mørkere og uhyggeligere enn dette. I denne boka er det litt vel mye om følelser. Det er også spesielt at en tiåring er interessert i tarotkort. Noe av det blir ikke helt troverdig.

Likte at settingen er i et lite og isolert sted i Skottland som kan virke noe klaustrofobisk. Der alle vet det meste om hverandre, men dessverre blir resten av handlingen veldig forutsigbar og kjedelig i lengden. Den mangler både uhygge, stemning og undertoner. Spenningen uteblir i store deler, også, og synes dette kunne ha passet bedre som en novelle enn en bok for det blir fort mye av det samme. Syntes mange av karakterene ble noe anonyme og gråaktige. Man blir ikke helt ordentlig kjent med dem.

Spennende konsept, men tørt og kjedelig utført.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mer av Lisa Jewell, takk.

Hvert skritt du tar var helt ukjent for meg. Den kom jeg tilfeldigvis over i en dagligvarebutikk, og det skal jo ikke mye til for å friste meg. Hadde hørt om forfatteren så vidt før. Ironisk har jeg en ulest bok av henne liggende, som heter Så var hun borte. Men dette ga mersmak, og ser ikke bort i fra at jeg kommer til å lese Så var hun borte snart, for jeg likte Jewells skrivemåte veldig godt. Den er lett, engasjerende og mystisk. Det er ikke akkurat en ren krimbok da det består bare en liten del av boka. Man får vite at noen er blitt drept, men får ikke vite hvem som er drept eller hvordan det skjedde. Avbruddsvis i handlingen, er det to politifolk som avhører forskjellige vitner underveis.

Fra uskyldig forelskelse til noe mer?
Jewell har skrevet en bok om uskyldig forelskelse, om lengsler og begjær uten at det blir overdrevet eller tilgjort. Hun beskriver den ene sære karakteren etter den andre, som ironisk nok befinner seg i samme område. Joey er den nyeste i området. Etter å ha jobbet i utlandet i det siste, og nygift med sin mann hun bare har kjent i noen måneder, kommer hun tilbake til England uten bosted. Men hun og mannen får tilbud av broren hennes om å bo sammen med ham og hans kone inntil videre. Joey og mannen går med på det. De takker ja til å bo der til de får råd til eget sted. Hun blir fort oppmerksom på en mann som bor i samme strøket. Han er områdets nye rektor, og han har et godt rykte på seg. Han har jobbet ved mange forskjellige skoler og reddet dem fra nedleggelse. Han er en slags lokalhelt og kvinner forelsker seg lett i ham, selv om han er gift og har en sønn. Sønnen hans er en enstøing som ofte sitter på rommet og spionerer på dem i gata, og dokumenterer det han observerer. Vi blir også kjent med Jenna som er bekymret for sin bestevenninne som er forelsket i denne rektoren. Selv er hun skeptisk til ham av en eller annen grunn. Samtidig har hun sin mor å ta seg av. Hun er ofte ute i gaten og observerer og dikter opp ting som ikke er der. Selv om det er mye ansvar for Jenna, vil hun at moren hennes skal bo hjemme. Så her er det mange spennende karakterer å lese om.

Selve krimsaken er dessverre altfor lett å gjette seg frem til og det er ikke det som er drivet i boka. Det er karakterene som løfter opp boka. De er på en måte eksentriske på hver sin måte, og man vil bare vite mer om dem, for livene deres er fascinerende å lese om. Selv om krimsaken er noe skuffende og lettvint, er det noe med slutten i boka som gjør det hele mer fiffig, da noe fra noens fortid dukker opp. Det er litt smart og underholdende gjort.

Engasjerende lesing
En svært underholdende og spennende krimbok blandet med litt thriller. Den er lett å engasjere seg og leve seg inn i. Den minst likte karakteren var Joey. Hun var temmelig kjedelig og anonym til å være en hovedperson. Syntes mange av bikarakterene hadde mye mer å bidra med. Joey ble litt blass i mengden. Likte godt blandingen av eksektriske karakterer og noen mørke vendinger handlingen tar. Forvent ikke at dette er kvalitetskrim, men heller en lett og interessant bok med spenning og intriger, som man fort blir dratt inn i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å lese om atferd er interessant.

Spesielt når det gjelder psykopati. Har lest en del om det på Internett og sett en del videoer om det på YouTube, men føler ofte at det blir noe useriøst og overdrevent over det. Men i denne boka blir det tatt opp på en mer saklig og ærlig måte. Man trenger ikke å overdrive alt.

Noen raske kjennetegn angående psykopater
Noen få av mange kjennetegn på psykopater er at de har ingen form for empati, og de er villige til å gjøre alt for å få viljen sin. Å såre andre bryr de seg ikke noe om. Får de ikke hva de vil ha, går de til et annet offer, og kan være veldig utspekulerte når det gjelder å manipulere andre. De bryr seg ikke noe om hvilken relasjon de har til offeret - om de er i familie eller ikke. De bryr seg ikke så lenge de får det de er ute etter. Det eneste gode rådet er å komme seg vekk fra dem, samme hvor mye de betyr for deg, men er det mulig?

Som i Omgitt av idioter: Hvordan forstå dem det ikke går an å forstå, bruker han også denne gang Disa - modellen. Man trenger ikke å lese hans forrige bok for å forstå den modellen, for han gir en kort og grei repetisjon av den også i denne boka. Disa - modellen er personligheter som blir delt opp i fire farger: rød, gul, grønn og blå, og disse ulike fargene har forskjellige kjennetegn. Ikke alle passer inn i Disa - modellen, men mer om det i boka, slik at jeg ikke avslører alt ...

Spennende og lærerik ved hjelp av en bestemt modell
Ved bruk av Disa - modellen beskriver han psykopater og ofre veldig godt i hver enkelt fargegrupperinger. Hvem som kanskje blir mest utsatt for psykopater og hvem som er de mest sårbare. Erikson gir oss også mange eksempler på forskjellige ubehagelige situasjoner psykopater kan utsette ofre på, hvordan de tenker og utfordrer andre. Han gir også mange eksempler på forskjellige hersketeknikker og hvordan man eventuelt kan svare på det. Han nevner også om en ubehagelige episode om hvordan han selv ble utsatt for psykopat, og hvordan det gikk utover andre han kjente.

Om Omgitt av psykopater er til nytte eller ikke, kan jeg ikke svare på. Det for hver enkelt å avgjøre. Uansett er det en god bok om et spennende tema. Det eneste jeg vil trekke ned på at det blir mye bruk av partnere og sjefer. Det er ikke alle som har romantisk partner og det er heller ikke alle som har en jobb, men man kan jo gjøre om situasjone til andre lignende situasjoner som er mer relevant til seg selv. Det var også noe kjedelig å lese om Disa - modellen på nytt, spesielt hvis man har lest hans forrige bok og husker det meste av det, men greit med en oppfriskning likevel. Det er også imponerende hvordan han klarer å holde tunga rett i munnen gjennom hele boka med disse fargegrupperingene. Alt i alt, spennende lesestoff om et fascinerende tema.

Synes Erikson ga et fint eksempel på hvordan man skal være når man møter nye mennesker: Vær like varsom som når man kjører bil.

Fra min blogg: I Bokhylla

En psykologisk thriller som har vært synlig i det siste, og nå er den endelig lest.

Nok en bestselger
Hadde denne i hylla en god stund før den ble lest. Hadde lyst til å lese den, men var ikke helt gira, selv om jeg hadde sett litt på den en stund. Men så klarer man ikke å holde seg unna heller, for man vil jo gjerne vite hvorfor den og den boka er så populær. Blir alltid i tvil med bøker som får mye oppmerksomhet. Bestselgerfobien, kaller jeg det. Liker noen av dem, men ikke mange.

Den tause pasienten er om den beryktede Alicia Berenson, som er innlagt på institusjonen,The Grove, og ingen av de ansatte har fått henne til å snakke. Hun drepte sin mann på en brutal måte. Hvorfor, og hvorfor har hun ingen interesse i å forsvare seg? Samtidig er det en ledig stilling der som psykoterapeuten Theo Faber er veldig interessert i. Av en eller annen grunn virker han nesten besatt av denne tause Alicia. Hvorfor tror han kanskje at han vil få henne til å snakke når ingen har klart det tidligere?

Kreativ oppbygning
Dette er Alex Michaelides debut. Det er ikke selve skrivemåten eller karakterene som fascinerer meg med denne boka, heller ikke handlingen, men selve oppbygningen, som er noe kreativ, og har noe svung i seg. Hvorfor jeg er begeistret over oppbygningen har jeg litt lyst til å snakke om, men samtidig kan man det ikke, for da blir en stor del av plottet avslørt. Det vil jeg ikke skal skje. Så sånn sett får boka en stor pluss for meg. Bortsett fra det er Den tause pasienten av Michaelides veldig lik andre psykologiske thrillere som er blitt utgitt de siste ti årene.

Noen av bikarakterene var småspennende å lese om og som jeg gjerne ville gå i dybden i, men de fikk ikke stor nok rolle til det, og synes hovedkarakterene fort blir noe blasse. Selve saken, kjernen ble for lett å gjette seg frem til, derav ingen overraskende slutt. Men likevel var det noen spennende partier her og der. Savnet sterkere karakterer og mer engasjerende historie. Til tross for at dette er en kort bok, en bok med "normal" størrelse, hadde den noe tungtrødd i seg. Psykologiske thrillere er for meg lekne, lystige, mørke og sjokkerende, men denne ble blek på mange av punktene. Den største skuffelsen var hvor forutsigbar den var, selv om den har en del vendinger.

Som mange andre bøker, hevdes det at denne også skal filmatiseres, og Brad Pitt har kjøpt filmrettigetene gjennom Plan B. Plan B er et produksjonsselskap som han opprettet sammen med Jennifer Aniston og Brad Grey. Selv om jeg ikke ble helt fengslet av boka, er jeg fremdeles interessert i filmen, for tror kanskje historien egner seg bedre på film enn i bokformat?

Fra min blogg: I Bokhylla

Kreativ måte å lære om tall på.

Digg med bøker i stor format
Det er lenge siden jeg selv var et barn, men man må ta vare på barnet i seg, og det hjelper med å lese slike bøker. For man husker hvor godt man likte å bla i slike bøker selv i store format som barn, og man blir lett nostalgisk. Det er også morsomt for en voksen å se hvordan barnebøker forandrer seg med årene.

Dette er en fin, morsom og god lærebok for de som skal snart begynne på skolen og lære seg om tall. Boka består av mye illustrasjon og lite tekst. Teksten er skrevet som vers og med rim. Noe av teksten er litt morbide, og det er et pluss. Man er vant til at det alltid skal være noe søtt med barnebøker generelt. Så det er godt å se en barnebok som tar en litt mørkere og morbid vending, men fortalt med humor, som kan være festlig for store og små. Jeg liker også samspillet mellom teksten og illustrasjonene. Det er ikke bare tilfeldige illustrasjoner, men illustrasjonen gjenspeiler teksten. Det er også med tall i illustrasjonene, og det er også med noen oppgaver underveis. Illustrasjonene er laget av Egil Nyhus. Denne boka er ikke bare nyttig for barn som skal lære om tall, men også de som er i ferd med å lære seg og lese. Boka kan også brukes som et virkemiddel til en samlingsstund og familehygge. En frisk pust fra hverdagen.

En barnebok som skiller seg ut med mørk humor
Jeg er som nevnt ikke i denne målgrupen, men syntes det var en koselig bok å bla i, og et pluss for at boka ikke er så søt som mange barnebøker som regel er, men byr litt på morbid humor som er lett å forstå. Sånn sett skiller den seg litt ut i mengden.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tenk å ha et så ondskapsfullt barn. Hva ville du ha gjort?

Barn er skumle, eller?
Ondskapsfulle barn i skrekksjangeren er ikke akkurat nytt, men det er utsepkulert og en interessant kategori. I Galgedans er det også et ondskapsfullt barn. Hun heter Jenny Ness og er ikke som de andre barna hun går på skole med. Hun smiler aldri og foretrekker å være for seg selv, med en bok som selskap. Hun leser ofte mørke skrekkbøker, og hun skremmer de andre barna med sin passive væremåte. De prøver å utfordre henne med interne opplegg, men Jenny vet bedre. Hjemme er det heller ikke spesielt idyllisk. Hun har ingen søsken. Hun bor sammen foreldrene sine i Viktoriahavn i et lite, hvitt hus.

Andre har en tendens å synes at denne familien er litt rar som ofte holder for seg selv, men virker harmløse. Familien består av Jenny, og foreldrene Theodor og Margareth. Theodor er kjent på stedet siden han er begravelsesagent. Han er trivelig, men virker kanskje litt blyg? Margareth blir fort sint av det meste. Hun irriterer seg over de andre i huset og slår Jenny av og til. Det virker som om de glir mer og mer fra hverandre i det lille huset. Vil de finne tilbake til samholdet? Vil foreldrene noen gang få Jenny til å smile?

På tide med mer norsk skrekk
En dag oppdager faren hennes noe forferdelig, og til tross for tett oppfølging fra profesjonelle, klarer ikke Jenny å forandre seg helt. Faren ser til sin store forskrekkelse at hun liker å torturere dyr, og ting blir verre når det viser seg at hun ikke er redd for å ta livet av mennesker, heller. Det eneste som gjør henne glad, og som gir henne litt energi, er å drepe noe(n). Faren hennes skjønner han ikke har stort valg, og hun er tross alt en datter. Derfor velger han å dekke over hennes grusomheter. Moren hennes har ikke så tett bånd til henne, og uten å si noe til henne, og hver gang Jenny tar livet av noe(n), bestemmer han for å holde Margareth utenfor. Folk forsvinner, og politiet kommer nærmere. Viktoriahavn er ikke et stort sted. Hvor lenge kan de holde på uten å bli mistenkt for drapene?

Endelig er det noen som satser på norsk skrekk. Selv har jeg lest en god del amerikansk horror, og litt norsk skrekk, men ikke de siste årene, for det blir publisert veldig sjeldent. Godt mulig fordi det ikke blir sett på som noe seriøst. Mange mener at skrekk er en barnslig og unødvendig sjanger, kanskje, men for meg er det en favorittsjanger, og det er godt å se norske forfattere som våger å publisere litt skrekk. Det er på tide, og selv om dette ikke er originalt eller nyskapende, var boka noe underholdende og mørk. Det eneste som var noe irriterende, er at den kanskje var noe gjentakende og monoton i lengden. Likte politimannens marerittscener, og de siste førti-femti sidene. Hadde vært moro hvis boka hadde det samme tempoet. Derfor kunne boka godt ha blitt noe forkortet. Synes både familiedynamikken og Jennys mørke side blir noe gjentakende, også. Samtidig blir jeg fascinert og nysgjerrig på denne Jenny, og vil gjerne lese resten av trilogien av den grunn.

En fin og mørk start på en norsk skrekktrilogi, dog noe slapp. Likevel er jeg interessert i fortsettelsen, og se hvordan det hele utvikler seg. Håper det blir mer fres og uhygge i neste bok.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ensomt oppe i en ås, bor en navnløs hovedperson som jeg møtte for første gang i forrige bok: Drapet på kommandanten: Bok 1.

En ensom ulv
Han er under en skilsmisseprosess og trengte et nytt sted å bo. Han låner midlertidig et hus i en ås i Odawara. Huset eies av en kunstner som er gammel og bor på pleiehjem. Den navnløse som låner huset, prøver å venne seg til nytt hus og en ny ensomhet. Han lytter til klassisk musikk og prøver å finne veien tilbake til portrettmaling. Han har god kontakt med sønnen til huseieren, og også hans nærmeste nabo, Menshiki, som bor på den andre siden av åsen.Menshiki er en rik mann som bor for seg selv i et stort hus.

Hver søndag får den navnløse hovedpersonen besøk av Marie, som kommer sammen med sin tante, som hun bor hos. Marie kommer til ham for å bli malt. Hovedpersonen føler seg brukt som et slags bindeledd, for hans nabo har en mistanke om at Marie er hans datter, og han vil vite mer om henne.

Mer surrealisme
I noen dager underviser hovedpersonen kunst, men er stort sett alene. Av og til får han besøk av kommandanten som dukker opp når han vil. I forrige bok finner hovedpersonen et maleri som heter Drapet på kommandanten som han blir fascinert av. Maleriet ble malt av husets eier. I kjent Murakami stil, blir bøkene hans surrealistiske, og derfor dukker kommandanten opp fra selve bildet til virkeligheten, som om det er verdens naturligste ting å gjøre. Denne oppfølgeren byr på litt mer surrealisme enn den forrige, og flere skikkelser dukker opp. Uansett hvor surrealistisk det er, utfører Murakami det på en nøktern og naturlig stil. Det passer inn i historien uansett hvor sprøtt det måtte virke.

Senere i boka er det noen som forsvinner. Hvem er det som forsvinner, og vil personen dukke opp igjen?

Alltid skeptisk til oppfølgere
Det er alltid en grunn til å være skeptisk til oppfølgere, samme om det er bøker eller filmer, for opplever fleste oppfølgere som noe unødvendig. Ikke alle, men de fleste. Heldigvis føles ikke denne boka som en unødvendig oppfølger. Det er en frisk og fin oppfølger som bevarer noe av mystikken som forrige bok hadde, og byr på mer surrealisme uten at det blir rotete eller uengasjerende. Murakami bruker fin humor, og vrir det surrealistiske til noe naturlig, og man vet aldri helt hva man får, og man aksepterer det uten problemer. Det er noe uanstrengende måten Murakami skriver på, og man blir bare med på reisen.

Bok to har flere aspekter ved seg en bok en hadde, og det meste av det var interessant å lese, spesielt interessant er det å lese om vennskapet til den navnløse og sønnen til kunstneren som eier huset. De har en svært spennende familiehistorie som jeg kunne ha tenkt meg å lese enda mer om. Syntes også det var spennende å lese om den navnløses bånd til Marie. De har et fint tillitsbånd.

Murakami er nesten som Stephen King og kan mestre flere sjangre med glans. Her er det mystikk, surrealisme, og noen scener føles også noe krimaktige. Forrige bok hadde mer undertoner og litt mer uhygge i seg som jeg hadde virkelig sansen for, som manglet litt i denne oppfølgeren, men jeg vil gjerne lese mer av Murakami.

Fra min blogg: I Bokhylla

King begynner riktignok å dra på årene, men han skriver like mye, og han imponerer fremdeles.

Gamle favoritter
Er det forfattere jeg har lest mest av så er det; Stephen King, Dean Koontz, R.L. Stine og Mary Higgins Clark. Det disse har til felles er at de skriver litt mørke bøker og de skriver i godt voksen alder. Noe som er imponerende. Mary Higgins Clark døde tidligere i år, 92 år gammel og skrev sin siste bok i fjor. Senere i år kommer det en ny bok av henne, som hun har skrevet sammen med Alafair Burke.

Stephen King er en av forfatterne som fremdeles fascinerer på mange måter. Jeg liker det meste han har skrevet, men han har også skuffet meg en del ganger med sine bøker. Det er bare menneskelig. Jeg har lest to bøker av ham i år der han beviser at han er gammellik seg og det er: Revival og The Institute.

The Institute er en av hans "mindre" bøker. Han er jo kjent for å skrive murstein etter murstein, samme om det er en hel bok eller en novellesamling.The Institute har en mer "normal" størrelse til ham å være. Likevel byr den på mye suspense og spennende karakterer.

Savnede barn
Ifølge en informasjonsside i begynnelsen av boka får man vite at rundt 800.000 barn er savnet og det bare i USA. Og det er nettopp det boka handler om. Barn som forsvinner. Luke Ellis blir kidnappet midt på natta. Før dette skjer, får vi vite en god del om hjemmelivet hans. Han har et tett og tillitsfullt forhold til foreldrene hans. Han er bare tolv år, men er svært intelligent, og han oppfører seg eldre enn det han egentlig er. Han har et ønske om å prøve å komme inn på college til tross for sin unge alder, og han blir akseptert. Før han rekker å begynne på college, blir han kidnappet av to personer, og fraktet til et mystisk sted som ligger øde til i tett skog i Maine. Som kjent skriver King ofte bøker og legger til handlingen i hjemstaten Maine. Luke våkner opp i et rom som ligner hans eget, men likevel føles det ikke riktig. Når han åpner døra, havner han i en korridor. Etter hvert møter han flere barn. Noen har vært der mye lenger før ham, og noen nye kommer etter Luke. Alle har egne rom som ligner deres egne hjemme hos seg selv. De befinner seg på en slags institusjon. De får oppfølging av en administrasjon, får mat, har et lekeuteområde, og barna kan spise og leke sammen. De holdes under oppsyn på kamera, og av og til blir noen hentet av administrasjonen for å utføre rare og noen faretruende tester. Hva er det de forsøker å bevise eller finne ut av? Får Luke vite hvorfor han og de andre er der, og vil de noen gang få komme hjem igjen? Under oppholdet er det barn som forsvinner og som aldri kommer tilbake igjen, og de er usikker på hvem som er den neste, og hvor det blir av dem. Er Luke nødt til å rømme derfra?

Innrømmer at de første 50-100 sidene var et slit å komme seg gjennom. Det tok litt tid å komme seg inn i handlingen og bli ordentlig engasjert, men så fikk boka jammen fart på seg. Det tok også litt tid å like Luke, for likte ham ikke helt i begynnelsen. Heldigvis snudde det seg, og lesingen gikk noe lettere. I begynnelsen syntes jeg han var på en måte en bedreviter, derfor det tok litt tid å like ham. Brukte lang tid på å lese ut boka for leser tregere på engelsk, og jeg foretrekker å lese bøkene til King på engelsk, og det var verdt tiden det tok.

Twitterbrukere vet hvor engasjert Stephen King er i politikk og han kommer ofte med mange morsomheter om Trump og mobber hans valg og diverse utsagn. Heller ikke sjokkerende at han ble blokkert. Han kommer også med noen stikk til Trump i boka. En annen ting som er morsomt er at King referer til sine eldre bøker, blant annetThe Shining. Han har en humor, samme om det er på Twitter eller i bokformat, som er relevant og hysteriske. Han har en fin snert i humoren sin.

I stor skriveform
King beviser igjen hvor god han er på karakterbeskrivelser. Uansett hva slags karakterer King skriver og dikter opp, blir de svært realistiske og han går virkelig i dybden på alle. Man vet hvem man skal stole på og ikke, og noen får man bare en guffen følelse av. Slik er det i The Institute også. King er også god på å få frem suspense. En snikende uhygge som dukker opp. Det tok litt tid før den dukket opp denne gang, og når den gjør det, er det nesten til å ta og føle på.

Fra min blogg: I Bokhylla

Martin Servaz og Julian Hirtmann møtes igjen.

Etter seks år med stillhet, gir Hirtmann nok en gang et tegn fra seg, og denne gang gjennom bilder. På et av bildene er det en fem år gammel gutt som heter Gustav. Er det hans egen sønn, eller er det Servaz sin?

Norsk og fransk politisamarbeid
I denne boka skjer et norsk og fransk politisamarbeid. Kirsten Nygaard og Martin Servaz blir satt som et team etter at et lik er blitt funnet i Mariakirken i Bergen. Noe tyder på Hirtmann er tilbak og forsøker å få kontakt. Servaz har god kjennskap til Hirtmann. De har møttes mange ganger før. Før han møter Kirsten Nygaard, har Servaz gjennomgtt noe vanskelig traumatisk. Etter jakten på en mann, blir han skutt og havner i koma i noen dager. Datteren hans som bor i Canada, kommer for å bo hos ham en stund, og både hun og kollegene hans har oppdaget en forandring i ham. Vil han bli den samme igjen, og er han sterk nok til å jobbe så kort tid etter ulykken?

Sammen med Kirsten Nygaard, drar Martin til et hotell i en østerisk landsby. Gustav er blitt obeservert i området. Han bor i en hytte sammen med et underlig par tvers over veien av hotellet. De har en grunn til å tro at dette paret har en forbindelse til Hirtmann, og usikkerheten gnager i Servaz om det er hans sønn eller ikke. I så fall, hvordan vil han selv og andre reagerer på det? Det viser seg også at de er ikke de eneste som er på jakt etter Hirtmann. En mann bærer på en sorg over tapet på sin datter og ønsker hevn. Så her er det skikkelig katt og mus lek fra mange kanter. Hvem jakter på hvem?

Natt er bok nummer fire om Martin Servaz. Selv har jeg ikke lest fra begynnelsen, og synes heller ikke at det gjorde noe. Man får mye bakgrunnshistorie, så man får med seg sammenhengen om ting. Man blir ikke forvirret. Det er også morsomt at Minier skriver om politisamarbeid mellom Norge og Frankrike. Han nevner mye om Norge i boka. Han nevner også blant annet Utøya. Han skriver til og med litt om Trondheim og Hell. Martin Servaz jobber tett på med den norske politikvinnen. Vil det oppstå følelser mellom dem, eller er de for forskjellige, og profesjonelle?

Ensformig politikvinne
Kirsten Nygaard var spennende å lese om, i begynnelsen, men hun har en veldig monoton og kjedelig personlighet. Hun er veldig kald og stiv. Slike karakterer er spennende, men synes hun ble som en skygge av seg selv, og synes at Martin Servaz er en mer levende og troverdig karakter enn henne. Han viser flere sider av seg selv. Han gjør sine tabber og samtidig prøver han å gjøre det rette. Det morsommme med Martin Servaz er at han minner meg litt om MacGyver. Han hadde sin fiende, Murdoc, som dukket opp ofte, og han traff mange vakre kvinner i nød. Sånn er det litt med Martin også.

Selve saken i boka var ikke mest spennende å lese om denne gang. Men med denne boka beviser Minier på hvor god han er til å beskrive omgivelser, grader og atmosfære. Man fryser nesten mens man leser boka, for han er så god på å beskrive kulde og natur. Det er nesten som om man befinner seg i den mørke og kalde skogen sammen med dem. Han skriver med innlevelse og følelser.

Jeg har riktignok lest bare to bøker av Minier så langt. Jeg leste Ikke slå av lyset i fjor, og syntes den var noe tam, men jeg er glad jeg ga ham en sjanse til ,og kommer til å fortsette å lese resten av serien. For den har noen faktorer som holder på interessen. Denne boka hadde mer flyt enn den forrige, og flere interessante karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er ikke bare, bare å være familiens favoritt, spesielt ikke når de plutselig vender ryggen til. Det skjer med Violet Rue Kerrigan.

Fra yndling til rotte
Hun er bare tolv år til hun går fra å være en yngdling til å bli en rotte. Hun er den yngste i familien og hhun ar til sammen seks søsken! Hun er godt likt og barna prøver å respektere foreldrene sine selv om de av og til skuffer. Faren deres har en slags stolhet som ingen ønsker å kødde med. Men sent en kveld da en tenåringsgutt, som er svært kjent i området, blir påkjørt og senere banket opp, kommer aldri til bevissthet igjen og dør av skadene. Samme kveld kommer tø brødre av Violet sent hjem, og de oppfører seg underlige, og hun ser dem gjemme noe. Dette er noe som opptar henne, og etter en stund, innrømmer hun det for noen. Hun blir tatt vekk fra barndomshjemmet, og plassert i et midlertidig hjem, før hun får vite hvor hun skal. Det blir så bestemt at hun skal bo hos en tante og onkel som er barnløse. Sakte, men sikkert, vender familien ryggen til henne. Til tross for forsøk på kontakt og forsoning, får hun bare en kald skulder tilbake. De eneste hun har er tanten og onkelen. De andre ser på henne som en sladrehank. En rotte. Et skadedyr. Årene går og hun må tilpasse sin egen tilværelse. Ting er heller ikke bedre på skolen da de fleste vet hvem brødrene hennes er, og de vet hva hun har gjort. De nevnte brødrene hennes sitter nå i fengsel på grunn av henne. Kommer hun til å bli gjenforent med familien igjen, eller blir hun ekskludert resten av livet?

Dette er en kompleks, men samtidig lettlest og svært engasjerende roman om gammel tematikk som klasskille, raseskille og familiebånd. Er virkelig blod tykkere enn vann, eller kan man bli sviktet av sine nærmeste? Som sagt, gammel tematikk som man har lest om mange ganger før, men Oates forteller det på en svært engasjerende og stille måte. Man blir dratt inn fra første side. Karakterene er svært fargerike og har mye dybde. Handlingen i seg selv er ikke det spesielle eller det som er mest spennende å lese, men karakterdrivet. Hvordan de handler og reagerer. Hvordan de snakker med hverandre, og hvor lite kontroll man kan ha over livet, for mye dreier seg om tilfeldigheter. Noen ting vil man ta tilbake, men ofte er det for sent. Noen betaler dyrt for det livet man lever. Det gjør Violet. Hun ville lette på en byrde og vise rettferdighetssans. Familien hennes viser at hun handlet på feil måte, og viser sin skuffelse med å være kalde og utilgjengelige. Man er spent på om hun vil nå frem til noen av dem i det hele tatt, og hva vil skje med Violet dersom brødrene hennes slippes ut? Mange spennende faktorer spiller inn.

Stille og svært engasjerende fortellerstemme
Har også sansen for Oates fortellerstemme som er saklig og nøktern. Det er en dramatisk historie, men hun overdriver ikke. Spenningen skapes nesten av seg selv, og når man først har lest noen sider, må man bare lese noen sider til, for man vil så gjerne finne ut hva som vil skje med Violet, for man får stor medfølelse for henne, og hun klarer også å være litt morsom i alt det mørke som skjer rundt og med henne. Hun ser det komiske i de fleste ting. Hun prøver å gjøre det rette, og det er menneskelig å havne i situasjoner man ikke alltid har kontroll over selv.

Jeg leste Svart vann av Joyce Carol Oates i fjor og som jeg likte veldig godt, men må innrømme at jeg liker Mitt liv som rotte hakket bedre. Den er svært intenst og man får mer empati for karakterene i Mitt liv som rotte enn de i Svart vann. Slik er det i hvert fall for meg. En svært sterk roman om en jente som forsøker å gjøre det rette og samtidig leve sitt eget liv.

Fra min blogg: I Bokhylla

Første bok om førstebetjent Erika Foster.

Selv om jeg foretrekker å lese om mannlige etterforskere av en eller annen grunn, fikk jeg sansen for Erika Foster, og dette er den første boka om henne. Jeg tror det er seks bøker om henne i skrivende stund.

En brutal og mystisk mord
Etter en trøblete stund, blir Erika Foster tilkalt av Londonpolitiet fordi de trenger litt hjelp. En jente er blitt funnet under isen i et naust. Hun ble tilfeldig funnet, og det som er rart med saken er at hun kommer fra en pengesterk og velstående familie. Men det viser seg at de eller andre ikke egentlig vet så mye som henne. Hadde hun et dobbeltliv og vanket i feil miljø? Eller var hun bare på feil sted?

Når Erika ankommer London blir hun møtt med både vennlighet og hat. Det blir fort hardt mot hardt, men hun har vært ute en vinternatt før. Hun sliter nemlig fremdeles med tapet over sin mann, Mark Foster, som døde under et oppdrag, som hun fikk mye negativ omtale for. Vil denne saken gjøre henne sterkere? Det er en ting til. Noen har et godt øye til henne og følger med på hva hun gjør. Hvem er det og hvofor? Er det noen som vil henne vondt?

Dette er en bok med mange forskjellige personligheter, mørke hemmeligheter og farer. Det handler om å bekjempe sine egne indre demoner samtidig som man forsøker å beskytte og redde andre. Boka er også om vennskap som settes på prøve. Erika og politistasjonsjefen Marsh er gode venner fra studietiden, og hun førte ham og kona hans sammen. Men mange utfordringer skjer underveis med denne saken, fordi de har svært delte meninger om denne mordsaken og Foster er ganske sta. Det er interessant å se om man kan jobbe sammen,og samtidig være gode venner, uten å blande inn unødvending romanse som er så typisk i både bøker og filmer.

Selv om man skjønner raskere enn Foster hva som skjer, synes jeg ikke det dreper hverken spenningen eller flyten. Bryndza skriver godt og boka oppleves ikke som kjedelig, selv om den er noe stor. Den dryger ikke unødvendig lenge, noe som det har tendens til å gjøre i store bøker. Selv foretrekker jeg store bøker fordi da blir man bedre kjent med karakterene og miljøbeskrivelsene oppleves som mer detaljerte.

Rettferdighetens stemme
En annen ting jeg likte godt med Jenta i isen, er at Foster har en ganske sterk rettferdighetssans selv om ikke mange hører på henne. Hun forsvarer døde jenter som ikke lenger kan forsvare seg eller som aldri får en sjanse til å si hva som har skjedd. Hun vil at noen skal straffes uansett hvem som står bak, og for å gjøre det, er hun nødt til å ta noen upopulære valg for å få andre til å innse alvoret i saken. Har sansen for karakterer som går egne veier, som ikke er redd for hva andre synes om det, bare ting blir gjort.

Det som trekker noe ned og som er bokas store svakhet, er slutten som blir mer komisk enn spennende. Ikke bare fordi man skjønner hvem som står bak alt sammen, men måten ting blir utført på. Det blir litt vel Hollywoodaktig over det, og kunne tenkt meg en mer nøktern og saklig avslutning. Det ville ha gjort boka mer respektabel.

Stødig krim av Bryndza uansett, dette, som har gjort meg mer nysgjerrig på Foster og ga meg mersmak av Bryndzas skriblerier. Kommer jeg over bok to i serien en dag, havner den nok i handlekurven.

Fra min blogg: I Bokhylla

Hvorfor er noen mer oppslukt av dyr enn andre?

Vakker bok, både utenpå og inni
Det var coveret som gjorde meg oppmerksom på denne boka. Vet at man ikke skal velge bøker etter covere, men det hender seg. Noen ganger er man forfengelig. Syntes coveret var mystisk, dystert og hadde fine fargekombinasjoner, og virket litt annerledes. Jeg visste heller ikke så mye om innholdet før jeg fikk tak i den. Vil helst ikke vite så mye om en bok før jeg leser den, for forventninger blir fort dratt ned.

Flaggermusmusikk er om tenåringen Ellen som har mye å stri med, siden familien hennes er noe eksentrisk. Moren hennes tar seg av flaggermus som trenger hjelp til å komme seg igjen, og de får bo i uthuset deres. Hun bruker det som flaggermusmottak. Hun noterer også ned all slags ting om flaggermusene sine. Ellen har også en lillebror som er mye yngre enn henne, Enon som hun er blitt veldig glad i, og hun hjelper til med å ta seg av ham når det trengs. Enon er også litt mystisk fordi han får kraftige anfall, og de vet ikke hva det kommer av, til tross for mange undersøkelser. Det eneste som roer ham ned er når en barokkflaggermus setter seg på panna hans! Noen ganger drar moren deres vekk for å "hvile" seg, men forteller ikke hvor hun er, eller hvorfor hun trenger "hvile". Dermed faller da alt ansvar på Ellen. De har en nabo som er god venn av familien som stepper inn når det trengs. Men denne gang får ikke Ellen tak i henne, og hun må ta alt ansvaret selv. Holde orden i huset og få Enon til barnehagen uten at andre utenfor familien skal fatte mistanke om at hun og broren hennes bor alene en stund. Men det er dårlig timing, for etter at moren hennes er vekk, virker det som om alt av kaos skjer på en gang.

Kunne ha sagt så mye mer om handlingen, men det ville ha blitt for langt og avslørende, for det skjer mye i denne boka, selv om den ikke er særlig stor. Den er også noe mørk til å være en ungdomsbok, noe som bare er positivt. Sier ikke at alle ungdomsbøker er sukkersøte, men mange av dem er nettopp det, så det var godt å lese noe litt annerledes for denne målgruppen, for den var givende å lese, selv om jeg er utenfor målgruppen. Syntes ikke det gjorde noe.

En noe mørkere ungdomsbok
Boka har en type særhet i seg som jeg liker. Ikke bare når det gjelder de eksentriske karakterene, men hele handlingen har en særhet i seg som er litt sjeldent. Flaggermusmusikk består av litt fantasy, men ikke mye. Selv om det blir litt åpenbart tidlig for oss voksne, er Tronstad god på å holde på mystikken til det siste, og bevare interesse for karakterene. Man blir ikke lei. Tror jeg likte fantasy bedre før, og var på en måte lettet over at det ikke ble for mye av det. Synes jeg forsto og likte fantasy bedre før, enn det jeg gjør nå. Jeg liker fantasy nå også, men det er periodevis, og det spørs litt hva slags type fantasy det er. Så selv om det er litt fantasy i denne boka, er det meste av boka realistisk og troverdig. Selv om boka er veldig mørk, er den ikke på noen måte skrekkelig eller guffen, men mer gåtefull og kreativ. Den er også litt komisk i alt det mørke.

Jeg har lest en bok tidligere av Tronstad, og det er: Det blir pinlig uansett. Den skrev hun sammen med Bjørn Sortland. Synes hun skriver bedre alene. Flaggermusmusikk er en fargerik historie med fargerike karakterer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Kan et brettspill bli levende?

Har sett på film om brettspill som blir levende før, så det er ikke noe nytt, men denne historien er likevel spennende utført. Det er jo vanskelig å skrive noe originalt nå til dags. Men synes likevel at denne historien bidrar med litt nye finesser. At det er gotisk horror er jo også et pluss.

Tvillinger og outsidere
Settingen er en liten bygd på slutten av 1800 - tallet, nærmere bestemt 1893. Tvillingene Evelyn og Claire bor alene sammen. De er godt voksne mennesker. De har ikke foreldrene sine rundt seg lenger. De burde ha vært gift og ha barn, men det har ingen av dem. Andre ser på dem som rare på grunn av det, og gir uttrykk av det gjennom diverse blikk. Hvis noen på 35 år var ugift og barnløs på den tiden, ble de sett på som rare. Søstrene er veldig opptatt av Brontë. De leser mye og skriver sammen. De har en drøm om å gi ut en bok sammen en gang i fremtiden, men foreløpig er det bare en hobby de har. Selv om de er tvillinger og går stort sett overens, har de noen konflikter som oppstår, og selv om utseendet deres er svært like, er personlighetene deres som natt og dag. Den ene er ryddig og har mye orden, mens den andre er rotete. Den ene liker å være ute og gå turer, være litt sosial, mens den andre trivest best inne i eget selskap. En annen grunn til at de blir noe utstøtt av resten av samfunnet de bor i, er at det var ikke så vanlige med tvillinger på den tiden. De føler seg på en måte unaturlige. Siden de har god råd på grunn av arv, har de et ønske om å flytte for å få mer privatliv. Et sted der de ikke blir så godt lagt merke til, og de finner seg en hytte et sted lenger unna.

Mens Evelyn er ute og går en tur rundt sitt nye hjemsted, treffer hun Matthew som er hennes nye nabo. Han bor sammen med sin kusine. De treffer hverandre ofte tilfeldig på tur, og blir så smått kjent med hverandre. Han forteller henne da han som liten gutt kom over et brettspill som het The Garden of Bewitchment, som er et svært vakkert brettspill med hus, miniatyrer, hage og ting å dekorere brettspillet med. Et brettspill man blir fascinert av. En dag han kommer over det og leker med det, er det noe med det som skremmer ham, og aner ikke hva det er. Er det noe ondt som rev seg løs ut av brettspillet eller er selve brettspillet ondt? Det forsvinner og han ser det aldri mer. Noe senere, finner Evelyns søster, Claire dette brettspillet på soverommet sitt. Det har aldri vært der før. Da ville hun ha sett det. Så, hvor kom det fra? Er det naboen deres som fortalte en skrøne og som spiller dem et puss, eller er det et brettspill de bør kvitte seg med fortest mulig?

Kvelende tvillingrelasjon
Et "levende" brettspill og minatyrer som beveger seg, eller bare hallusinering konsept, er ikke akkurat nyskapende, men spennende i horrorsjangeren. Har sett det i eventyrsjanger på film, men morsomt å få brettspillfrykt servert fra horrorsjangeren som jeg liker så godt. Brettspill er ikke akkurat nifst, ikke i denne boka heller, men den byr på andre nyanser som atmosfære, klaustrofobi, spennende relasjoner og en del undertoner. Selv om man får små hint servert underveis, ødelegger det ikke spenningen og man mister ikke interessen. Man vil bare vite mer og mer. Syntes også tvillingsøstrene var interessante i seg selv. Relasjonen deres og hobbyene de har sammen. Det er som om de er avhengige av hverandre selv om det er stunder de trenger tid for seg selv. Det er noe kvelende over dem. Det gjør ikke saken bedre at Claire, hevder hun har connection med avdøde Branwell Brontë. Evelyn liker det ikke når Claire snakker om ham, men samtidig har hun ikke noe valg og late som hun tror på henne. Men er det egentlig innbilning?

Cavendish har jeg ikke lest noe av tidligere, men det ga mersmak. Hun beskriver så godt og får frem både det gotiske, og måten de pratet på før i tiden. Det virker ekte uten at det virker kunstig. Det føles nesten som om man blir en del av søstrene underveis fordi man blir lett dratt inn i tilværelsen deres. Slutten byr også på en liten overraskelse, men er man oppmerksom underveis i hele historien, finner man det ut før ting blir nøstet opp, men likevel ble jeg ikke skuffet, for det er fremdeles fiffig og dyktig vending, selv om det ikke overrasker. Selv om twisten ikke overrasker, liker jeg likevel retningen den tar, og får en ærverdig avrunding. Man blir litt tom når boka avsluttes, fordi man vil gjerne være i den mystiske verdenen litt til.

Ingen nifs bok dette, men den byr på mange spennende elementer, en god historie, sære karakterer og mørk, værskiftende landskap.

Fra min blogg: I Bokhylla

Bare en hysterisk mor med falske forhåpninger, eller finner hun spor som faktisk eksisterer?

Sophies far kjører henne til skolen og hun kommer aldri hjem igjen. De antok at hun skulle ligge over hos en venninne, men når de finner en lapp fra henne hjemme, blir hun øyeblikkelig meldt savnet. Er hun en jente som har for vane å stikke av, eller er dette helt ulikt henne? Tiden går og håpet forsvinner. Nå og da mottar de et kort. Er de fra henne, eller noen som later som? Familielivet går fra vondt til verre. Mens Kate ikke gir opp håpet om å finne datteren, flytter Sophies far inn hos en ny kjæreste. Kate blir ettarlatt i et stort hus for seg selv og katten. Ensomhet og tomrommet etter datteren er enorm. Politiet virker også å dabbe av saken sakte, men sikkert. Hun jobber omtrent for seg selv etter å finne datteren. Når nye spor dukker tilfeldig opp, blir hennes nærmeste bekymret for henne. Hun ble reddet av en overdose tidligere, men hevder at hun brukte piller for å sove. Er hun i ferd med å dikte opp ting og miste seg selv? Hvis ikke politiet eller hennes nærmeste tror på det hun har funnet ut av spor i ulike sammenheng, hvem vil tro henne, da? Hva skal til for å få andre til å tro at datteren hennes lever?

En kjent stemme i telefonen?
For å prøve å fylle opp tomrommet i hennes nye og kompliserte liv, jobber Kate for stiftelsen Message in a Bottle, som er en hjelpetelefon for tenåringer som har rømt, er savnet. Kanskje de ikke vil snakke med familien direkte av en eller annen grunn, eller ikke kan. Da Kate jobber der en kveld alene, får hun en telefonsamtale bestående av dårlig dekning og avbrytelse. Hun hører en jente sier Kates navn, og hennes manns navn som er Mark, og noen ord til før det blir lagt på. Hun er helt sikker på at stemmen tilhørte datteren hennes Sophie. Men hvordan kan hun overbevise andre det når nesten ingen tror henne hver gang hun finner et spor?

Dette er en psykologisk thiller om mor og datter forhold, og hvor langt man er villig til å gå for å finne når noen i familien er forsvunnet. Det er greit at psykologiske thrillere har blitt noe bløtere med årene med fokus på å være "hjertevarm", men i det siste synes jeg det har blitt litt vel mye av det. Hvor har det blitt av de mørke og harde psykologiske thrillerne? Jeg savner mer og mer av den varianten for tiden. Nå er det mest fokus på som sagt "hjertevarme" og "overraskende" uten at de er spesielt overraskende, men kanskje heller mest underholdende? Jeg sier ikke at alle av dagens psykologiske thrillere er dårlige eller bløte. Jeg har kommet over noen veldige gode også, men synes det blir lenge mellom de gode bøkene fra den sjangeren.

Å leve i uvisshet
Man skjønner at det er vanskelig å miste noen når noen bare forsvinner, spesielt når det gjelder familiemedlemmer, og det å leve med den type uvisshet. Likevel blir det en god del gjentagende sutring, og sorg i det hele. Det er lite utvikling i historien, for Kate har mye fokus på egne følelser. Det blir noe ensformig over det. Derfor kunne jeg ha tenkt meg å bli bedre kjent med de andre karakterene som dukker opp i handlingen, og det er da dessverre synd at hun på en måte overdøver dem.

Fra min blogg: I Bokhylla