Bokelskere.no

Jeg likte boka godt, men kunne nok ønsket meg at livet også ble sett fra et kvinneperspektiv.

En nydelig bok om sterke kvinner....

Ikke alle valg er like lett å ta.

Tenåringsjenta Mia er ung, vakker og har et talent utenom det vanlige. Hun er en dyktig celloist og har hele fremtiden foran seg. Men som vi alle vet, så er livet veldig sårbart og mye kan skje i løpet av sekunder. Ingen av oss vet når vi skal dø eller hvordan. Likevel lever vi som vanlig. Det gjør også Mia, foreldrene hennes, lillebroren og kjæresten. Livet blir snudd opp ned når Mia og familien setter seg inn i bilen for å besøke noen slektninger. En forferdelig ulykke skjer og Mia blir i en tilstand hvor hun betrakter tiden etterpå på ”utsiden”. Mens hun kjemper for livet, ser hun alt som foregår, både på ulykkesstedet og på sykehuset. Men hvorfor er hun i en slik tilstand? Er hun i ferd med å dø eller kommer hun til å overleve? Det er hun nødt til å finne ut av selv.

Jeg hadde ikke hørt om boka før jeg tilfeldigvis kom over den i bokhandelen. Boka hadde et vakkert og sårbar bokomslag som jeg falt helt pladask for, og selv om det ikke var helt min sjanger så virket innholdet veldig gripende og spennende. Jeg fikk umiddelbart lyst til å lese den. Etter mange gode omtaler om den på blandt annet youtube så måtte jeg bare lese den selv for å se om den virkelig var så bra som de fleste hevdet. Jeg må innrømme at jeg var i sterk tvil siden rørende bøker ikke er helt min greie. Men så har jeg en greie om at jeg må lære meg å utvide horisonten enda mer.

Mia, kjæresten Adam og familien hennes likte jeg med en gang. De var i mine øyne en kul og litt småoriginal gjeng. Kunne godt være i slekt med dem. Det hadde vært kjempegøy. Og selv om innholdet i boka er veldig trist, så hadde den små, varme og humoristiske øyeblikk som man blir sjarmert av. Jeg har veldig lyst til å lese oppfølgeren, Where she went.

If I stay er en hjerteskjærende og brutal tankevekker. Vi våkner opp hver dag og gjør det vi skal uten å vite hvor lenge vi kommer til å leve. Det er bare slik vi er. Mange av oss tror vi kommer til å leve lenge, men mye kan skje i løpet av noen få sekunder. En tragedie kan skje når som helst. Denne boka er et godt eksempel på det.

Jeg skal følge ditt gode råd:)

Det er også et kjent dilemma:)

Det er også en tanke jeg har vært inne på:) Er det noen som gidder å lese det jeg har skrevet? For ingenting er sikkert.

Der sa du nøyaktig det jeg tenkte. Å skrive/forestille seg noen scener er ikke så vanskelig, men en hel bok/bokserie så må man ha mer å gå på og da sliter i hvert fall jeg:)

Jeg kunne godt ha skrevet en selv hvis jeg bare hadde hatt litt fantasi;)

Takk skal du ha, skal prøve meg på den!

Har nettopp lest boka, og jeg koste meg! Jeg har selv vokst opp i dette miljøet og på samme tid som Danilesen beskriver. "Åttenderaden" har brakt fram mange minner, og jeg synes forfatteren har et godt og levende språk.

Trenger vi flere sanser enn de vi allerede har?

Etter å ha gått under isen er Abby død i 44 minutter før hun våkner til live. Som overlevende klarer hun ikke å se farger og lever i en svart/hvit verden. Hun merker også at hun har en evne hun ikke hadde før ulykken. Etter ulykken er hun i stand til å få visjoner, men ikke hvilke som helst visjoner. Flere mord skjer i nærområdet hennes, og hun er i stand til å se hva morderen gjør med ofrene, men ikke i stand til å se selve morderen. Er det bare drømmer og noe hun innbiller seg? Eller kan hun virkelig se hva morderen gjør med de stakkars ofrene? Sammen med sin søster som drømmer om å bli en skikkelig journalist, prøver å løse saken sammen, men det kan være svært så farlig. Man vet aldri hvem morderen er!

Nok en bok jeg tilfeldig kom over med min flotte iPad (jeg er forelsket i den dingsen). Coveret var superekkelt og plottet hørtes meget interessant. Det virket som en bok som var litt annerledes enn mange paranormale bøker for ungdom og det var det også. Det var interessant med en mordsak blandet med en paranormal verden.

Selv om jeg likte plottet godt og persongalleriet (spesielt søsterene Abby og Kate som bor sammen og, er skikkelig gode venner). Så må jeg ærlig innrømme at jeg falt ikke helt for Sinclair’s skrivemåte. Jeg likte måten hun bygde opp plottet, men syns ikke at selve skrivemåten, spesielt beskrivelsene og noen av reaksjonene ikke var helt troverdige og noen ting gikk litt for fort.

Slutten var litt så som så, men grei nok. Det er snakk om første bok i en serie, men likevel skulle jeg ønske det var noe mer. Dessuten var det litt for lettvint å gjette seg frem til diverse hendelser i handlingen. Jeg fikk ikke noen bakoversveis. Men alt i alt er 44 en kjekk bok å kose seg med på stormfulle kvelder.

Gled deg til Winter's Bone. Den er virkelig super!

Er ikke klar for det. Jeg har fått helt skrekken av filosofi etter et fag som heter ex.phil som fleste studenter må gjennom. Jeg er ikke student nå lenger, men det var ikke lenge siden jeg satt og slet med det faget. Trodde jeg forsto meg litt på filosofi, men etter det faget viste det seg for å være helt gresk for meg.

Ja, denne tok meg med storm for jeg hadde ikke forventet å like den så godt. En fin, morsom og trist bok som bobler over av følelser. Jeg er enig at boken ikke er så rosa som coveret kan virke som, men jeg synes forøvrig at coveret passer veldig fint til historien.

Jeg har lest oversettelsen som kom ut i fjor og den synes jeg var god.

Synd det ikke ble noe av:( selv kunne jeg ha tenkt meg å være med på spøkelsesvandring, hvor som helst. Det hadde vært kjempespennende. I mellomtiden får jeg bare kose meg med spøkelseshistorier. Har flere spøkelseshistoriebøker liggende. Og tusen takk for boktips. Det er notert:)

Spøkelser eksisterer ikke, eller?...

Selv har jeg alltid vært fascinert av dette fenomenet siden barndommen. Spøkelser, hjemsøkte steder og ting vi ikke kan forklare. Jeg har ikke opplevd noe mystisk sådan, men skulle gjerne ha møtt et spøkelse selv. Det hadde vært spennende selv om jeg garantert ville ha besvimt...).

Fra jeg var lita har jeg lest mange bøker om overnaturlige fenomener, både sanne historier og bøker som ren underholdning. Det er en sjanger jeg aldri går lei av. Derfor virket Alle norske spøkelser fra hav til herregård som et must for meg. Creepy cover og en samling av sanne historier lød jo fristende! Derfor fikk jeg fort høye forhåpninger.

Innholdet bød på en del ekle historier og snodige hendelser, men mye har jeg hørt og lest om tidligere, så det var ikke så mye nytt som jeg hadde håpet på. Dessuten skulle jeg ønske at Bjørn Våde ikke skrev så A4. Det er ikke noe nytt. Måten han skriver spøkelseshistoriene på er gjort mange ganger før og jeg skulle ønske han kunne være litt mer nyskapende. Skrive litt utenfor den boksen (eller hvordan jeg kan forklare det) for det blir litt kjedelig i lengden. Jeg savnet litt mer glød! En ting til jeg savnet mens jeg leste boka var illustrasjoner. Det er ikke ofte jeg "krever" det, men når det gjelder spøkelseshistorier syns jeg det er et must. Det gjør disse bøkene enda mer interessant. Det skulle ha vært en illustrasjon på slutten av hver historie eller noe. Det ville ha gjort susen. I alle fall for meg. Uten illustrasjoner så ble denne boka litt tørr.

Alle norske spøkelser fra hav til herregård er ingen frisk pust i sin sjanger¸ men en kjekk start for nybegynnere som vil vite mer om dette fenomenet, angående ”sanne” historier. For meg ble det for mye repetisjon av tidligere bøker jeg har lest. Så det var ikke mange av historiene jeg ikke hadde lest før. Men grei som ”kosebok” på mørke kvelder…

Og om spøkelser eksisterer og om historiene er sanne eller ikke, er opp til hver enkelt å bedømme;) Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Men det er helt sikkert mer mellom himmel og jord enn det vi ser.