Bokelskere.no

Godt å se at det er flere enn meg som ga opp denne boka!

Ja, jeg så den amerikanske versjonen The Ring jeg også for omtrent ti år siden på kino, og den skremte livskiten av meg også, faktisk, og den japanske originalen skremte meg enda mer!:)

Boka er en av de få bøkene jeg har lest som virkelig har gitt meg grøssninger. Har lest mange horrorbøker, men Ring er en av de få bøkene som har gitt meg gåsehud. Selv om jeg kjente til historien og plottet ganske godt, så var det temmelig spennende lese boka likevel. Og jeg er helt enig med deg at åpningen av boka er en av de beste åpningene jeg også har lest!

Jeg er spent på hva du syns om boka/triologien så håper du skriver en liten omtale her på bokelskere.no Det er spennende å vite hva andre mener om de samme bøkene jeg leser. Lese om man har samme synspunkt eller ikke.

Kos deg videre med lesingen, og takk for linken. Har aldri prøvd meg på manga. Har bare hørt mye om det, men skal ta meg en titt innom linken og se om jeg blir fristet. Ha en fin kveld!

Kan man utsette sin egen dødsdato?

Ring ble for alvor kjent da Hollywood laget en nyversjon av den japanske skrekkfilmen Ringu. Jeg har sett begge versjonene og jeg må ærlig talt innrømme at jeg liker den japanske originalen aller best. Hvorfor? Den er ikke så overdramatisk som Hollywood - filmen. Den har mer undertoner og japansk og asiatisk skrekk/grøss-skapere, er mye flinkere til å lage mørke, kryptiske undertoner i filmene sine som jeg setter stor pris på. De lager historier som kryper under huden på meg. De har en fortellerkunst gjennom filmene som kommer sakte snikende innpå meg. Det er den type grøss jeg liker enn alle disse overdramatiske skrekkfilmene der man får alt inn med teskje. Jeg liker skrekkfilmer som får meg til å tenke og legge merke til nye ting gjennom hver gang jeg ser filmene. Små beskjeder mellom linjene man ikke oppdager først når man ser en film. Derfor liker jeg japanske og asiatiske skrekkfilmer så godt. De kan det med å bygge opp skrekk på en sakte og snikende måte uten å overdramatisere alt hele tiden. Håper det er noen som skjønner hva jeg mener? ...

Uansett, Ring handler om journalisten Asakawa. Han er gift, har et barn og reiser mye for å gjøre research gjennom jobben. Denne gangen kommer han over en mystisk videokassett. Videokassetten består ikke av annet enn usammenhengende bilder. Nærmest psykiske bilder som kommer på rekke og rad. Hva betyr disse bildene? Videokassetten avsluttes med en fryktelig beskjed; at seeren dør om nøyaktig en uke hvis seeren ikke avbryter forbannelsen. Klarer Asakawa å finne ut hvordan man avbryter forbannelsen før det er for sent? Det blir en kamp om tiden ...

Det spesielle med Ring er konseptet. Personlig syns jeg det er et originalt konsept. Det er kjedebrev på et helt annet nivå og hva er mer skremmende enn å lure sin egen død? Er det mulig eller er det virkelig bestemt når man skal dø? Syns selv det er et spenende spørsmål.

Boka og film(ene) er annerledes uten at jeg skal gå for mye innpå det. Filmene har tatt seg noen friheter og gjort ting litt annerledes enn selve boka, noe som er vanlig når det gjelder filmatisering, men konseptet er likevel godt gjenkjennelig.

Boka var grøssende god som jeg hadde håpet på. Den har en nerve som holder på leseren. Jeg slet i alle fall med å legge fra meg boka. Selv om jeg hadde sett filmene og visste hvordan man skal bryte forbannelsen på forhånd, så var det likevel en svært spennende leseopplevelse. Det eneste jeg tenkte underveis mens jeg leste var at jeg skulle ønske at jeg kunne japansk så jeg kunne lese boka på originalspråket. Er nesten sikker på at boka har vært enda mer nervepirrenda da, men likevel syns jeg at engelske oversettelsen er meget god. Det er bare det at jeg syns at japansk er et vakkert språk. Det er så fint å høre på. Det hadde vært stilig å kunne det skriftlig og munlig. Men tror ikke jeg skal starte på det prosjektet. Husker på hvor mye jeg hatet gloser generelt da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Så tror ikke jeg skal begynne med det igjen. Er vel for gammel til å lære meg nytt språk uansett ...

Om du har sett filmene eller ikke, Ring er uansett en kultklassiker når det gjelder grøss. Boka er fengende og har en del uhyggelige scener som jeg skulle ønske det var mer av i bøker fra samme sjanger. Og bok nummer to, Spiral i triologien er allerede bestilt! Gleder meg til fortsettelsen!

The Hare With Amber Eyes - fant den i bokhandelen på Gardermoen og syntes den så interessant ut. Det er den også, men veldig annerledes enn jeg trodde....

DET høres koselig ut!

Synes det er greit at vi kan ha forskjellige forhold til eierskap og bøker. Er enig med deg at det er noen bøker som det er viktigere å eie enn andre. Uansett er jeg godt fornøyd med å bruke min nye "perle" av et bibliotek fra tid til annen - å være der inne, rusle rundt mellom hyllene, kikke litt på de ulike bøkene, gir meg en helt spesiell følelse av lykke og ro!

les mer her.

les mer her

Les mer her

Les mer her.

les mer her.

Les mer her.]1

Dette er oppslukende og god underholdning til tross for at det ikke er så voldsomt originalt. Jeg likte denne bedre enn Perfekt kjemi først og fremst fordi den kvinnelige hovedpersonen er mer sympatisk enn Brittany i forrige bok om Fuentes-brødrene. Til tross for at det er en stund siden jeg kunne gå under betegnelsen ungdom kan jeg lett leve meg inn i den oppslukende og ulmende forelskelsen og tiltrekkelsen som Simone Elkeles er veldig god på å beskrive.

Fretheim har en evne til å gjøre sterke og viktige historier tilgjengelig for alle, uten å på noen måte forenkle selve innholdet. Han har en et enkelt og godt språk som inneholder mye mening i hvert ord og bøkene hans kan leses av både voksne og unge. Alle kan få noe ut av historien, enten du leser den som den er eller graver litt dypere. Fretheim sier selv sier i et gjesteinnlegg hos Forlagsliv, at han skriver om ting han ikke kan forstå, som hvordan to mennesker som elsket hverandre kan ende opp med å hate hverandre så sterkt. Han gir oss ikke noe svar på dette, men lar oss sitte igjen å undre.

Jeg likte også denne veldig godt selv om jeg var skeptisk til temaet. Da jeg hadde lest de første 20 sidene og allerede ledd høyt flere ganger var jeg solgt. Likte språket, karakterene og budskapet og ikke minst den ærlige og humoristiske måten å fortelle en sterk historie på.

Helt enig med deg, Brit. Det gir en følelse av "viktighet", av å bli tatt på alvor og å bli verdsatt. Dessuten hjelper det godt med vennlig og serviceinnstilt personale. Det nye biblioteket ligger i tilknytning til kulturhuset med alle de godbitene det har å by på!

Veldig interessant og aktuelt for meg. Jeg har ikke brukt biblioteket på mange år fordi jeg liker å eie bøkene mine. Nå har jeg likevel måttet "krype til korset", og du verden for en opplevelse! Lørenskog bibliotek er virkelig en perle, med nye moderne lokaler, godt utvalg og flotte løsninger når det gjelder lån og innlevering av bøker. Har vært der noen ganger nå, og hver gang har det vært mange mennesker der.

Jeg befinner meg i Paris, snart på vei til Wien... Året er 1905 i Edmund De Waals "The Hare With Amber Eyes"

The key to winning, is beginning.

Ballongjegeren passer å lese sammen med barn fra 4-5 år og oppover.

Boka er litt trist, men også oppmuntrende og ikke minst en hyllest til fantasiens makt! Teksten minner om et dikt i formen, symbolsk og rik på bilder, med ett vers pr oppslag, og er stramt oppbygd - ikke ett ord er overflødig. Voksne lesere vil skjønne underteksten, som forteller historien om en dødssyk gutt som ligger på sykehus, hvordan han gjennom samtaler med utgangspunkt i fantasien, sammen med foreldrene og storesøsteren bearbeider det som skal komme - nemlig at han dør. For barn vil illustrasjonene være vel så viktige, og disse innbyr til en reise i barnas egne drømmer og fantasier, gjerne i samtale med en voksen. Ordet "død" forekommer ikke, men de største barna vil ut fra illustrasjonene forstå at boka ender med at gutten dør.

Vi, jeg og illustratøren og forlaget, mener dette er en viktig bok, om et vanskelig og tabubelagt tema som dessverre er realiteten for noen barn. Boka er tenkt som trøst og oppmuntring, og som utgangspukt for fantasirik samtale omkring temaet alvorlig sykdom og død.