Bokelskere.no

Oversettelser, hadde Gisli sagt, det går nesten ikke an å beskrive hvor viktige de er. De beriker og utvider mennesket, hjelper det til å forstå verden bedre, forstå seg selv. En nasjon som oversetter lite, men henter alt fra eget tankegods, er en trang nasjon, og hvis den i tillegg er folkerik, blir den farlig for andre fordi det meste utenom deres egne tanker og seder virker fremmed på den. Oversettelser utvider mennesket og dermed verden.

Herlig er mørket, ly til å tenke i, huler til å krabbe inn i, rom til å lese i, selv om det unektelig også kan være så tungt at noe går i stykker, slik at det knapt kan settes sammen igjen. Mørket er likevel tusen ganger bedre enn lyset, som er så lett av natur at du ikke kan finne noen støtte, hverken tanker eller drømmer holder ut med det.

Bare motstrebende ville han ha spist smør som ble servert i ett stykke og ikke i den foretrukne form av riflete småkuler.

Den jamne krisa er det best å halde for seg sjølv. Og ei dårleg lune er jo alltid mellombels, til ho blir avleidd av ei betre lune.

Sjølv om eg alltid har likt å ha vener, har eg nok aldri vore det ein kallar ein spesielt god ven. Eg manglar evna til å stille det rette spørsmålet i mild empati, trekke ting ut av folk og trøyste dei, men eg har i alle fall eit naturleg talent for å sjå ut som ein tenksam lyttar.

Finnes det noe som jeg fremdeles har lyst å prøve? Jeg kan ikke komme på noe. Jeg har holdt et nyfødt barn, et rødslimet barn, har hugget juletre i en lund med grantrær i desember, har lært et barn å sykle, skiftet dekk alene oppe på vidda om natten i snøføyk, flettet håret til datteren min, kjørt gjennom en forurenset dal i utlandet, full av fabrikker, blitt kastet frem og tilbake i siste vogn på et lite tog, har kokt poteter på primus ute på beksvarte sandsletter, gått til angrep på sannheten noen ganger der hvor skyggene vekselvis er lange eller korte, og jeg vet at mennesket både gråter og ler, at det pines og elsker, at det har tommelfinger og skriver dikt og jeg vet at mennesket vet at det dør.

Kroppene våre brytes ubønnhørlig ned, snart blir vi syke og dør. Våre kjære forlater oss, minnet om dem vil forsvinne i larmen; ingenting blir igjen. Bare noen klesplagg i skapet og et menneske på et bilde, som man ikke kjenner igjen lenger. De mest dyrebare minnene blåses vekk. Alt vil synke ned i mørket og forsvinne.

Av og til kjøpte jeg tidsskrifter og aviser, men å lese dem ga meg som oftest bare en vag skyldfølelse. At det var noe jeg ikke hadde gjort, noe jeg hadde glemt, at jeg ikke levde opp til forventningene, at jeg hang etter.

«Hva slags verden er dette? Kropper har blitt gjort om til sko, til kjøttboller, pølser, sengeforleggere, buljong kokt på knokler ... Sko, sofaer, en skulderveske av noens mage, man varmer seg med andres pels, spiser noens kropp, kutter den opp og steker den i olje ... Er det mulig at noe så makabert virkelig finner sted, denne grusomme, likegyldige, mekaniske masseutryddelsen, uten skyldfølelse eller ettertanke som man derimot vier til sinnrike filosofier og teologier. Hva slags verden er dette hvor drap og smerte er normen? Er det noe galt med oss?»

Det finnes så mange karaktertrekk og Egenskaper i verden at det er nok til alle.

I ekteskapet sitt, innså han nå, hadde framskrittsprinsippet alltid vært det styrende, i anskaffelsen av hus, bilder, higenen etter høyere sosial status, flere reiser, større vennekrets. Til og med produksjonen av barn føltes som et obligatorisk stoppested på den halsløse reisen; og det var uunngåelig, skjønte han nå, at så snart det ikke fantes flere ting å tilføye eller forbedre, ingen flere mål å nå eller stadier å forsere, virket det som om reisen hadde nådd sluttpunktet, og han og kona ble overmannet av en sterk fornemmelse av meningsløshet og følelsen av å ha blitt rammet av en eller annen sykdom, som egentlig bare var følelsen av stillstand etter et liv med altfor mye bevegelse, lik den sjømenn opplever når de går på tørt land etter å ha vært for lenge til sjøs, men som for dem begge betydde at de ikke lenger elsket hverandre. Hvis vi bare hadde hatt vett, sa han, til å stifte fred med hverandre den gangen, og ta utgangspunkt i den oppriktige forutsetningen at vi var to mennesker som ikke elsket hverandre, men som heller ikke ønsket hverandre noe vondt; altså, sa han mens øynene på nytt ble fylt av tårer, i så fall tror jeg at vi kanskje kunne ha lært å elske hverandre oppriktig igjen og elske oss selv også. Men i stedet så vi det som nok en mulighet for framskritt, ...

Han kastet ikke et eneste blikk på meg, for folk er minst bevisste på andre når de demonstrerer sin egen makt over dem.

...hjemme er det stedet der de er nødt til å ta deg imot når du er nødt til å dra dit...

Høsten åttini raser veggen mellom den østlige og den vestlige delen av Tyskland, den rennes ned, hoppes over, tilintetgjøres, folkemassen er i opprør, den stormer ut av sitt eget land og kaster seg i armene på sine kapitalistiske brødre og søstre, yre av glede, glemmer seg, et helt statsvesen tømmer seg, kaster opp, hvem er det egentlig det kapitulerer for? Det gir fra seg makten, statsmakten, og synker deretter sammen, fullstendig kaputt.

...når hun sover, setter han seg gjerne ved senga hennes og gjør et nytt forsøk på å komme til bunns i noe som en stund har stått for ham som det største mysteriet i menneskehetens historie: hvordan forandringer, tilstander eller hendelser av allmenn natur — som for eksempel krig, eller langvarig hungersnød, eller en funksjonærlønn som ikke holder tritt med den løpske inflasjonen — kan sette sitt preg på et hvilket som helst individuelt ansikt. Hos den ene får de håret til å gråne, hos en annen eter de opp et par yndige kinn så huden strammer over kantete kinnbein ...

Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.

Menneskelige skikker er som smale utstikkere i umenneskeligheten, tenker hun, håndgripelige konstruksjoner de skipbrudne kan dra seg opp etter, om noe.

Han røkte pipe, snakket sin underlige dialekt og la for dagen en utrettelig evne til å sitte stille.

De satt på høyryggede, tunge stoler, spiste tunge, gode retter med tungt bestikk av sølv, drakk tunge viner til - og sa sin hjertens mening.

Vi spør bare om det som det er lett å svare på, og slipper ingen innpå oss. Man spør om fisk, høy og sauer, men ikke om livet.