Bokelskere.no

Det var brann nede i gaten, eller falsk alarm, og en høytalerstemme runget fra en av brannbilene og overdøvet alt rundt omkring, og dagene ble tidligere mørke, og gatene begynte å få det middelalderske preget, med underlige tilslørte kvinner, med sjal som tuaregene, som bodde i bilvrak, vaktsomme og stumme, og de som danset i tunnelbanene for småpenger, og de med egne radioprogrammer som man ikke trengte noen radio for å høre på, for de fulgte etter en bortover gaten i en endeløs, inspirert katastrofe ved navn New York.

Den ble kalt et ansvarsfraskrivelsesskjema, og det gjorde hovedsakelig oppmerksom på at hvis de ble drept og/eller skadd under skyteøvelser med skarp ammunisjon mens de oppholdt seg i parken, ville det være den mest svimlende av alle tenkelige illusjoner om noen av dem og/eller deres etterlevende et sekund skulle tro at de ville motta noen skadeserstatning.

Merkelig som moren alltid trenger seg inn av døren med skuldrene, nedlesset i handleposer og pakker og håndvesken som hun har hengende i en lang hank over hodet og skrått over kroppen, sleper kanskje en veske med seg etter hankene, eller skubber den ut av gangen med en hinkebevegelse og lager seks slags støy selv når hun ikke bærer på noen ting, har med seg gatene inn, tunnelbanene, bussene og gatene, all støyen og alt maset med å dra inn til byen og ut hit igjen, sånn er moren, og faren som pleier å dukke opp uanmeldt, stå der og skule, trykt opp mot veggen som om han er kommet rekende inn feil dør og må finne ut av alle enkeltheter i denne feiltagelsen.

Hun hadde stilt seg opp i døråpningen i majestetisk profil, og vi tok av fra Interstate 10 og inn i en av de dødsmaratonene av kjøpesentertrafikk, og fant endelig den lille gaten deres, og der var hun, så gravid at det halve kunne være nok.

De tilskuerne som har vært på Polo Grounds i dag, vil kunne fortelle det til barnebarna - de vil være de storskrytende gamle mennene som bøyer seg fram mot det neste århundret og prøver å overbevise alle som vil høre på dem, tvinger det på dem med en dunst av medisiner i pusten, at de var der da det skjedde.

Det er bare barnløse folk som slipper å uroe seg.

Tok Bloom da imot sønnens middagsinvitasjon som deretter ble fulgt opp av faren?
Meget takknemlig, med takknemlig tilfredshet, med oppriktig tilfreds takknemlighet, med tilfreds takknemlig oppriktighet beklaget han å måtte si nei takk.

Han visste ikke hva hun het, men visste at hun jobbet i fiksjonsavdelingen. Siden han iblant hadde sett henne med olje på hendene og bærende på en skiftenøkkel, hadde hun antagelig en mekanikerjobb på en av romanskrivemaskinene.

Det han var i ferd med å gjøre, var å begynne å føre dagbok. Det var ikke ulovlig (ingenting var ulovlig, siden det ikke lenger fantes lover), men hvis det ble oppdaget, var det temmelig sikkert at det ville bli straffet med døden, eller med minst tjuefem år i tvangsarbeidsleir.

-Jeg tror prisene stiger, sier han og klør seg i skrittet.
Så slår jommen Borgeren seg på kneet og sier:
-Det er krigene i utlandet som har skylden.
Og Joe stikker tommelen i lommen og sier:
-Det er russerne som vil underlegge seg alt.
[Frå samtale på pub i Dublin, juni 1904]

«Ja, jeg vet en kur for all ting», sa han, «salt vann».
«Salt vann?» spurte jeg forbauset.
«Ja, salt vann i en eller annen form, svette eller tårer eller det salte havet.»

På et gatehjørne i Helsingør, rett ved havnen, står det et verdig gammelt, grått hus som er bygget tidlig i det attende århundre, og som nå ser nokså kjølig på de nye tider som er vokset opp rundt det. I årenes løp er det blitt arbeidet sammen til en enhet, - når ytterdøren blir lukket opp en dag med nordvest, åpner en av dørene til gangen ovenpå seg av seg selv i sympati, og når en trår på et av trinnene i den brede trappen til annen etasje, er det et gulvbord i dagligstuen som svarer, liksom et fjernt ekko, en sang. (Et familiselskap i Helsingør)

Ingen møllspiste madrasser på gulvet, ingen løse og mugne tepper, ingen sammenslåtte klappsenger langs veggene. Ingen følelse av vammelhet og trengsel noe sted, og plutselig forsto Allu at de som bodde her hadde egne rom alle sammen, rom med egen kommode og egen vaskeservant av porselen med malte blomster- eller dyremønster, og eget klesskap og et eget fat med nøtter og dadler og fiken på et eget bord, og kanskje til og med en egen bokhylle med en liten samling bøker, og han forsto også at her i huset hadde ingen noengang sovet ved siden av søppelspannet på kjøkkenet, og ingen hadde trengt å sette seg på nattpotta om vinteren og tisse i andres påsyn bare en halvmeter fra en sovende bror eller søster.

Man var tross alt et menneske. Man kledde seg i rene nattkjoler. Man elsket barnet sitt. Man drakk varm sjokolade ved peisen - eller gasskomfyren - når kvelden kom, om vinteren.

Hun kviet seg for å antyde at det for folk flest slett ikke er noe som «hender». At folk flest bare lever fra dag til dag, helt til de dør. At når han hadde vært død i et år, ville det toppen være fem mennesker som skjenket ham mer enn én tanke i året. At det sågar kunne komme et år da ingen ville tenke på ham i det hele tatt.

Å skape noe - en rolle, et dikt, et bilde, et stykke musikk, ekstase i stein: flott. Men ikke noe for henne.
Det hun ville, var å skjenke verden en god Maud Martha. Det var en gave, et stykke kunst som ikke kunne komme fra noen annen.
Det skulle hun finpusse og perfeksjonere.

Han hadde prøvd å være likegyldig til Claras fiolinspill: Han var fast bestemt på at hun ikke skulle vokse opp med det klare inntrykket han hadde av sine egne foreldre, at kjærligheten deres til ham avhang av at han oppfylte ønskene deres. Og kanskje den egentlige grunnen til at han ga opp fiolinen, sa han, var at han ville finne svaret på det spørsmålet, spørsmålet om kjærlighet.

Likhet og kameratskap skulle bli glemt for å venne dem til å tenke seg i kamp med de andre om rang og ros. De lærte å misunne oppover og forakte nedover.

… tunge tanker om skam og anger og ydmykelse kom som vanlig og satte seg som stamgjester rundt den lille sengen for å glo på henne (om fru Gottwald, Marius’ mor).