Bokelskere.no

Livet hans var svært regelmessig, utseendet hans var pent og velpleiet, og alle anskuelsene hans var ferdig og sirlig ordnet i det gode hodet hans (om professor Løvdahl).

Når han om morgenen meget omhyggelig hadde gjort seg i stand og iført seg sin prestelige påkledning, var han bare innstilt på den slags utveksling av ømhetsuttrykk som var forenlig med en velsittende, høy, stiv snipp, slik de brukte på den tiden, og et sinn som var tynget av upublisert materiale.

Det var den beste skolen i distriktet, og undervisningen omfattet alt en ung, velutdannet pike burde kunne og mere til, som for eksempel hvordan man skal stige opp i en vogn, og hvordan man skal komme ned av den.

Jeget er ikke noen annet enn dette, eller det såkalte «jeget»: avtrykk av de menneskene vi gnir oss mot. Jeg elsket Johannas ord og gester og lot dem bli en del av meg, med hensikt eller ikke. Det er vel det som er kjernen i relasjonene vi har, og det er vel derfor de, i en viss forstand, aldri tar slutt.

Den [Mannen uten egenskaper] skulle bli en av bøkene jeg har eid uten å lese den, bøker som finnes i de fleste menneskers hjem som en slags garanti for en morgendag, en fremtid av ro for lesing.

Minna velta fram i hugen. Slik er det for alle når dei vert innhenta. Det er ei ur-bør som veks i mennesket. Alt som har hendt. Alt ein har opplevd. For det som ikkje sluttar å gjere vondt, har brent seg fast. Det forsvinn ikkje, men kjem attende i generasjonar.

Viss du blir gammal og vil starte ein samtale er det berre å gå på biblioteket og spørje: Er dette dagens?

Austlandsmannen kan gjere alt vestlandskvinna gjer.

Alle drøymer om eit årshjul, draumen dukkar opp iblant: Det var no vi skulle hatt årshjulet. Av og til med ein viss fortviling nesten: NO! Akkurat no hadde det vore jævlig greitt å ha det årshjulet. Men skal det vere eit hjul, eller skal det vere ein strek, spør Tore. Ei linje? seier Liv. Ja, ein strek, seier Tore. Ein årsstrek. Ein sukk frå dei andre, men Lars synest faktisk ikkje det er ein så dum idé med ei linje, ein strek, seier Tore, han kosar seg med det, å stikke kjeppar i hjula for årshjulet på denne måten, det er det lett å forstå, på måten han seier det på, men kor skulle vi fått plass til den, spør Lars, kanskje på veggen i gangen, seier Liv, og så er møtet over.

Det som skremte ham, var hvor mye av livet sitt han hadde levd uten å vite hvem han var, eller hva han holdt på med. Det fikk ham til å kjenne en indre skjelving, og han klarte ikke engang helt å finne ordene - for sin egen del - til å beskrive akkurat hva det var han følte. Men det føltes som om han hadde levd livet sitt på en måte som ikke var kjent for ham. Dette betydde ar det hadde vært en stor blindflekk rett foran øynene på ham. Det betydde at han ikke skjønte, i det hele tatt, hvordan andre hadde oppfattet ham. Og det betydde at han ikke visste hvordan han skulle oppfatte seg selv.

Ingen mennesker er helt som man vil de skal være.

Livet var som vanlig fullt av malplasserte objekter.

Her på prærien finnes det ingenting som kan ta oppmerksomheten fra kvelden og morgenen, ingenting i horisonten som kan forkorte eller forlenge. Fjell ville fortone seg som en uforskammethet sett fra dette ståstedet.

«Takk, fattern», sier jeg og pakker opp fjellstøvler eller skihansker i størrelser jeg for lengst har vokst ut av. Bestefar tok aldri meg med på turer da jeg var guttunge, sier han ofte, for å forklare hvorfor jeg alltid får turutstyr.
«Men det gjør jo ikke du med meg heller», sier jeg da. «Lang og stolt tradisjon hos oss, kan hende generasjoner av fedre som ikke tar med sønner på tur.»

Litt for mye sinne, for ofte eller på galt tidspunkt, kan ødelegge mer enn du noensinne kan forestille deg.

En mann kan kjenne faren sin, eller sønnen, og likevel er det kanskje ikke noe annet mellom dem enn lojalitet og kjærlighet og gjensidig mangel på forståelse.

... om man tillegger gode gjerninger for stor vekt, gir man det onde en indirekte og kraftfull anerkjennelse. Det antyder at gode gjerninger bare er verdifulle fordi de er så sjeldne og at ondskap og likegyldighet er langt vanligere drivkrefter i menneskelivet. Dette er ikke synspunkt som fortelleren deler. Det onde som fins i verden stammer nesten bestandig fra uvitenhet, og god vilje kan gjøre like stor skade som ondskapen selv, hvis den ikke bygger på kunnskap. Menneskene er stort sett gode, ikke onde ...

Doktoren åpnet vinduet, og støyen fra byen veltet inn. Fra et verksted ved siden av hørtes den skarpe og jevne hviningen fra en sirkelsag. Rieux rettet seg opp. Der var tryggheten, de hverdagslige gjøremålene. Resten hang i tynne tråder og ørsmå bevegelser, det kunne man ikke dvele ved. Det viktigste var å passe jobben sin.

Det gikk opp for våre medborgere at de aldri hadde forestilt seg vår lille by som et spesielt utvalgt sted for rotter som døde i sola og vaktmestre som bukket under for merkverdige sykdommer.

En grei måte å bli kjent med en by på er å finne ut hvordan folk arbeider, hvordan de elsker og hvordan de dør.