Bokelskere.no

Jeg er absolutt enig; disse skuespillene faller i bedre og bedre smak! Det er artig å se at Shakespeare i de senere stykkene har flere lag enn han hadde i de første.

Din skildring av mennesket og politikeren Henry er veldig god! Ja, Henry er som en kameleon og behersker dette med ulike roller, for ikke å si masker, i forskjellige situasjoner. Henrys behandling av Falstaff gjorde det klart at kongen holder seg inne med dem han ser nytte i, samtidig som han kvitter seg med dem han ikke lenger har behov for. Temmelig hensynsløst! Kan tenke med at mange i hans omgangskrets var ganske redde for å falle i kongens unåde.. Jeg syntes synd på den kommende bruden hans. Det er jo klart at et slikt giftemål er lurt for Henry politisk sett, for å roe ned det mildt sagt opphetede forholdet til Frankrike. Men elsker han henne? Hmmmm...

Iblant får jeg sympati for Henry, andre ganger blir jeg sjokkert over hensynsløsheten hans. Den eneste fellesnevneren ved alle karaktertrekkene hans virker å være at han snur kappa etter vinden. Det er noe skummelt, usympatisk, inkonsekvent og ikke minst ustabilt ved fremferden hans, som gjør at jeg nesten tror han har psykopatiske trekk…

Ups: det gikk visst litt fort i svingene da jeg skrev forrige innlegg ;) Jeg er absolutt enig i at kongens nattlige ferd er høydepunktet i stykket. Selv om han viser selvinnsikt, er det likevel hensynsløsheten hans som sitter igjen hos meg. Det koster han ingenting å la andre kjempe for seg. Jeg er enig; makten er det viktigste. Det er vel derfor han farer frem som han gjør; en konge må ha det i seg å kunne straffe hvem som helst, ellers er det større sjanse for at andre tør ta opp kampen om makten med ham.

Ja, det er mye teater i dagens politikk også. Jeg kan også se mange paralleller mellom dette stykket og dagens verden. Retorikken er i dag, som det var for Henry, noe av det viktigste. Det er oss og dem; er du for dem, er du mot oss… Det var interessant å se noen av Bushs taler som rettferdiggjorde krigshandlingene han hadde satt i gang. Det er makt som er det viktigste. La gå at det gjerne er de fattige og unge som må betale den høyeste prisen, i dag som i Henrys tid…

Så morsomt at den norske oversetteren, som Shakespeare, koste seg med å tillegge karakterene ulike dialekter ;) Shakespeare på trøndersk er jo topp (må prøve å få tak i ett av stykkene Hans Magnus Ystgaard har gjendiktet til Sparbu-mål!).

Her var det fantastisk mange gode forslag - noen selvsagte (som jeg burde tenkt på), og noen overraskelser (føler meg gammel nå...).

Fortsett å la forslagene strømme på, så skal jeg holde dere oppdatert på hva hun synes etter hvert. Jeg har også introdusert henne for bokelskere.no (emilievoll), så kanskje skriver hun noen synspunkter selv når sidene tilbakelegges :-)

Den første innsirklingsboka het Innsirkling 1, og det var hele tiden klart at det kom til å komme oppfølgere.

Hva gjelder David og innsirklingen av ham: på slutten av den andre boka vil du nok sitte igjen med et ganske annet bilde av denne fraværende hovedpersonen enn det du hadde etter den første boka. Det virker som om forfatterens prosjekt like mye dreier seg om å sirkle inn Davids omgivelser og oppvekstvilkår, som det er å få tak på David selv. Nettopp fraværet av hovedpersonen er det som gjør bøkene interessante for meg: hvordan oppfattes vi som mennesker av omgivelsene, hvordan påvirker disse omgivelsene oss? Rollene og maskene vi som mennesker stadig ikler oss er vel verdt en studie!

Har vi ham nå? – nei, absolutt ikke. Men, kanskje nettopp dette er intensjonen; det er svært sjelden vi gjennom et liv får kjenne et annet menneske ut og inn. Kanskje vi aldri fullt ut vil kjenne David, og det er i grunnen helt greit for meg. Jeg bøyer meg i støvet for Tillers dypsindige psykologiske skildringer av menneskene rundt den mystiske David, og ser fram til den tredje og antagelig siste boka.

Vår datter Emilie på 12 år står foran en aldri så liten dannelsesreise i litteraturens verden, og i den forbindelse ønsker jeg å vite hvilke bøker/forfattere dere mener en jente gjennom oppveksten "bør" ha kjennskap til.

Og: I dag fikk hun sitt første lånekort på biblioteket, og det var en stolt far som kunne konstatere at hun valgte sitt første lån helt av seg selv. Det ble Hilde Hagerups "Bittet".

Da er vi i skrivende stund, januar 2011, halvveis i Shakespeare-prosjektet. Diskusjonene har vært mange og jeg synes det har vært veldig interessant å diskutere mesteren med andre bokelskere.

Etter hvert har imidlertid trådene blitt så mange at de enkelte ganger kan være vanskelig å finne tilbake til. Derfor har jeg laget ei liste over skuespillene vi til nå har lest, og lagt ved en link til diskusjonen om det aktuelle stykket. Forhåpentligvis vil lista være til nytte for oss Shakespeare-interesserte.

Henry V (tidligere kjent som Hal, enkelte ganger kalt Harry) har blitt en moden konge, borte er den unge og uregjerlige prinsen vi møtte i skuespillene om hans far. Kongen har bestemt seg for å dra til Frankrike for å gjenerobre landområdene den engelske trone tidligere innehadde.

I første del av skuespillet møter vi kongen under forberedelsene til krigføringen i Frankrike. Mange hensyn må tas, blant annet må Henry forsikre seg om at England i hans fravær er sterkt nok rustet til å stå imot eventuelle angrep fra skottene. Det finnes andre utfordringer også: selv om Henry V er en velansett konge, lurer likevel farene innenfra. Enkelte i hans krets prøver å forråde ham, men de blir avslørt av kongen selv og blir dømt til døden.

Vår alles kjære Falstaff, kongens tidligere svirebror, blir også i dette stykket nevnt. Dessverre dør han tidlig, men flere av hans venner, blant annet Pistol, er å finne som muntrasjonsråd.

I dette historiske skuespillet befinner vi oss tidvis i England og tidvis i Frankrike. Vel i Frankrike er det usikkert hvilken side som kommer til å gå seirende ut av kampene, selv om engelskmennene allerede har hærtatt sin første by. Henry tar seg en nattlig tur rundt i leiren for å oppmuntre troppene og samtidig finne ut hvordan stemningen er. På denne nattlige ferden møter han Pistol, en av Falstaffs kamerater. Pistol skjønner ikke at det er kongen han snakker med, og kommer etter hvert i munnhuggeri med monarken. De to blir enige om at det skal bli kamp mellom dem neste gang de møtes. For å kjenne hverandre igjen, utveksler de hansker. Denne episoden gir grobunn for kjærkomne humoristiske episoder. Det hele ender med at Henry V lar den uvitende Fluellen bære hansken, samtidig som han får noen av sine menn til å følge med og påse at ikke noe alvorlig skjer mellom Pistol og Fluellen – det er et artig grep at kongen midt i kampens hete finner tid til å forlyste seg med slikte trivialiteter.

Engelskmennene seirer over Frankrike og i stykkets siste del befinner vi oss atter på engelsk grunn. Henry V får ekte den franske kongens datter Katharine og begge monarkene virker å være venner og vel forlikte. Korets avslutningsord minner oss likevel på hvordan den videre historien går:

Henry the Sixth, in infant bands crown'd King
Of France and England, did this king succeed;
Whose state so many had the managing,
That they lost France and made his England bleed

I dette stykket bruker Shakespeare koret mer aktivt en tidligere. Hver akt begynner med at koret kommer med sine meninger og frampek. Koret har i Henry V også en tilleggsfunksjon: tilhørerne blir bedt om å la seg lede av det som skjer og ikke bry seg om begrensningene teaterscenen legger på et slikt storslått stykke:

Piece out our imperfections with your thoughts;
Into a thousand parts divide on man,
And make imaginary puissance;
Think when we talk of horses, that you see them
Printing their proud hoofs i' the receiving earth;
For 'tis your thoughts that now must deck our kings,
Carry them here and there; jumping o'er times,
Turning the accomplishment of many years
Into an hour-glass: for the which supply,
Admit me Chorus to this history;
Who prologue-like your humble patience pray,
Gently to hear, kindly to judge, our play.

Jeg finner også grunn til å nevne Shakespeares lek med de ulike språkene karakterene bruker (engelsk, fransk, skotsk, walisisk). Det er første gang i alle fall jeg har lagt merke til at mesteren tillegger karakterene forskjellige ”dialekter” (i mangel av et bedre ord..). Det er morsomt å lese den unge Katharines første, spede forsøk på å beherske engelsk:

KATHARINE
Excusez-moi, Alice; ecoutez: de hand, de fingres,
de nails, de arma, de bilbow.
ALICE
De elbow, madame.
KATHARINE
O Seigneur Dieu, je m'en oublie! de elbow. Comment
appelez-vous le col?

Jeg forundret meg også over at Katharine ønsket å lære engelsk såpass tidlig i stykket, mon tro hun ante hvordan krigen ville ende?

En annen som også har en distinkt måte å snakke på, er waliseren Fluellen:

All the water in Wye cannot wash your majesty's
Welsh plood out of your pody, I can tell you that:
God pless it and preserve it, as long as it pleases
his grace, and his majesty too!

Denne leken med språk var noe av det jeg likte aller best ved dette stykket.

Ja, for det kan vel tenkes at dere snakker om bøker i flere kanaler enn bokelskere.no?

Her er jeg på Twitter - http://www.twitter.com/StigVoll :-)

Og hvor er du?

I sommer leste jeg Sommerdøden av samme forfatter. Vanligvis elsker jeg krim og sluker det meste, men denne boka holdt nesten på å irritere vettet av meg! Mine krav til en god krim er at den skal være spennende og ha et godt plot, samt at språket ikke må irritere.. Du store min tid; jeg holdt på å drive min reisefelle til vannvidd av alle sukkene, akk’ene og ve’ene som kom fra meg, mens jeg gjorde mitt beste for å fullføre boka under sommerens utenlandsopphold. Det var ikke nødvendigvis værreferansene som førte til den største irritasjonen, heller var det hovedpersonens tanker, spesielt om datteren, som virkelig skapte frustrasjon. Igjen og igjen tenker Malin på datteren, og kommer med dypsindige tanker som ”Hva tenker du nå, Tove?”, ”Hvor er du nå, Tove?”, Tove, Tove, Tove… Jeg er sikker på at jeg ikke kommer til å lese en bok av denne forfatteren igjen!

Tror non-fiction (historie, reiseskildringer, livsstil, biografier, debatt, krig) kan være et greit sted å begynne. Noen titler:

Livet (Keith Richards), Den siste krigsseileren (Jon Michelet), Elitesoldat (Thomas Rathsack), Tungtvannssabotasjen (Jens-Anton Poulsson), Spion i Hitlers rike (Sverre Bergh), Legendarisk måljeger - Ole Gunnar Solskjær (Ian Macleay), Libanon farvel (Odd Karsten Tveit), Med mandat til å drepe (diverse), Vi sloss for Norge (Arvid Bryne), Petter Northug (Otto Ulseth), Oppdrag Odin (James Holland), Politi & røver (Kjetil Østli), Drømmekrigen (Anders Sømme Hammer), samt de fleste titler av Antony Beever, Alf R. Jacobsen og Thor Heyerdahl.

Av skjønnlitteratur vil jeg anbefale Erlend Loe (kort og morsomt) og Stephen King (ikke mursteinene, da).

Lykke til!

Ser du har My Life as a Man på listen over favorittbøker. Tenkte den skulle bli den neste Rothboka for meg.

Jeg skjønner ingenting av hvorfor jeg ikke har lest Roth før, men det som er bra med det er at jeg har massevis å glede meg til.

Nemesis forteller om et helt vanlig usedvanlig menneske. Anbefales!

Det er nok bred enighet rundt omkring at få av filmene yter Kings bøker rettferdighet, men Fun Fact of Today: King selv har en ørliten ukreditert rolle i de aller fleste av de tidligste filmene sine - seeropplevelsen blir å forsøke å finne ham ;-)

Dessverre er det nesten alltid slik med filmatiseringene av Stephen Kings historier at de ikke yter bøkene rettferdighet i noen som helst slags retning. Filmen "Pet Sematary" var forferdelig, og derfor har jeg ikke tatt meg bryet med å lese boken. Det burde jeg kanskje? Når det er sagt, bør jeg vel nevne (før noen andre gjør det) at filmene "It", "Needful things", "Misery" og "The Shining" var gode...