Bokelskere.no

Min verste opplevelse når det gjelder bokhamstring? Tror det må være under det lokale bibliotekets posesalg på bøker for noen å siden. Først tok jeg det ganske med ro, gransket bøkene nøye og viste faktisk for en gangs skyld måtehold. Det skulle ikke vare lenge.. Før jeg visste ordet av det, var jeg i en slags rus og laget store bunker av bøker jeg bare måtte ha! Det var ikke før jeg vaklet ut av biblioteket, sterkt tynget av min bør, at det gikk opp for meg at jeg ikke hadde mulighet til å komme meg hjem med den tunge lasten, billøs som jeg er…. Etter å frenetisk og aldri så lite desperat ha ringt mange venner, fant jeg til slutt ei som var villig til å komme og hente meg - midt i middagstida fredag. Innrømmer at jeg følte meg ganske skamfull da hun bremset opp for å ta meg med….

Snedig at våre meninger så ofte sammenfaller! Synes det var tungt å komme gjennom dette stykket. Ikke på grunn av språket, her var det mange språklige perler å finne, men på grunn av innholdet. Synes det hele ble litt… kjedelig. Kanskje jeg har det på samme måte som deg; overgangen fra de historiske skuespillene er temmelig stor!

Jeg likte Rosalind godt og kan forstå at hun regnes som en av Shakespeares største heltinner. Likevel må jeg si at jeg foretrekker Beatrice (eller Kate, for den saks skyld). Det er godt mulig dette kommer av at jeg har ”levd med” Much ado about Nothing i lang tid og at dette skuespillet lenge var min store Shakespeare-favoritt. De språklige fektekampene mellom Rosalind og Orlando fenger meg ikke like mye som dem mellom Beatrice og Benedick, selv om det som sagt finnes mange godbiter også i As you like it.

Sjekket også hva pastoralesjangeren dreier seg om. Flott gjennomgang, forresten! Finner flere likhetstrekk mellom As you like it og A Midsummer Night’s Dream, blant annet gjelder dette tematikken om den sanne kjærligheten.

Jeg er enig med deg i at As you like it har homoerotiske elementer. Ganymedes/Rosalinds lek med kjønnsroller, både i selve stykket og i epilogen, er noe av det som hever skuespillet for meg. Liker spesielt at Rosalind i siste instans slår tvil om hvilket kjønn ”hun” egentlig er. For meg virker det absolutt som om Orlando tiltrekkes av Ganymedes/Rosalind. Det er vel ikke helt vanlig at man leker at man gifter seg med en person man ikke er tiltrukket av? Dette at de to tilsynelatende ikke kan utholde å være borte fra hverandre, er for meg et ytterligere bevis på gjensidig tiltrekning. Når Orlando blir skadet får han sågar broren til å bringe det han tror er Ganymedes sitt lommetørkle, for å forsvare at han har blitt så lenge borte fra ham… Denne leken mellom de to er fornøyeig lesning.

Min største innvending mot stykket er at det går så alt for raskt i svingene! Den første delen synes jeg er som de fleste av Shakespeares stykker når det gjelder tempo. På slutten, derimot, er det som om forfatteren må skynde seg å få med mest mulig informasjon. Oliver og Orlandos gjenforening, Fredericks omvendelse og forelskelsen mellom Oliver og Celia blir for meg stemoderlig behandlet. Flere av disse for stykket viktige hendelser, blir gjenfortalt og ikke opplevd av publikum. Jeg følte meg nesten litt snytt!

Kritikere hevder at selve tittelen, As you like it, muligens henspeiler på at Shakespeare skrev dette stykket fordi det var noe folk ønsket, ikke fordi han nødvendigvis likte det selv…

hmmm der var det mange bra bøker gitt :) så jeg har valg de jeg har gitt fem/seks stjerner:

To kill å mockingbird
Populærmusikk fra Vittula
Guden for små ting
Elskede
Sangen om Salomon
Mengele Zoo
Dagdrivergjengen
Historien om Pi

I likhet med Tore Renberg vil jeg anbefale oversettelsen fra 2002 (om man da ikke er språkmektig nok til å lese den på tysk) - oversettelsen fra 35 er forkortet med omtrent 200 sider og mangler til og med enkelte sentrale karakterer.

Hadde jeg var din arbeidskolega ville jepp jepp raskt blitt oversatt til ja ja opp i mitt lille hode å ikke noe feil med det, men et smil ville ha gjort samme susen :)))

Jeg sier hele tiden til meg selv: ikke kjøp flere bøker nå, Anja – og gjør mitt aller beste.. Det er bare det at jeg er så utrolig svak. Å unngå nettbokhandlere er slett ikke noe problem, men i hverdagen er det svært vanskelig å få føttene til å styre meg i en annen retning enn nettopp en bokhandel.. Har ”bare” kjøpt 5 bøker i januar: Lotte i Weimar av Thomas Mann (skal reise til Weimar etter at Faust er ferdiglest og vil gjerne lese denne også..), Faktotum av Charles Bukowski (elsket filmen, men har dessverre til gode å lese noe av denne forfatteren), Skråninga av Carl Frode Tiller (romanen er for lengst fortært og elsket, dette dreier seg om skuespillversjonen som nå selvsagt også er lest), Himmelarkivet av Gaute Heivoll (lest og likt forrige helg) og oppslagsboka Jo visst kan du gresk og latin! (nyttig når en leser en del gammel litteratur). Jeg liker både å kjøpe og å lese bøker, det eneste problemet mitt nå er å finne plass til disse nyervervelsene.. Sukk.

Det er godt mulig du har et poeng: kanskje jeg ville fått noe annet ut av boka om jeg leste den i eget selskap? Det å bruke så lang tid på ei bok kan føre til at leseren ikke greier å holde tråden, eller som jeg gjorde i dette tilfellet: gå lei. Bøkene vi velger å lese i leseselskapet er bøker vi kanskje ikke ellers ville gått løs på og jeg må si jeg er veldig glad for at jeg har lest Don Quijote. Ikke bare på grunn av boka i seg selv, men også fordi den er ett av de viktigste referanseverkene innen litteraturen.

Jeg føler meg utrolig privilegert som har fått lov til å være med i leseselskapet. Kjempet meg først til en plass (jeg var den gang mye yngre enn de andre)… Følelsen av å bli en del av en slik gjeng kan bare (nesten) sidestilles med å ha oppdaget dette nettstedet. Det er så godt å vite at andre deler den samme lidenskapen som for meg til tider er altoppslukende.

Jeg ser av Sigbjørn Obstfelder kommer fram om en trykker på en link som er slettet. Dette kan gjelde både innlegg og brukere. Synes forøvrig det er både morsomt og passende at diktet blir brukt på denne måten ;)

Jeg må noe beskjemmet innrømme at Don Quijote for meg slett ikke var den store leseopplevelsen jeg hadde håpet på. Boka ble lest sammen med 15 andre i leseselskapet jeg er med i, vi tok tak i navn, historiske hendelser og andre referanser og vi diskuterte. Hele prosessen tok to (!) år. Først likte jeg boka godt, men etter hvert syntes jeg at de samme poengene gjentok seg. Spesielt gjelder dette den andre delen. Det sies jo at Cervantes skrev den fordi en eller annen sjarlatan allerede hadde gitt ut del 2… Boka var slett ikke dårlig, den svarte dessverre bare ikke til de høye forventningene jeg på forhånd hadde.

He he, jeg tok sjansen, siden flere allerede har nevnt diverse samleutgaver… Både Shakespeare og Ibsen finnes allerede i ettbindsutgaver, med litt velvilje kan vel en slik utgivelse kalles ei bok?

Vet du, dette spørsmålet var det slett ikke vanskelig å svare på! Det er mulig at svaret vil være annerledes i morgen, men i kveld er det som følger: Ulysses, Mesteren og Margarita, Shakespeares samlede, Ibsens samlede og Bibelen (eventuelt kunne ett av de overnevnte verkene skiftes ut med Den Guddommelege Komedie).

Begrunnelsen? Selv om jeg har lest både Ulysses, Mesteren og Margarita og Den Guddommelege Komedie fra før, føler jeg at disse verkene fremdeles har mange for meg uutforskede sider jeg gjerne vil gripe fatt i. Når det gjelder Shakespeare, Ibsen og Bibelen har jeg lest en del, men ennå ikke alt. Min mening er at en i disse verkene kan finne nær sagt en hver historie som noensinne er fortalt. Og det er vel nettopp dette man er ute etter om man har all tid i verden alene på en øde øy?

Veldig enig i det du skriver! Da jeg for en tid tilbake leste Sørensens innlegg (det er allerede nevnt i en annen tråd her inne), ble jeg først pinlig berørt. Er jeg som leser virkelig så lite bevisst språklige virkemidler? Sørensen har mange gode poeng, og den eneste unnskyldningen jeg kan finne for min egen del, er at jeg mer eller mindre slukte denne boka. Jeg syntes den var spennende og fant tematikken svært interessant. Før jeg brenner ned ble lest i høyt tempo, over to dager, og jeg koste meg hele veien. Kan hende jeg ikke ville lest boka om jeg på forhånd hadde lest Sørensens dissekering, heldigvis for meg ble jeg først oppmerksom på den i ettertid. Kanskje er det sånn at jeg stiller mindre krav til samtidige forfattere enn jeg gjør til for eksempel Shakespeare og Joyce? Jeg vet ikke. Det eneste jeg er sikker på er at Heivolls bok ga meg en god leseopplevelse.

Som nevnt mener jeg at Sørensen har mange gode poeng, det er nesten imponerende at han har lagt så mye arbeid i blogginnlegget sitt. Samtidig fikk jeg, etter å ha lest kommentarene under innlegget, en anelse av at Sørensen slett ikke er like objektiv som han hevder å være. Han påstår han ikke er ute etter å ”ta” Heivoll, samtidig som han kommer med surmagede kommentarer som denne:

Ja, noen må gjerne sende en link til Heivoll, så han kan forklare seg, for hvis alt dette kløneriet er gjort bevisst – for at forfatteren/fortelleren skal framstå som en klønet, psykisk utviklingshemmet fyr som ikke kan skrive, for eksempel – så må jeg jo bare be om unnskyldning.

Slike usaklige argumenter bør vel en selvhevdet språklig mester greie seg foruten?

'Rabagast' er et herlig utrykk men lite benyttet i dag tror jeg :)

Det er bare så vidt jeg greier å motstå den fristelsen det umiskjennelig er å sjekke hva andre har svart før meg! Men, her er altså min definisjon på en idealist: en idealist er en som blir ledet av en indre stemme. Han handler ut i fra det han tror er rett, like mye for andre som for ham selv.

Nå er det engang slik at tidligere hedersord, som for eksempel feminist og idealist, i dag har blitt besudlet av ytterliggående definisjoner av begrepene. I så måte kan en idealist bli oppfattet som en person som riktignok kjemper for det han mener, men som likevel er akk så naiv. Om man legger denne definisjonen til grunn, altså at idealisten er naiv, kan man finne mange eksempler på slike karaterer i litteraturen. Den første som faller meg inn er Alyosha i Brødrene Karamasov, og for den del hovedpersonen i og navngiveren til Don Quijote. Begge er uten tvil idealister: de kjemper for en sak de har tro på og gjør sitt aller beste, selv om oddsene er mot dem. I tillegg er de naive i det at de ikke greier å se verden rundt seg slik den faktisk er…

”Oj, han må vi…”… Hmmm. Det beror på hvordan man definerer ordet ”idealist”. I ordets pureste forstand er det noe udelt positivt, og svaret må derfor bli: ”følge”. Om man tar hensyn til synet mange har på idealisten i dag, er det vanskeligere å komme fram til en konklusjon. Kanskje ”sky”, ”latterliggjøre” eller ”overse” er ord som passer til denne trenden?