Bokelskere.no

Jeg kommer med noen nye forslag til lista di, jeg.. Førstemann ut er Tommy Kristoffersen fra Surèns Dråper i havet. Tommy lever på sida av samfunnet. Han blir ikke forstått av andre, samtidig forstår han ikke menneskene rundt seg, heller. Les denne diskusjonstråden om du er i tvil.

I tillegg vil jeg nevne Bjørn Hansen fra 17.roman og Professor Andersen fra Professor Andersens natt, begge bøkene forfattet av Dag Solstad. Solstads karakterer er absolutt outsidere som står utenfor, mens de betrakter den underlige verdenen som utspiller seg foran dem...

For en utrolig god beskrivelse, Karamella! For egen del må jeg tilføye at denne lidenskapen, eller kjærligheten om du vil, enkelte ganger også kan gi visse fysiske utslag… Mang en morgen har jeg våknet med brillene godt plassert i ansiktet, etter å ha lest på senga. Merkene etter brillene er tydelige, og det hender de fremdeles er der når jeg tusler til jobben.

Om sommeren hender det at jeg er blekere enn andre, rett og slett fordi jeg ikke liker å lese ute i skarpt sollys.. Og; om jeg har fått farge, er selvsagt brillemerkene tydelige. Brillene trenger jeg jo, slik at jeg kan lese i hver ledig stund! Er man bokelsker, så er vel dette noe man bare må leve med ;)

Denne boka kjøpte jeg av to grunner: den viktigste var at jeg hadde lest de to Frøken Livredd-bøkene til forfatteren tidligere og likt dem, dernest var grunnen at boka var å finne til halv mammut-pris på Ark… Jeg er enig med deg i at streken og snerten til Dranger er god. Likevel var dette mer eller mindre et bomkjøp for meg (jeg må ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket, jamfør tittelen!).

Ja, både streken og tekstene er gode, men jeg befinner meg rett og slett ikke lenger i målgruppa! Jo visst syntes jeg det var fornøyelig å lese om venninnene til hovedpersonen som fremdeles er barnløse; der møtte jeg meg selv i døra, gitt!! Likeså var det artig å få bekreftet hva et barn (en tronarving!) kan gjøre med et ellers fornuftig menneske…. De politiske kommentarene var også interessante.

Målgruppa for denne boka er mødre (gjerne av det ferske slaget), og det er nettopp derfor boka ikke fenget meg. Det er slett ikke bokas skyld, den tror jeg nemlig er knakende god for dere som har en annen livssituasjon enn meg. Tror sannelig jeg skal forære boka til min søster som har ei 10 måneder gammel jente; den kommer til å være midt i blinken for henne!

Nuvel, boka ga med i det minste inspirasjon til å gi meg i kast med Evripides’ Medea, etter at Dranger helt i starten siterer:

De sier at for kvinner er livet farefritt. Vi lever trygge hjemme; menn må gå i krig. Det er et feilsyn. Jeg vil heller stå bak skjold i trende slag enn bare en gang å føde barn.

Så; tilbake til den klassiske litteraturen ;)

Den aller nifseste boka jeg i voksen alder har lest, er Sort Messe av John Dickson Carr (riktignok ingen novelle..). Dette er faktisk en av de få bøkene jeg har lest to ganger. Jeg leste den på nytt bare for å forsikre meg om at den faktisk var så skummel som jeg trodde ved første gangs gjennomlesning! Konklusjonen? Ja, boka var fremdeles en nifs leseopplevelse!

Om det kun er noveller du er ute etter, støtter jeg Maris forslag om Roald Dahl. Spesielt liker jeg The Landlady godt ;)

Jeg leste denne boka under en togtur i helga. Valget falt på 17. roman fordi jeg visste den blant annet omhandlet en togreise – takk Hans Olav Brenner i (det tidligere) Bokprogrammet! Må si jeg koste meg stort. Av og til forskrekket jeg medpassasjerer med mine ufrivillige knis, det er umulig å stålsette seg mot Solstads formuleringer og språklige finurligheter!

Bjørn Hansen er en plaget mann, med både mye gjort og ugjort i livet. Aller helst vil han vel forsvinne, men stadig vekk er det ett eller annet andre mennesker ønsker fra ham. I tiden etter fengselsoppholdet holder han seg unna familien, mens han samtidig pleier omgang med tidligere medfanger. Trolig gjør han dette fordi det er det enkleste. Etter at han blir pensjonist, derimot, bestemmer han seg for å ta opp kontakten med sønnen igjen.

For en bokelsker er det et sympatisk trekk at det som virkelig opptar Hansen, midt oppe i alt det andre som skjer ham, er litteraturen. Da Bjørn Hansen måtte i fengsel, var det bare bøkene han ønsket å beholde. Nå når han er ute igjen, er det fremdeles litteraturen han søker til.

Selv om Hansen til tider prøver å analysere seg selv og finne ut av hvorfor han har handlet som han har gjort, kommer han til kort. Det virker som han ikke selv forstår fullt ut hvem han egentlig er.

For når jeg beskjeftiger meg med meg selv og mitt liv på denne måten så beskjeftiger jeg meg jo med det uendelige i det endelige. Eller kanskje i det uendelige i det endelige.

Kanskje er det sånn for oss alle? Jo visst kjenner vi oss selv, samtidig mister vi en del av bildet når vi ikke forholder oss til hvordan de som er nær oss ser på oss..

Bjørn Hansen er en betrakter. Han analyserer hendelsene og menneskene rundt seg på sin egen måte. Tankerekken han har rundt svigerdatteren og hennes innflytelse på sønnen er fornøyelig. Likeså er Hansens tanker rundt dette med gener og rundt sønnens sosiale innsikt… Jeg må innrømme at jeg lo høyt da hovedpersonen spurte Thea: ”Er du sjuksköterska?”. Hansen tenker mye og gir andre mennesker tanker og kvaliteter, uten på noen måte å vite noe om disse. Handlingen foregår inne i Hansens hode og det er hele tiden hans tolkninger vi lesere må forholde oss til.

Jeg likte denne boka godt. Ikke bare på grunn av handlingen ,som både er morsom og trist, men faktisk mest på grunn av Solstads uttrykksmåte. Det er artig når forfatteren selv kommenterer det som skjer og når han velger å skrive i forskjellig tempus:

Han hadde ankommet Bø i Telemark. Bjørn Hansen stiger møysommelig av Sørlandsbanen..

En slik blanding av verbtid ville ført til en rød strek i en ungdomsskoleelevs tekst. Hos Solstad, derimot, fornøyer det og gjør i alle fall denne leseren enda mer skjerpet.

Jeg har ikke noe problem med å anbefale denne boka for andre bokelskere. Her kommer vi bokelskere til dekket bord. Eller, for å si det med Bjørn Hansen/Dag Solstad:

Voilà, som man sier i den klassiske skjønnlitteraturen.

nei det var vel sønnen til Dina 'legen' :)

Tror ikke det er et vanlig grep. Jeg har også kun vært borte i det en gang så vidt jeg kan huske :)
Dette var i Herbjørg Wassmos bok Hundre år, det hele var litt merkelig synes jeg.

Jeg er svak for alt som har med Shakespeare å gjøre, så jeg måtte selvsagt lese denne! Boka tar for seg konspirasjonsteorier rundt hvem dikteren fra Stratford virkelig var. Det finnes mange teorier der ute, noen mer far fetched enn andre, og jeg synes det alltid er interessant å lese om de ulike synspunktene.

Plottet i boka er litt "DaVinci-koden-aktig", men det er ganske underholdende lesning, tross alt. Slutten er, som så ofte ellers i denne sjangeren, ikke det beste med boka. Tror likevel du kan få en underholdende lesestund ;)

Så bra! Boka er absolutt litt av en kraftanstrengelse, men den er, som du sier, vel verdt konsentrasjonen den krever. Lykke til med de resterende 800 sidene ;)

Det har ant meg at vi har ganske lik boksmak en god stund nå, derfor kunne jeg rett og slett ikke la være å lese denne boka. Takk for tipset, forresten!

Ja, dette er en humoristisk bok. Samtidig har den, som du sier, absolutt en sår undertone. Det er helt klart at Tommy Kristoffersen er en observatør. Han beskuer andre, mens han selv forsøker å være så lite synlig som mulig. Hans store skrekk er å bli sett. Hele tiden ser han for seg scenarioer, han er helt tydelig en drømmer som visualiserer det aller verste som kan skje i en hver situasjon. Tommy er definitivt karikert, samtidig kan jeg kjenne meg igjen i enkelte sider ved hans situasjon/personlighet: jeg har ikke førerkort, jeg har ikke barn, sosiale tilstelninger der man ikke kjenner noen kan være vanskelige å takle, enkelte ganger synes jeg andre mennesker er teite…. Det er ganske nifst hver gang man møter seg selv i døra, særlig når de egenskapene en gjenkjenner er gitt til en mistilpasset og stakkarslig karakter.

Tommy har spart og drømmer om å si opp jobben for å bli forfatter. Dessverre greier han ikke produsere annet enn små dikt, som sannsynligvis ikke er særlig gode. Han gremmes og vemmes over menneskene han må forholde seg til, dette være seg både arbeidskolleger og familie. Tommy aksepterer ikke feil og ser ned på de fleste han møter på sin vei:

Det var ellers nok av gamle kolleger som i det ene øyeblikket hevdet at de ble klokere med årene og i det neste skrøt av at de aldri hadde skiftet mening. Det har jeg alltid sagt, sa de om det meste. Jeg var ofte fristet til å spørre dem hva den økte klokskapen besto i, men jeg gjorde det ikke.

Han liker ikke sine medmennesker, samtidig gjør han alt for ikke å bli mislikt/lagt merke til. Han er som en skygge som gjør alt for å gli ubemerket gjennom livet. Tommy har greid å overbevise seg selv om at det nettopp er dette han ønsker: ensomhet og en tilværelse uten alle de uperfekte menneskene han må forholde seg til:

Aldri har noen sagt: Jeg elsker deg! til meg. Heldigvis! Jeg har unngått erklæringer av følelsesladet åpenhjertighet og anser meg som privilegert, uhyre privilegert.

Samtidig som Tommy prøver å holde avstand, prøver andre mennesker å komme ham inn på livet. I denne boka gjør Wollert Ellingsen, brudens far, et positivt inntrykk på hovedpersonen. Ganske ironisk, siden Ellingsen selv har sitt å stri med.

Jeg tok meg i å både le av og med Tommy Kristoffersen. Hans motstand mot det normale og vanlige er ganske naiv, samtidig er det noe i meg som heier på ham og ønsker at han skal greie å holde på den han er...

Tusen takk for at du delte dette diktet og din personlige historie med oss! Selv leser jeg ikke så mye poesi, men enkelte dikt treffer meg rett i ryggmargen. Det er fantastisk hvordan poeter kan si så mye med så få ord!

Tusen takk for tips om interessant intervju! Må si at Besigye har flere gode poeng, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans pessimisme. Jeg synes å merke en gryende interesse for det norske språk, både når det gjelder bruk og konservering. Jeg deler ikke Ann-Irens frustrasjon over at champagne har blitt sjampanje og orange har blitt oransje. Tvert imot mener jeg at dette er et klart tegn på at vi fører en språkpolitikk som prøver å motvirke den sterke påvirkningen fra spesielt engelsk. Det er helt naturlig at et språk tar til seg lånord, tross alt er ikke språk noe statisk, det er hele tiden i utvikling. Selv om islendingene er svært flinke til å lage nye ord etter hvert som de behøves, synes jeg ikke det er så galt at vi i Norge i det minste gir de nye lånordene en norsk språkdrakt.

Jeg er i alle fall stolt over de to skriftspråkene våre, og ordrikdommen deres. Faktisk er del vel sånn at nordmenn flest er opptatt av språket sitt, da kanskje helst det muntlige språket. Norge er i særstilling når det gjelder bruk av dialekter, mye takket være nynorsken. Stadig blir de tidligere stramme reglene for bruk av dialekt på fjernsyn/radio myknet opp. Mitt inntrykk er at nordmenn er stolt over dialektene sine og at de i stor grad velger å bruke dem, både privat og på arbeid. I flere andre land, for eksempel England og Sverige, bruker mange et standardmål når de er på arbeid. Dette er etter min mening med på å gjøre språket fattigere.

La gå et en del konservative stemmer kritiserer forfattere som velger en annen stil enn den de selv foretrekker. Forfattere som er opptatt av å revitalisere språket vil alltid få kritikk. Wergeland ble i sin tid sterk kritisert for sitt blomstrende språk, det samme ble mange foregangsmenn innen nynorsken. Selv om Besigye har fått pepper for sin stil, betyr det ikke at bare forfattere som han blir ofre for janteloven. Jon Fosse er både kritikerrost og utskjelt for sitt knappe språk, han befinner seg vel helt på den andre siden av den språklige skalaen i forhold til Besigye?

Tja, jeg fikk i alle fall svært lyst til å lese Besigyes debutbok etter å ha lest intervjuet med ham. Forfattere som leker med språk og form er med på å revitalisere språket vårt og er alltid interessante å følge.

Jeg skjønner spørsmålet ditt; det er liten grunn for bokelskere med godt i sinne å skjule hvem de er. Her inne skal diskusjonene dreie seg om bøker og lesing, hvem kan føle behov for å gjemme seg bak et alias?

Personlig har jeg valgt å ikke legge ut etternavn her (det finnes kun en person i Norge med samme for- og etternavn som meg), til tross for at jeg har gitt mange nok opplysninger til at hvem som helst kan finne ut hele navnet mitt (tro meg, flere har gjort nettopp det). Grunnen til bruken av et alias er temmelig simpel; jeg er lærer. Det er ikke noe problem for meg at mine elever vet hva jeg skriver her inne, problemer kan heller oppstå når elever jeg er muntlig sensor for ”googler” meg og finner ut hva jeg liker/ikke liker innen litteraturens verden. Av erfaring vet jeg at elever som skal opp til muntlig eksamen nettopp har ”googlet” meg og vet mer enn nok om meg før eksaminasjonen. I tillegg er jeg aktiv innen kommunal politikk, og denne nettsiden er absolutt et fristed for meg. Her betyr ikke navn, partitilhørighet, yrke eller utdanning noe som helst. Det eneste som teller er dine meninger om ei bok. For meg er nettopp dette en av de største styrkene ved bokelskere.no. Her kan jeg rett og slett være meg selv, nemlig AnjaE.

Sjelden har en tittel passet bedre, for denne boka består virkelig av fragmenter fra den store, greske dikteren og satirikeren Arkhilokhos. Arkhilokhos levde trolig på 600-tallet f.Kr. Han er en sagnomsust dikter, men ingen komplette verker etter ham er funnet. Likevel finnes det tydelige bevis på at han har levd; mange fragmenter fra hans dikterkunst er funnet på papyrusruller, pergamenter og mumiers bandasjer, og i tillegg finnes det samtidige referanser til hans eksistens. Dikteren var tydelig hyllet, og selv sier han om seg selv: Jeg er diktekunstens tjener

Som leser hadde jeg aldri fått noe ut fra dette verket, hadde det ikke vært for forordet til oversetteren Svein Jarvoll. Han forklarer tankene bak utvelgelsen av fragmenter og forteller at enkelte ganger er det bare noen få eller til og med kun enkeltord fra dikterens hånd som har overlevd. Oversetteren setter også Arkhilokhos og det han skriver inn i en historisk kontekst.

Så, til selve verket. Ja, det er absolutt preget av fragmenter. Samtidig kan en definitivt få en følelse av dikterens tanker, meninger og samtid gjennom å lese det. Selv om jeg etter hvert har lest noen verker fra antikken, overraskes jeg fremdeles av den direkte og ublu måten forfatterne ofte henvender seg til sitt publikum på. Det er ikke lett å ryste en trønder, men sannelig greier ikke denne dikteren å gjøre nettopp det. For dem som ønsker å sjekke ut de saftigste passasjene er det bare å gå inn på Fragmenter og gå til side 79, 85, 116 og 117. For dere andre, som er som meg, holder det kanskje med disse kanskje litt mer forsiktige sitatene:

Et dvergfikentre der kråker fråtser i frukten:
gjestfrie Pasifilé mottar en masse besøk.

…

Surt tjente penger
kan fluksens gå til spille
i en hores buk.

Vulgaritet og ubluhet til tross; dette var fornøyelig lesing! Håper flere vil prøve seg på Arkhilokhos’ oversatte fragmenter.