Bokelskere.no

Noen ting må man holde tett om, selv om skammen omtrent ikke er til å bære. For hva vil skje dersom familiens hemmelighet kommer ut?

Kaia er ensom, bestevenninnen har fått seg kjæreste og har ikke tid til andre mennesker i sitt liv akkurat nå. Isabell kommer trampende inn i Kaias liv, og hun er tilsynelatende ikke redd for noe. Vil Kaia være vennen hennes? Problemet er den store, grå elefanten. Den havner ofte kommer i veien for vennskapet deres.

Hvor kommer mitt eksemplar av boken fra?
Boken ble lånt på mitt lokale bibliotek ved en ren . Jeg tenkte jeg skulle raske med meg en, for meg, helt ukjent bok, og lese den. Valget falt på denne 96 sider lange korte romanen på vers av Saanum.

Lettlest bok, vanskelig tema
Kari Saanum har allerede med overskriften implisert at hovedpersonen Kaia er preget av noe som ikke skal snakkes om. Elefanten er et hinder i mange situasjoner, både i Kaias forhold til sine foreldre, og hennes nærmiljø. En må trå varsomt skal man klare å snike seg forbi den digre elefanten.

Temaet boken tar for seg er alkoholisme i hjemmet, det vonde og hemmelige som ties ihjel. Hva vil skje den dagen noen ikke lenger orker å bære på familiens hemmelighet? Som en motvekt til hovedpersonen Kaia, som er ensom, stille og usikker, introduseres leseren for Isabell. Isabell er uredd og sosial av seg, hun ser Kaia og bryr seg om henne. Saanum viser med Isabell hvor viktig det er å se andre mennesker. For å bli kjent med andre må man vie tid til dem, er det en som kanskje oppfører seg litt noe underlig kan det være at man med tid ser at det finnes en bakenforliggende årsak.

Budskapet om å gi andre tid og støtte slik at de kanskje åpner seg og forteller om sine problemer er godt og viktig. Saanum lykkes med å belyse hvordan et ungt menneske kan ha det i et alkoholisert hjem, og hvilke byrder personen bærer med seg, et ungt menneske med en gammel sjel.

Sammen, men intet samhold
Kaia vokser opp hos sine foreldre, men de voksne befinner seg på en annen planet. Den ene har tatt rollen som barn, den andre som beskytter. Det er vanskelig å ikke bli berørt av måten Kaia avvises på av hensyn til den i familien som til enhver pris må skånes for omgivelsene, som må beskyttes mot seg selv og andre. Her er en smakebit fra en episode hvor Kaia finner moren gråtende på kjøkkenet:

"Hvorfor gråter du da?" sier Kaia.
"Kan du ikke si det?"
"Det er ingenting," sier mamma igjen.
"Er det pappa?" spør Kaia.
"Ikke bry deg!" roper mamma.

Det er som om hun har kastet kaldt vann
i ansiktet på Kaia.
Alt inni Kaia fryser til is.
Hun føler ingenting.
Munnen er zippa.

Alkoholisme
Sykdommen blir aldri unnskyldt eller forklart med en episode i boken. Det kan være lett å falle for fristelsen for å gi leseren sympati for hvordan den syke har havnet i en ond sirkel. Man kan ane at det er noe som ulmer i fortiden, men det er mer en antydning. Det er viktig at sykdommen står på egne ben, personen som er syk bør få hjelp, ikke syes puter under armene på fordi det er synd på vedkomne. Hjelp, og hjelp til selvinnsikt, er ikke å skåne den syke fra omverdenen eller å tie ihjel det som er skamfullt. Hovedfokus i fortellingen på Kaias oppvekst, slik den bør gjøre.

Korte vers
Som kan kan se ut i fra smakebiten er det korte avsnitt i denne boken, som små vers og språket er ganske enkelt. Det enkle språket er kanskje ikke så spennende, men noen ganger kan faktisk tekster med enkelt språk slå kraftig fra seg. Bokens siste sider, hvor fortellingen har sin dramatiske topp, forsterker språket alvoret i situasjonen.

Slutten var ganske åpen. Kaia har vokst seg noe tryggere på sine omgivelser og man kan ane konturen av hvordan fremtiden kanskje kan fortone seg for henne. Allikevel jeg tok meg selv i å ønske at forfatteren skriver en bok til om Kaia og Isabell.

Anbefales til de som vil ha, eller kjenner noen som har behov for, en lettlest ungdomsroman med mening og til den som liker bøker som tar for seg ungdommer som har en vanskelig oppvekst. Man kan også håpe at boken finner frem til lesere som kan finne støtte i teksten.

Boken er gitt ut med støtte fra foreningen "Leser søker bok", en forening som arbeider for at alle skal ha tilgang på gode bøker.

Hans første roman var The Pickwick Papers, så da er det sikkert den.

Hmm, jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår hva du mener nå. Ved å legge til en bok i boksamlingen sin, følger man jo boken, selv om det ikke finnes noe eget alternativ som heter "følg" e.l. Eller etterlyser du en mulighet for å følge bøker uten å måtte legge dem til boksamlingen din?

Steinbeck skrev en lang rekke bøker, og en del av verkene hans er nok for litt spesielt interesserte, så om jeg skulle arrangere en felleslesing ville jeg plukket ut en håndfull verker og lest dem i kronologisk rekkefølge.

Som de aller fleste har fått med seg så er det J.K. Rowling som skjuler seg bak pseudonymet Robert Galbraith. Det store spørsmålet er om Rowling klarer å takle enda en sjanger? Revolusjonerer hun kriminalromanen? En ting er sikkert at med ingredienser som Intriger, penger, sjalusi og en svært dysfunksjonell familie så er det muligheter for å lage god krim av The Cuckoo's Calling*.

Kort om handlingen
Tidene er dårlig for privatetterforsker og ek-smilitærpoliti Cormoran Strike. Han har dumpet forloveden sin, flyttet inn på kontoret og han er i pengetrøbbel. Kreditorene banker stadig hardere på døren og Strike trenger virkelig en en innbringende sak. Som himmelsendt dukker John Bristow opp, hans søster, supermodellen Lula Laundry, skal ha begått selvmord. Bristow nekter å akseptere fakta og insisterer på at Strike må ta saken.

Det hele ser opplagt ut fra første stund, men Strike har sin yrkesstolthet og han går nøye igjennom sakens detaljer uansett hvor opplagt den ser ut for å være. Med hjelp fra sin dyktige sekretær Robin, gyver Strike løs på saken på jakt etter spor politiet kan ha oversett. Saken tar Strike langt inn i de rike og berømtes hverdag.

God historie, men ikke revolusjonerende for sjangeren

The Cuckoo's Calling er en underholdende kriminalroman, det må jeg bare få sagt først som sist, men den den scorer høyere på underholdnings faktoren hos meg enn når det kommer til originalitet og kreativitet. Selv om jeg lenge var mistenksom mot alle og enhver som hadde noe med drapsofferet å gjøre ble jeg ikke slått i bakke av mysteriets løsning. Når etterforskeren først fikk orden på flokene gikk det litt for lett å nøste opp saken, syntes jeg. En skulle nærmest tro Fetter Anton var modellen morderen var basert på.

Karakterer

Strike har flere trekk som kan minne om den, nå ganske velkjente, typiske moderne nordiske etterforskeren, i litteraturens verden vel og merke. Allikevel er det ting som tyder på at stadiet Strike befinner seg på i denne boken ikke er vedvarende, han er på vei ut av en kneik og vil nok ikke ende opp som en litt surmulende, middelaldrene - noe han også er for ung til med sine 35 år, og alkoholisert etterforsker. Sekretæren Robin er en sympatisk og kreativ dame som er full av initiativ og har et godt instinkt. Sammen utfyller de to hverandre, og jeg må si jeg falt for "paret". Enhver etterforsker må ha en sympatisk og kløktig medhjelper i en god whodunnit krim, det er opplest og vedtatt.

Rollefigurene som er knyttet til saken som etterforskes skulle jeg gjerne ha sett skrevet litt fyldigere, noen av dem blir til tider litt for endimensjonale for min smak.

Et hint fra J.K. Rowling?

En av kommentarene fra privatetterforsker Strikes kunder fanget min oppmerksomhet:

'You ought to give up detecting and try fantasy writing, Strike.'

Det syntes jeg var et artig lite pek, nå som jeg vet hvem Galbraith er følte jeg dette var et lite spor fra Rowling. Kanskje de beste litteraturdetektivene kunne funnet ut av hvem forfatteren var uten at noen hadde videreformidlet konfidensiell informasjon til pressen?

Ja, takk jeg tar gjerne en porsjon til

Jeg lukter en serie om godeste Cormoran Strike, Rowling har helt tydelig lagt opp til det ved å strø smuler gjennom hele historien med hint fra Strikes fortid, som ser ut til å ha vært rik på opplevelser og ikke minst dramatikk. En ting er jeg sikker på, jeg vil gjerne lese mer om Cormoran og hans nærmeste, han gjør meg litt svak i knærne merker jeg. Alt i alt en medrivende historie, jeg elsket den ikke, men jeg likte den godt.

Det ser ut for at en ny bok om godeste Strike kommer i 2014.

Jeg ser ikke det teite i det, det er jo mye historie i Bibelen, og den leses av mange, selv ikke kristne lesere :) Hvordan man vil lese Bibelen kommer an på brillene man setter på seg. Den må vel kunne kalles en klassiker.

Det har vi, men den er så lang at det kanskje er på tide med en erstatningstråd.

Du klikker bare der det står "+Boksamling", og så velger du lesetilstand og bokhylle i de to nedtrekksmenyene.

Jeg vet ikke helt om jeg klarer å velge én favoritt, jeg liker mange av karakterene utrolig godt, men jeg er nok litt ekstra svak for Theon, Sansa, Jon og Brienne.

Tyrion er den av hovedkarakterene jeg liker minst. Jeg misliker ham mer i hver bok.

Karens Russells Vampires in the Lemon Grove. En utrolig sterk novellesamling - tidvis morsom, tidvis hjerteskjærende, tidvis gåsehudfremkallende, men alltid fantastisk.

Jeg har ikke lest så veldig mye i helgen, men jeg har rukket å bli ferdig med Karen Russels seneste novellesamling - Vampires in the Lemon Grove. To av de åtte novellene ga meg ikke så veldig mye, men de øvrige seks var virkelig flotte alle sammen. På sitt beste skriver Russell med en slags stillferdig intensitet, og flere av novellene hennes maner frem bilder fylt av en morbid skjønnhet. Den aller beste av dem, "Proving Up", viste seg å være en sånn novelle som er så god at den får meg til å føle at noe inne i meg faktisk har forandret seg permanent.

Jeg mener slett ikke at tegneserier er fordummende, snarere tvert imot, og jeg skriver jo også at det finnes "en hel masse dyptpløyende, viktig litteratur" innenfor tegneseriesjangeren. Boksamlingen min her inne bærer vel også preg av at jeg liker tegneserier svært godt.

Jeg skriver også at jeg er enig i at det viktigste er at folk faktisk leser, men jeg kan ikke helt se hvorfor det er et poeng at folk skal lære mest mulig om verdenslitteraturen om de ikke er interessert i å lese den. Om valget står mellom å lese forenklede, og ofte litt blodfattige, utgaver av kanonisert litteratur og å ikke lese i det hele tatt, er selvsagt det første alternativet å foretrekke, men i realiteten har man nærmest uendelig med muligheter, og da har jeg vanskelig for å forstå hvorfor du mener at akkurat Disneys utgaver av klassisk litteratur er et bra startsted, selv om du åpenbart har hatt mye glede av disse utgavene.

Hva er høyverdig litteratur? Definisjonen forandrer seg avhengig av hvem du spør, og den forandrer seg også med tiden. Tidligere ble romaner betraktet som lettleste greier som passet best for kvinner, men i dag er romanen trolig den litterære sjangeren som nyter høyest anseelse hos lesere flest. Tegneserier får sakte men sikkert høyere status, men det er nok langt igjen før akkurat denne sjangeren kommer inn i varmen. Det finnes riktignok en hel masse dyptpløyende, viktig litteratur innenfor sjangeren, men det hjelper lite så lenge den jevne leser forbinder tegneserier med primærfarger, superhelter og vitsestriper.

Å lese en slags "disneyfisert " utgave av en av litteraturens store klassikere er slett ikke det samme som å lese originalverket. I beste fall får man et helt greit bilde av hva som finnes i romanen tegneserien er basert på, og kanskje blir man inspirert til å prøve seg på originalen også. At Donald Pocket skal kunne lære meg innholdet i klassikerne "på rams" har jeg vondt for å tro, selv om jeg også har hatt stor glede av å lese disse pocketbøkene. Det blir vel litt som å innbille seg at man har god innsikt i arthuriansk litteratur fordi man har sett Monty Python and the Holy Grail. Om man kun har som mål å tilegne seg overfladiske kunnskaper om innholdet i bøkene som regnes med i en eller annen litterær kanon, kan man kanskje få like mye ut av å lese slike pocketbøker som av å lese f.eks. Wikipedia-artikler, men folk leser vel ikke klassikerne kun for å oppnå dannelse? Jeg liker i alle fall å tro at folk leser kanonisert litteratur ikke bare fordi den er kanonisert, men også fordi denne litteraturen faktisk evner å gi folk gode leseopplevelser.

At hovedsaken er at folk faktisk leser kan jeg dog være enig med deg i.

Jeg drømmer også om et engelsk bibliotek, og aller helst med en slik globus man kan åpne og gjemme whisky og konjakk i!

Et eller annet sted leste jeg at såkalte "parallel novels" er en slags form for høyverdig fan-fiction. Det vil si, disse bøkene låner karakterer eller plott fra eksisterende bøker, og utbroderer f.eks. historien til karakterer som har en nokså beskjeden rolle i originalverket.

• Grendel snur Beowulf på hodet, og gjenforteller hele historien fra monsterets synsvinkel.
• Wide Sargasso Sea er en slags forløper til Jane Eyre, og tar for seg historien til Mr. Rochesters kone.
• The Hours handler om tre kvinner, deriblant Virginia Woolf, og hvordan disse tre påvirkes av romanen Mrs. Dalloway. Historiene til disse tre kvinnene speiler dessutene flere situasjoner Mrs. Dalloway opplever i den originale romanen.
• Foe tar for seg historien til en kvinne som forliser på den samme øyen som Robinson Crusoe.

Jeg kommer ikke på noen andre eksempler på bøker som hører sammen på samme måte som Lotte i Weimar og Under Werthers lidelser, men det finnes jo en del eksempler på det som på engelsk kalles for "parallel novels", for eksempel Grendel av John Gardner (som hører sammen med Beowulf), Wide Sargasso Sea av Jean Rhys (som hører sammen med Jane Eyre av Charlotte Brontë), The Hours av Michael Cunningham (som hører sammen med Mrs. Dalloway av Virginia Woolf) og Foe av J. M. Coetzee (som hører sammen med Robinson Crusoe av Daniel Defoe).