Bokelskere.no

Hospitalet: Hvordan jeg som barn overlevde hemmelige eksperimenter på mentalsykehuset Aston Hall av Barbara O'Hare er utvilsomt en sterk og gripende fortelling, men boken har flere svakheter som kan gjøre leseropplevelsen noe mindre tilfredsstillende.

For det første er språket tidvis upolert og preget av repetisjon. Mange av de samme poengene og detaljene blir gjentatt uten at det tilfører noe nytt til historien, noe som kan føles unødvendig trettende. Dette påvirker flyten og gjør det vanskeligere å holde på engasjementet underveis.

Videre virker boken noen ganger mangelfull i sin struktur, med hopp i tid og hendelser som gjør at fortellingen føles fragmentert. Det er vanskelig å få en helhetlig forståelse av både tidslinjen og omfanget av overgrepene som beskrives, noe som kan skape forvirring og distanse til stoffet.

Til tross for det viktige temaet, savner boken en dypere analyse eller refleksjon over systemsvikt og ansvar. O'Hares personlige historie er hjerteskjærende, men det kunne vært gjort mer for å belyse hvordan og hvorfor slike overgrep kunne finne sted i det britiske helsevesenet, i stedet for å kun fokusere på de personlige detaljene.

Alt i alt er Hospitalet en historie som fortjener å bli hørt, men som kunne vært bedre formidlet med strammere redigering og mer sammenhengende refleksjoner.

Hurra for en spennende bok om Eirik Raude. Dette er en gavepakke til historieinteresserte.
Den gjengse oppfatningen av Eirik Raude er at han var en viking med sinneproblemer som ble lyst fredløs i Norge, og som senere fant Grønland. Denne boken både korrigerer og sannsynliggjør en annerledes historie om Eirik Raude. 
Øystein Morten har en frisk vri på hvordan han  presenterer Eirik Raudes liv og samtid. Fortellergrepet er å følge de få nøkterne setningene som utgjør sagaen om Eirik Raude. Han bruker sin fagkunnskap til å forstå og analysere hver setning, og han setter disse inn i en større kontekst. Denne komposisjonen er vellykket og enkel å følge som leser. Han inviterer inn på en reise til vikingtiden med ættesamfunn og stor eventyrlyst, landnåm, handel, rikdom, feider, og tingsamlinger med makt til å bl.a. å lyse folk fredløse. Øystein Morten sparer seg ingen anstrengelser når han reiser til Island og Grønland i sporene til Eirik Raude, og senere når han investerer tungt i VR som gir han muligheten til å se alle kroker og kriker av Grønland og langs kysten av Canada på leting etter Vinland. Dette er en bok som fremmer leseglede og som gir større innsikt i vikingtiden og Eirik Raudes liv.

«Sand i maskineriet»

Ei lita bok der forfatteren skriver godt om å bli gammel i Norge. Første del tar seg seg hvordan «å aldres» slår ut rent personlig. Denne framstillingen av alderdommens gleder og problemer vil mange lesere kjenne seg igjen i fra egen erfaring eller som et yngre familiemedlem.

I de siste kapitlene trekker Ericsson fram aktuelle politiske og filosofiske sider ved behandlingen av eldre. Særlig opprørt er hun over en offentlig utredning fra 2023 med den vage tittelen Tid for handling. Her foreslår en ekspertkomité å sette nye grenser for vekst på helse- og omsorgsfeltet trass i at andelen skrøpelige eldre i befolkningen øker. Mot slutten av boka krever hun ikke bare mer velferd for eldre, men også større anerkjennelse og respekt på linje med andre utsatte grupper.

Jeg tar også en pause etter Afrodites basseng, usikker på hvor lenge. Det er greit å fordøye litt.

Jeg har lest de to første i Mino-serien tidligere nå i høst etter «endelig» ha kapitulert fra bekjentes evinnelige mas om «HAR du ikke lest…og du MÅ få lest»!!! Etter Afrodites basseng tar jeg nok en pause før jeg gyver løs på de to siste…:)

Første bok om nynorsk-fundamentalistene i Vassbygda/Vassbygdi. Jeg var så heldig å slumpe borti siste bind først, og den viste seg å være av helt episk kaliber, men klarer Kolerud å følge opp dette siste bindet med å skrive to like bra, eller bedre bøker, for ti år siden?

Det knives internt i Vassbygda/Vassbygdi, om status for i- og a-endingene. Til nå har de funnet et kompromiss, men en ser fremdeles Toyoti og Auda-er i gatene, mest på utkikk etter bokmålbrukere.

En dirigent som ikke overholder nynorsk-graden blir på det groveste irettesatt, samtidig ser de også ut av bygda, etter eksterne farer og andre muligheter til å spre målformen.

Blant annet med et heller kostelig besøk på et stadion de mener oppkalt etter selveste Ivar, Aar Aasen, og klubben Veslestraumen.

Men vent, i en dyrepark dukker det plutselig opp en ny Ivar, den nusseligste lille foreldreløse bjørnunge, på vei til å bli hele Norges nye Julius. Dette kan ikke aksepteres. Ivar sitt navn må forsvares, attentat må planlegges.

Denne Vassbygda/Vassbygdi-sagaen må da være noe av det flotteste i norsk litteratur, ja kanskje enda bedre enn hva Ivar Aasen selv har skrevet.

Siste og andre del av Koleruds trilogi om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda/Vassbygdi.

Denne gang oppdager Bendik Uføre, eier av den lokale åleri og tjuvfiskerestauranten at ungene leker med kort. Kort med bilde av monstre på. Det virker helt sykt populært med disse kortene som kriger mot hverandre.

Bendik Uføre lar aldri en mulighet svinne for å spre nynorsk, eventuelt for å støve ned riksmålet, og her er det åpenbart. Kort en kan krige med, som kan puttes inn i en bok, med bilde av de største nynorske dikterne, og deres feteste dikt.

Selvsagt, det blir forviklingar. Riksmålsforbundet lar hardt stå mot hardt, og hva med tilhengerene av de nynorske dikterne som ikke fikk sitt eget kort? En må vel kunne si at de overreagerer "litt".

For en som har vokst i midten av denne konflikten, må en bare konstatere
at det nå er nynorsken som er dominerende innenfor konseptet "bok". Det blir spennende nå å se hva riksmålet slår tilbake med.

Når det gjelder Kolerud, får jeg i god Bergens Tidende-ånd si: Av det beste som er skrevet! (Fem av seks hjerter).

Det er mulig at jeg tidligere har lagt litt mye trykk på om noe er skrevet på nynorsk eller ikke, og det er akkurat som om forfatter Arnfinn Kolerud har fått med seg dette og tenkt "Javel? Syns du nynorsk er kjekt? Hald denne skåla med stua ål eit augob.. augebli.. augneblin.. littegrann".

Vassbygda er Norges siste nynorskbastion og er i endeløs konflikt med Riksmålsforbundet. Det spisser seg til når selveste kongen og hans fineste bopel blir utsatt for sabotasje. Kongen svarer med diktlesning av A O Hauge og medlemmene rømmer fra riksmålet.

Samtidig i Vassbygda er arbeidet starta på deres egen Mount Rushmore, uten at de er helt sikre på hvilke nynorskfjes som skal få plass der oppe.

Som dere forstår, her blir det forviklingar, på nynorsk. Og selv om Kolerud er ny for meg, har mange andre vist at det nok ikke finnes noe bedre skriftspråk for skrøner enn akkurat nynorsk.

Gledelig nok er dette del av en serie på tre bøker om nynorsk-ekstremistene i Vassbygda. Uheldig nok er dette den siste av de tre, men gode skrøner kan nok også leses baklengs(?).

Gamle menn i syningom(?) er ikke bare en god skrøne, den er mesterlig, som i at en må lete frem rollespillterningene, kanskje flere av dem, for å finne et terningkast høyt nok.

Jeg vil bare først nevne at jeg har levert tilbake Tiller sin siste roman "Flukt" til biblioteket, ikke ferdiglest og jeg vil derfor ikke kunne si noe særlig om hverken bok eller forfatter. I denne omgang. Den boken var forøvrig nominert til bokhandlerprisen, men ble slått av Abid Raja sin biografi. Mildt sagt ikke pent for CVen til Tiller å bli slått av Raja i det litteratur først og fremst er, en konkurranse. Uansett, i stedet har jeg igjen lest en type litteratur som er mye mer tilgjengelig, men ikke nødvendigvis like lett å fortelle om, nemlig den historiske roman.

I denne bokserien følger vi sakføreren Shardlake. Han elsker eiendomsrett og å stelle med krokusene sine i hagen, men ender som regel med å rote seg inn i en sak hvor han risikerer å skaffe seg fiender på begge sider av de religiøse fløyene. Det var heftig populært med religion på 1500-tallet, men samtidig kunne en bli heftig upopulær om en gjorde religion på feil måte.

Også i Åpenbaring må Shardlake navigere mellom nåværende og tidligere nærmeste ledere med en vaktsom tunge, for ikke å ende opp som noen av sine tidligere nærmeste ledere, som har sitt hode hvilende på en stake, glanende utover Themsen. Det er generelt en guffen tid, også hygienisk, og en kan spørre seg hva slags holdninger og rutiner de har til krysskontaminering og fem sekunders regelen på kjøkkenet når de åpenbart trøbbler med grunnkompetanse på håndvask og ta av seg skoene sine.

I tillegg til at stakkars Shardlake heller ikke denne gang klarer å få jobbe med eiendsomrett i fred, og i stedet må unngå å bli halshogd av reformister på den ene siden og papister på den andre, får også han en sak hvor et foreldrepar har fått sperret inne sin sønn på den lokale DPS fordi han er blitt for henfallen til bønn, og de frykter at han skal pådra seg skarpretterens vrede. Som alltid uroer det veskebalansen å lese om underfinansieringen av psykiske helsetjenester, men en må innrømme at de har faktisk kommet et stykke siden 1500-tallet. Så oppsummert, det er krim, i historisk setting, kan leses i bulk, når annen tilgjengelig litteratur er for krevende. Typisk terningkast tre eller fire.

« ... og at vi ikke kunne si noe om det som lå utenfor erfaringen, det opphevet jo metafysikken og det tiltalte meg sterkt. Han kalte metafysikken falsk tenkning, som bare hadde det erfarte som som sitt anliggende. Jeg delte den motviljen,det handlet om den skepsisen jeg hadde følt mot det abstrakte, men aldri riktig formulert. Metafysikken forlater den konkrete virkligheten på to måter i følge Bogdanov – den første ved å anta at det eksisterer elementer som ikke finnes i erfaringen, for eksempel tingen-i-seg-selv, den andre at det eksisterer relasjoner som ikke er erfaringsbaserte, for eksempel det absolutte eller tidløse».

Altså, kjenner meg igjen! Mer Knausy, mer!

400 sider senere.

Faen Knaus, kan ikke du bare koke et egg?

Spøk til side, oppfølgeren til Morgenstjernen inneholder nok av den Knausgård en kan sette pris på til at det er leseverdig, men en må spørre seg, hvilken del av teksten skrev han på når han bestemte seg for at dette skulle bli fem bøker og ikke tre, eller en som det først var.

Er det når karakteren spiser egg til frokost over tre sider, eller de nærmest parodiske esseyene på de mange hundre sider. Kjenner jeg meg rett kommer jeg til å finne ut av det, uten at det garanterer meg økt livsmestring.

Kort fortalt er dette en slags Hollywood-versjon av Pelle Erobreren. Lengre, drøyere, mer episk og ikke minst filmatisert allerede året etterpå med to Oscars som resultat. Slikt sett kan en velge å ikke bry seg om historien men heller feire forfatterens individuelle suksess, som jeg vil tro ville vært en virkelig amerikansk ting å gjøre.

Som i Pelle Erobreren handler det om fattige leilendinger som tvinges på reise til det forgjettede land, hvor gatene er dekket av ost og brien er stor som månen. Og akkurat som i Pelle Erobreren viser det seg å ikke være sant. Da er det fint med fagforeninger, men uff, det var vist ikke så populært i USA heller.

Han er glad i detaljer han Steinbeck. Å herre min hatt han er glad i detaljer, Moby Dick-glad, for her vokser mais-aksene side opp og side ned, skilpadden som krysser gata får sitt eget kapittel, og selvsagt roer han ikke ned når tragedien skal beskrives.

For, igjen, som i Pelle Erobreren, det er uggent opplegg de må tåle, hovedpersonene. Og som påstått tidligere, det var ikke denne type bøker de må ha lest, Listhaug, Jensen og Røe Isaksen når de valgte sine inspirasjonskilder fra bokhylla.

Jeg underbyr Pelle og triller en femmer, samt setter denne og Moby Dick på leselista til mine barn.

Jeg har ikke bestemt meg helt for å si opp jobben min for å kunne satse hundre (og ti) prosent på innholdsproduksjon til denne kontoen. Det skal ikke stå på responsen, der er det kvalitetslikes, det er tydelig. Spørsmålet er om det er nok gode bøker der ute å lese?

Uansett, jeg bestemte meg for å kjøre en ekstra "les" for innholdet sin del. Boken fikk jeg jo allerede gratis av det lokale biblioteket. Du vet den trallen der det står "gratis bok"? På biblioteket? Der fant jeg denne.

Så Niemi har blitt godt kjent, men ikke på grunn av denne dystopiske humorboka. Det er hvertfall varme og humor i Niemis tekst, står det på baksiden.

Uansett, det regner. Det står ingenting i boka om hvordan det påvirker strømprisen, men dette er jo i Sverige, og det slår meg hvor lite jeg vet om strømmarkedet i Sverige. Til ettertanke, noe å dykke ned i utover det nye året?

Hvor var jeg. Jo! Det regner. Så ryker en demning og helvete er løs. Skikkelig altså. Ikke bare er oversvømt kjeller på Kjeller her, skikkelig katastrofe for hele Luleå-regionen. Niemi har ikke noe trøbbel med å skildre hvordan vannet sluker den ene karakteren etter den andre. Den varme humoren derimot, den finner jeg ikke.

Karakterene som stort sett er enten psykopat eller anti-helt (eller en blanding av disse), befinner seg alle i en eller annen mindre kul situasjon. Det ser ganske mørkt ut for stort sett alle. Den varme og humoristiske forfatteren virker å ha forlatt dem.

Oppsummert, Gode karakterer, mye vann dog lite informasjon om strømmarkedet. Enda mindre humor. Karakter: G +

Doerr fikk nesten hele boksalget i 2016 for sin "Alt lyset vi ikke ser" og her er han igjen med en ny el epico historico. Det er nesten så jeg ikke tør starte på den med Folletts og Falcones fallitt ferskt i minne.

Her er det hvertfall ikke noe tvil om at Doerr prøver veldig hardt for å gjenskape suksessen blant bokkjøperne og ca halvparten av anmelderne. Murstein - check. Tre ulike historier i tre ulike tidsepoker - check. En gresk komedie for å sy det hele i sammen - check. Ambisjonene er så høye at jeg ser for meg byen Jante fullstendig implodere.

Jeg kan forsikre at dersom en forfatter hadde kommet til Norheimsund i min oppvekst og proklamert at han arbeider i kategorien "episk", ville han blitt druknet i nærmeste grisetrau, som riktignok ville vært en historisk episk måte å sjekke ut på.

Uansett, problemet med den historisk episke sjanger, er kanskje ikke sjangeren i seg selv, men forfattere som Follett og Falcones, som ikke evner å tilegne sine karakterer meneskelige egenskaper. Det er Doerr ganske så mye bedre til og etterhvert klarer han også å overbevise om at de tre historiene er verdt papiret det er skrevet på.

Med en god flaske vin, eventuelt bare vin (det er altså viktigere at det er vin, og nok, enn at den er god), kan en bli revet med og engasjere seg i sju århundrer med lesing av gresk kommedie. Jeg printer meg en nesten autentisk pasta carbonara for denne boken.

Vet ikke om jeg har nevnt denne før, men det har altså blitt noen forsøk før jeg kom meg gjennom denne boka. Hvorfor det mon tro? Carl Frode Tiller er jo Norges beste forfatter?

Altså, han ér det, det skal ikke sies med slik hermestemme. Nynorsk skriver han óg. Problemet med Tiller, eller problemet Tiller, er at bøkene hans er nærmest uleselige.

Tiller har en evne til å portrettere mennesket troverdig, gjenkjennelig og samtidig på sitt mest destruktive. Hvor Knausgård bruker tre sider på å fylle på en oppvaskmaskin, vil Tillers karakterer kanskje innledningsvis påpeke gaflenes uheldige plassering før de plutselig står opp til halsen i en samtale om hvem er minst tilstede som forelder.

I tillegg finner Tiller som regel også et uggent tema som selvmord, angst eller som her, et barns dødsfall å la handlingen spinne rundt. Det er altså så ufattelig utmattende å lese Tiller.

En typisk reaksjon på å starte en ny Tiller bok er å først glede seg voldsomt, uten helt å huske hvorfor, og etter første avsnitt erkjenne at dette orker en faen ikke holde på med. Og så fortsetter en da selvsagt.

Men litteratur må ikke være bare koselig for å være god. Tiller lar en få kjenne på ubehaget og skriver fortellinger en husker og bærer med seg i år fremover.

Nydelig og poetisk roman om å være utsatt for mange traumer i ung alder og slite med helseangst og dødsfrykt som voksen. Om sorg og lengsler etter store tap, og frykten for å bli forlatt.
Romanen anbefales på det aller varmeste!

Så morsomt at du har startet på Afrodites basseng, TanteMamie! Jeg bor også i Fredrikstad, men har dessverre ikke fått med meg noe fra Nordic Doc Festivalen.

Du får lese boken selv, og gå inn og sjekke opp kildene som er referert og verifisert der. Det er ingen tvil om at israelerne har gjort disse tingene, det er godt dokumentert. Å beskrive hva som har skjedd historisk sett har ingenting med jødehat å gjøre. Fakta er fakta.

Her i Fredrikstad er det nordic docs festival, onsdag til søndag som gjør at jeg får lest ytterst lite. I går var det bla. fokus på Nicolas Philibert, 2 dokumentarer og 2.5 timers samtale mellom ham og Margreth Olin. Jeg fikk så vidt åpnet «Afrodites basseng» av Nygårdshaug i går kveld!
Jeg leser også Scholastique Mukasonga: «Den barbeinte kvinnen» Det er en hyllest til moren og en kultur som gikk tapt under folkemordet av tutsiene i Rwanda i 1994. Godt skrevet om minner fra barndommen.
Av noveller låner jeg av og til på bibben. Jeg liker å lese en og en men sliter med å komme meg gjennom en hel samling så må ofte levere tilbake før hele er gjennomlest…
Ha en fin søndag!