Bokelskere.no

Dette er en roman som krever en opplagt leser og er innimellom litt vond å lese med sine grusomme beskrivelser av overgrep mot barn begått av katolske prester. Det handler om hukommelse og minner, og om hvor (u)pålitelig de egentlig er.
En roman jeg anbefaler på det sterkeste!

Nå er jeg ferdig med boka. Har fulgt lesingen av denne boka på Nrk, på lydbok der. Jeg har også lest boka tidligere, i 1984. Det å høre boka, pluss lytte til ukentlige podcaster på Nrk sin Leseklubb, har vært en veldig bra måte å få med seg historien i 1984. Det er en kompleks og brutal bok som krever sin leser.

Har fulgt lesingen av denne boka på Nrk, på lydbok der. Jeg har også lest boka tidligere, i 1984. Det å høre boka, pluss lytte til ukentlige podcaster på Nrk sin Leseklubb, har vært en veldig bra måte å få med seg historien i 1984. Det er en kompleks og brutal bok som krever sin leser.

Denne helgen fortsetter jeg å høre på 1984 av George Orwell i Nrk sin Leseklubb. I tillegg så leser jeg i Lonely Planet sin bok om Marokko, jeg skal på tur dit om en god stund. Jeg har også plukket fram en bok som jeg i sin tid ikke leste mer enn ca 1/3 av, Koke bjørn, av Mikael Niemi. Tror jeg skal gi den en ny sjanse. Hans tidligere bok, Populærmusikk fra Vittula, er en av mine absolutte favoritter.

God helg alle bokelskere!

Jeg har akkurat lest ut bok nr. to av Sara Strömberg, om Vera. Virkelig bra bøker!

Bok nummer én av tre og da kan du kanskje gjette hva slags sjanger dette er? To gode indikatorer på at du leser fantasy, er at både kvalitet og sideantall er over gjennomsnittet, og det stemmer ikke så verst med denne serien óg.

Ganske raskt bryter Fonda Lee med den klassiske fantasy-oppskriften. Her er den mørke middelalder byttet ut med storby i delvis moderne tid. Vi er nærmere Sopranos enn Ringenes Herre, ikke er det noen drager her heller.

Vi møter en klan, eller familie om du vil, som kjemper om kontrollen over byen Kekon. I de mørke sidegatene lurer selvsagt en annen familie, klar til å ta alle skitne triks i bruk for å ta kontrollen over byen.

Kampene må utkjempes på med kniv på gata, men óg politisk og økonomisk for å unngå at den andre familien får et overtak. Viktig er og å ha kontroll over utdanningsinstitusjonene for å sikre rekrutering til egne rekker. En begynner å forstå hvorfor dette er mer enn én bok.

Til slutt sitter vi igjen med en ganske velskrevet alternativmesse-sopranos-fusjon, og det hele fungerer ganske bra. Om krystallene vil kommer jeg nok til å gå gjennom resten av serien i løpet av min levetid.

Fruktbare omveier til mål.

En selvbiografisk litteraturanalyse fra Homér til Sebald.
Forfatteren står utmattet igjen etter sin siste bok om Holocaust og får ikke dreis på sin neste om Homers Odysséen. Manus er uleselig inntil en mentor råder ham til å gjøre den mer variert ved hjelp av digresjoner fra hovedfortellingen. Løsningen kalles gjerne en ringkomposisjon, som nettopp Odysseen er kjent for.

I del to tar Mendelsohn for seg to franske forfattere. Fénelon ble berømt for sin roman fra 1699 om Telemakhos som leter etter sin far Odyssevs. Hele boka er en digresjon, men ikke en avsporing fra Homer. Prousts hovedverk På sporet av den tapte tid starter i første bind med to veier som går i hver sin retning, men som i siste bind viser seg som én felles ringvei.

I tredje del vender forfatteren tilbake til sitt arbeid med holocaust, den tysk-jødiske flyktningen og litteraturviteren Erich Auerbachs bok Mimesis (1946/2002) og ikke minst WG Sebalds litterære verker med vekt på Saturns ringer (2002).

Alle digresjonene til tross er dette en liten perle av en bok, nettopp fordi Mendelsohn stadig gir en ny, frisk vri på temaene han tar opp på få sider.

Nok en god krim fra Sara Strömberg.

Jeg vil foreslå boka Søsterklokkene, av Lars Mytting. Boka utkom i 2018, og fikk veldig gode anmeldelser.

Fra Deichman:
"Innerst i Gudbrandsdalen, for lenge siden, fødtes et tvillingpar som var sammenvokste fra hoften og ned. Som voksne arbeidet de som billedveversker, og det ble sagt at vevene spådde fremtiden. Da tvillingene døde, støpte faren deres to kirkeklokker til minne om dem. Klangen var så kraftfull at klokkene ble viden kjent, og et landemerke som reiste seg over Butangen i lange tider, frem til 1880. Da kommer de nye tidene til bygda, og tre skjebner krysser spor: en ung prest, en tysk stavkirketegner, og Astrid – en tjenestejente fra gården Hekne, der tvillingparet i sin tid ble født. Dette er den første boken i en triologi."

Det er en bok som mange har lest, selv har jeg ikke det. Håper det er mange nok i lesesirkelen som har lyst å lese denne.

Nrk sin anmeldelse av boka

«Jeg kan ikke skrive et ord til en novelle eller en roman før jeg har
åpningen klar. Selve åpningssetningen må åpenbare seg for meg før jeg
kan begynne, selv om jeg skulle ha omfattende ideer om handlingen for
øvrig. Jeg regner det som en slags merkverdighet, kanskje med snev av
tvangspreg. Men ikke direkte hemmende. Jeg har skrevet mange bøker.»
(171)

Det er sjelden en novellesamling klarer å gjøre stimulere hjernen min på en helt ny måte. «Den elektriske skogen» gjorde det; den vekket en helt ny type undring i meg, for skriveprosessen, for hvor stor del av seg selv enhver forfatter og leser tar med seg inn i en tekst, hvordan deres opplevelser overlapper/går inn i hverandre, og hvor mye vi forandres av selve skapelsen av verket og lesningen av den. Sistnevnte kan sammenlignes med et måltid; hvor mange næringsstoffer har kroppen min tatt opp i seg? Hvor mye innsikt har sjelen min konsumert fra disse sidene?

«Noen historier har alle nødvendige ingredienser i seg, men mangler en
forteller. Noen fortellere mangler en historie.» (45)

Det er altså novellesamlingen som helhet jeg vil hylle. Hvis jeg hadde lest novellene hver for seg og utenfor samlingen eller i en annen rekkefølge tror jeg ikke de ville gjort like mye inntrykk på meg. Den siste novellen her, «Den elektriske skogen», klarte faktisk å pensle helt ny innsikt over de tre foregående novellene på en måte jeg ikke kan sammenligne med noe annet verk. Da jeg nærmet meg slutten av den novellen, satt jeg med en følelse av at jeg leste et mesterverk.

«Leonardo da Vinci triumferte over sin erotiske frustrasjon ved å
sublimere denne energien til et kunstnerisk uttrykk. Styrken i kunsten
sier noe om hvor uoverkommelige disse frustrasjonene må ha vært for
geniet.» (13)

Jeg pleier å skrive notater underveis i lesingen for å huske mer av innholdet og reflektere over det, grundig og møysommelig, i etterkant. Da får jeg klarhet i alle tankene og følelsene mine til anmeldelsen, som på en måte kan kalles en fortelling i seg selv. (Betyr det at jeg også er en forteller nå?) Det er vanskelig å forklare hvordan verket som helhet gjorde såpass sterkt inntrykk på meg, men la meg få prøve her mens jeg går gjennom alle novellene og kommer med refleksjoner og representative sitater underveis.

«En stor filosof, den største, tror jeg, sa en gang at det eneste han
visste var at han ikke visste noe. Så klok er jeg ikke og jeg vet
ganske mye. Men akkurat denne historien lurer jeg på.» (8)

I den første novellen, Åkerspøkelset (terningkast 3), er fortelleren en 73 år gammel dødssyk mann som mimrer om en tid da han var ung. Han reflekterer rundt tider som forandrer seg, om en tid uten Internett (med stor I), og om et mysterium på en åker. Mysteriets ringvirkninger på omgivelsene og menneskene rundt kan ved første øyekast virke overfladiske og ubetydelige, men nysgjerrighet vokser til fascinasjon idet de prøver å bortforklare fenomenet. Det vokser til overdrevne skrøner når de vil imponere. Til sagn og myter når de lar fantasien løpe løpsk, og til eventyr eller mareritt når de ligger i sengen og drømmer om inntrykkene, som flyktige, men sterke minner. Er det marsboere? Trollringer? Heksenes eldgamle ofringsritualer? Spøkelser som leter etter sine kjære? Fenomenet trekker til seg flere, mens livet ellers går sin vante gang, og mot slutten åpenbarer det seg en trengsel fra det dypeste stedet i oss alle.

Det ble av og til litt kjedelig med mye tilsynelatende unødvendige detaljer, og så ble det for mye hverdag og få filosofiske betraktninger og følelser. Men så skjer det noe uvanlig underveis, noe hemmelig bittert og søtt. Det mellom linjene ble synligere og tok mer plass senere, og da ble beretningen livsbejaende i etterpåklokskapens lys.

«Jeg opplevde mye merkelig på den tida, og det endret meg. Jeg så ikke
den flygende hollender eller spøkelser eller noe sånt, det er ikke det
jeg mener. Kanskje trodde jeg på det ei tid. Ja, antakelig. Det var så
mange historier. De fleste av dem sikkert usanne, eller bare delvis
sanne. Men kanskje er ingen historier egentlig sanne. De blir fortalt
ut fra hukommelsen til en enkelt person. Og hukommelsen er ingen
trofast venn.» (32)

Det mesterlig subtile er at forfatteren plasserer denne novellen i det dypeste nivået av ditt minne av samlingen, og da blir den en del av din underbevissthet ved videre lesing.

Én brikke settes altså på plass. Grunnlaget.

Ta nå i betraktning følgende observasjon: Enhver skjønnlitterær tekst kan bestå av ulike narrative (diegetiske) nivåer; fortelleren kan befinne seg utenfor eller innenfor hovedfortellingen, og det neste nivået oppstår hvis for eksempel en karakter forteller en ny fortelling. Dessuten befinner det seg en implisitt forfatter og en implisitt leser av teksten. Hvilke meninger kan tildeles den implisitte og den virkelige forfatteren? Hva er det som blir fortalt til den implisitte leseren? Hva blir kommunisert til den virkelige leseren, til meg og deg? Dette er verdt å merke seg når fortelleren er upålitelig – som jo er et utbredt, men spennende virkemiddel. Hva om en av de andre implisitte aktørene er upålitelige, da? Og hva om den virkelige forfatteren eller jeg som leser, blir upåliteliggjort? Er det i det hele tatt mulig? Hvis det er mulig, ligger det en høyest reell, men undervurdert makt i det usynlige som trekker i trådene på deltakerne, og en avmakt hos tilskuerne.

«nå bodde han dypt inni organismen, nærmest skjult, og selv om stemmen
hans ville forbli intern, ville den påvirke til endringer i det
eksterne.» (107)

Den andre novellen heter Birkebane (terningkast 3) og er en oppvekstskildring fortalt gjennom en slags aggressiv tankestrøm (veksling mellom autoral forteller og indirekte tale). På baksiden av boken står det at en gutt «oppdager at menneskene han omgir seg med egentlig bare er én ting. Fiender.» Det er imponerende stor forskjell mellom denne novellen og den første. Forfatteren har gjort seg flid med stemmen og tonen og det idiosynkratiske språket til hovedpersonen, som for øvrig er sinna, såra, voldelig, vanskelig og uforutsigbar. Men jeg får sympati for han og for alt han gjennomgår. Spesielt fordi at han er en tenåring i en overveldende verden der utenfor og inni seg selv. Språket gjenspeiler hans vesen perfekt: like omskiftelig, brutal og overveldende. Følgende utdrag er et god eksempel på det.

«Birger. han sa navnet høyt for seg selv hjemme, smakte på det. Hardt
og kantete, som en terning av jern. Han spytta det ut, Bir-ger, med
nevne knytta og metallsmak i munnen, og Birger daua hundre ganger den
høsten. Han gikk opp i brann med hele bygningen først, skreik og ropte
på hjelp mens det brant i kjøttet hans og han løp rundt der inne fra
den ene brennende veggen til den andre og smelta på veien og daua
vrælende i en dam av seg sjøl. Han gikk rett ut i veien en gang og
blei smadra av en lastebil som kom forbi i hundre. Tenna hans blei
finni oppe i klokketårnet på kjerka. Han daua da Pluto sneik seg opp
bak han og drønna til det tomme apehuet hans med jernrøret med
tjæreteip i håndtakenden. Han ramla i elva og kunne ikke svømme, og
Pluto dytta han ut fra bredden da han klarte å kave seg dit. Under
beltene på en gravemaskin, hele den misfostra kroppen hans gnudd til
rottespy mot asfalten. Under en lastebil. Brann. Det gikk rundt i det
samma og ingenting hjalp, og så måtte tankene om detta lande et sted i
denna verden og det var en skuffelse: Hver innrømmelse om at han ikke
kunne gjøra det eller det, var et nederlag.» (69)

Du skjønner det at novellesamlingen er en slags etterligning av den menneskelig psyke, en mimesis der «det mørklagte og skjulte» blir kartlagt, og der «motiver og konsekvenser av handlinger ingen kan se» får fritt spillerom i den uuttalte spekulasjonen, fordi de gir gjenklang i oss som gresshopper man ikke lenger hører. Novellene er forbundet med hverandre på et underordnet nivå, et nettverk under bakken, som soppmycelet, den symbiotiske trådformede byen av kommunikative impulser. Det er derfor jeg liker det omslagsdesignet så godt; grønnfargene og trådene er et symbol på hele min leseopplevelse.

«Å skrive er å lede og mislede med en viss hensikt. En roman er i sin
helhet en by. Teksten er et veinett hvor alle veier går inn til
sentrum, selv om de skulle ende utenfor. Én, kanskje to av dem går
også ut igjen. En slags makt i det, å lage for å lede. Men det er
alltid noen som kan manøvrere godt i veinett.» (175)

Fakta i saken om fuglemannen (terningkast 4) er den tredje novellen, og den går dypest til verks i sinnets irrganger. Psykoanalytikeren Dr Freud møter Herr L. for å granske hans traumer, en tilbakevendende lumsk skikkelse og skrekkelige fugler. Igjen klarer Nilsen å ta meg med inn i en ny tidsalder. Den med det gamle, formelle, modne språket. Det var ekstra interessant å lese denne novellen fordi jeg nylig hadde lest flere av Freuds essayer om barndomsminner, seksuelle fantasier og undertrykte erfaringer og hvordan vi formes av disse.

(Jeg lurer på om det kun er jeg - av alle i hele verden og i hele menneskets historie – som har lest akkurat disse to bøkene på samme tidsrom. Det kan være skjebnen. Et instinkt, kanskje.)

Selvsagt sier Freud ting som «Herr L. mente det kun var en forsnakkelse, noe jeg selvsagt ikke godtar» (122) og «psykoanalysen har avslørt disse som forkledte ønsker om seksuell aktivitet» (131) eller «jeg ser her en sammenheng med et ødipuskompleks som aldri fikk en naturlig forløsning» (137), men samtalene og Freuds refleksjoner i egne notater er meget fascinerende, innsiktsfulle og nesten litt skremmende. Spesielt slutten kastet en brå og brutal skygge over hele samspillet. Bevares.

«Vi er prisgitt en viss moral som følge av overordnede regler vi lever
under. Samfunnet har hovedlinjer, hvorav en nødvendig utløper er moral
– lokal eller større. Moralen er med på å gjøre samfunnet mulig,
levelig for mennesker. Samtidig gjør den noen av dem syke i sitt
fengsel.» (120)

Jeg er overbevist om at disse historiene er hver sin del av et større puslespill. Puslespillet Svein Roger Nilsen. Samtidig kan det være at brikkene består av leseren og fortellerkunsten, i ordenes assosiasjoner og erfaringenes synonymer. Våre liv er rammefortellingen, og den narrative strukturen er en egenskap ved menneskelig erfaring. Det er mange betydningsnivåer, og vi finner en tilstedeværelse i dem og kjenner oss igjen i hendelser, personer, tanker og følelser.

«Det finnes ingenting i teksten som pekte frem mot noe slikt da jeg
skrev den, for da visste jeg det ikke selv. Senere, nå, kan
sammenhengen være der. Slikt det er en sammenheng i alt, men bakover.
Et forfatterskap er en forbannelse for den som holder hemmeligheter.»
(205)

Hver novelle har ikke bare en overraskende slutt, men slutten får meg til å se hele novellen i nytt lys. Akkurat sånn som den siste novellen får meg til å se hele samlingen i nytt lys. Det er heftig. Den elektriske skogen (terningkast 6) viser best dette spenningspunktet mellom tvil og åpenbaring. Historien er i bunn og grunn en kriminalnovelle, for en bygd blir terrorisert av en pyroman. Det ankommer en skarpsindig, mystisk spesialetterforsker som skal samarbeide med den alkoholiserte fortelleren som har et autistisk barn. Samspillet mellom dem og fortellerens beretning til leseren er et samspill mellom diegetiske nivåer og upålitelighetens kunst. Jo nærmere etterforskeren kommer sine svar, jo sterkere sammenflettet blir alle parter i de diegetiske nivåene. Her kommuniserer det implisitte med eksplisitte, og man sitter igjen med like mange spørsmål som svar. Hva er forfatterens intensjoner? Når oppstod åpenbaringene?

I utgangspunktet leste jeg jo samlingen kun fordi jeg ikke kunne finne noen anmeldelser av den, og jeg ville vite om det var fabelprosa, og om den da passet inn i oversikten i «Norsk fabelprosa»-gruppen. Det kan jeg trygt si at den ikke gjør, men jeg vil allikevel anbefale den hvis du ønsker å låse opp en ny dør i den litterære delen av hjernen din. Det er skikkelig spennende! Ikke i handlingen og drivet, men i underfundigheten, vendingene, uforutsigbarheten og prosessen det er å legge hele puslespillet.

«Jeg begynte ikke å skrive for å opplyse noen om noe som helst. Jeg
leser ikke anmeldelser av bøkene mine lenger. Av og til har noen fått
med seg hva som ligger skjult i teksten. Jeg vil helst ikke vite det.
At noen har sett det.» (174)

“Horror movie” was peculiar and unexpected. But not in a good way. I'm confused and have mixed feelings about the whole thing. So much so that I don’t know how to review it properly, but I’ll try.

First of all, I listened to an audiobook edition on Audible. Based on some other reviews, there are two audiobook versions of it out there, and they are very different in how they are acted out by the actors. I apparently got the “standard” version, without any weird noises and repetition etc., but I did get two different narrators, one male and one female. They worked well together, especially because the novel is basically 50% screenplay and 50% memoirs, and it goes back and forth between timelines and in and out of the movie. The style of acting and style of writing too changes appropriately, which I really liked.

The male narrator, as the man who played “The Thin Kid” in the movie, reads it in first person, quick and colloquially, while the female narrator basically reads from a script, slower, more pronounced and neutral - like an omniscient narrator. It's quite a noticeable difference made even more distinct by the narrator's tone of voice, tempo and accent. He did have a jarring accent to me, though, and exaggerated a bit too much for my tastes, but the she was amazing.

My main issue with this book is its structural complexity, which I’ve just outlined. It’s hard to pay attention to the different narratives and perspectives. Even harder to get invested in any of the characters, since some of them are written both as regular characters and as actors.

And you need to pay attention to details here, or you’ll miss a key point, a nuance, a deeper meaning, some clever social commentary, a philosophical statement or even a major plot point. In some ways, it’s like watching a movie, where if you look away or make any noise at the wrong time, you’ll miss a gesture or something important happening in the background or fail to hear an important sentence or whatever.

So that was frustrating and confusing. It felt like I was always a step behind the author, and I had too many questions I couldn’t answer. Why is he spending so much time talking about that, how is that part of the movie relevant, why are they saying these things? What does it all mean? Argh! I must have missed something! Again!

And don’t get me started on how unreliable the male narrator/main character is.

Just don't.

To be fair, there are some very interesting comments here, made by the author or to be made by the listener/reader - which I can say in general terms - about fear, death drive, identity, bullying, art, capitalism or about the act of watching or reading horror movies/books, about hidden or dark motivations. It's all disturbing on a more speculative level, concerning subculture and subconsciousness. It's kinda meta. Even performative, as if by engaging with the text, we gather some kind of momentum and manifest darker forces within us.

It’s all about our psyche as viewers.

I will say, though, that there were one or two times where I was genuinely intrigued because of this, as I started to figure things out and I felt like an audience member in a movie theatre in limbo, cursed to watch a movie from hell. And I felt like I was slowly becoming a monster, or slowly being convinced that I am one.

As if our memories (the reader and the characters) of the events in the film and our own lives serve as loops to be stuck in, possessed or obsessed by. Can we separate ourselves from our own masks, identities, memories, trauma? Can we see ourselves as in control and responsible for all our actions in that case? Not knowing what our motivations are is what makes it uncomfortable. When we repeat things often enough or do things on instinct, you might realize with a shock there's little free will involved, as if you're not in control of who or what you've become or where you are. It's like “walking into a dark room and having the light turned on suddenly”.

Here's a quote from the book that exemplifies what I'm trying to convey:

“Thoughts and events have a way of gathering momentum. And the brain’s
natural state is one of perseveration, not preservation. Cleo wants to
say “my theory is that we’re in hell. Some of us are demons, and some
of us make demons, because we don’t know what else to do."

So that was sweet, but most of the time I didn’t get it, and I didn’t care.

Simply put: a boring enigma!

One last thing. I don’t think I would call this a horror novel. It’s more like an experimental documentary and/or literary thriller. I don't think I can recommend this if you like horror. I was rarely or never unsettled, scared, grossed out, shocked or overwhelmed by existential despair. There was too much set-up than build-up leading to the climax, if that makes sense, and I rarely wanted to know what happened next. I just wanted to know what actually happened and why things happened and what the point was. The whole book is creative and cool conceptually, but not very entertaining.

“Fuck fun. Fuck it to hell.”

The most delightful horror story I’ve ever had the pleasure of reading, with one of the fiercest, bravest and most genuine elderly ladies to ever grace a fictional dimension of existence. You, Sodergren, had me already at the opening lines, of which I am convinced will win the “Best opening lines of the century”-award when that one eventually comes around. Yes, when I read that “Muriel Margaret McAuley was eighty-four years old the first time she saw a man turned inside-out by a sea monster”, my heart skipped a beat, and I knew I’d love it, that I’d hold on and never let go.

Just like Muriel.

The blurb would tell you that she was born in Witchaven, a Scottish fishing village, and that she “intends to die there”. It would also tell you that “an overseas property developer threatens to evict the residents from their homes and raze Witchaven to the ground”. But embedded between those lines, you see, is the heartwarming and heart wrenching story of the villagers, the purity of simple living and harmony with nature.

And covered in all that gut and blood and gore is a story about greed, ambition and desperation.

That kind of story is classic, with a message so simple, yet so powerful.

Sure, rich people love money above all else and they do whatever they can to get more of it, common decency and human lives be damned. They just walk right up to you and smack you in the face with the fact that “laws don’t apply to the rich” (12). But Muriel is powerful too. She’s not afraid to fight back and say that “men like that – rich men, with no morals – did whatever it took to get ahead. They lied and cheated their way to the top, treading all over the little people beneath them without a care”, and then, with sad eyes, she sees the consequences of that behavior to the world around her and concludes that “A man with no respect for nature was the worst type of man.” And as such, “she would never understand someone who could walk through Witchaven and not feel their heart sing”. (32-33)

This message is carried on throughout the whole story, and I’d say that it’s one of the better characteristics of the book as well as its weakest feature. The fight against greed, against the “unnatural sounds” of capitalism, its invasion of privacy and encroachment on nature makes me invested in Witchhaven and Muriel, makes we want to fight for her, with her, makes me engrossed in the story. But the rich and the greedy are all basic caricatures here, fueled by judgmental views about them, devoid of any nuance, any sympathy and redeeming qualities. Had the rest of the story not been so rich with romance and passionately aggrandized with gore and otherworldly violence, I’d eventually grow tired of it, but I never did, because Muriel is the embodiment of longing and sweet memories, of having something to fight for, of finding a reason to live.

Indeed, let’s not forget that she’s old. And old age is most likely just a distant, vague, illusory state of being far into the future to many of us. But we might even fear it too. A lot. Thanks to Sodergren, though, and thanks to Muriel, I’m convinced that, when the time comes, I can decide to be so much more than my weakening body, that I can dare to venture beyond my physical age. As long as I have my memories, my willpower, my love, I can still live a meaningful life and fulfill new dreams and, as one other reviewer said, “trick American capitalists into my bathtub to feed my blobby friend” anytime I want!

Temaet gjengkriminalitet er et av de mest betente og diskuterbare emnene i dagens Sverige, og Salihu bidrar med en viktig stemme i debatten. Diamant Salihu har tidligere jobbet som gravejournalist, noe som er tydelig i den grundige researchen og de presise intervjuene i boka. Han klarer å kombinere journalistens øye for detaljer med en empatisk tilnærming til de involverte menneskene.
Boken er en fortsettelse av Salihus undersøkende journalistikk, der han graver i årsakene bak voldsspiralen som preger landets forsteder. Gjennom intervjuer med unge menn involvert i gjenger, deres familier, politi, og samfunnsarbeidere, gir Salihu en unik innsikt i både livene til de som står midt i konflikten og samfunnets manglende evne til å forhindre tragediene.
Vi blir med i jakten på Den kurdiske reven og mange andre kriminelle der svensk politi og FBI må hacke seg inn på krypterte telefoner for å få opplysninger.
Dette var en skremmende og aktuell bok om gjengkriminaliteten vi hører om på nyhetene, og som for meg var verre enn jeg trodde. Mye verre.