Bokelskere.no

Dette er en temmelig kjedelig akademisk innføring i norsk grammatikk. Boken bugner av språkfinurlige faguttrykk som det i lengden blir litt for mye å holde styr på og man mister fort den røde tråden. Det hjelper heller ikke mye når deler av boken er på nynorsk. Selvom det var noen avsnitt som var greie å fatte så forsvant engasjementet til å forstå mer ganske fort.

Jeg tror at for å fenge grunnskolelærerstudenter med en slik bok om grammatikk så bør den skrives noe mer lettfattelig. De grammatiske strukturer og virkemåter, med hva, når, hvordan og hvorfor ting skrives og uttales slik de gjør i det norske språket er ikke det mest populære området å sette seg inn i hos de fleste nordmenn som mer eller mindre allerede klarer å snakke grammatisk korrekt.

Jeg vil si at dette med å gå i dybden av grammatikken med dets faguttrykk er en egen kunstform for de spesielt begavede og interesserte. Ja, det er greit for en grunnskolelærer å kunne litt mer om dette enn den vanlige mann i gata, men for de fleste vil det mest grunnleggende i boken være godt nok tenker jeg.

Du er hjertelig velkommen til å bruke nettsiden slik det er ment at den skal være. Men Finn.no eller Bookis passer bedre til ditt formål. Her diskuterer vi bøker. En og annen bok har sikkert blitt solgt her inne. men ikke i det omfanget du har lagt opp til.

Jeg anmoder også om at tråden for omtaler ikke blir misbrukt, så jeg setter pris på om alle disse blir slettet. På forhånd takk.

Miff oppgir flere linker som er kilder i anmeldelsen.

Det SKJER mye i denne boka. Men en sammenhengende handling å engasjere seg i, det mangler den totalt.

Alt foregår på øya Makkaur i Nord-Norge omtrent på vår tid, hvor vi følger gutten Armands liv. Han lurer på hvem som moren hans var/er. Han lurer også på hvem som er faren til vennen Bork. Det skal bygges en tunnel for å knytte øya til fastlandet. Armand krangler med faren sin. Armand blir mobbet. Folk dør på spektakulære måter. To-tre halvgamle menn sier livskloke ting på eksotiske lokasjoner. Og så videre.

Denne boka jobber hardt for å skape atmosfære og mystikk, men jeg synes den var et sammenkok av elementer som ikke drar i samme retning. Det snør, blåser, mugner, blir varmt, kaldt, overskyet og grått om hverandre. Det er mye skildring av hvordan folks ansikter er når de sier det ene og det andre. Til slutt var det fullstendig likegyldig hva som skjedde med både Armand, øya og alle folkene der.

Men hey - boka har i snitt terningkast fem, og folk med større horisonter og mer kullsyre i brusen enn meg vil sikkert synes den er storartet.

Takk for det! Leste det! Poenget mitt er ikke endret. Som det står ble folkeretten om at Svalbard tilhører Norge vedtatt i 1920. Det er ikke nevnt at denne konferansen der dette ble bestemt skjedde i San Remo. Poenget mitt er er at Judea og Samaria tilhører Israel like mye som Svalbard tilhører Norge.Hvis du er uenig i dette så lurer jeg på om du vet om Israel fikk de samme forpliktelsene som Norge? Det sier seg selv at det ble vedtatt regler om kontinental-sokkelen utenfor Svalbard da Judea og Samaria ikke har kontinental-sokkel. Vet du om alle land som har kontinental-sokkel eier hele sokkelen? Har du studert juss eller er utdannet innen det?

Nåt det gjelder Gaza okkuperte ikke Israel det en god stund før Hamas angrep. Judea og Samaria har Israel tilbudt palestinerne flere ganger.

Da har du virkelig noe å se frem til, for som en annen som omtalte boka sa. “du trodde du visste mye om verden, men skjønte at du visste ganske lite" Akkurat sånn var det for meg.

En vanskelig bok å omtale fordi den inneholder så mye på få sider om verdenshistorien. Boka gir en bedre forståelse av verden sett med fortiden som speil sier Tvedt. Boka blir litt "pass på at ikke historien gjentar seg" tenker jeg, og kanskje er det nettopp det han vil?
I første del omtales de første sivilisasjonene ca 3500 år f.Kr. Sumer i Irak, det Faraoiske Nil- sivilisasjonen i Egypt, og Indus- sivilisasjonen i India. Med sivilisasjon menes samfunn av bønder, håndverkere, "vannigeniører", handelsmenn og folk som bodde i byer. Ikke den sivilisasjonen jeg lærte via bokmålsordboka som hadde en annen definisjon: "en kultur, oftest brukt om den hvite rases kultur", og " sivilisasjon - med misjonærene trengte sivilisasjonene frem i Afrika." En sivilisasjon er en sivilisasjon der man for første gang fordelte arbeidsoppgaver. I dette kapittelet lærer man at elvene hadde enorm betydning. Og akkurat vannet og elvenes betydning for historien går igjen i alle delene i boka. Den førte krigen i historien dreide seg om vannressurser, i dag det samme. .
Del to handler om Ming-dynastiet og det Osmanske riket. Ming dynastiet regjerte i nesten 300 år. Fra 1368 til 1644. Kina var verdens største økonomi og ledende på nesten alle teknologiske områder. I år 1500 var de et sted mellom 60 og 100 millioner mennesker mot ca 2 millioner i England! De bygde Den kinesiske mur, ca 8000 km lang, Den forbudte by på 720 000 kvadratmeter. Men det største var likevel Beijing-Hangzhou-kanalen som i lengde tilsvarer strekningen Roma-København. De hadde klart å temme litt av de enorme elvene.
Det Osmanske riket dominerte Midtøsten og store deler av Øst-Europa, og besto i nesten 700 år. Dette i en tid da Europa var preget av kriger og splittelse.
I dag er Kina igjen i ferd med å bli verdens største økonomi, og Tyrkia, som gammelt sentrum for det osmanske imperiet er ventet å få en av verdens tolvte største økonomier. Både Xi Jinping og Erdogan ønsker å gjenreise sine fortids imperier. Xi Jinping gjennom den nye silkeveien, Erdogan i kappestriden om innflytelse i Saudi-Arabia og Iran. Siden Tyrkia har blitt det nye hovedlandet til Det muslimske brorskapet.
Det tredje emnet i boka er Vestens seier, som handler om den industrielle revolusjonen. Hvordan England førte verden inn i en ny tidsalder, og om hvorfor ikke Kina eller India ikke klarte det.
Fra 1500-tallet var det en kontinuerlig industriell utvikling i England, og i det øvrige Europa med teknologi utviklet over tusen år tidligere i Kina. Vannhjulsteknologien. I Kina og India var elvene mye større og førte med seg slam og stein. I England derimot var elvene og bekkene roligere. De hadde heller ikke monsun og snøsmelting fra Himalaya å tenke på. Elvene i Kina og India kunne man ikke stole på, mens britene hadde det, de hadde også sine kanaler over hele øya. De kunne også benytte seg av tidevannet for å seile opp og ned elvene. Det handler om å kontrollere elvene.
Det fjerde emnet er Europeisk kolonialisme der Tvedt sammenligner forskjellige imperiers kolonialisme, og man ser at det britiske imperiet ble verdenshistorien største. Fra Burma og Hongkong i øst til Canada i vest, og fra Sør-Afrika i sør til India i nord. Men som var en døgnflue, 50 år, sammenlignet med det osmanske, 500 år. Han skriver om de andre landene i Europa og forteller om konsekvensene etter dette, og spør om også Norge var med på kolonisystemet og slavehandelen. Svaret finnes i boka. Også her dreier det seg om vann. Nilen og Viktoriasjøen F.eks. Her lærer man også hvordan USA var avgjørende i å styrte det Europeiske kolonisystemet, og bygde opp sin nye verdensorden på ruinene av det gamle. Stikkord Suezkrisen.
Det femte emnet er USA og Kina. Hvordan USA bygde opp sitt verdensherredømme på en helt annen måte enn noen andre i historien. På en veldig utspekulert måte spør du meg, men som alle må forholde seg til. FN, NATO, bistand, CIA er noen stikkord. Han trekker linjer mellom USA og Kinas maktforhold med fortiden som speil, og om krig mellom dem er i historisk perspektiv er nesten uunngåelig. Hvordan USA i dag er i enorm gjeld, mens Kina er det motsatte. Penger er også makt. Her spiller også vannressursene inn. Om Kinas ekspansjon i Afrika og i hjertet av Europa. Den nye silkeveien.
Det siste han tar opp er klimaet. Han ser også det i historisk perspektiv. Hvordan talen til Greta Thunberg i FN påvirket politikkere over hele verden. For første gang er det nå politikerne som står ansvarlig, ikke guder som i tidligere sivilisasjoner. Noen må for første gang stå til ansvar. Som Tvedt skriver "for første gang VET vi at klimaet endret seg dramatisk i fortiden, og vi VET det skjer i fremtiden, både av naturlige og menneskeskapte årsaker.
Anbefales til alle. Lett å lese, ikke vanskelig språk.
Til slutt kan jeg anbefale en podcast der Tvedt forteller om Sumer i Irak, og vannets betydning i Russland/Ukraina-krigen: https://podcasts.apple.com/lu/podcast/sumer-den-f%C3%B8rste-sivilisasjonen/id1536416380?i=1000564913501

Hvorfor vil du kalle Israel en okkupasjonsmakt? Blir som å si at Norge okkuperer Svalbard.

Reisen til nattens ende.
Ja, det er tydelig at Cèline ikke er ute etter å innynde seg hos noen bestemte grupper, selv ikke medforfattere. Om Marcel Proust (død 1922) skriver han:

«Proust, som selv var en fremmed i virkeligheten, fortapte seg med en eiendommelig forkjærlighet i den konturløse, utvannede tomheten som innhyller menneskene i den såkalte fine verden med dens ritualer og konvensjoner.» (side 59 i 1967-utgaven).

Sitatet sier jo litt om Célines egen tilnærming.

Men innimellom - heldigvis - dukker det opp karakterer som omtales med nesten rørende sympati.

passert 300 sider

Jeg er ambivalent til denne romanen. Tidvis ler jeg og koser meg med presise observasjoner, krasse analyser og godt språk, tidvis irriterer jeg meg over passiviteten, negativiteten og kvinnesynet og må legge fra meg boken. Dette med kvinnesynet er muligens en overdrivelse fra min side, han sparer ingen andre grupperinger heller!

Det er iallfall ikke kjedelig lesning. Det er sjelden jeg blir så engasjert i en bok og er alt fra rungende uenig til imponert på en og samme side i boken. Kanskje er jeg mest imponert over Celines mot. Kanskje måtte man være sær og venneløs for å tørre å skrive så realistisk på den tiden? Det virker som han var "forut for sin tid" på flere måter.

Dersom han finner morgengryet etterhvert går nok denne romanen inn som en av favorittene.

Synes denne var dårligere enn første boka.
Litt lite realistisk, blir mer som et eventyr å gjelde,, men fenger bare delvis. Mye vold, men blir allikevel litt sukkersøtt. Forfatteren litt for ivrig til hele tiden å få fram at absolutt alle egentlig er gode mennesker.

Nei, har du mest boka? Det har jeg.

Denne boken tok jeg fram når jeg skulle lese til eksamen, som om jeg ikke hadde nok å lese. Jeg ble ikke helt ferdig med boken til da, men fikk testet ut et av de første teknikkene i boken. Jeg var positiv til det lille jeg fikk prøvd, men dessverre så fikk jeg ikke direkte spørsmål på den muntlige eksamen som hadde med det jeg hadde lagret i langtidshukommelsen å gjøre, selvom jeg i etterkant ser at jeg kunne ha brukt noe allikevel. Slik tar man læring av til neste gang man skal lese til eksamen.

Jeg synes den første teknikken Oddbjørn By presenetrer er den enkleste. De andre bygger vel mer eller mindre i de samme baner, men med litt mer kompliserte vrier synes jeg. De andre teknikkene trenger man litt mer tid på å bli fortrolig med.
Jeg synes boken kanskje var litt lite inne på hvordan man kan klare å huske mye tekst. Hovedsteder og det grunnleggende om de er jo greit, men når man skal drøfte ting, så ser jeg for meg at man må pugge endel. Ihvertfall gav ikke boken meg noen klare svar på det for min del. Jeg likte allikevel boken, og kanskje jeg utforsker disse teknikkene imer i dybden ved en senere anledning.

Lavmælt og sår roman om utenforskap,søskenkjærlighet og mobbing.

Leaving Childhood Behind

When I left, I left my childhood in the
drawer
and on the kitchen table, I left my toy horse
in its plastic bag.
I left without looking at the clock.
I forget whether it was noon or evening.

Our horse spent the night alone,
no water, no grains for dinner.
It must have thought we’d left to cook a
meal
for late guests or to make a cake
for my sister’s tenth birthday.

I walked with my sister, down our road
with no end.
We sang a birthday song.
The warplanes echoed across the
heavens.

My tired parents walked behind,
my father clutching to his chest
the keys to our house and to the stable.

We arrived at a rescue station.
News of the airstrikes roared on the
radio.
I hated death, but I hated life, too,
when we had to walk to our drawn-out
death,
reciting our never-ending ode.

Mosab Abu Toha

Things You May Find Hidden In My Ear: Poems from Gaza,
City Lights Books, San Francisco

Jeg bor heldigvis fordelaktig til, like utenfor sentrum av Odda, mens andre som har blitt evakuert bor langs Sørfjorden. Den starter ved sentrum av Odda og ender i Hardangerfjorden 45 km lenger ute. Her er det mange rasplasser på begge sider av fjorden. To av stedene som har rast ut har ikke rast tidligere. Det er en hovedutfordring å forutse hvor det faktisk kan rase neste gang; kjent rasløype eller ny og ukjent løype.

Best å finne seg ei god bok :-)

Jeg har ikke mottatt noen mail… men takk for beskjed!

Det er alltid fint når man kan lære noe ganske radikalt nytt når man leser en bok, i dette tilfellet om helse og mat. For det første gir den innsikt i lektinenes verden. Lektiner er forsvarstoffer som naturlig finnes i forskjellige frukt og grønnsaker, og Gundry påpeker farene ved lektinene vi får i oss ved å spise slik mat året rundt og som vi finner i mat som egentlig ikke er ment som menneskemat. Et vanlig lektin er gluten som ifølge Gundry får altfor mye oppmerksomhet sammenlignet med alle de andre lektinene som finnes i de samme matvarene, ja til og med i glutenfrie alternativer, som kan være minst like skadelige. Forfatteren mener at kornprodukter burde unngås helt, og at fine kornprodukter faktisk er mindre usunne enn grove. Her trekker han inn det franske paradokset. Kort fortalt har det med mengden av lektiner å gjøre, som det finnes mye mer av i helkornsprodukter. Disse ødelegger tarmfloraen vår og i verste fall kan lekke gjennom tarmveggen og inn i kroppen vår. Han påpeker allikevel at vi trenger små doser av dette for at de tarmbakteriene som bekjemper disse ikke skal dø helt ut. Han sier at surdeigsbrød er et unntak fra denne kornregelen, siden surdeiegn avvæpner lektinene i kornet/deigen. Gundry påpeker også andre matvarer som vi til vanlig spiser, som egentlig er lektinbomber, hovedsakelig mat med frø i, slik som tomater, squash og agurker. Soya og bønner får også gjennomgå. Ja, til og med quinoa og chia frø, som av noen matguruer blir ansett som supermat. Gundry gir selvfølgelig logiske begrunnelser, men strekker det kanskje litt langt til tider.

Gundry er ingen paleo- eller lavkarbo tilhenger, nei han kommer også med noen kritiske stikk til disse diettene/livsstilene, selvom forskning har vist gode helsebringende effekter ved disse. Å unngå kornprodukter enes de i hvert fall rundt, sukker også. Han mener at vi skal spise lite kjøtt og snakker generelt ned på kjøtt og animalske proteiner, selv om han også tillater noe av det i sin diet. Saken er at ingen studier har vist at kjøttinntak er kreftfremkallende eller kan skape diabetes, som han hevder. Kjøttkvaliteten har selvfølgelig noe og si, og det står generelt sett dårligere til med dette i USA enn i Norge, som ligger på verdenstoppen i kjøttkvalitet. Mange kyr blir foret med mais- og soyaprodukter i andre land, noe som påvirker kjøttet og gir kjøttet også noe av lektininnholdet fra nevnte produkter ifølge Gundry. I bøker som ”Sacred Cow” og ”Defending Beef” får man en grundig innføring i hvor bra kjøtt over det store og hele er. Det er litt overraskende også at Gundry ikke nevner oksalater som flere av de matvarene han anbefaler innholder, noe som er blitt påvist at heller ikke er så bra for oss.

Gundrys diett og livsstil har uten tvil hjulpet mange, noe de regelmessige pasienthistoriene i boken viser til, og noen av historiene er usedvanlige og viser at dietten hans fungerer slev om han kommer med noen uvitenskapelige påstander rundt hva man bør spise og hva man ikke bør, eller bør spise mindre av. Dette er en inspirerende bok, med noen små kjepphester. Noe kjedelig var det å lese de fleste oppskriftene, kanskje fordi alle ingrediensene ikke er like lett å få tak i i Norge. Noen håpefulle oppskrifter ”lagret” jeg meg til å prøve ut ved en passende anledning. Er du syk eller føler deg skikkelig dårlig, så skader det ikke å prøve livsstilen som Gundry reklamerer for i denne boken.