Bokelskere.no

Her er min anmeldelse av Den 13. disippel (ekstern lenke)

Dette er ikke en parallellhistorie, handlingen foregår i "nåtid", mens vi i små drypp får vite om hendelsene i 1969, som ligger bak det som skjer nå.
Det er stort sett Aslak Eira som leder an, selv om vi også får innledende tråder hvor andre får all oppmerksomheten. Det skjer noe hele tiden, for dette er en krim med en utrolig mettet handling. Skrivestilen og kvaliteten på det jeg leser kjenner jeg igjen fra Glassdukkene, som jeg leste for bare noen uker siden, og jeg liker fremdeles det jeg leser. Forholdet Eira har til sønnen har utviklet seg, han er 17 år og har endret personlighet etter han har fått seg en kjæreste som er litt eldre. Dette innslaget tilfører handlingen en nerve som gjør lesingen riktig så pirrende, og måten det ble avrundet på gjør at jeg ser frem til neste bok.
Jorun Thørring skriver overbevisende, jeg finner ingenting å "ta henne på", om det var det jeg var ute etter. Historien er troverdig og de mange ledetrådene som blir lagt ut blir forklart og nøstet sammen til et fornuftig hele mot slutten. Dette er spennende krim på sitt beste, satt i nydelige nordnorge med samen Aslak Eiras kultur og personlighet som en samlende styrke.

En hver israeler av jødisk opprinnelse vil nok ha problemer med å lese denne boken. Den er ensidig, men sånn må det bli når det skal settes fokus på en sak på som denne. Boken er delt i fire deler, hvor handlingen følges kronologisk. Vi starter i 1955 og ender i 2009. I de årene skjedde det mye i landet Palestina, mye av det også godtatt av de vestlige landene selv om det gikk ufattelig hardt ut over den muslimske befolkningen.
Jeg hadde også litt problemer med å lese boken, det fordi det var tøff lesning i lys av at virkeligheten er så skremmende nær. Slutten var preget av håp, løsninger og positive fremtidsvyer, noe som gjør at jeg vil anbefale boken. Det er selvfølgelig en oppdiktet historie dette her, en roman i kjent format, men tøft å lese allikevel. Mer på bloggen hvis det kan friste deg :)

Boken var utrolig spennende, vi ble godt kjent med karakterene – men det var aldri klart for oss hvem som var the good guys og hvem som var the bad guys. Til det snudde det altfor kjapt og ofte – og dette var noe av det som holdt spenningen på topp hele veien.
Jeg synes boken også var veldig troverdig (se første del av anmeldelsen) – jeg satte pris på at vi ikke møtte disse karikerte aliens med en anatomi som åpenbart ikke er i stand til å utslette noen som helst rase…

Jeg ble utrolig irritert da boken var slutt – for det var ingen slutt. Er det en slik open ending, hvor leseren selv skal se for seg hvordan det skal gå i fremtiden? Det liker jeg ikke – jeg vil ha svarene! Det jeg ikke hadde fått med meg er at dette er en trilogi! Hipp hipp hurra! Da blir det to bøker til – og det var dagens opptur.

Lese hele og flere bokanmeldelser på ritaleser.com

En natt i 1968, Pennsylvania i USA: Det banker på døren til Marthas hus og utenfor står en mann og en kvinne – de sier ikke et ord, men Martha bestemmer seg for å ta mot til seg og inviterer dem inn. Da først oppdager hun at kvinnen holder et nyfødt spebarn. Det Martha ikke vet er at disse to har rømt fra en institusjon i nærheten og at de blir forfulgt. Da vaktene finner dem, gjemmer paret barnet, mannen rømmer og idet kvinnen blir ført bort, hvisker hun til Martha: «Hold henne skjult…»

Og så følger vi disse fires skjebner opp gjennom årene. Vi får lese om uverdige forhold på institusjoner, om en døv mann på rømmen – som blir misforstått og tatt for å være en tomsing fordi han ikke klarer å gjøre seg forstått. Og vi følger Martha og den lille jenta mens de holder seg skjult og jenta vokser opp.

Dette skulle være en fantastisk flott og vakker bok – men den falt ikke i smak hos meg. Tiden fra jenta ble plassert hos den gamle damen og til slutten av boka var til tider utrolig kjedelig å lese seg gjennom, og det ble endel skumlesing. Handlingsmønsteret var veldig forutsigbart, og selvfølgelig var slutten akkurat slik jeg hadde sett for meg idet jeg leste de aller første sidene i boken.
Av andre har jeg forstått at noe av det som gjorde inntrykk med boken, var innsikten man fikk ved å lese om behandlingen man fikk på institusjoner på denne tiden – men i lys av min interesser for saken, var dette noe jeg allerede visste. Kanskje det var noe av grunnen til at den ikke satte sine spor i meg – så nei, dessverre ingen stor leseropplevelse for min del…

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Jeg har gitt Brekke høyeste terningkast for bøkene om Odd Singsaker, så det er med glede jeg også gir denne en positiv anmeldelse. I denne historien tegner Jørgen Brekke et livlig bilde av Trondheim på 1700-tallet. Jeg kan ikke stå inne for at alt er korrekt, men folk, omgivelser og leveforhold setter en god stemning i boken. Politimester Nils Bayer blir beskrevet på en fornøyelig måte, og jeg ble fort glad i ham. Etterforskingen bærer preg av at dette foregår for mange hundre år siden, men det gjør også denne krimhistorien original. Det blir etterhvert mange drap å forholde seg til for Bayer, og med bare noen stakkarer til å hjelpe seg, hvorav en ikke kan lese en gang, så er det ikke så lett å finne ut av tingene.
Han kommer selv ut for farlige situasjoner, og er delvis innblandet i ugjerningene uten at dette forstyrrer flyten eller troverdigheten. Når det kommer for en dag hvem gjerningsmannen er, forbauser det meg, som ikke har sett dette komme. Doktor Fredriki har ingen stor del i handlingen, ei heller hans kabinett, dette er mer med på å skape stemning og mystikk, noe som fungerer bra.
Kim Haugen har en legg gjenkjennelig stemme, men i denne historien passet stemmen hans bra. Han leser fort og feilfritt, og med en passe dose innlevelse. Har du ikke lest Jørgen Brekke før, og vil unngå å måtte lese de tre første bøkene hans, før du "tester" ham, er dette en grei bok, siden den ikke er en del av serien hans. Boken anbefales på det varmeste!

Vi møter igjen Jack Caffery og Flea Marley, 18 måneder etter at vi forlot dem i forrige bok. Den forsvunne Misty Kitson er fortsatt ikke funnet, og bare Flea og Jack vet sannheten om hva som har skjedd med henne, men kan ikke dele den med noen.
Samtidig opplever pasienter og ansatte på Beechway mentalsykehus urovekkende hendelser. Pasientene blir reddere og personalet melder seg syke. AJ LeGrande tar kontakt med Jack Caffery i et forsøk på å komme til bunn i hva som egentlig skjer under strømbruddene – for det kan vel ikke virkelig være gjenferdet etter en kvinnelig dverg som setter seg på brystkassa til beboerne om natten?

Mo Hayder har vært en av mine favorittforfattere fra første bok og det gjør hun fortsatt. Til tross for at jeg denne gangen avslørte gjerningspersonen så altfor tidlig, og på en måte som jeg synes var veldig klønete fra forfatterens side – en litt for åpenbar «planting av hint til leseren» til at jeg klarte å overse den, er det «noe» med bøkene til Hayder som jeg fengsles fullstendig av…

Mo Hayder skriver utrolig spennende, krypende ekkelt (hvem sa at Jo Nesbø var makaber i sine bøker?), denne gangen til tider veldig skummelt (én kveld skrudde jeg ikke engang av nattbordslampa!) og drivende godt om Jack og Flea som vi har lært å kjenne fra tidligere bøker. Og det er også disse tidligere bøkene, og historikken de to imellom som gir denne boka en ekstra dimensjon av «må lese videre». Jeg kan ikke si så mye om hva dette er, for da røper jeg slutten på forrige bok og det liker jeg ikke – men Jack vet noe som Flea har gjort, som Flea ikke vet at Jack vet (phu) – og Jack lurer på hvordan de sammen skal kunne få dette problemet ut av verden.

Karins Slaughter (en forfatter jeg også er veldig glad i) skriver på omslaget av denne boken: «Hayder har en unik evne til å sjokkere og overraske sine lesere». Og det må jeg bare si meg enig i – jeg elsker alle bøkene hennes!

Les flere bokanmeldelser på ritaleser.com

Hørt på lydbok, interessant og en fin kontrast til Bernt Gran sin nye bok

Lærerikt og lettlest for store og små :)

Her er min anmeldelse av Manualen. (ekstern lenke)

Bjørn Beltø får en nøkkel og et brev fra kollegaen sin, Victoria. Hun ligger for døden, og trygler Bjørn om hjelp.I brevet står at han kommer til å få en beskjeden som gjør at han skal skjønne hva han skal med nøkkelen. Hvis noen skal komme til bunns i mysteriet, må det være deg.

Kort tid etter blir Victorias mann og sønn overfalt i sitt eget hjem av ukjente gjerningsmenn – kan det ha noe å gjøre med hemmeligheten Victoria ønsker at Bjørn skal finne ut av? Og henger det sammen med den forsvinne arkeologen Moshe Mendelssohn, som forsvant etter å ha funnet en oldtidsgrav i Kapernaum. En grav som de militære overtar og forsegler?

Sammen med Mendelssohns datter setter Bjørn Beltø i gang med å løse mysteriet.

Jeg liker det jeg, jeg liker det virkelig! Bøkene til Tom Egeland er eventyr, for all del – oppdiktet og funnet på. Men med nok virkelighet i seg at man kan lure på om det ikke er på den måten han beskriver likevel. Hvorfor ikke? Det er tross alt mer logisk enn den historien vi har blitt fortalt om Jesus og Gud og jomfru Maria, eller?

Egeland skriver drivende, lett og humoristisk. Med små underfundige tankesprang fra herr Beltø som jeg bare må le av… Han er en underlig type, Beltø, men en type jeg liker godt! Jeg tror det er Bjørn Beltø og Egelands underholdende måte å skrive på som gjør at jeg liker bøkene hans så godt. Bøker med denne type tema finnes det mange av, og det er veldig få av dem jeg kan si at jeg liker – det blir for likt, for teorietisk eller for «far out» – men Egeland holder seg akkurat innenfor det troverdige (altså, denne lille kimen at troverdighet da), tar med akkurat passe mengder teori til at leseren forstår hva som ligger bak, men uten å miste tråden av kjedsommelighet.

Så jeg er veldig godt fornøyd med Den 13. disippel – og jeg storkoste meg mens jeg leste den.

Denne må du få med deg, en spennende oppfølger til Sirkelens ende (Mer på bloggen)

Her er min anmeldelse av "Nattmannen" (ekstern lenke)

Vi møter (endelig) igjen Tris og Tobias – i forrige bok forlot vi dem idet fraksjonene er i ferd med å gå til krig mot hverandre og de søker dekning hos de fredsommelige.
Hun sliter med vonde minner om ting som skjedde mens de fryktløse var under simulering, og hun måtte ta valg hun aldri trodde hun måtte stå ovenfor.
Nå er det full krig mellom fraksjonene, og rykter begynner å gå om at ting ikke er som man har blitt seg fortalt. Spesielt utenfor gjerdene tyder det på at det foregår ting som bare noen få vet om. Så da er spørsmålet, skal man forsøke å finne svarene på dette, eller skal man bare utrydde de onde slik at man kan gå tilbake til sine behagelige og trygge liv. Hva er det utenfor gjerdene, og hvorfor han noen blitt stengt innenfor?

Endelig kom bok nummer to! Den første sluttet så spennende at det var en pine – og grunnen til at jeg er så glad for at jeg som regel ikke oppdager trilogier før alle bøkene er utgitt! Men nå rakk jeg også å se filmen før jeg begynte å lese nummer to, og fikk i hvert fall opp igjen nysgjerrigheten på fortsettelsen.

Og jammen holder denne boken mål i forhold til forveningene – jeg blir stadig mer imponert over den unge forfatteren Veronica Roth, som har skapt dette universet og persongalleriet. Igjen følger vi Tris idet hun må reflektere og ta alvorlige etiske valg – og det ligger mye god lærdom i disse bøkene. Skal man handle for seg selv, eller for et helt samfunn, for en kortvarig belønning eller for et langtrekkende hele?

Denne boken begynner også å pirke litt i hva som er utenfor – gjerdene som er satt opp omkring Chicago og hvor de fem fraksjonene har levd… Og med en hilsen fra fortiden slutter denne boken – om mulig enda mer spennende enn bok nummer en! (Laaaaang ventetid følger, med andre ord…)

Intrigene blant kvinnene og kampen om å bli den første kvinnen som setter sine ben på land i Antarktis tar mye plass, men naturbeskrivelsene og skildringer av lyder, lukter og stemninger gjør dette til en nydelig bok å lese.
Jeg føler jeg har utvidet min horisont mot et område på kloden som jeg vet jeg aldri vil besøke fysisk. Å reise dit i denne boken var en fin opplevelse. (Mer på bloggen)

De siste tre timene jeg lyttet til boken gikk jeg tur på fjellet. Det var fredag og jeg hadde fjellet helt for meg selv, men var så oppslukt av boken at jeg var fremme ved Ulriken før jeg viste ordet av det. Flere ganger kom jeg med utrop som "genialt" og "glimrende", mens jeg stompet meg frem med solen i øynene.
Ohlsson har med Papirgutten skrevet en intelligent kriminalfortelling, med et interessant bakenforliggende tema, og en løsning som ikke springer en i øynene.
I små fragmenter tar vi helt fra begynnelsen del i sluttscenen, noe som ved første fragment virket litt rart. Etterhvert viser disse fragmentene å bli som noen deilige slurker champange til en allerede velbalansert rett.
Det eneste som ergrer meg ved denne leseopplevelsen er mitt valg å droppe de fire innledende bøkene, for å gå rett på Papirgutten . Det skulle jeg aldri gjort. En ting er sikkert, hennes neste bok i serien kommer jeg til å sikre meg med en gang den kommer ut. (Mer på bloggen)

13 år gamle Naoki er en japansk autistisk gutt. Han gir i denne boken en stemme til alle autister, og viser at de har humoristisk sans, fantasi og empati. De er fullstendig klar over hva de gjør, både feil og riktig, og de plages under dette – men kroppen eller hjernen deres fungerer slik og de kan ikke gjøre noe med det.
Boken er til tider hjerteskjærende å lese:

Vi kan tåle våre egne vanskeligheter, men tanken på at livene våre er
kilden til andres ulykke, er helt uutholdelig!

Dessuten kommer han med noen teorier om hvorfor det finnes autister som er så reflekterte og intelligente, at jeg nok aldri kommer til å se på autister på samme måte noen gang.

En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge! Den er lettlest og med et enkelt språk, og det gjorde at jeg kom meg gjennom den på en dag – og jeg skulle ønske alle tok seg tid til å lese denne boken, for den gir så god innsikt i hodene og tankene på et gruppe mennesker vi har lett for å forhåndsdømme ut fra diagnose og handlingsmønster.

Det hele starter veldig spennende, med hendelsene som inntreffer før damen løper naken ut og kaster seg utfor Dybbølsbroen. Det er ikke før senere vi får vite navnet hennes, og hvorfor hun hadde rotet seg inn i den umulige situasjonen som førte til selvmordet.
Den andre tråden i boken er Hannahs historie. Hannah er konen til Niels. De traff hverandre i forrige bok, da de begge var gift på hvert sitt hold. Nå er de gift med hverandre, men Hannah er avvisende og innesluttet og sliter med de store spørsmålene i livet. Du kan lese videre på bloggen hvis du vil...

Jeg kunne ligge der i mørket og vente på lyden av mors fottrinn,
forberedt på å se det glimte i et knivblad. Jeg hørte lyder – kanskje
brødrene mine som rørte seg der oppe i annen etasje eller som snek seg
ut i natten – og jeg undret meg: Var dette lyder av noen som var på
vei ned for å drepe oss?

Dette er en dokumentarisk bok hvor vi følger familien Gilmore fra Mikals besteforeldres tid og framover. Han har skrevet boken i et forsøk på å forstå hvordan ting ble som de ble. Familien er hjemsøkt av tragedier, ondskap og vold. Barna dreper enten seg selv eller andre, og Mikal lurer på om man kan finne punktet der man kan si at «her gikk det galt».
I 1977 ble hans bror, Gary Gilmore, henrettet for kaldblodige drap på to menn. Før dette hadde han gått inn og ut (mest inn) av ungdomsanstalter og fengsler. Han kjente ikke noe annet liv, og kanskje var friheten skremmende for ham. Han var den første personen som ble henrettet på lang tid i staten Utah og skapte stor oppmerksomhet idet han selv ba om at dommen skulle fullbyrdes, ved skyting!

Det er en utrolig sterk bok – vi følger tre generasjoner Gilmore for å se på historikken, fra mormon-tilhørigheten, til et omflakkende liv på rømmen fra myndighetene og etterhvert et forsøk på å skape et hjem. Vi følger de tre barna Gilmores skjebner, hvor man kan si at de er preget av sin kaotiske oppvekst – med en meget voldelig far og en mildt sagt smågal mor (se sitatet over).

Jeg ble fullstendig fengslet av denne historien, den får en til å tenke på hvorfor folk blir som de blir, og hvorfor de tar de valgene de gjør. En ser også godt hva familien betyr i oppveksten, og hvordan man arver sine foreldre og må betale for deres synder.

Her er min anmeldelse av Nostradamus testamente. (Ekstern lenke)