Her er min anmeldelse av Sannheten om Harry Quebert-saken (Ekstern lenke)
Til tross for hva media rapporterer, vet vi lite om hva som driver unge mennesker til å utføre forferdelige handlinger i forbindelse med skolemassakrer. Mobbing og utestenging har blitt presentert som årsaker, men Peter Langman går i denne boken dypere inn i de psykologiske årsakssammenhengene som gjør at noen unge mennesker blir massemordere.
Ved å se nærmere på 10 skoleskyttere, blant dem Eric Harris og Dylan Klebold (Columbine) og Seung Hui Cho (Virginia Tech) forsøker han å gi svar på hva som utløste handlingene, og hva vi må se etter hos andre i et forsøk på å forhindre slike tragedier i framtiden.
Boken er på engelsk, men likevel skrevet på en så enkel og «folkelig» måte at det er lett å sette seg inn i stoffet. Man må kanskje, som meg, være i overkant interessert i slike ting for å finne den interessant – men det gjorde altså jeg… Dessuten er det interessant å lese om årsakssammenhenger sett i lys av 22. juli… Jeg har «ABB» notert flere steder i boken, siden jeg fant mange likhetstrekk.
En ganske forutsigbar fortelling om kjærlighet, men pakket inn i faktiske historiske hendelser ble det likevel en interessant bok for min del.
Boken er skrevet av den 20 år gamle Marte Aune, og hennes unge alder gjør boken veldig troverdig i forhold til tankesett og talemåter. Den drar litt ut på slutten, noe som gjorde at jeg skummet endel sider der – men hendelsene i forkant, under og i tiden rett etter selvmordet er fint skrevet. Den skildrer veldig godt ungdommers usikkerhet i forhold til livet og framtiden, foreldre og omgang med jevnaldrende – og forfatterens styrke her er hennes egen alder som ligger så nært opp til (ned til) hovedpersonene. Når voksne skriver fra ungdommens synsvinkel blir det ofte litt oppkonstruert og unaturlig. Det blir dette ikke med May Lenda.
Oppsettet i boka irriterte meg en del, det regner jeg med at forlaget på ta på sin kappe og ikke forfatteren. Men det var til tider litt vanskelig å følge med på hvem som sa hva siden neste setning kom umiddelbart etter sitatet, og ikke under. Slik: May sa noe «…….». Daniel klødde seg på skulderen… Logisk sett ville det vært den som sa noe som umiddelbart kom etter sitatet, men slik var det ikke her.
Manglet også avsnitt endel steder, som gjorde det vanskelig å henge med rent tidsmessig…
Dette er ikke viktige ting i forhold til historien, men det gjør dessverre noe med helhetsinntrykket av boken.
Her er min anmeldelse av Presteskapet (ekstern lenke)
Sammen med kona Aino, og jobben på Myntholm slott, trives Jack veldig godt. Han starter i det små med undersøkelser angående en gammel historie fra slottet, men merker plutselig at det er vanskelig for ham å holde kontakten med mennesker. Kollegene begynner med prosjekter uten ham, moren hans kjenner ham ikke igjen og en dag han kommer hjem til kona etter jobb – er hun sammen med en annen mann og har ingen peiling på hvem Jack er.
Boken tar videre for seg hvordan man er som menneske når man ikke har andre mennesker å forholde seg til, når ingen vet hvem du er og den eneste som vet at du eksisterer er deg selv.
Uten vitne til det liv man har fått tildelt, eksisterer ikke livet.
Jeg må innrømme at jeg synes hele boka var litt rar. Den peker på noe eksistensielt hos oss mennesker, og filosoferer rundt dette med hvordan vi eksisterer – og gammel og ny historie får plutselig mening – men samtidig mangler det for min del en god forklaring på hva som skjer, og hvorfor, og hvordan… For meg mangler det en dypere mening og en årsakssammenheng som jeg kan tro på…og plutselig er boka bare slutt uten at jeg fikk de svarene jeg søkte og som var årsaken til at jeg leste meg gjennom hele – en søken etter et svar som aldri kom.
Her er min anmeldelse av "Sønnen" (ekstern lenke)
Piper skildrer innsiden av et amerikansk fengsel på en vakker måte, og det skulle man ikke tro var mulig. De ytre omstendighetene er overhodet ikke vakre, og jeg overraskes litt over at det fremdeles er så ille i amerikanske fengsler. Men det Kerman legger vekt på, er kvinnene: solidariteten, vennskapene og fiendeskapet. Hvordan de står sammen for å komme seg gjennom sine dommer. Og hvor sterke vennskap som kan utvikle seg under slike unaturlige omgivelser.
En fin historie om en kvinne som soner dommen sin, og kommer ut igjen i samfunnet til jobb, familie og kjæreste. Men hva med alle de andre kvinnene? De som ikke har noe liv og nettverk på utsiden – det er disse kvinnene som sitter igjen i hodet etter at siste side er lest.
Boka ble overraskende spennende for min del. Jeg leste på baksiden om «paranormale omstendigheter», og der faller jeg som regel ut hver eneste gang – fordi jeg rett og slett ikke tror på dette såkalt paranormale. Men denne boken var så velskrevet, og med et hendelsesforløp som hele tiden holdt seg til en så stor flik av normalen at jeg ble hektet på å finne ut hva som var sannheten om Amy.
Morens veksling mellom håp og vantro, og hennes desperate ønske om at dette virkelig skal være Amy, gjorde det nesten umulig for meg å legge fra meg boken – og det ble et par temmelig sene kvelder.
Så dette ble en riktig positiv leseopplevelse for min del, og siden dette er debutromanen til denne forfatteren håper jeg at vi kommer til å se flere spennende historier fra ham i framtiden.
I 1984 ble forfatteren av denne boken, Geir Isene, scientolog. 25 år senere skapte han furore verdens over da han forlot Scientologkirken. Han er den scientologen i Norge som har nådd det høyeste spirituelle nivået – men han begynte å se kritisk på scientologien, og opplevde ting innen kirken som han ikke klarte å få til å passe inn i den filosofien som kirken predikerte utad.
Boken gir et godt og balansert bilde av scientologien. Forfatteren gir uttrykk for at han lært mye positivt som har hjulpet han i livet, men selve kirken minner mer om en sekt som kun er ute etter makt og penger. Han mener det er mulig å praktisere scientologi, uten å være medlem av kirken. I motsetning til hva jeg ellers har lest om scientologien, gir dette mer troverdig bilde av religionen, siden Geir Isene verken forkaster alt, eller omfavner alt – ellers er beskrivelser av scientologi veldig svart-hvitt.
Mens mange scientologer svelger det Hubbard skriver uten selv å vurdere det, finnes det flust av kritikere som avviser noe bare fordi Hubbard skrev det.
Ut fra hva vi leser som Scientologikirken, tar Isene en stor risiko ved å skrive om kirkens innerste hemmeligheter – men jeg tror det er viktig at han gjør det. Jeg hadde stort utbytte av å lese boken, og tror det er mange andre som også kan ha noe å lære av den.
[Hovedpersonen er riktignok død, men hun er med oss hele tiden, i og med at Sara bor i hennes hus, leser hennes bøker og omgås hennes venner. Amy er selv med i form av brev hun tidligere har skrevet til Sara, og sånn blir vi sakte men sikkert kjent med henne også.
Den lille byen Broken Wheel blir beskrevet på en måte som fikk meg til å le. Jeg kunne levende se det for meg, kjolebutikk som ikke har tatt inn kjoler siden 60-tallet, jernvarehandel som aldri selger noe, reklameplakater fra 1987, og dineren selvfølgelig, den som er likedan i alle bøker og filmer. Det er ikke vanskelig å skjønne at dette er en by hvor hjulene går saktere og saktere rundt.
Menneskene i byen får fort personlighet. Sara kjenner dem jo på et vis fra før, fra brevene til Amy, men hun prøver å skjule at Amy har skrevet om dem. De er flink å ta seg av den forvirrede turisten, så hun får fort sin egen personlige kjennskap til dem.
I løpet av handlingen får vi forklart navnet Broken Wheel, vi ser hvor tittelen på boken kommer fra og vi lærer hvorfor Allen Lane startet opp Penguin forlag. En av de episodene som sjarmerte meg mest er når beboerne i byen driver den type "langsomunderholdning" som har blitt så populær i Norge, nemlig å stå å se på Sara gjennom butikkvinduet når hun leser. Jeg skal ikke røpe hvor lenge hun satt med nesen i boken før hun oppdaget folkemassen utenfor, men det var utrolig skjønt å lese om.
]1
Sist sett
